"USA støtter Talibans retur til makta"

I følge pakistanske Dawn, er USA nå "sterkt støttende" til et afghansk initiativ som vil kunne bringe Taliban tilbake i regjeringskontorene i Kabul. (note 8.3: Noe som i dag også bekreftes av Barack Obama selv. Note 15.3: Og som det nå også synes å være en viss interesse for blant ledende krefter i Taliban). Tar man utgangspunkt i den harde retorikken som har blitt anvendt mot Taliban fra USA og allierte nasjoner som deltar i den NATO-ledede ISAF-styrken de siste årene, kan et sånt utsagn synes uforståelig. Hvor blir det av kampen mot det kvinneundetrykkende middelalderske tyranniet med Taliban tilbake i regjering? Ser man på de historiske relasjonene mellom fundamentalistisk islam og USA i Afghanistan, blir strategien langt mer forståelig.

Bakgrunnen: Krigen mot Sovjet
Bakgrunnen for Talibans oppkomst var krigen mot Sovjetunionen på 1980-tallet. Etter at det sovjetorienterte Folkets demokratiske Parti hadde grepet makta gjennom et militærkupp i 1978, forsøkte regimet å gjennomføre en jordreform for å omfordele jord fra store godseirere til fattigere bønder. Dette skapte stor motstand blant de innflytelsesrike jordeierne på landsbygda. Disse begynte å organisere motstandsgrupper, mujahedin, mot det nye regimet.

Som vi kan lese i denne artikkelen i The Atlantic fra 1980, fikk motstandsgruppene ikke bare støtte fra de store jordeierne, men også fra mange fattige bønder. Grunnlaget for at også flertallet av fattigbøndene støttet opp om mujahedin, var de konservative idealene som preget og fortsatt preger den afghanske landsbygda. Det nye regimet utfordret disse idealene kraftig ved å innføre likestilling mellom kjønnene, blant annet ved å forby brudepris og innføre obligatorisk skole hvor jenter og gutter skulle gå sammen i samme klasserom. Undervisning i islam ble videre erstattet med undervisning i marxisme-leninisme. Samtidig bidro også regimet til å skyve flere over til mujahedin gjennom hardhendt å undertrykke all opposisjon. Spesielt hardt gikk det ut over rivalene på venstresida i det Kina-orienterte maoistiske Kommunistpartiet.

Mujahedingruppene oppnådde raskt kontroll over store områder, og i 1979 rykket Den røde Hær inn i Afghanistan for å forsvare det sittende regimet. Innmarsjen ble sterkt fordømt både i Vesten, Kina og den islamske verden, og mujahedingruppene begynte å motta omfattende hjelp, både i form av penger, våpen og krigere. USA og Saudi-Arabia kanaliserte økonomisk og militær hjelp gjennom Pakistans etterretningstjeneste, ISI.

Ulike folkegrupper - ulike mujahedingrupper
Hjelpen som kom via Pakistan gikk til mujahedingrupper med basis i det sunnimuslimske flertallet, særlig blant pashtunerne. De viktigste av disse var Hezb Islami, ledet av Gulbuddin Hekmatyar, og Ittihad Islami, ledet av Abdul-Rasuul Sayyaf.

Pashtunerne som snakker språket pashto, lever både i Afghanistan og Pakistan. Totalt utgjør de rundt 45 prosent av Afghanistans befolkning og dominerer i de sørlige og østlige områdene av landet. I Pakistan dominerer pashtunerne i grenseprovinsen Northwestern Frontier Province, hvor vi også finner de selvstyrte stammeområdene Nord- og Sør-Waziristan, som aldri fullt har vært under kontroll av Pakistans regjering. I tillegg dominerer pashtunerne den nordlige delen av den vestlige provinsen Baluchistan, med hovedbyen Quetta.

Også Iran støttet ulike mujahedingrupper, men først og fremst grupper med basis i den persisk (dari)-talende halvdelen av befolkninga. Mest iransk støtte gikk til mujahedingruppene blant hazaraene, som utgjør drøyt 10 prosent av befolkninga. I motsetning til pashtunerne og den største persisktalende folkegruppa, tadsjikene (rundt 25 prosent av befolkninga), som er av iransk opprinnelse, har hazaraene tyrkisk-mongolsk opprinnelse. Hazaraene har imidlertid det til felles med perserne i Iran at de i hovedsak er sjiamuslimer, i motsetning til tadsjikene som er sunnimuslimer.

Med direkte innblanding fra Iran klarte de ulike hazaradominerte mujahedingruppene i 1988 å forene seg i Hezb-e Wahdat-e Islami. Den viktigste mujahedingruppa blant tadsjikene var Jamaat-e Islami. Denne gruppa mottok støtte både fra USA og Saudi-Arabia via Pakistan, og fra Iran.

