Livsfarlige dammer i Kashmir

Pakistanske Dawn meldte i begynnelsen av denne måneden at India planlegger fem nye damanlegg i den indiskokkuperte delen av Kashmir. Nyheten har fått lite oppmerksomhet i globale medier, men realiteten er at dette er høydramatisk av flere årsaker:

Potensiell jordskjelv/flomkatastrofe
Kashmir ligger midt i en geologisk frontsone, hvor den indiske litosfæreplata presser inn mot den eurasiske. Det er denne kollisjonen som har skapt Himalaya, og den pågår fortsatt. Det innebærer også at Kashmir er blant verdens mest aktive jordskjelvsoner. Det er bare litt over fire år siden et katastrofalt jordskjelv rammet Kashmir sist, den gang i den pakistanske sonen. Det er ikke spørsmål om, men når et nytt jordskjelv vil ramme regionen.

Dersom et av de kommende jordskjelvene får episentrum i nærheten av en av de planlagte dammene, er faren at selv ikke den beste ingeniørkunsten India kan by på vil være tilstrekkelig. Dersom demninga brister, vil ødeleggelsene og antallet dødsofre under jordskjelvet i 2005 kunne bli små til sammenligning. En enorm flodbølge som feier ned Jhelum, en av hovedtilførselselvene til Indus, vil kunne medføre en enorm katastrofe. Et sentralt punkt her, er at et slikt katastrofalt jordskjelv i indiskokkupert Kashmir i første omgang ikke primært vil ramme India, som har bygd demningene, men nabolandet og erkefienden Pakistan.

Tørkekatastrofe i Pakistan
Et mer umiddelbart problem for Pakistan er at bygginga av dammene vil konsolidere Indias kontroll over vanntilførselen til Indus. Klimatisk sett er størstedelen av Pakistan å regne som tørr busksteppe eller halvørken. Det er vanntilførselen fra Indus som gjør at de pakistanske provinsene Punjab og Sind er blant verdens mest fruktbare jordbruksområder, og blant de tettest befolkede områdene i verden. Helt siden den første sivilisasjonen oppsto langs Indus for nær 5000 år siden, har Pakistans befolkning vært tilnærmet like avhengig av Indus som Egypt er av Nilen og Irak er av Eufrat og Tigris.

Bygging av dammer reduserer tempoet i vanntilstrømninga og gjør at mer av vannet vil fordampe før det renner inn i Pakistan. Enda større vanntap blir det om India ikke bare bruker dammene til elektrisitetsproduksjon, men også leder noe av vannet bort til kunstvanning på indisk side. Dette vil særlig kunne bli akutt dersom subkontinentet et år mottar mindre enn normal mengde nedbør i utgangspunktet. Om India da benytter muligheten til å spe på sin egen vannforsyning med å pumpe vann fra dammer i Kashmir, blir resultatet total katastrofe for vannforsyninga og jordbruket i Pakistan.

Mulig atomkrig
India og Pakistan har i hele sin eksistens som uavhengige stater hatt et fiendtlig forhold til hverandre, og hovedårsaken til dette er nettopp kampen om kontroll over Kashmir. Bygginga av dammene viser hvorfor Kashmir er så geopolitisk viktig for begge land, og helt avgjørende for landets overlevelse for Pakistan. Med full kontroll over vannforsyninga til Indus, vil India i praksis kunne tvinge Pakistan til å underordne seg indiske interesser i alle sammenhenger. Dette er så uakseptabelt for Pakistans militære elite at en ny storkrig kan bli å foretrekke. Da vil også faren for atomkrig bli overhengende. Skjer det, har begge land tilstrekkelig med atomvåpen til å skape et ragnarokk som i antall dødsofre og globale konsekvenser vil kunne overgå virkningene av 2. verdenskrig.

