- Krigen er over. Det er budskapet fra president Joseph Kabila, sa landbruksminister Norbert Basengezi Katitima lørdag under en pressekonferanse i den strategisk viktige byen Rutshuru i delstaten Nord-Kivu øst i Kongo.
Uttalelsen kommer på bakgrunn av at den tidligere rwandiskstøttede opprørsgeneralen Laurent Nkunda er arrestert i Rwanda. Han kan komme til å bli utlevert til Kongo hvor han kan vente seg rettssak om krigsforbrytelser. Samtidig krysser rwandiske regjeringsstyrker på ny grensa til Kongo, men denne gangen med aksept fra regjeringa i Kongo. De to regjeringshærene går nå sammen etter den rwandiske hutumilitsen FDLR (De demokratiske styrkene for rwandisk frigjøring) som har holdt til i grensetraktene mot Rwanda helt siden den hutudominerte regjeringa og deres støttespillere ble fordrevet fra makta etter massemordet i 1994. FDLR-styrkene har fram til nylig vært alliert med Kongos regjeringshær i kampen mot Nkunda og hans tutsidominerte opprørsbevegelse CNDP. Dette skjer bare dager etter at Nkunda først ble styrtet som leder av CNDP av den militære lederen for CNDPs styrker, Bosco Ntaganda. Men betyr det som har skjedd virkelig at Kongokrigen er slutt, eller har Joseph Kabila tatt munnen for full?
Hvorfor dumpet Rwanda Nkunda?
De siste hendelsene viser med all mulig tydelighet at Nkunda og hans CNDP-milits aldri var noe annet enn en front for det rwandiske regimet i Øst-Kongo. Dette har også blitt dokumentert i en FN-rapport fra desember som blant annet dokumenterte at Nkundas framrykking tidligere på høsten ble støttet av artelleriild fra rwandisk side av grensa. Før jul erklærte Nkunda høylydt at han vurderte å marsjere mot Kinshasa for å ”frigjøre hele landet”, men i det øyeblikket han ikke lenger ble sett som nyttig for Rwanda, var han umiddelbart ferdig. Spørsmålet er så hvorfor Rwanda nå har valgt å dumpe Nkunda?
Den forklaringa som det er trolig at regjeringa i Rwanda selv ville gitt (riktignok bare underhånden ettersom Rwanda aldri offisielt har erkjent at landet har støttet opp om Nkundas opprør), er at Rwanda mot å kutte handa av ”sin” opprører i Kongo, har fått noe viktig tilbake: Kongos regjering samarbeider nå med Rwanda om å slå ned FDLR-styrkene som har som erklært målsetting å styrte Rwandas tutsidominerte regjering. Den offisielle begrunnelsen fra Rwandas side for å intervenere i Kongo og støtte opprørsgrupper der, har hele tida vært frykten for at FDLR skal få støtte fra Kongo til å bygge seg opp for å kunne styrte Rwandas tutsidominerte regjering. Tar man utgangspunkt i dette, har Rwanda nå fått en god avtale. Fra et militært perspektiv er det ingenting som tilsier at Rwandas regjeringshær, som er trent og utrustet av USA, og er blant de sterkeste i hele Afrika, vil ha noen problemer med å nedkjempe FDLR inne i Kongo, når de nå får lov til å operere fritt og i samarbeid med Kongos egen regjeringshær. To forhold peker imidlertid mot en slik enkel forklaring:
FDLR - trussel eller påskudd?
For det første, dersom det virkelig var sånn at samarbeidet mellom Kongos regjering og FDLR gjennom alle disse årene har vært den eneste grunnen til at Rwanda har støttet opprør i Kongo, framstår det som helt irrasjonelt at Kongos regjering ikke har villet gå med på en slik avtale for mange år siden. Mens Kongo er stort og svært rikt på ressurser, og bare trenger fred og stabilitet for å få i gang økonomisk vekst og utvikling, er Rwanda et lite, tettbefolket, men ressursfattig land. Kongo har dermed ingen spesielle egeninteresser i å ville intervenere i Rwandas politiske forhold, ut over det å forsvare seg mot fiendtlige styrker som søker å destabilisere Kongo. Tvert imot førte krigen i årene 1998-2003 til at Kongo ble fullstendig ødelagt i det som trolig har vært den blodigste krigen verden har sett etter andre verdenskrig. I samme tidsrom blomstret Rwanda økonomisk. Enkelte vestlige land har hevdet at denne veksten har vært et resultat av den nyliberale økonomiske utviklingsstrategien som Rwanda har fulgt, i tråd med råd fra IMF og Verdensbanken. Realiteten er imidlertid at veksten i stor grad har blitt bygd på eksport av varer som i utgangspunktet ikke finns i Rwanda, men som Kongo er rikt på. Rwandas omfattende plyndring av ressurser gjennom intervensjonen i Kongo, er dermed en direkte forklaring på Rwandas ”økonomiske mirakel”. Dette gir Rwanda økonomisk motiv for å holde konflikten i nabolandet gående.
For det andre, dersom Rwandas engasjement i krigen i Kongo reelt har handlet om frykten for FDLR, er det vanskelig å forklare hvordan FDLR klarte å overleve gjennom hele perioden fra 1998 til 2003. Gjennom hele denne perioden var områdene i Øst-Kongo kontrollert av rwandiske regjeringsstyrker og tutsimilits alliert med Rwanda. Dersom det faktisk hadde vært frykten for FDLR som drev Rwanda til å intervenere, skulle man forventet at Rwanda hadde brukt de fem årene med kontroll over Øst-Kongo til å eliminere eller avvæpne gruppa. Det som i stedet skjedde var at de rwandiske styrkene i stor grad ignorerte FDLR-styrkene som oppholdt seg nær den rwandiske grensa, og i stedet fortsatte invasjonen langt opp til Kisangani i det sentrale Kongo, hvor Rwanda utkjempet en krig med sin tidligere allierte Uganda om kontroll over dette senteret for diamanthandel, en krig som Rwanda vant.
Framrykkinga til Kisangani hvor det aldri har vært FDLR-styrker, viser at krigen reelt handlet om kamp om kontroll over naturressurser. Samtidig viser det at Rwanda i denne perioden i stor grad valgte å ignorere FDLR, at hutumilitsen ikke ble sett som noen reell trussel mot det rwandiske regimet. Tvert imot kan eksistensen av FDLR ha vært nyttig for det rwandiske regimet fordi det kunne gi regimet et påskudd for å fortsette å intervenere og dermed skaffe seg tilgang til Kongos naturrikdommer.