Det sovjetstøttede regimet hadde en veldig smal støtte, først og fremst blant de militære og andre offentlig ansatte i byene. Men i tillegg støttet den usbekiske minoriteten, som dominerer i de nordvestlige delene av Afghanistan, i stor grad opp om militsgruppa som ble organisert av den usbekiske generalen Abdul-Rashid Dostum. Dostums usbekermilits var den viktigste militære allierte for de sovjetiske soldatene.

Arabiske jihadister
Soldatene i Den røde hær var ikke de eneste utlendingene som kjempet i Afghanistan på 1980-tallet. Mujahedinstyrkene fikk også supplering fra frivillige fra mange ulike muslimske land, flest fra Saudi-Arabia og Egypt. Disse så på kampen mot Sovjet som en hellig krig; jihad. I motsetning til flere av de afghanske mujahedinstyrkene, fikk de arabiske jihadistene aldri noen direkte økonomisk eller annen støtte fra USA. Det trengte de heller ikke i og med at de fikk rikelig med penger fra rike givere i den arabiske verden. Blant de som både finansierte, og selv deltok og ledet grupper av arabiske jihadister, var den saudi-arabiske rikmannssønnen Osama bin Laden.

Koranskolene i Pakistan
Under krigen slapp Sovjetunionen store mengder bomber over den afghanske landsbygda. Samtidig var det allerede under krigen mot Sovjet kamper mellom rivaliserende mujahedinstyrker. Bombing og kamphandlinger førte til at rundt fem millioner afghanere flyktet over grensa til Pakistan og to millioner til Iran.

Barn og ungdom som vokste opp i disse flyktningeleirene hadde få muligheter til å skaffe seg et yrke eller en utdanning. Det eneste skoletilbudet for mange var koranskolene som var blitt etablert med finansiell støtte fra Saudi-Arabia.

Disse skolene innprentet elevene den strenge konservative fortolkninga av islam som er styrende i Saudi-Arabia. Samtidig innprentet de nødvendigheten av å føre krig for å befri muslimsk jord fra vantro okkupanter. Flyktningeleirene var også baser for mujahedinstyrkene, og unge gutter og menn fikk våpenopplæring her før de selv ble med i kampene. Livet i de pakistanske flyktningeleirene skapte altså en generasjon av unge afghanere som ikke hadde lært særlig mye annet enn å lese Koranen og bruke våpen, og som var blitt innprentet at dette var den eneste rette måten å leve på.

Forfall blant mujahedin
Den røde hær trakk seg ut av Afghanistan i løpet av 1988/89, og de fleste regnet med at det sovjetstøttede regimet ville falle umiddelbart. Det tok imidlertid mer enn tre år. Hovedgrunnen til det, var at de ulike mujahedingruppene brukte stadig mer ressurser på å bekjempe hverandre. Det var først da general Dostum og hans usbekmilits bestemte seg for å skifte side i 1992, at regimet faktisk falt. En koalisjonsregjering av ulike mujahedingrupper inntok regjeringskontorene i Kabul, men dette hindret dem ikke fra å fortsette å fyre løs på hverandre i kampen om kontroll over bydeler i Kabul, og ulike byer og distrikter rundt om i landet. Ettersom de ulike militsene hadde støtte i ulike etniske grupper, medførte kampen om distrikter og byer med blandet etnisk befolkning i flere tilfeller omfattende massakrer på sivile.

For å kunne finansiere våpenkjøp når det ikke lenger kom inn økonomisk støtte fra CIA og rike arabere, involverte de fleste av mujahedingruppene seg i løpet av borgerkrigen i narkotikaproduksjon og smugling, korrupsjon og pengeutpressing. Fra å bli sett på som forsvarere av nasjonens uavhengighet og av islamske verdier under krigen mot Den røde hær, ble mujahedinkommandantene i økende grad sett på som kriminelle og lokale tyranner av lokalbefolkningene.

Taliban oppstår
Taliban [som direkte oversatt betyr "studenter"] oppsto i 1994 som bevegelse blant unge pashtunere med bakgrunn fra koranskolene i Pakistans flyktningeleire. Bevegelsen oppsto som en reaksjon mot overgrep og korrupsjon blant de lokale mujahedinkommandantene i den sørlige byen Kandahar.

Ideologien bygde på en ekstrem puritanistisk fortolkning av den allerede svært puritanistiske saudi-arabiske islamforståelsen som ble forkynt på koranskolene i flyktningeleirene. I motsetning til hva som er tilfellet i islamsk tradisjon, fantes det i følge Taliban ikke noe rom for diskusjon eller fortolkning. Sjiamuslimer ble for eksempel ikke ansett som å være muslimer i det hele tatt. I følge Talibans selvforståelse, var det samfunnet de foreskrev så nær som mulig det samfunnet som eksisterte i Arabia under profetens ledelse for 1400 år siden. I realiteten var imidlertid Taliban-ideologien minst like preget av gamle tradisjoner fra den pashtunske landsbygda, som av en bokstavtro fortolkning av Koranens budskap.

