Det muslimske Brorskapet, USAs, Israels og Egypts framtid

Det er ikke lenger noe spørsmål om hvorvidt Januarrevolusjonen i Tunisia vil føre til at Mubarakregimet i Egypt faller. Det som er spørsmålet er bare om regimet vil falle raskt og brutalt, som Ceaucescu-diktaturet i Romania, eller gli over som regimet i DDR og andre østblokkland. Noen dager så det ut til at Mubarak styrte mot en Ceaucescu-aktig avgang da han forsøkte å mobilisere sikkerhetsstyrker i sivil forkledning til fysiske og voldelige angrep på demokratidemonstrantene. Nå synes utviklinga å gå mer i retning av styrt avvikling, med visepresident Omar Suleiman i rollen som Egon Krenz.

Strategiomlegginga fra regimet har utvilsomt sammenheng med reaksjonene fra flertallet av vestlige ledere, inkludert USA. I valget mellom et demokratisk Egypt hvor regjeringa lytter til folkets vilje, og et militant antivestlig revolusjonært regime, sammenlignbart med regimet som kom til makta etter den iranske revolusjonen i 1979, synes de fleste velge det første. Det eneste landet som synes å foretrekke sistnevnte, er Israel.

Israels største skrekk
Det verst tenkelige scenarioet for israelske politikere er verken økt terrortrussel eller åpen krig. Det verst tenkelige scenarioet er en samlet front av demokratiske arabiske stater som bruker sin økonomiske makt med kontroll over mer enn 50 prosent av verdens totale gjenværende oljereserver til å presse USA og Vesten til å presse Israel til å respektere folkeretten. Det å trekke seg ut av alle okkuperte områder på Vestbredden og i Øst-Jerusalem, og demontere alle de folkerettsstridige bosettingene her, vil framstå som nær det totale nederlaget for den religiøse og ultranasjonalistiske sionismen som styrer Israel i dag. For disse kreftene vil en generell fredsavtale med de arabiske naboene og anerkjennelse av Israel bak grensene fra før 1967 være en svært mager trøst for å oppgi viktige bibelske områder på Vestbredden, og, i særdeleshet, Øst-Jerusalem.

Trolig ser også Israel at Mubarakregimet nå er undergangsdømt, men dersom det hadde lyktes å få Vesten til å støtte regimet til det siste, og dermed dratt revolusjonen i militant og gjerne islamistisk retning, ville det gjort revolusjonen mindre attraktiv. Det kunne hindret videre spredning til land med enda mer makt til å presse USA og Vesten, og dermed også til å påføre Israel nederlag. Det dreier seg særlig om faren for spredning til det mest oljerike av landene, Saudi-Arabia, men også andre olje og gassrike land. Særlig i Algerie har tendensene til opprør allerede vist seg tydelig allerede.

Et militant Iranvennlig islamistisk Egypt ville reint sikkerhetsmessig fungert som et gigantisk "Gaza" i dobbelt forstand for Israel. På den negative sida ville mulighetene for "ville" rakettangrep fra militante grupper økt. Det samme ville faren for åpen krig. Men på den positive sida ville en slik trussel kunne bidratt til å øke den militære og økonomiske støtten fra USA ytterligere, og styrke Israels politiske posisjon i opinionen i Vest-Europa. I en eventuell militær konfrontasjon vil Israels militære fortsatt være overlegne, både konvensjonelt og i det at Israel fortsatt er Midtøstens eneste atommakt.

USAs holdning
Som en refleksjon av denne holdninga fra Israel, har også de mest militante nykonservative kristensionistiske kreftene i det republikanske partiet i USA kritisert Obamaadmininstrasjonen for ikke å støtte opp om sin gamle allierte. De har vært helt åpne på at retorikken om demokrati ikke må overordnes den uforbeholdne underdanigheten overfor Israels interesser som har preget USAs utenrikspolitikk de siste tiårene.

Hillary Clintons første uttalelser ble av de fleste tolket som en klar støtte til Mubarak. Men ettersom utviklinga gjorde det tydelig at hendelsene i Tunisia hadde blåst bort mye av den angsten for regimet som hadde holdt det egyptiske folket nede gjennom tiår, kom Obama tydeligere på banen med langt mer eksplisitt støtte til prinsippene om demokrati, og med implisitt kritikk av forsøkene på å bruke vold for å slå ned folkeopprøret. For USA, som allerede er overanstrengt med krigen i Afghanistan, og som nesten fullstendig har mistet det geopolitiske grepet om sin egen "bakgård" i Latin-Amerika, framstår et nytt militant oppmarsjområde i Egypt etter en voldelig antivestlig revolusjon som langt verre enn et egyptisk demokrati. Det betyr ikke at ikke også strategene i Washington ser at demokrati i Egypt betyr en klar svekkelse av USAs posisjon i Midtøsten sammenlignet med situasjonen slik den var så lenge Ben Ali- og Mubarakdiktaturene holdt stand.