Internasjonalt press
Med en slik analyse i bunn, melder spørsmålet seg: Hvorfor har Rwanda nå tilsynelatende gått med på å avstå fra videre støtte til kongolesiske tutsiopprørere i bytte mot reell nøytralisering av FDLR?
En faktor som kan ha spilt en rolle, er FN-rapporten som dokumenterer forbindelsene mellom Rwanda og Nkundas opprørere. Denne har bidratt til at det for første gang har blitt satt internasjonalt fokus på Rwandas destabiliserende rolle i Kongo. Dette har i sin tur ført til klar fordømmelse av Rwandas opptreden fra flere vestlige land, og Sverige og Nederland har gått så langt som til å kutte all u-hjelp til Rwanda. Dermed har det også blitt vanskeligere for Rwandas viktigste støttespillere, Storbritannia og USA, å videreføre den ubetingete støtten, blant annet den omfattende militærstøtten, uten å få et betydelig PR-problem. Summen av dette, kan ha skapt et press mot det rwandiske regimet som kan ha overbevist regimet om at det ikke lenger er mulig å oppnå støtte for regimets indirekte og direkte intervensjonspolitikk overfor Kongo.
Hvor lenge blir Rwanda i Kongo denne gangen?
Det er likevel for tidlig å konkludere med at Rwanda vil endre opptreden og opptrå mer konstruktivt i forhold til stabilisering av Kongo. Hva vil skje når operasjonen mot FDLR er fullført? Og vil den noen gang bli fullført? Vil Rwanda etter en avgrensa periode trekke sine styrker tilbake over grensa, eller vil Rwanda insistere på å beholde styrker inne i Kongo, for eksempel med en grunngiving om at dette er nødvendig for å hindre at FDLR skal kunne gjenoppstå? Så lenge det fortsetter å leve flere hundretusen rwandiske hutuflyktninger i Kongo, som enten ikke våger, eller ikke får lov, til å returnere til Rwanda, vil potensialet for grupper som ønsker å ta til våpen for å styrte Rwandas tutsidominerte regime være til stede. Dermed vil den offisielle begrunnelsen for Rwanda til å intervenere fortsette å eksistere. Med dette som utgangspunkt kan mulighetene for en ny storkrig faktisk være økt etter at de rwandiske styrkene nå har fått en formell invitasjon til å være i Kongo. Det kan komme til å vise seg å bli enda vanskeligere å presse dem ut igjen, enn det var å hindre dem fra å komme inn i utgangspunktet. Dette er også fordi Kongos regjeringshær har et betydelig innslag av tutsimilits og tidligere rwandiske soldater som følge av fredsavtalen som banet vei for valget i 2006, hvor de tidligere opprørsmilitsene ble integrert i regjeringshæren.
Med rwandiske regjeringsstyrker på ny etablert inne på kongolesisk terroritorium, er faren betydelig for at disse vil kunne utøve så stort press mot Kongos regjering at denne gir etter for de rwandiske økonomiske interessene som har etablert seg solid i Øst-Kongo. Det vil potensielt kunne utløse et opprør mot regjeringa og de rwandiske styrkene fra folk i Kongo som ikke aksepterer rwandisk dominans. Det var nettopp dette som skjedde i etterkant av at Laurent Kabila, faren til dagens president Joseph Kabila, hadde styrtet diktatoren Mobutu med støtte fra rwandiske og ugandiske styrker i 1997. Alternativt, dersom president Joseph Kabila opprettholder en uavhengig politisk linje og insisterer på at de rwandiske styrkene forlater Kongo innen rimelig tid, har Rwanda mange å spille på innad i den rwandiske regjeringshæren som vil kunne forsøke seg med militærkupp eller et nytt opprør, lik det som ble satt i gang av general Laurent Nkunda.
Det som vil kunne bli avgjørende for utfallet av den siste vendinga i Kongo, er om verdenssamfunnet opprettholder fokuset som har blitt satt på Rwandas rolle i konflikten, og insisterer på at landet trekker seg ut innen rimelig tid, og om dette blir fulgt opp med støtte til Kongos regjering for blant annet å reformere og skaffe seg sterkere politisk kontroll over de væpnede styrkene i landet. Både trusler om sanksjoner rettet mot det rwandiske regimet, og styrking av utrustning og mandatet for FN-styrken, i retning av å gjøre den mer orientert mot å patruljere og hindre infiltrasjon begge veier på grensa mellom Kongo og Rwanda, vil kunne vise seg å bli avgjørende for om Joseph Kabila får rett i sin påstand. Alternativet vil fort kunne bli en ny runde med krig og folkemord i Kongo.
lørdag 24. januar 2009
søndag 11. januar 2009
Hva vil Israel og Hamas oppnå?
Israel har siden desember sluppet tusenvis av bomber og granater over befolkninga på Gaza. Internasjonale journalister har blitt nektet innreise, men det har ikke hindret at bilder av utbombede hus og lemlestede barn har sluppet ut. Bildene og meldingene har virket opprørende i det meste av verden. Også i Oslo har raseriet mot Israels krigføring eksplodert i gatene. Spørsmålet er så, hvorfor gjør Israel dette? Og hva var det egentlig Hamas ville oppnå med å starte med å sende raketter inn i Israel?
For å forstå krigen, er det nødvendig å analysere hva som er de to partenes kortsiktige og langsiktige målsettinger. Når det blir krig, er det alltid fordi minst to parter tror de har mer å vinne på krig enn på fred.
Israels kortsiktige mål: Stopp Qassamrakettene!
Den offisielle begrunnelsen for Israels massive bombing av Gaza, er at Hamas, som kontrollerer Gaza, avsluttet våpenhvilen som hadde vart siden mars, og gjenopptok utskytinga av Qassamraketter inn i Israel.
Gjennom å drepe flest mulig Hamasaktivister, bombe hus hvor raketter blir oppbevart, og tunneler hvor nye raketter og våpen smugles inn fra Egypt, vil Israel hindre at Hamas blir i stand til å skyte flere raketter inn i Israel på en stund. Målet er videre at den våpenhvileavtalen som til slutt blir undertegnet, skal inneholde sterkere forpliktelser fra resten av verden på å hindre smugling av nye raketter inn i Gaza.