Taliban får støtte fra Pakistan
I løpet av få måneder spredte Taliban seg til hele den pashtunskdominerte sørlige og østlige delen av Afghanistan. De lokale mujahedingruppene sluttet seg enten til Taliban eller ble raskt overmannet. Taliban hadde rykte på seg for å være ukorrupte, og for å være i stand til å opprette ro gjennom en rask og hardhendt rettshåndhevelse. Betydelig oppslutning fra lokalbefolkninga i pashtunske områder var imidlertid langt fra hele forklaringa på den raske framgangen. "Studentene" var også i besittelse av tunge og moderne våpen. Disse ble levert av Pakistans mektige etterretningsorganisasjon, ISI.

Det finns en islamistisk strømning i ISI som særlig vokste seg sterk på 1980-tallet, under den konservative islamske, men samtidig USA-støttede militærdiktatoren Zia ul-Haqq. Det er imidlertid ikke sannsynlig at det var på grunn av generell støtte til det ekstremistiske samfunnssynet til Taliban, at organisasjonen fikk støtte av pakistansk etterretning. Hovedgrunnen har å gjøre med den langvarige konflikten med India om Kashmir.

Fra Pakistans side, har det helt siden dannelsen av staten vært en utstrakt frykt for å bli omringet av en mulig allianse mellom Afghanistan og India. Viktigere enn å sørge for et regime i Afghanistan som har noen lunde den samme typen samfunnssystem som i Pakistan, har det derfor vært å sørge for at afghanske myndigheter har et fiendtlig forhold til India. Ettersom islamister verden over ser på Kashmir som et slags "andre Palestina", hvor muslimsk jord er kontrollert av en ikke-muslimsk statsmakt, og hvor muslimer utsettes for vold og undertrykkelse, vil India alltid forbli en erkefiende for islamister, nesten på linje med Israel. Også den relativt sekulært orienterte general Pervez Musharraf, anbefalte derfor i 1993 overfor Pakistans daværende kvinnelige og sekulært orienterte statsminister Benazir Bhutto, at Pakistan burde støtte framveksten av radikale islamistiske bevegelser både i Kashmir og Afghanistan, og fikk støtte for dette.

Taliban og Silk Road Act
Gjennom den kalde krigen var Pakistan USAs nærmeste allierte i Sør-Asia. Selv om Pakistan har hatt sine egne, og til dels andre, motiver for å drive en aktiv politikk overfor Afghanistan enn USA, har det hele tida vært en form for samforstand. Det var også tilfelle da Pakistan i 1994 endret politikk fra å støtte mujahedingruppene Hezb Islami og Ittihad Islami, til å støtte Taliban.

Som jeg har redegjort for tidligere, er politisk kontroll over energiressurser en forutsetning for opprettholdelsen av USAs supermaktsposisjon. Et stadig økende energiunderskudd i USA, samt de problemene USA har i Persiagulfregionen på grunn av et antiamerikansk regime i Iran og problemer med folkeflertallet i arabiske stater på grunn av støtten til Israel, førte til at USA på 1990-tallet begynte å lete offensivt etter alternative energileverandører. Sovjetunionens sammenbrudd i 1991 bidro samtidig til at Sentral-Asias betydelige olje og gassressurser ble et mulig område for amerikansk innflytelse

I The Silk Road Act, som ble vedtatt i Kongressen i USA i 1999, med en oppdatering i 2006, strekes det opp en offensiv strategi for "utvikling av sterke politiske, økonomiske og sikkerhetsmessige forbindelser mellom landene i Sør-Kaukasus og Sentral-Asia og Vesten". Det hevdes at dette vil "bidra til stabilitet i denne regionen som er sårbar for politisk og økonomisk press fra sør, nord og øst". Loven har altså en helt åpen ambisjon om å knytte landene i Sør-Kaukasus og Sentral-Asia til Vesten, og definerer dette målet helt eksplisitt i kontrast til interessene til Iran (sør), Russland (nord) og Kina (øst), som anklages for å ville utøve politisk og økonomisk press.

Lovteksten legger ikke skjul på hva som er det sentrale motivet for et økt amerikansk engasjement i regionen: "Sør-Kaukasus og Sentral-Asia-regionen kan produsere nok olje og gass til å redusere USAs avhengighet av regionen rundt Persiagulfen". I den oppdaterte versjonen av 2006 sies dette enda tydeligere i punkt 13: "Det presserende behovet for diversifisering av energiressurser gjør tilgang til sentralasiatiske og kaspiske olje og gassressurser et høyt prioritert energisikkerhetsspørsmål for USA".

Ettersom statene i Sentral-Asia mangler utløp til havet, må olje- og gassressursene føres ut gjennom rørledninger som går gjennom andre land. Den mest naturlige transportruta for olje og gass fra Kaspibassenget til et stort energimarked går mot nordvest. Legger man rør fra gassfeltene i Turkmenistan nordover gjennom Usbekistan og Kasakhstan, og videre vestover gjennom Sør-Russland til Ukraina, når man EU-markedet i Polen og Tyskland uten at rørledningene et eneste sted på veien behøver å krysse innsjøer eller stige til mer enn 200 meter over havet. Også fra oljefeltene i Aserbajdsjans sokkel i Kaspihavet, går det en naturlig rørledningsrute nordover langs bredden av Kaspihavet og deretter vestover gjennom russisk territorium.