Demokrati og Palestinasak
Hva betyr så et egyptisk demokrati i praksis? Hvem vil komme til makta? Spesielt på den sionistiske høyrefløyen, er det mange, også i Norge, som peker på Det muslimske Brorskapet, som uten tvil er Egypts største og best organiserte opposisjonsgruppe. Det er på ingen måte gitt, ikke engang sannsynlig, at Det muslimske Brorskapet vil vinne flertall om Egypt organiserer et reelt fritt valg til høsten eller tidligere. Tvert imot er det sannsynlig at politikere med bakgrunn i Mubaraks parti, som Mohammad Al-Baradei og/eller generalsekretær i Den arabiske Ligaen, Amr Moussa, vil oppnå vel så stor oppslutning som partier og politikere som er direkte knyttet til Brorskapet. Derimot er det sannsynlig at Brorskapet vil bidra til å sette en politisk agenda som andre politikere også må forholde seg til. I første rekke handler dette om å endre den geopolitiske orienteringa Egypt har ført de siste tre tiårene, som i praksis har betydd en full underordning under USA og Israel i bytte med store økonomiske overføringer.

Da Mubarak for første gang nylig utnevnte en visepresident, og valget falt på den tidligere etterretningssjefen Omar Suleiman, ble beslutninga møtt med avsky og hånlatter blant demokratidemonstrantene. Omar Suleiman er i utgangspunktet minst like forhatt som Mubarak selv. Derimot er det mange av demonstrantene som peker på Amr Moussa, den tidligere utenriksministeren og nå generalsekretæren i Den arabiske Ligaen, som en mulig ny president. Suleiman og Moussa har begge vært tilknyttet Mubaraks parti og statsapparat, og begge har fått sine stillinger via regimet. Så hvorfor er den ene forhatt og den andre ønsket av demokratiforkjemperne?

Dette forholdet illustrerer hvor viktig forholdet til Israel og palestinerne er som underliggende kraft i det egyptiske opprøret. Som etterretningssjef har Suleiman vært den i regimet som har hatt den næreste og mest direkte kontakten med Israel, og den som konkret har bistått Israel mest, blant annet i arbeidet for å destabilisere den folkevalgte palestinske regjeringa gjennom blokaden av Gaza. På motsatt side har Amr Moussa som talsperson for den arabiske Ligaen markert seg med noen sterke uttalelser om behovet for økt arabisk enhet og støtte til palestinerne stilt overfor Israels krigføring og folkerettsstridige anneksjonspolitikk. At dette bare har blitt ord og ingen handling, er en annen sak, men det tilskriver folk at Moussa hittil ikke har fått ryggdekning fra regjeringene i de arabiske statene. De vil forvente at det blir annerledes om han blir president, selv om han er helt sekulær og har bakgrunn fra det samme partiet som Mubarak.

Fare for islamisering?
Hva så med Brorskapets agenda om å islamisere det egyptiske samfunnet? Vil det bety en ny æra med kvinneundertrykkelse og forfølgelse av religiøse minoriteter og sekulære i Egypt? Vil Egypt under innflytelse av det muslimske Brorskapet kunne utvikle seg i retning av Afghanistan under Taliban?

En ting er at det finns minimal støtte for en slik utvikling innad i det egyptiske samfunnet. En annen ting er at dette heller ikke er Det muslimske Brorskapets nåværende politikk. De som trekker opp et slikt trusselbilde om hva et Brorskapsstyrt Egypt vil kunne bety, kan henvise til Brorskapets historie, og prinsipprogrammet som fortsatt er preget av denne historien.

Det er liten tvil om at den gangen Brorskapet ble stiftet i 1928 av Hassan Al-Banna, var det reelt en organisasjon som kombinerte antikolonial nasjonalisme med en konservativ og ganske eksplisitt antidemokratisk fortolkning av islam. Al-Banna ønsket reelt å implementere tradisjonelle sharialover i Egypt med en fortolkning som ikke er ulik den som praktiseres av regimet til Omar Hassan Al-Bashir i nabolandet Sudan, om enn ikke helt på nivå med Taliban, som like mye har blitt inspirert av gamle pashtunske stammenormer som av konservativ fortolkning av sharia. I dag framholder Brorskapets talsmenn at deres mål er parlamentarisk flerpartidemokrati og full ytrings- og religionsfrihet. Hvordan kan dette henge sammen? Er dette bare taktikk? Vil Brorskapet fortsatt egentlig ha en islamsk stat tilsvarende det organisasjonen gikk inn for tidlig på 1900-tallet?