Israels strategiske mål: Styrt Hamas!
At Israel angrep fordi Hamas gjenopptok sine rakettangrep, er imidlertid langt fra hele sannheten. Selv om Hamas stanset skytinga mot Israel fra mars 2008, fortsatte Israel en stille krig mot Hamas. Hovedelementet i denne krigsstrategien har vært en nærmest hermetisk innelukking av Gaza. Blokaden ble innledet nær umiddelbart etter at Hamas vant de palestinske valgene i januar 2006.
Israel fikk alle de vestlige landene som til da hadde bidratt til opprettholdelsen av de palestinske selvstyremyndighetene, til å fryse støtten. I tillegg blokkerte Israel tilgangen til de palestinske kontoene i Israel hvor skatter og tollavgifter var innbetalt. Målet med blokaden har helt tydelig vært å destabilisere Hamasregjeringa slik Fatah igjen ville kunne komme tilbake til makta.
Denne strategien har vært nær ved å lykkes. Mangel på lønnsutbetalinger førte til at det allerede i mars 2006 brøyt ut kamper mellom de palestinske sikkerhetsstyrkene, som fortsatt i hovedsak var lojale mot Fatah, og militsstyrker som var lojale mot den folkevalgte regjeringa. De mest intense kampene pågikk fra desember 2006, da den palestinske presidenten, Mahmood Abbas fra Fatah, forsøkte å oppløse parlamentet og skrive ut nyvalg.
Kampene fikk en midlertidig stans i februar 2007 da saudiarabisk mekling førte til dannelsen av en samlingsregjering av Hamas og Fatah. Kun muslimske land og Norge anerkjente den nye samlingsregjeringa. Kamp om maktposisjoner i regjeringa i kombinasjon med fortsatt økonomisk krise og politisk press mot Fatah fra andre vestlige land for å bryte med Hamas, førte til at kampene blusset opp på ny i mars.
I juni 2007 avsatte Abbas samlingsregjeringa, erklærte unntakstilstand og innsatte en ny regjering kun bestående av ministre lojale til hans eget Fatahparti. Den nye regjeringa ble raskt anerkjent internasjonalt, på tross av at den manglet et folkelig demokratisk mandat. Hamas nektet imidlertid å anerkjenne regjeringa utnevnt av Abbas, og klarte å konsolidere kontrollen på Gaza. I de palestinskstyrte områdene på Vestbredden endte maktkampen med at Fatahlojale styrker nedkjempet Hamas. Fra juni 2007 har de palestinske områdene dermed vært delt mellom et Gaza styrt av den folkevalgte Hamasregjeringa, og et Vestbredden styrt av en presidentutnevnt Fatahregjering. Israel har i denne situasjonen søkt å skjerpe blokaden ytterligere rundt Gaza.
I et forsøk på å få lempet på blokaden, gikk Hamas med på våpenhvile i mars 2008, og sluttet etter dette å skyte raketter inn i Israel. Israel svarte imidlertid ikke med noen form for lettelser på blokaden. Israel har dessuten fortsatt politikken med å likvidere Hamasaktivister. Mer enn 50 Hamasmedlemmer ble likvidert av israelske styrker i perioden mellom mars og november 2008, i en periode hvor ingen Qassamraketter ble avfyrt. At denne politikken mest sannsynlig ville føre til at Hamas ville bryte våpenhvilen, må ha vært kalkulert fra israelsk side.
Israels langsiktige mål: Fred på Israels premisser
Spørsmålet man må stille seg ut fra dette, er hvorfor Israel ønsker å fjerne Hamas og bidra til at Fatah får full kontroll over de palestinske selvstyreområdene. Israel har tidligere også ført en tilsvarende politikk mot Fatah, som nå blir ført mot Hamas, da bevegelsen var under ledelse av Yassir Arafat. Problemet med både Arafat, og nå Hamas, har ganske enkelt vært at ingen av dem har vært villige til å inngå en fred på Israels premisser. Derimot har Israel forhåpninger til at den nåværende Fatahledelsen, under president Abbas, vil være villige til å inngå en fredsavtale som er akseptabel sett med israelske regjeringsøyne.
For rundt 10 prosent av den jødiske befolkninga i Israel, finns det overhodet ikke noe grunnlag for fred med palestinerne. Hele det palestinske mandatområdet, samt det annekterte Golan, er jødenes historiske hjemland, gitt av Gud, og hele området skal være en del av den jødiske staten Israel. Forutsetninga for at dette skal la seg realisere, er fordrivelse av hele eller størstedelen av den nåværende palestinske befolkninga på Vestbredden og i Gaza. Tilhengerne av denne posisjonen er også for å rive muslimenes hellige moske i Jerusalem for å bygge et jødisk tempel på stedet hvor de antar at kong David anla et tempel for 3000 år siden. For det store flertallet av Israels jødiske befolkning, finns det imidlertid i dag en erkjennelse av at det både er nødvendig og ønskelig å få i stand en fredsavtale med palestinerne.
Fra palestinsk side finns det to mulige løsninger som etter all sannsynlighet ville blitt akseptert. Det første alternativet er en felles stat med like rettigheter for alle innbyggere i Israel og Palestina, med rett til retur for alle flyktningene som ble fordrevet fra Israel i 1948. En slik stat ville gitt palestinsk flertall. Dermed ville det vært slutt på Israel som en jødisk stat. Det sionistiske prosjektet ville vært over.
Dette har i alle år vært den foretrukne løsninga fra palestinsk side. En slik løsning støttes også av de israelske kommunistene, samt en liten gruppe av ultraortodokse jøder. Disse ultraortodokse jødene mener at opprettelsen av Israel er noe som først skal skje ved Messias’ tilbakekomst, og at den nåværende staten Israel derfor er å regne som grov blasfemi. Samlet utgjør antisionistene maks et par prosent av Israels jødiske befolkning. Den realistiske løsninga ligger derfor i en tostatsløsning.
Fatah og de andre fraksjonene i PLO har allerede anerkjent at løsninga må ligge i en tostatsløsning. Hamas har fortsatt ikke villet anerkjenne Israel formelt, men etter valgseieren i 2006 signaliserte bevegelsen at det kunne bli aktuelt dersom Israel først skulle vise seg villig til å anerkjenne en palestinsk stat i alle de okkuperte områdene, og trekke seg tilbake til grensene som eksisterte før krigen i 1967. Det betyr opprettelsen av en palestinsk stat som i tillegg til Gaza også omfatter hele Vestbredden og Øst-Jerusalem.