Problemet for USA var at et rørledningsnett gjennom Russland, som allerede eksisterte, også ga Russland politisk og økonomisk makt over ressursene. Russiske olje- og gasselskaper var og er minst like ivrige etter at Russland opprettholder sterke forbindelser til statene rundt Kaspihavet som det amerikanske olje- og gasselskaper har vært til å få statene knyttet nærmere til USA og Vesten. Selv om det nye kapitalistiske Russland ikke på noen måte har utgjort noen ideologisk utfordring, har landet fortsatt, sammen med Kina, blitt definert som den fremste utfordreren til USAs ambisjoner om globalt hegemoni.

USA ville være nøyaktig like sårbar dersom landet skulle basere seg på energileveranser fra Aserbajdsjan, Kasakhstan og Turkmenistan som er transportert ut via Russland, som om landet skulle basere seg på direkte import fra russiske olje- og gasskilder. Det ville gjøre det umulig for USA å ta en eventuell konflikt direkte med Russland, og gjøre USA avhengig av russisk støtte ved konfrontasjoner med andre land. Med en slik posisjon ville USA ikke reelt fortsette være noen hegemonisk supermakt, men ville måtte støtte seg på en varig allianse med Russland. Og gitt at USAs geopolitiske målsetting for det 21. århundet har vært intet mindre enn "A new American Century", framsto dette som uaktuelt på 1990-tallet.

Det konkrete hovedelementet i Silkeveistrategien har derfor dreid seg om bygging av rørledninger. For oljen og gassen fra Aserbajdsjan, har USA lykkes med å få bygd rørledninger som går fra Baku i Aserbajdsjan, utenom det russiskstøttede Armenia, men i stedet nordvestover gjennom Georgia, og derfra sørover igjen gjennom Tyrkia og ut til Middelhavet.

De største energiressursene befinner seg imidlertid på østsida av Kaspihavet, i Kasakhstan og Turkmenistan. De politiske elitene i begge disse statene kunne nok godt tenke seg et alternativ til russiske rørledninger og den tilhørende politiske og økonomiske avhengigheten av Russland. Men det alternativet som USA i utgangspunktet foreslo, en rørledning tvers over det store og dype Kaspihavet, for å koble opp til den nye rørledninga fra Baku, var rett og slett for ingeniørmessig krevende og dyrt til å framstå som noe attraktivt alternativ.

Et annet mer praktisk alternativ, var å trekke en rørledning sørover og koble seg på rørledningsnettet i Iran. Men gitt at Iran som kjent har blitt definert som tilhørende "Ondskapens akse", var dette alternativet om mulig enda mer politisk uspiselig enn å basere seg på det russiske leveranser. Å trekke rørledninger østover, mellom Altai- og Tienshanfjellene inn i Gobiørkenen til befolkningssentraene i Øst-Asia, er åpenbart et interessant scenario for den nye industrisupermakten Kina, men dessto mindre for USA. Ser man på kartet, er det da bare et mulig alternativ igjen for USA; gjennom Afghanistan til Pakistan.

Det var to forutsetninger som måtte være på plass før bygging av en rørledning fra Turkmenistan gjennom Afghanistan kunne realiseres: For det første måtte det bli slutt på borgerkrigen. Landet måtte samles under en felles autoritet. For det andre måtte det regimet som skulle samle landet ikke være mottakelig for påvirkning og ustrakt samarbeid, verken med Russland, Kina eller Iran. Hvem kunne sørge for dette?

Afghanistan mangler fullstendig en sekulær vestligorientert liberal-demokratisk politisk tradisjon. De eneste partiene med noen grad av folkelig tilslutning før den russiske innmarsjen, var det prosovjetiske Folkedemokratiske partiet, det Kinaorienterte maoistiske Kommunistpartiet og ulike islamistiske grupper. Maoistene forsvant i hovedsak som politisk kraft fordi medlemmene enten ble drept av det prosovjetiske regimet eller av de islamistiske mujahedin, eller så gikk de over til islamistene. Selv om sosialismen i Øst-Europa hadde brutt sammen, og de fleste tidligere medlemmer hos folkedemokratene nå ville ønske seg et politisk-økonomisk system tilsvarende Vesten, snakket mange av dem russisk og hadde gode personlige forbindelser til Russland.