Ytterligere destabilisering av Afghanistan
Selv om atomkrig er et tenkelig utfall, er det tross alt ikke det mest sannsynlige utfallet. Derimot er det svært sannsynlig at en eventuell igangsetting av bygging av dammene, vil føre til at Pakistan vil avbryte kontant det pågående samarbeidet med USA og NATO om å bekjempe Taliban og hindre Taliban fra å bruke Pakistans territorium i sin kamp for å gjenerobre makta i Afghanistan. Tvert imot er det sannsynlig at Pakistan på ny vil tillate storskalaleveranser av våpen til Taliban, slik det skjedde på 1990-tallet. Også den gangen var grunnen grunnleggende den samme: Behovet for å ha ryggdekning i kampen mot India. Men denne gangen vil strategien trolig i minst like stor grad være rettet mot USA og Vesten, som med soldater i Afghanistan er sårbare for et sterkere Taliban. Strategien vil derfor være å få særlig USA til å legge press på India for å skrinlegge planene.

Spørsmålet blir da hvordan India vil svare på det. Det finns krefter i India som aktivt diskuterer om India ikke bare skal søke innflytelse i Afghanistan med bistand og diplomti, men også engasjere seg direkte militært for å støtte opp om Karzairegjeringa og motvirke mulighetene for at Pakistan skal kunne bruke Taliban i Afghanistan til å fremme sine interesser og legge press på India.

Takk til dr. Mustafa Hussein som har bidratt med både linker og analytiske perspektiver til denne artikkelen.

Bombestrategien tilbake

I juli annonserte øverstkommanderende for de NATO-ledede ISAF-styrkene og USAs styrker i Afghanistan, Stanley McCrystal, en omlegging av militærstrategien. I løpet av de foregående året, var ISAF-styrkene skyld i et stort antall sivile afghanske drepte. Det store flertallet av sivile drepte av NATO-styrkene ble drept i luftangrep. Bare medierapporterte hendelser summerte seg til 586 sivile afghanere drept av NATO-styrker mellom mai 2008 og juni 2009. Dette førte til massive protester i det afghanske samfunnet, inkludert kritikk fra den NATO-støttede afghanske presidenten.

I halvåret som gikk, har NATO-styrkene i noen grad tonet ned bruken av luftangrep. Dette medførte en nedgang i antallet rapporterte sivile drepte av NATO-styrkene i andre halvår i 2009. Når NATO-styrkene flytter seg fra å slippe bomber fra trygg høyde til å kjempe nede på bakken, har de imidlertid blitt langt mer utsatt for selv å bli drept i kamp med Taliban og andre opprørsgrupper. Et stadig økende antall drepte NATO-soldater har ført til stadig økende motstand mot krigen i befolkninga i NATO-landene. I Nederland har Aps søsterparti, PvdA, stått på tidsplanen om tilbaketrekning av de nederlandske kampstyrkene i løpet av 2010, noe som har ført til at koalisjonsregjeringa med kristeligdemokratene har brutt sammen. Dette vil også påvirke debatten i Canada, hvor det lenge har vært en sterk opposisjon mot krigen, anført av Aps søsterparti, New Democratic Party. Dersom både Nederland og Canada trekker styrkene ut, vil det være en alvorlig krise for okkupasjonsmakta.

Uten at det har vært annonsert offentlig, har vi derfor sett tydelig at bombestrategien er tilbake som en hovedstrategi i kampen mot opprørerne fra og med den nye offensiven i Marjah. Bruk av raketter inne i bybebyggelsen i Marjah drepte flere sivile allerede de første dagene. Med dagens bombeangrep, med minst 33 sivile drepte i Daikundi, er det tydelig demonstrert at gjenopptakelsen av bruken av luftangrep ikke var et unntak som kun gjaldt for den pågående offensiven i Marjah, men har blitt gjenopptatt som hovedstrategi i kampen i hele Afghanistan. Det lover ikke godt for sivilbefolkninga i Kandaharprovinsen, som i følge McCrystal vil bli målskive for den neste store offensiven fra NATO-styrkene.