Historien har ingen eksempler på at fundamentalistiske krefter på denne måten har seilt under falsk flagg. Tvert imot, når fundamentalistiske krefter har søkt å implementere teokratisk styre, har de vært helt utvetydige på at det er dette som er deres mål, og de har vært eksplisitte ikke bare i sin avvisning, men også i sin fordømmelse av demokratiet som styreform. Dette er da også årsaken til at Al-Qaidas nestkommanderende, egypteren Ayman Al-Zawahiri, som opprinnelig hørte til i Brorskapet, har brutt fullstendig med organisasjonen og fordømmer den i sterke ordelag. Brorskapet og Al-Qaida har samme ideologiske rot i Hassan Al-Bannas tenkning tidlig på 1900-tallet, på samme måte som Det norske Arbeiderpartiet og Bader-Meinhof-gruppa begge kan sies å ha hatt rot i marxistisk tenkning tidlig på 1900-tallet, men der stopper også alle videre paralleller.

En historisk parallell: Det antirevolusjonære partiet i Nederland
Midtøstenekspert Nils Butenschøn har sammenlignet Brorskapet med KrF i Norge. Den parallellen halter, mest fordi KrF aldri har vært noen dominerende kraft i det norske samfunnet, men også fordi KrF aldri har hatt en historisk bakgrunn i ekte antidemokratisk kristenfundamentalisme. Skal vi finne en mer overførbar historisk parallell, kan vi i stedet gå til et annet europeisk land, med en lengre partitradisjon enn den norske, og med en sterkere tradisjon for konservativ kristendom, sammenlignbar med den stillinga islam har hatt og har i det egyptiske samfunnet. Vi kan gå til Nederland.

Også denne parallellen har sine svakheter, som alle paralleller på tvers av tid og rom. Jeg vil likevel hevde at det finns mange nok likhetspunkter til at en sammenligning mellom Det muslimske Brorskapet med det protestantisk-konservative nederlandske partiet som hadde navnet Det antirevolusjonære partiet blir relevant i denne sammenhengen. Dette partiet oppsto fra en gruppering på 1840-tallet og hadde mottoet "Gud, Nederland og Huset Oranien". Navnet "antirevolusjonære" henspeilte altså ikke på motstanden mot bolsjevikrevolusjonen i Russland i 1917, som kom tiår seinere, men på motstand mot den franske revolusjonens demokratiske og sekulære idealer. Partiets ideal var et protestantisk teokrati hvor katolikker og jøder kun hadde posisjon som annenrangs borgere.

På tross av sitt ideal om teokratisk styre, deltok partiet i valg og i parlamentariske intriger og hadde i perioden etter dannelsen mange ministre i regjeringene, og ble av dette gradvis mer pragmatisk og sentrumsorientert. Da allmenn stemmerett ble innført etter valget i 1918, valgte det antirevolusjonære partiet å stemme for. Høyrefløyen i partiet brøyt da ut og dannet Det politisk-reformerte partiet. I motsetning til det antirevolusjonære partiet som i perioder var Nederlands største parti, har Det politisk-reformerte partiet alltid siden vært et marginalt ytterfløyparti helt og fullstendig uten innflytelse på Nederlands videre politiske utvikling.

Under 2. verdenskrig deltok det antirevolusjonære partiet i eksilregjeringa og motstandskampen mot nazistene. Dette sto i klar motsetning til de protestantisk-konservative i Tyskland, som ikke hadde en religiøs-fundamentalistisk bakgrunn slik som de antirevolusjonære i Nederland. Det viktigste protestantisk-konservative partiet i Tyskland i mellomkrigstida, DNVP, var aktive medløpere i det å bringe Hitler til makta, gjennom å inngå koalisjonsregjeringa med Hitler i januar 1933. De nederlandske antirevolusjonære skilte også lag med konservative partier og grupper i andre okkuperte land, som Belgia og Frankrike, som i stor grad samarbeidet med naziokkantene.

Etter 2. verdenskrig deltok de antirevolusjonære i flere borgerlige koalisjonsregjeringer, men kom etter hvert på kant med det markedsliberalistiske liberale partiet PVD og støttet Arbeiderpartiet i spørsmålet om økte offentlige velferdsbudsjetter. På slutten av 1970-tallet gikk de antirevolusjonære sammen med andre mindre protestantiske politiske grupper, men også med sine gamle fiender i det katolske partiet, og dannet Kristeligdemokratisk Allianse (CDA) som siden har vært Nederlands største parti ved de fleste valgene. Det nye partiet fikk da en tydelig borgerlig profil, og utbrytere fra venstrefløyen hos de antirevolusjonære brøyt ut og dannet Det evangeliske Folkepartiet. Dette partiet gikk på 1980-tallet sammen med Det pasifistiske Sosialistpartiet, De grønne og Kommunistpartiet og dannet partiet Grønne Venstre, som i dag er det mest ultraliberale partiet i nederlandsk politikk i livssyns- og kulturspørsmål, og de sterkeste tilhengerne av det flerkulturelle samfunnet, mens de ligger nest lengst til venstre, et hakk til høyre for det tidligere maoistiske Sosialistpartiet, i økonomisk politikk. Alt i alt kan man altså knapt tenke seg noen større politisk avstand enn avstanden mellom dette partiet og det opprinnelige grunnlaget for Det antirevolusjonære partiet i 1840-tallets Nederland.