Når det gjaldt de allerede eksisterende islamistgruppene, hadde USA altså generert mest støtte til Hezb Islami og Ittihad Islami som hadde basis blant pashtunerne, og som hadde blitt støttet av Pakistan. Hazaraorganisasjonen Hezb e-Wahdat og delvis den tadsjikiskdominerte Jamaat-e Islami fikk støtte av Iran, og var dermed ikke til å stole på. I og med at verken Hezb Islami eller Ittihad Islami hadde vist tilstrekkelig evne til å mobilisere folkelig støtte til å klare å samle landet, var også USA i høy grad åpen for et alternativ. USA så derfor med velvilje på at deres nære allierte i Pakistan utstyrte Taliban med våpen og utstyr som gjorde at de i 1996 kunne erobre hovedstaden Kabul, og i 1998 gjennomføre en offensiv inn i de ikke-pashtunske sentrale og nordlige områdene av Afghanistan.

Møtt med den massive framrykkinga til Taliban, klarte de gamle mujahedingruppene omsider å forene seg mot den felles fienden. På tross av dette ble de i løpet av 1998 trengt opp i det nordøstlige hjørnet av landet, på grensa til Tadsjikistan. Også Dostums usbekiske milits og overlevende fra det tidligere prosovjetiske regimet, slo seg sammen med sine gamle fiender fra 1980-tallet og ble en del av det som har blitt kalt Nordalliansen. Siden det nordøstlige hjørnet i hovedsak er befolket av tadsjiker, var det den tadsjikdominerte Jamaat-e Islami som kom til å utgjøre det sterkeste elementet i Nordalliansen.

I Talibans ideologi representerer både Russland og Kina okkupantstater som undertrykker muslimer. Taliban så med sterk sympati på frigjøringskampen til uighurene og organisasjonen Øst-Turkestans islamske Front i Xinjiang-Uighur-regionen vest i Kina. Kina selv ser på denne organisasjonen som den farligste og mest terroristiske separatistorganisasjonen i landet, langt verre enn Dalai Lama og den tibetanske separatistbevegelsen knyttet til han. Samtidig var Det islamske Emiratet Afghanistan, som Taliban kalte statsdannelsen sin, den eneste staten i verden som anerkjente Tsjetsjenia som uavhengig stat. Ut fra navnet skulle man kanskje tenke seg at Den islamske republikken Iran kunne være en naturlig alliert for Taliban, men ettersom Iran er en sjiamuslimsk stat, er landet ikke muslimsk, men vantro, i følge talibans ekstremistiske sunni-islamistiske ideologi.

Både Iran og Russland støttet derfor opp om Nordalliansen militært og økonomisk. Det samme gjorde India, som en respons på at Taliban, i tråd med Pakistans strategi, lot kashmirske motstandsgrupper operere treningsleire på sitt territorium. Dette bidro til at Taliban aldri klarte å få kontroll over de siste fem prosentene av Afghanistans territorium. Saudi-Arabia og De forente arabiske Emirater, to andre USA-allierte regimer, var de eneste landene i verden ved siden av Pakistan til å anerkjenne Det islamske Emiratet som Afghanistans rettmessige myndigheter.

USA var selvsagt klar over at Talibans ideologi representerte de aller mest fanatiske tendendensene innenfor sunni-islamismen, i kombinasjon med ekstremt kvinneundertrykkende konservative pashtunske stammenormer. Samtidig har USA lenge jobbet for å bygge en nærere allianse med India for å motvirke Kinas dominans i Asia. Dette til sammen bidro til at USA offisielt holdt en armlengdes avstand til Taliban, og til at verken USA eller andre NATO-land noen gang anerkjente Det islamske Emiratet som Afghanistans rettmessige myndigheter, men fortsatte å ha offisielle forbindelser med Den islamske Republikken Afghanistan, som Nordalliansens regjering offisielt ble kalt.

Når USA likevel i praktis ga grønt lys for Pakistans og Saudi-Arabias Taliban-støtte, må det forståes i lys av at taliban hadde bevist sin evne til å samle landet, om enn med svært voldelige metoder i de ikke-pashtunske distriktene, samtidig som bevegelsen kunne oppfylle det overordnede målet om å stenge av for russisk, kinesisk og iransk innflytelse i Afghanistan. Utgangspunktet var det gamle mottoet om at "min fiendes fiende er, om ikke min venn, så i hvert fall en mulig taktisk alliansepartner". Med dette som grunnlag, ble planene om en rørledning fra Turkmenistan konkretisert i så stor utstrekning at det fra 1997 foregikk kontraktsforhandlinger mellom talibanledelsen og det amerikanske oljeselskapet Unocal.

Taliban og Al Qa'ida
Som tidligere nevnt, kjempet Osama bin Laden og flere frivillige jihadister fra arabiske og andre muslimske land sammen med mujahedin mot Den røde hær i Afghanistan på 1980-tallet. Jihadistene var dypt religiøse idealister som var overbeviste om at de hadde kjempet en hellig krig for islams verdier mot de vantro. Da de kom hjem til sine hjemland, ble mange svært skuffet over det moralske forfallet de var vitne til der. Om den ateistiske kommunismen var fjernet som trussel, ble de islamske verdiene i like stor grad nedbrutt av vestlig materialistisk påvirkning. Samtidig var kampen for å befri muslimsk jord fra okkupasjon fra vantro regimer på ingen måte fullført da det prosovjetiske regimet i Afghanistan falt. Kampen fortsatte på Filippinene, i Kashmir, i Tsjetsjenia og Xinjiang, og, viktigst, i Palestina.