En slik løsning ville være helt i tråd med internasjonal lov. Problemet er bare at en slik tostatsløsning vil være uakseptabel for det store flertallet av jødiske israelere. I tillegg til Kommunistpartiet, som i hovedsak får stemmer fra palestinske israelere, er det i dag bare SVs søsterparti Meretz, som ved siste valg fikk i underkant av fire prosent, som ville støttet en slik løsning. Blant jødiske israelere er det altså omtrent dobbelt så mange som går inn for enten å drepe eller kaste alle eller de fleste palestinere ut av hele Palestina, som det er som ville være villige til å akseptere ett av, eller begge, de to løsningsalternativene som er akseptable fra palestinsk side.
Det store flertallet vil i dag akseptere opprettelsen av en palestinsk stat i bytte mot en varig fredsavtale, men grensene mellom Israel og den palestinske staten vil da ikke følge 1967-grensene. Det som stadig tydeligere framstår som den israelske mainstreamløsninga, er en tostatsløsning som i hovedtrekk følger den grensa som Israel har definert på egenhånd gjennom reisinga av det såkalte sikkerhetsgjerdet. Det innebærer i så fall at Israel vil annektere hele Jerusalem og store områder rundt byen, i tillegg til områdene rundt de største bosettingene på Vestbredden, som er anlagt på strategiske høydedrag.
I denne sekulære sionistiske visjonen, er hensynet til kontroll over alle religiøse steder på Vestbredden underordnet målet om å opprettholde Israel som en jødisk stat og som den militært, politisk og økonomisk dominerende staten i Midtøsten. Det som gjør at området rundt Jerusalem og de aktuelle høydedragene på Vestbredden er så viktige for Israel, er dels at disse har stor militærstrategisk betydning, dels at de inneholder de viktigste grunnvannsreservene i hele Israel og Palestina.
Enkelte israelere, særlig partiet til Avigdor Levi Lieberman, ønsker at Israel skal avstå arabiskdominerte områder som har vært innenfor de internasjonalt anerkjente grensene til Israel til en framtidig palestinsk stat. Begrunnelsen for dette er dels at det kan legitimere et ”bytte” mot områder på Vestbredden og Øst-Jerusalem som Israel vil annektere. Men et viktigere argument er Israel på denne måten vil kvitte seg med en betydelig del av sin arabiske befolkning, og dermed også frata disse arabiske innbyggerne økonomiske og politiske rettigheter som følger med statsborgerskapet.
Gaza, Vestbredden og Øst-Jerusalem er til sammen et veldig lite område for en palestinsk befolkning på flere millioner. Til sammen utgjør disse territoriene bare rundt ¼ av det opprinnelige Palestina. Men ettersom de innholder de viktige grunnvannsreservene, i tillegg til at de omfatter de mest sentrale bibelske stedene som trekker turister fra hele verden, mener mange at det ville kunne blitt en økonomisk og politisk levedyktig stat.
Et Palestina uten Øst-Jerusalem og de viktigste grunnvannsressursene på Vestbredden, ville derimot ikke være økonomisk bærekraftig. Det å få tilførsel fra et ressursfattig arabiskdominert territorium fra Israel, vil ikke fungere som noen kompensasjon, men tvert imot være en ekstra økonomisk byrde for en palestinsk stat. Med en varig fredsløsning på disse premissene, ville derimot Israel ha alle forutsetninger for å blomstre økonomisk, og dermed også opprettholde sin politiske og økonomiske dominans.
Uten grunnvannsressursene for å drive jordbruk, eller kontroll over de hellige stedene og turistmagnetene i Øst-Jerusalem, ville palestinerne være henvist til å søke seg arbeid som fremmedarbeidere i andre land, i første rekke i Israel. Israel ville dermed få tilgang til en stor mengde billig arbeidskraft som samfunnet ikke ville trenge å gi sosiale ytelser til, ettersom de ville dagpendle tilbake til "sitt eget land". Det ville gjøre Israel mindre avhengig av milliardoverføringene landet i dag får fra USA.
Et slikt økonomisk-politisk system, hvor palestinske arbeidere uten politiske og sosiale rettigheter ville dagpendle inn og gjøre en stor del av det nødvendige grovarbeidet i Israel for liten betaling, ville i stor grad ligne det systemet som ble etablert i Sør-Afrika under apartheid. Diskrimineringa i Sør-Afrika dreide seg nettopp om å frata de svarte innbyggerne statsborgerskap i Sør-Afrika, og i stedet gi de statsborgerskap i et av flere såkalte bantustaner, isolerte landområder med små naturressurser som formelt ble erklært som en uavhengige stater. Derfor omtaler også palestinerne og deres støttespillere internasjonalt det israelske ”sikkerhetgjerdet” på Vestbredden som Apartheidmuren.
Det som i første rekke gjorde at apatheidstrategien for opprettholdelse av hvit politisk kontroll i Sør-Afrika til slutt mislyktes, var at ingen land utenom Sør-Afrika selv anerkjente bantustanene som selvstendige stater. Fokuset ble dermed opprettholdt på det reelle forholdet, nemlig at det dreide seg om en strategi for å frata landets opprinnelige svarte innbyggere statsborgerlige rettigheter. Når ansvaret på den måten var ensidig plassert på de hvite apartheidtilhengerne, lot det seg gjøre, etter en langvarig internasjonal kampanje for økonomisk, politisk og kulturell boikott, å få flertallet av de hvite sørafrikanerne til å innse at de hadde mer å tjene på å oppgi apartheid.
Det som gjør den palestinske situasjonen annerledes enn den sørafrikanske, er dels at den internasjonale støtten for en eksplisitt jødisk stat er langt større enn støtten til en eksplisitt hvit stat i Sør-Afrika, dels at en palestinsk stat, i motsetning til de sørafrikanske bantustanene, kan ha utsikter til å bli økonomisk levedyktig. Nettopp av den grunn, er det også mange palestinere som i dag ser en eksplisitt arabisk palestinsk stat, ved siden av et eksplisitt jødisk Israel, som en akseptabel løsning. Den politiske kampen dreier seg i dag derfor ikke primært om det skal opprettes en palestinsk stat, men konkret om hvor grensene skal gå. Det har på ingen måte bare symbolsk betydning, men vil være avgjørende for om fredsløsninga blir to tilnærmet likeverdige uavhengige stater, eller en dominerende jødisk stat og et utfattig og politisk underordna palestinsk ”bantustan”.