Det muslimske Brorskapets og Egypts utvikling
Det er grunn til å anta at utviklinga til det muslimske brorskapet i Egypt vil kunne ha mange paralleller med utviklinga til det antirevolusjonære partiet i Nederland. Allerede på 1970-tallet brøyt Ayman Al-Zawahari og de virkelig fundamentalistiske kreftene ut av brorskapet og dannet Gama'a Al-Islamiya, som seinere har blitt en del av Al-Qaida-nettverket. 1980-tallet gikk mange av medlemmene i Brorskapet inn i det i utgangspunktet lovlige venstreopposisjonspartiet, Det sosialistiske Arbeiderpartiet. Dette partiet framstilte seg som Nassers arvtakerparti ved å motsette seg den mer markedsorienterte økonomiske politikken som Sadat og Mubarak la opp til, og den vestvendte utenrikspolitiske kursen som inkluderte fredsavtale med Israel. Med Brorskapsmedlemmenes inntreden, ble Arbeiderpartiet islamisert og fremmet slagord som "Islam er løsninga" før partiet ble forbudt og formelt endret navnt til Det islamske Arbeiderpartiet. Men samtidig som Brorskapet preget og endret Arbeiderpartiets politiske agenda og innhold, ble Brorskapet også påvirket tilbake, og har i mye større grad vektlagt kamp mot fattigdom, for arbeid, og for demokratiske rettigheter.

Dersom det blir demokratiske valg i Egypt til høsten, er det grunn til å tro at Brorskapet vil stille opp primært gjennom Det islamske Arbeiderpartiet. Så lenge Israel fortsetter sin folkerettsstridige anneksjonspolitikk overfor Palestina, vil dette være en overordnet felles kampsak som vil bidra til å holde ellers sprikende tendenser innad i Brorskapet sammen. I denne kampen, som i kampen mot diktaturet, er det allerede et kampfellesskap mellom Brorskapet og ellers venstreorienterte og sekulære grupper som kanskje vil kunne få implikasjoner også videre. Den gruppa som synes å ha vært mest aktive i organiseringa av de siste ukenes opprør er 6. aprilbevegelsen. Denne gruppa har sitt utspring som en venstreradikal facebookgruppe organisert til støtte for streikende tekstilarbeidere ved Egypts største industrianlegg, Misr Spinning and Weaving i Mehalla Al-Kubra i 2008. Gruppa var imidlertid også sterkt involvert i demonstrasjoner under Gazakrigen for to år siden.

Men samtidig som Brorskapet har overtatt et i utgangspunktet venstrenasseristisk parti, og i dag har et kampfellesskap med venstreradikale grupper, består Brorskapet i stor grad av middelklassegrupper som på lang sikt ikke alltid vil ha felles økonomiske interesser med de fattige massene og industriarbeiderklassen i Egypt. Før eller siden er det derfor nesten gitt at det vil oppstå en splittelse innad i den alliansen som nå kjemper for demokrati og for større grad av arabisk enhet og motstand mot Israel. Dette vil komme sterkere til overflata etter at diktaturet er avskaffet. Det vil bli spesielt tydelig dersom kampen for å forene den arabiske verden til å presse USA og Vesten til å presse Israel til å akseptere en fredsavtale basert på folkeretten, faktisk lykkes.

Dersom middelklasseelementene i Brorskapet får dominere, kan Det islamske Arbeiderpartiet komme til å dreie mot høyre og bli et markedsliberalistisk parti av samme typen som det regjerende moderate muslimske partiet AKP i Tyrkia. I så fall vil venstrefløyen bryte ut og trolig finne sammen med sekulære venstregrupper og danne et nytt venstreparti. Motsatt kan Det islamske Arbeiderpartiet også utvikle seg klarere i retning av å være et antiimperialistisk og sosialistisk parti. I så fall vil trolig høyrefløyen bryte ut og danne et nytt mer markedsorientert og kanskje også mer tydelig konservativt islamsk parti. Uansett vil det politiske landskapet i Egypt på sikt måtte bli preget av de grunnleggende motsetningene mellom arbeid og kapital som preger alle kapitalistiske samfunn, og spørsmålet om teokratisk styre vil aldri komme på dagsorden dersom landet faktisk blir et demokrati, enten det skjer nå eller fra september.