Det strenge islamske saudiske kongedømmet var i utgangspunktet den staten som sto nærmest jihadistenes ideal om en islamsk stat, og bin Ladens familie hadde nære og gode forbindelser til kongefamilien. Skuffelsen over å være vitne til USAs økende innflytelse i Saudi-Arabia ble derfor enorm. Spesielt utålelig ble det for Osama bin Laden og andre "afghanske" jihadister å være vitne til at Saudi-Arabia lot USA åpne militærbaser i landet før, under og etter krigen mot Irak i 1991. Et resultat av den økte avhengigheten av USA, samt det faktum at PLO ga støtte til Saddam Husseins invasjon av Kuwait i 1990, var at Saudi-Arabia i praksis oppga støtten til den palestinske kampen. Selv om Osama bin Laden og hans allierte verken hadde noen form for sympati med Saddam Husseins sekulære regime i Irak, eller støttet Iraks territorielle krav overfor Kuwait, ble utfallet av alliansen mellom alliansen USA og monarkiene på den arabiske halvøya fra 1991 derfor utålelig. Når dette sammenfalt med økende synlig korrupsjon og skamløst luksusforbruk i den saudiarabiske overklassen, konkluderte Osama bin Laden med at regimet hadde vendt seg bort fra Gud.

Målet for Osama bin Laden og hans allierte ble derfor å styrte de korrupte arabiske regimene, kaste ut USAs baser fra Arabia og gjenopprette et rent islamsk styre, khalifatet. Samtidig måtte støtten til jihad i Palestina og andre okkuperte muslimske områder gjenopprettes. Og for å nå målet om å befri Palestina, ville det være aktuelt å bruke oljeboikott som et våpen mot Israels beskytter, USA.

Bin Ladens tanker vant gjenklang blant mange av Saudi-Arabias unge menn, som var blitt innprentet strenge islamske idealer og solidaritet med undertrykte muslimer gjennom skolegangen. De så alle dobbeltmoralen som lå i luksusforbruket og alliansen med USA. Dette utgjorde etter hvert en alvorlig trussel både mot kongedømmet og USAs interesser, og i 1994 ble Osama bin Laden landsforvist. Han slo seg først ned i Sudan, hvor han etablerte seg som forretningsmann samtidig som han utviklet en rekke islamske veldedighetsorganisasjoner som fungerte som rekrutteringsbaser for hans politiske prosjekt. Etter at Sudans regjering ble utsatt for et sterkt press fra Saudi-Arabia, ble han også utvist derfra. Han dro da i 1995 til sine gamle kampfeller i Afghanistan. Invitasjonen kom ikke fra Taliban, som enda ikke eksisterte da han sist var i Afghanistan, men fra Abdul-Rasuul Sayyaf, lederen for Ittihad Islami.

Sayyaf valgte å flykte og slutte seg til sine gamle rivaler og bli en del av Nordalliansen da Taliban inntok Kabul ett år senere. Bin Laden valgte imidlertid å bli værende, og sånn kom han i kontakt med Taliban-leder Mullah Omar. De to kom godt ut av det med hverandre. De tenkte likt ideologisk og vennskapet ble etterhvert forseglet med ekteskap mellom Omar og en av bin Ladens døtre. Samarbeidet mellom bin Laden og hans organisasjon, som etterhvert kom til å bli kalt Al-Qa'ida (basen), og Mullah Omar, hadde også en praktisk karakter. Mens Al-Qa'ida kunne bidra med våpen, penger og profesjonelle instruktører til talibanstyrkene, kunne Taliban til gjengjeld tilby et sted å være, hvor nye Al-Qa'ida-rekrutter fra hele den muslimske verden kunne komme for å få ideologisk skolering og operasjonstrening.

Selv om samarbeidet med bin Laden og Al-Qa'ida ga Taliban noen praktiske fordeler, mente enkelte av de som hadde støttet opp om Taliban fra starten, at det ville skape større problemer gitt at det ville bringe regimet på direkte kollisjonskurs med Saudi-Arabia, som nest etter Pakistan var regimets viktigste internasjonale støttespiller. Det oppsto derfor en splittelse i Taliban mellom den konservative tradisjonalistiske fløyen som ønsket å bygge videre på alliansen mellom Pakistan og Saudi-Arabia, og dermed indirekte USA, og den mer militante utopistiske fløyen som foretrakk allianse med bin Laden.

Det som avgjorde maktkampen mellom fløyene i Taliban, var USAs bombeangrep mot Al-Qa'ida-leirene i landet i august 1998. Disse bombeangrepene kom som en respons på bombeaksjonene mot USAs ambassader i Kenya og Tanzania noen dager tidligere. Men det at USA på denne måten utøvde hevn ved å krenke Afghanistans suverenitet og bombe landets territorium, førte til at den pragmatiske fløyen måtte gi tapt.