Når Israel nå forsøker å knuse Hamas, er det for å sikre seg en medgjørlig palestinsk forhandlingsmotpart. Det vil kunne åpne for en forhandlingsløsning som i hovedtrekk følger de israelske prioriteringene. Selv om en Fatahregjering under Abbas mangler demokratisk legitimitet til å oppgi sentrale palestinske forhandlingsposisjoner, er Abbasregjeringa like fullt internasjonalt anerkjent. En eventuell fredsavtale hvor den palestinske regjeringa oppgir suverenitetskrav på Øst-Jerusalem og deler av Vestbredden, vil dermed være folkerettslig forpliktende.
Hamas’ kortsiktige mål: Bevare makta på Gaza
Hva så med Hamas? Hamas umiddelbare mål er nettopp å forhindre at Israel får frie tøyler til å forhandle med Abbasregjeringa, ved å holde seg ved makta i Gaza. Da kan det synes paradoksalt at bevegelsen skyter raketter inn i Israel som man må vite vil føre til massiv gjengjeldelse og ødeleggelse av Gaza. Når rakettene likevel ble sendt av gårde med vitende og vilje, var det trolig fordi Hamas erkjente at Israels strategi om å få befolkninga på Gaza til å vende seg mot bevegelsen gjennom å blokkere forsyningene av de fleste nødvendige varer, var i ferd med å lykkes. Når dette skjedde samtidig som Israel viste seg i stand til å svekke Hamas’ kampevne gjennom målrettede likvidasjoner over flere måneder, framsto det å gjenoppta kampen og på ny sende raketter inn i Israel, som et bedre alternativ for å opprettholde makta.
Et israelsk angrep vil riktignok komme til å svekke Hamas militært langt mer enn en videreføring av status quo fra før desember, men samtidig har Hamas kunnet kalkulere med at det også ville skape fornyet forbitrelse i den palestinske befolkninga, og dermed øke den politiske støtten til Hamas motstandskampstrategi. Et forsøk på kupp fra Fatahstyrker på Gaza, vil trolig være mindre sannsynlig på noen måneder nå, etter mange hundre palestinske drepte, enn det ville vært om Hamas hadde opprettholdt våpenhvilen og blokaden hadde vedvart.
Hamas strategiske mål: Opprør i den muslimske verden
Hamas mer langsiktige strategiske mål retter seg ikke direkte mot Israel, men mot den arabiske og muslimske gateopinionen. Det å fortsette å sende raketter som sporadisk rammer sivile israelere, er ikke god PR i Europa og USA. Men i den arabiske og muslimske verden er opplevelsen av uretten begått mot palestinske befolkninga så sterk at enhver som er i stand til å påføre Israel noen form for skade, selv om det kun rammer sivile, oppnår økt støtte og troverdighet.
Samtidig vil den voldsomme brutaliteten i Israels svar, mobilisere massene i gatene. Potensielt kan slike massedemonstrasjoner være en trussel mot overlevelsen til enkelte av de svært korrupte, upopulære og udemokratiske regimene i den arabiske verden. Det gjelder i særlig grad i Egypt, hvor Det muslimske Brorskapet, som Hamas er en palestinsk avlegger av, med stor sikkerhet ville vunnet et demokratisk valg om det ble avholdt. Men også de saudiske og jordanske kongediktaturene kan vise seg å være utsatt.
Om israelske krigshandlinger ikke nødvendigvis er tilstrekkelig til å utløse revolusjon mot de USA-støttede regimene i den arabiske verden, kan frykten for at dette kan skje bidra til at også de i utgangspunktet USA-støttede regimene, vil begynne å legge reelt press på USA for å presse Israel. Det saudiske kongedømmet kan, om det vil, når som helst tvinge USA økonomisk i kne ved å skru til oljekranene. Om det finns en politisk lobby i USA som er mektigere og sterkere enn Israel-lobbyen, så er det olje- og bensinlobbyen.
Så lenge Israel ikke har fått noen varig fredsavtale som sikrer landet varig kontroll over de sentrale ressursene i Palestina, forblir Israel helt avhengig av USAs støtte. Israel er dermed enda mer direkte utsatt for en mulig reduksjon i USAs posisjon som global supermakt enn USA selv.
USA invaderte Irak for å skaffe seg et alternativ til avhengigheten av saudiarabisk olje. Den massive motstanden førte imidlertid til at USA måtte inngå kompromiss med de Iran-vennlige sjiapartiene. Når USA om kort tid forlater Irak militært, overlates dermed makta til en regjering som har nærere forbindelser til USAs strategiske og ideologiske hovedfiende Iran, enn til USA selv.
USA har heller ikke lykkes med Silkeveistrategien om å knytte olje- og gassressursene i det tidligere sovjetisk Sentral-Asia til Vesten gjennom nye rørledninger, blant annet fordi landet står bom fast i krigen mot Taliban i Afghanistan. Samtidig fortsetter USAs underskudd på handelsbalanse og statsbudsjett å øke i takt med økninga i oljeimporten. Dette kan før eller siden føre til at USA tvinges til et strategisk tilbaketog, og at andre stater, som har et mindre ideologisk forhold til Israel, får større innflytelse globalt og i Midtøsten. For Israel begynner det derfor å haste med å få på plass en fredsløsning som vil gi internasjonal legitimitet til Israels anneksjon av palestinsk territorium, før USA mister mye av sin makt og innflytelse.
For Hamas handler det derfor om å holde ut, og opprettholde motstandskampen inntil de geopolitiske omstendighetene endres slik at Israel vil bli tvunget til å godta en fredsløsning i tråd med en av de to mulige fredsløsningene som er akseptable for palestinerne.
For å forstå krigen, er det nødvendig å analysere hva som er de to partenes kortsiktige og langsiktige målsettinger. Når det blir krig, er det alltid fordi minst to parter tror de har mer å vinne på krig enn på fred.
Israels kortsiktige mål: Stopp Qassamrakettene!
Den offisielle begrunnelsen for Israels massive bombing av Gaza, er at Hamas, som kontrollerer Gaza, avsluttet våpenhvilen som hadde vart siden mars, og gjenopptok utskytinga av Qassamraketter inn i Israel.