Forhandlingene om bygging av rørledning gikk etter dette i stampe, og endte med at Taliban foretrakk det argentinske selskapet Bridas framfor Unocal. USA hadde da konkludert med at Taliban gjennom alliansen med Al-Qa'ida ikke bare representerte en trussel mot USAs utfordrere i Russland, Kina og Iran, men også mot USAs egne interesser på Den arabiske halvøya. Og ettersom Den arabiske halvøya, med til sammen nesten 50 prosent av verdens kjente gjenværende oljereserver, er det uten sammenligning geopolitisk viktigste området for USA, var det en så alvorlig trussel at den måtte fjernes.

Taliban styrtes
Krigen for å styrte Taliban startet 7 oktober 2001, altså mindre enn fire uker etter terrorangrepet mot World Trade Center, som i offisielle framstillinger hevdes å være årsaken til invasjonen. På motsatt side hevder enkelte miljøer at terrorangrepet ble initiert av USAs egne myndigheter for å legitimere det planlagte angrepet.

Etter mitt syn, er det siste lite sannsynlig, ganske enkelt fordi USA allerede hadde mange nok ideologiske begrunnelser for å angripe Taliban fra før. Blant annet fantes det i forbindelse med ambassadebombene i 1998 mye klarere og sterkere beviser for at det var islamistiske terrorister med direkte forbindelser til bin Laden og Al-Qa'ida i Afghanistan som sto bak, enn det som har blitt lagt fram som offisielle beviser etter terroraksjonene 11. september.

At krigen ble igangsatt spontant som en reaksjon på 11. september, er imidlertid heller ikke troverdig. For det første er det ingenting som tyder på at Al-Qa'idas baser i Afghanistan spilte noen som helst praktisk rolle for 11. september-terroristene. Selv om terroraksjonen mest sannsynlig ble utført av folk som delte Osama bin Ladens verdensbilde, peker alt i den offisielle etterforskninga mot at såvel den praktiske treninga som anskaffelsen av nødvendige hjelpemidler foregikk i USA. Et angrep mot Afghanistan ville derfor ikke være relevant for å stanse nye tilsvarende terrorangrep mot sivile mål i Vesten. Tvert imot ville det bidra til å inspirere flere sinte unge muslimer i Vesten til å gå på internett for å lære seg å lage improviserte bomber, noe etterforskninga av de senere bombeaksjonene i Madrid og London også viser.

Treningsleirene i Afghanistan var derimot relevante for Al Qa'idas evne til å gjennomføre militære kommandoangrep. Slike angrep er også strategisk langt farligere for USA fordi de faktisk kan bidra til å tippe den politiske og militære balansen på den arabiske halvøya, og i verste fall utløse den revolusjonen i Saudi-Arabia som er Al-Qa'idas viktigste mål. Mye tyder da også på at den endelige beslutninga om å forberede et felttog for å styrte Talibanregimet, kom kort tid etter at en Al-Qa'ida-celle i Yemen lyktes med å angripe det amerikanske krigsskipet USS Cole sommeren 2000.

Krigen ble gjennomført som en koordinert operasjon mellom amerikanske bombefly og Nordalliansens bakkestyrker, støttet av amerikanske spesialstyrker. Det diplomatiske forarbeidet var svært utfordrende ettersom Nordalliansens viktigste støttespillere i utgangspunktet var Iran og Russland, og fordi USA i utgangspunktet indirekte hadde støttet Taliban. Det meste tyder på at dette arbeidet ble startet seint i år 2000 eller på nyåret 2001, altså etter angrepet på USS Cole, men flere måneder før 11. september. Videre er det rapportert at amerikanske spesialstyrker sommeren 2001 trente på den typen oppdrag som de kom til å utføre i samarbeid med Nordalliansen få uker senere, i fjellene i Oman, i terreng som er det nærmeste man kommer virkeligheten i Afghanistan.

Taliban og Karzai
Det tok bare få uker fra den amerikanske bombinga startet til talibanstyrkene var i full oppløsning. Det var derfor en enkel jobb for de frammarsjerende styrkene fra Nordalliansen å gjeninnta Kabul. De gjenværende talibanstyrkene evakuerte også baseområdet Kandahar. En stor del trakk over grensa til stammeområdene i Pakistan, mens en liten reststyrke holdt stand i et baseområde i de tørre og bortgjemte fjellene i Uruzgan-provinsen.

Etter at krigen var over, lyktes USA med å samle seierherrene til forhandlinger i Bonn. Her lyktes USA også med å få satt Nordalliansens president, den iranvennlige tadsjiken Burhanuddin Rabbani fra Jamaat-e Islami, på sidelinja. Istedet ble den USA-vennlige pashtuneren og eks-taliben Hamid Karzai innsatt som interimspresident.