Gjennom å drepe flest mulig Hamasaktivister, bombe hus hvor raketter blir oppbevart, og tunneler hvor nye raketter og våpen smugles inn fra Egypt, vil Israel hindre at Hamas blir i stand til å skyte flere raketter inn i Israel på en stund. Målet er videre at den våpenhvileavtalen som til slutt blir undertegnet, skal inneholde sterkere forpliktelser fra resten av verden på å hindre smugling av nye raketter inn i Gaza.
Israels strategiske mål: Styrt Hamas!
At Israel angrep fordi Hamas gjenopptok sine rakettangrep, er imidlertid langt fra hele sannheten. Selv om Hamas stanset skytinga mot Israel fra mars 2008, fortsatte Israel en stille krig mot Hamas. Hovedelementet i denne krigsstrategien har vært en nærmest hermetisk innelukking av Gaza. Blokaden ble innledet nær umiddelbart etter at Hamas vant de palestinske valgene i januar 2006.
Israel fikk alle de vestlige landene som til da hadde bidratt til opprettholdelsen av de palestinske selvstyremyndighetene, til å fryse støtten. I tillegg blokkerte Israel tilgangen til de palestinske kontoene i Israel hvor skatter og tollavgifter var innbetalt. Målet med blokaden har helt tydelig vært å destabilisere Hamasregjeringa slik Fatah igjen ville kunne komme tilbake til makta.
Denne strategien har vært nær ved å lykkes. Mangel på lønnsutbetalinger førte til at det allerede i mars 2006 brøyt ut kamper mellom de palestinske sikkerhetsstyrkene, som fortsatt i hovedsak var lojale mot Fatah, og militsstyrker som var lojale mot den folkevalgte regjeringa. De mest intense kampene pågikk fra desember 2006, da den palestinske presidenten, Mahmood Abbas fra Fatah, forsøkte å oppløse parlamentet og skrive ut nyvalg.
Kampene fikk en midlertidig stans i februar 2007 da saudiarabisk mekling førte til dannelsen av en samlingsregjering av Hamas og Fatah. Kun muslimske land og Norge anerkjente den nye samlingsregjeringa. Kamp om maktposisjoner i regjeringa i kombinasjon med fortsatt økonomisk krise og politisk press mot Fatah fra andre vestlige land for å bryte med Hamas, førte til at kampene blusset opp på ny i mars.
I juni 2007 avsatte Abbas samlingsregjeringa, erklærte unntakstilstand og innsatte en ny regjering kun bestående av ministre lojale til hans eget Fatahparti. Den nye regjeringa ble raskt anerkjent internasjonalt, på tross av at den manglet et folkelig demokratisk mandat. Hamas nektet imidlertid å anerkjenne regjeringa utnevnt av Abbas, og klarte å konsolidere kontrollen på Gaza. I de palestinskstyrte områdene på Vestbredden endte maktkampen med at Fatahlojale styrker nedkjempet Hamas. Fra juni 2007 har de palestinske områdene dermed vært delt mellom et Gaza styrt av den folkevalgte Hamasregjeringa, og et Vestbredden styrt av en presidentutnevnt Fatahregjering. Israel har i denne situasjonen søkt å skjerpe blokaden ytterligere rundt Gaza.
I et forsøk på å få lempet på blokaden, gikk Hamas med på våpenhvile i mars 2008, og sluttet etter dette å skyte raketter inn i Israel. Israel svarte imidlertid ikke med noen form for lettelser på blokaden. Israel har dessuten fortsatt politikken med å likvidere Hamasaktivister. Mer enn 50 Hamasmedlemmer ble likvidert av israelske styrker i perioden mellom mars og november 2008, i en periode hvor ingen Qassamraketter ble avfyrt. At denne politikken mest sannsynlig ville føre til at Hamas ville bryte våpenhvilen, må ha vært kalkulert fra israelsk side.
Israels langsiktige mål: Fred på Israels premisser
Spørsmålet man må stille seg ut fra dette, er hvorfor Israel ønsker å fjerne Hamas og bidra til at Fatah får full kontroll over de palestinske selvstyreområdene. Israel har tidligere også ført en tilsvarende politikk mot Fatah, som nå blir ført mot Hamas, da bevegelsen var under ledelse av Yassir Arafat. Problemet med både Arafat, og nå Hamas, har ganske enkelt vært at ingen av dem har vært villige til å inngå en fred på Israels premisser. Derimot har Israel forhåpninger til at den nåværende Fatahledelsen, under president Abbas, vil være villige til å inngå en fredsavtale som er akseptabel sett med israelske regjeringsøyne.
For rundt 10 prosent av den jødiske befolkninga i Israel, finns det overhodet ikke noe grunnlag for fred med palestinerne. Hele det palestinske mandatområdet, samt det annekterte Golan, er jødenes historiske hjemland, gitt av Gud, og hele området skal være en del av den jødiske staten Israel. Forutsetninga for at dette skal la seg realisere, er fordrivelse av hele eller størstedelen av den nåværende palestinske befolkninga på Vestbredden og i Gaza. Tilhengerne av denne posisjonen er også for å rive muslimenes hellige moske i Jerusalem for å bygge et jødisk tempel på stedet hvor de antar at kong David anla et tempel for 3000 år siden. For det store flertallet av Israels jødiske befolkning, finns det imidlertid i dag en erkjennelse av at det både er nødvendig og ønskelig å få i stand en fredsavtale med palestinerne.
Fra palestinsk side finns det to mulige løsninger som etter all sannsynlighet ville blitt akseptert. Det første alternativet er en felles stat med like rettigheter for alle innbyggere i Israel og Palestina, med rett til retur for alle flyktningene som ble fordrevet fra Israel i 1948. En slik stat ville gitt palestinsk flertall. Dermed ville det vært slutt på Israel som en jødisk stat. Det sionistiske prosjektet ville vært over.
Dette har i alle år vært den foretrukne løsninga fra palestinsk side. En slik løsning støttes også av de israelske kommunistene, samt en liten gruppe av ultraortodokse jøder. Disse ultraortodokse jødene mener at opprettelsen av Israel er noe som først skal skje ved Messias’ tilbakekomst, og at den nåværende staten Israel derfor er å regne som grov blasfemi. Samlet utgjør antisionistene maks et par prosent av Israels jødiske befolkning. Den realistiske løsninga ligger derfor i en tostatsløsning.
Fatah og de andre fraksjonene i PLO har allerede anerkjent at løsninga må ligge i en tostatsløsning. Hamas har fortsatt ikke villet anerkjenne Israel formelt, men etter valgseieren i 2006 signaliserte bevegelsen at det kunne bli aktuelt dersom Israel først skulle vise seg villig til å anerkjenne en palestinsk stat i alle de okkuperte områdene, og trekke seg tilbake til grensene som eksisterte før krigen i 1967. Det betyr opprettelsen av en palestinsk stat som i tillegg til Gaza også omfatter hele Vestbredden og Øst-Jerusalem.
En slik løsning ville være helt i tråd med internasjonal lov. Problemet er bare at en slik tostatsløsning vil være uakseptabel for det store flertallet av jødiske israelere. I tillegg til Kommunistpartiet, som i hovedsak får stemmer fra palestinske israelere, er det i dag bare SVs søsterparti Meretz, som ved siste valg fikk i underkant av fire prosent, som ville støttet en slik løsning. Blant jødiske israelere er det altså omtrent dobbelt så mange som går inn for enten å drepe eller kaste alle eller de fleste palestinere ut av hele Palestina, som det er som ville være villige til å akseptere ett av, eller begge, de to løsningsalternativene som er akseptable fra palestinsk side.
Det store flertallet vil i dag akseptere opprettelsen av en palestinsk stat i bytte mot en varig fredsavtale, men grensene mellom Israel og den palestinske staten vil da ikke følge 1967-grensene. Det som stadig tydeligere framstår som den israelske mainstreamløsninga, er en tostatsløsning som i hovedtrekk følger den grensa som Israel har definert på egenhånd gjennom reisinga av det såkalte sikkerhetsgjerdet. Det innebærer i så fall at Israel vil annektere hele Jerusalem og store områder rundt byen, i tillegg til områdene rundt de største bosettingene på Vestbredden, som er anlagt på strategiske høydedrag.
I denne sekulære sionistiske visjonen, er hensynet til kontroll over alle religiøse steder på Vestbredden underordnet målet om å opprettholde Israel som en jødisk stat og som den militært, politisk og økonomisk dominerende staten i Midtøsten. Det som gjør at området rundt Jerusalem og de aktuelle høydedragene på Vestbredden er så viktige for Israel, er dels at disse har stor militærstrategisk betydning, dels at de inneholder de viktigste grunnvannsreservene i hele Israel og Palestina.
Enkelte israelere, særlig partiet til Avigdor Levi Lieberman, ønsker at Israel skal avstå arabiskdominerte områder som har vært innenfor de internasjonalt anerkjente grensene til Israel til en framtidig palestinsk stat. Begrunnelsen for dette er dels at det kan legitimere et ”bytte” mot områder på Vestbredden og Øst-Jerusalem som Israel vil annektere. Men et viktigere argument er Israel på denne måten vil kvitte seg med en betydelig del av sin arabiske befolkning, og dermed også frata disse arabiske innbyggerne økonomiske og politiske rettigheter som følger med statsborgerskapet.
Gaza, Vestbredden og Øst-Jerusalem er til sammen et veldig lite område for en palestinsk befolkning på flere millioner. Til sammen utgjør disse territoriene bare rundt ¼ av det opprinnelige Palestina. Men ettersom de innholder de viktige grunnvannsreservene, i tillegg til at de omfatter de mest sentrale bibelske stedene som trekker turister fra hele verden, mener mange at det ville kunne blitt en økonomisk og politisk levedyktig stat.
Et Palestina uten Øst-Jerusalem og de viktigste grunnvannsressursene på Vestbredden, ville derimot ikke være økonomisk bærekraftig. Det å få tilførsel fra et ressursfattig arabiskdominert territorium fra Israel, vil ikke fungere som noen kompensasjon, men tvert imot være en ekstra økonomisk byrde for en palestinsk stat. Med en varig fredsløsning på disse premissene, ville derimot Israel ha alle forutsetninger for å blomstre økonomisk, og dermed også opprettholde sin politiske og økonomiske dominans.
Uten grunnvannsressursene for å drive jordbruk, eller kontroll over de hellige stedene og turistmagnetene i Øst-Jerusalem, ville palestinerne være henvist til å søke seg arbeid som fremmedarbeidere i andre land, i første rekke i Israel. Israel ville dermed få tilgang til en stor mengde billig arbeidskraft som samfunnet ikke ville trenge å gi sosiale ytelser til, ettersom de ville dagpendle tilbake til "sitt eget land". Det ville gjøre Israel mindre avhengig av milliardoverføringene landet i dag får fra USA.
Et slikt økonomisk-politisk system, hvor palestinske arbeidere uten politiske og sosiale rettigheter ville dagpendle inn og gjøre en stor del av det nødvendige grovarbeidet i Israel for liten betaling, ville i stor grad ligne det systemet som ble etablert i Sør-Afrika under apartheid. Diskrimineringa i Sør-Afrika dreide seg nettopp om å frata de svarte innbyggerne statsborgerskap i Sør-Afrika, og i stedet gi de statsborgerskap i et av flere såkalte bantustaner, isolerte landområder med små naturressurser som formelt ble erklært som en uavhengige stater. Derfor omtaler også palestinerne og deres støttespillere internasjonalt det israelske ”sikkerhetgjerdet” på Vestbredden som Apartheidmuren.
Det som i første rekke gjorde at apatheidstrategien for opprettholdelse av hvit politisk kontroll i Sør-Afrika til slutt mislyktes, var at ingen land utenom Sør-Afrika selv anerkjente bantustanene som selvstendige stater. Fokuset ble dermed opprettholdt på det reelle forholdet, nemlig at det dreide seg om en strategi for å frata landets opprinnelige svarte innbyggere statsborgerlige rettigheter. Når ansvaret på den måten var ensidig plassert på de hvite apartheidtilhengerne, lot det seg gjøre, etter en langvarig internasjonal kampanje for økonomisk, politisk og kulturell boikott, å få flertallet av de hvite sørafrikanerne til å innse at de hadde mer å tjene på å oppgi apartheid.
Det som gjør den palestinske situasjonen annerledes enn den sørafrikanske, er dels at den internasjonale støtten for en eksplisitt jødisk stat er langt større enn støtten til en eksplisitt hvit stat i Sør-Afrika, dels at en palestinsk stat, i motsetning til de sørafrikanske bantustanene, kan ha utsikter til å bli økonomisk levedyktig. Nettopp av den grunn, er det også mange palestinere som i dag ser en eksplisitt arabisk palestinsk stat, ved siden av et eksplisitt jødisk Israel, som en akseptabel løsning. Den politiske kampen dreier seg i dag derfor ikke primært om det skal opprettes en palestinsk stat, men konkret om hvor grensene skal gå. Det har på ingen måte bare symbolsk betydning, men vil være avgjørende for om fredsløsninga blir to tilnærmet likeverdige uavhengige stater, eller en dominerende jødisk stat og et utfattig og politisk underordna palestinsk ”bantustan”.
Når Israel nå forsøker å knuse Hamas, er det for å sikre seg en medgjørlig palestinsk forhandlingsmotpart. Det vil kunne åpne for en forhandlingsløsning som i hovedtrekk følger de israelske prioriteringene. Selv om en Fatahregjering under Abbas mangler demokratisk legitimitet til å oppgi sentrale palestinske forhandlingsposisjoner, er Abbasregjeringa like fullt internasjonalt anerkjent. En eventuell fredsavtale hvor den palestinske regjeringa oppgir suverenitetskrav på Øst-Jerusalem og deler av Vestbredden, vil dermed være folkerettslig forpliktende.
Hamas’ kortsiktige mål: Bevare makta på Gaza
Hva så med Hamas? Hamas umiddelbare mål er nettopp å forhindre at Israel får frie tøyler til å forhandle med Abbasregjeringa, ved å holde seg ved makta i Gaza. Da kan det synes paradoksalt at bevegelsen skyter raketter inn i Israel som man må vite vil føre til massiv gjengjeldelse og ødeleggelse av Gaza. Når rakettene likevel ble sendt av gårde med vitende og vilje, var det trolig fordi Hamas erkjente at Israels strategi om å få befolkninga på Gaza til å vende seg mot bevegelsen gjennom å blokkere forsyningene av de fleste nødvendige varer, var i ferd med å lykkes. Når dette skjedde samtidig som Israel viste seg i stand til å svekke Hamas’ kampevne gjennom målrettede likvidasjoner over flere måneder, framsto det å gjenoppta kampen og på ny sende raketter inn i Israel, som et bedre alternativ for å opprettholde makta.
Et israelsk angrep vil riktignok komme til å svekke Hamas militært langt mer enn en videreføring av status quo fra før desember, men samtidig har Hamas kunnet kalkulere med at det også ville skape fornyet forbitrelse i den palestinske befolkninga, og dermed øke den politiske støtten til Hamas motstandskampstrategi. Et forsøk på kupp fra Fatahstyrker på Gaza, vil trolig være mindre sannsynlig på noen måneder nå, etter mange hundre palestinske drepte, enn det ville vært om Hamas hadde opprettholdt våpenhvilen og blokaden hadde vedvart.
Hamas strategiske mål: Opprør i den muslimske verden
Hamas mer langsiktige strategiske mål retter seg ikke direkte mot Israel, men mot den arabiske og muslimske gateopinionen. Det å fortsette å sende raketter som sporadisk rammer sivile israelere, er ikke god PR i Europa og USA. Men i den arabiske og muslimske verden er opplevelsen av uretten begått mot palestinske befolkninga så sterk at enhver som er i stand til å påføre Israel noen form for skade, selv om det kun rammer sivile, oppnår økt støtte og troverdighet.
Samtidig vil den voldsomme brutaliteten i Israels svar, mobilisere massene i gatene. Potensielt kan slike massedemonstrasjoner være en trussel mot overlevelsen til enkelte av de svært korrupte, upopulære og udemokratiske regimene i den arabiske verden. Det gjelder i særlig grad i Egypt, hvor Det muslimske Brorskapet, som Hamas er en palestinsk avlegger av, med stor sikkerhet ville vunnet et demokratisk valg om det ble avholdt. Men også de saudiske og jordanske kongediktaturene kan vise seg å være utsatt.
Om israelske krigshandlinger ikke nødvendigvis er tilstrekkelig til å utløse revolusjon mot de USA-støttede regimene i den arabiske verden, kan frykten for at dette kan skje bidra til at også de i utgangspunktet USA-støttede regimene, vil begynne å legge reelt press på USA for å presse Israel. Det saudiske kongedømmet kan, om det vil, når som helst tvinge USA økonomisk i kne ved å skru til oljekranene. Om det finns en politisk lobby i USA som er mektigere og sterkere enn Israel-lobbyen, så er det olje- og bensinlobbyen.
Så lenge Israel ikke har fått noen varig fredsavtale som sikrer landet varig kontroll over de sentrale ressursene i Palestina, forblir Israel helt avhengig av USAs støtte. Israel er dermed enda mer direkte utsatt for en mulig reduksjon i USAs posisjon som global supermakt enn USA selv.
USA invaderte Irak for å skaffe seg et alternativ til avhengigheten av saudiarabisk olje. Den massive motstanden førte imidlertid til at USA måtte inngå kompromiss med de Iran-vennlige sjiapartiene. Når USA om kort tid forlater Irak militært, overlates dermed makta til en regjering som har nærere forbindelser til USAs strategiske og ideologiske hovedfiende Iran, enn til USA selv.
USA har heller ikke lykkes med Silkeveistrategien om å knytte olje- og gassressursene i det tidligere sovjetisk Sentral-Asia til Vesten gjennom nye rørledninger, blant annet fordi landet står bom fast i krigen mot Taliban i Afghanistan. Samtidig fortsetter USAs underskudd på handelsbalanse og statsbudsjett å øke i takt med økninga i oljeimporten. Dette kan før eller siden føre til at USA tvinges til et strategisk tilbaketog, og at andre stater, som har et mindre ideologisk forhold til Israel, får større innflytelse globalt og i Midtøsten. For Israel begynner det derfor å haste med å få på plass en fredsløsning som vil gi internasjonal legitimitet til Israels anneksjon av palestinsk territorium, før USA mister mye av sin makt og innflytelse.
For Hamas handler det derfor om å holde ut, og opprettholde motstandskampen inntil de geopolitiske omstendighetene endres slik at Israel vil bli tvunget til å godta en fredsløsning i tråd med en av de to mulige fredsløsningene som er akseptable for palestinerne.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