Til gjengjeld fikk alle de sentrale militslederne fra Nordalliansen sentrale regjeringsposisjoner, i tillegg til at de fikk anledning til å gjeninnta sine tidligere posisjoner i "sine" etniske områder. Det betydde at Abdul-Rashid Dostum, og hans parti og milits Junbesh-e-Melli, inntok de usbekiskdominerte områdene i nordvest, Jamaat-e Islami under forsvarminister Yunus Qanooni og eks-president Rabbani tok kontroll over den tadsjikiskdominerte nordøstlige delen av landet, mens en annen Jamaat-e Islami-kommandant, Ismail Khan, inntok sitt gamle rike rundt Herat i vest. Hezb-e Wahdat, under ledelse av den nyutnevnte visepresidenten Abdul-Karim Khalili, gjeninntok de hazaradominerte distriktene i det sentrale Afghanistan.

Situasjonen var mer uoversiktelig i de pashtunske distriktene i sør og øst. Den eneste av de gamle mujahedingruppene som nektet å bli med på Bonn-avtalen var Gulbuddin Hekmatyars Hezb Islami. Likevel var det flere Hezb Islami-kommandanter som fikk innta lokale maktposisjoner i det nye regimet. Flest posisjoner fikk likevel Abdul-Rasuul Sayyaf og hans Ittihad Islami. Mannen som opprinnelig hadde invitert Osama bin Laden til Afghanistan, fikk blant annet kontroll over distriktene rundt Kabul. Samtidig utnevnte Hamid Karzai en rekke guvernører og distriktsledere i de pashtunskdominerte distriktene som hadde personlige forbindelser til han og hans familie, men som manglet egne militsstyrker og en lokal maktbase i distriktene de skulle overta. Noen steder ble også lokale Talibankommandanter som hadde overgitt seg tidlig belønnet med å beholde sine maktposisjoner, mens den mest militante og opprørske delen av Taliban fortsatte å holde stand og slåss mot amerikanske styrker i de mest bortgjemte indre fjellområdene og langs grensa mot Pakistan.

Situasjonen med en rekke sterke distriktsguvernører med egne militsstyrker, og en sterk forankring i lokale klans- og maktstrukturer i nord, og en til dels kaotisk situasjon preget av uklare maktforhold, lokal maktkamp og fortsatt krig mot restene av Taliban og Al-Qa'ida i sør, førte til at president Karzai fra starten fikk en veldig svak stilling. Hans maktposisjon var et direkte resultat av USAs inngripen militært og diplomatisk. Livvaktene hans var fra starten amerikanere, og i den grad han hadde kontrollen i hovedstaden Kabul, var den basert på ISAF-styrken, som fra starten var en FN-styrke, men hvor NATO senere overtok kommandoen.

Denne situasjonen ga verken det stabile og enhetlige, eller det Iran- og Russlandsskeptiske Afghanistan som USA trengte for å oppnå de strategiske målene som var definert i Silk Road Act. USA presset derfor på for at NATO i 2003 skulle gi tilslutning til å utvide ISAF-styrken til å etablere seg i hele det nordlige Afghanistan, som altså var dominert av kommandanter med nære etniske, religiøse, historiske og politiske bånd til enten Iran eller Russland.

På det tidspunktet fantes det ingen Talibanstyrker i Nord-Afghanistan, og det var derfor ingen tvil om at utvidelsen av styrken primært var rettet mot å legge bånd på Karzais egne minstre og guvernører. Dette ble særlig klart da utvidelsen av styrken var etablert og Karzai fulgte opp med en rekke omplasseringer som innebar at sterke guvernører med lokale maktbaser enten ble kalt til Kabul for å innta ministerposter, eller omplassert til andre provinser hvor de manglet en lokal maktbase. I stedet ble guvernører med lojalitet direkte til Karzai utnevnt. I noen tilfeller var dette nestkommanderende til de militskommandantene som ble tilbakekalt. På den måten søkte Karzai også å svekke de gamle Nordallianse-militsene gjennom splitt og herskstrategi.

Da Ismael Khan, den mektige guvernøren i Herat, som hadde nære forbindelser med Iran, og tjente gode penger på omfattende handel over grensa, ble tilbakekalt til ministerstilling i Kabul, nektet han først å adlyde. Det førte til at ISAF-styrker ble satt inn mot Khans militsstyrker og til at det brøt ut åpne kamphandlinger i 2004. Først etter at byen var blitt påført store ødeleggelser og militsen hans hadde lidd betydelige tap, godtok Khan motvillig omplasseringa.

Under Bonnforhandlingene fikk Afghanistan også en ny grunnlov. Denne fastslår blant annet at landet er og for alltid skal forbli en islamsk republikk, at hanafitradisjonen innen islamsk sharialov skal være likestilt med de sekulære lovene som tolkningsgrunnlag for dommere, og at dommere selv enten kan ha sekulær jussutdanning, eller utdanning i islamsk sharialov. Kun politiske partier og organisasjoner som støtter Afghanistans islamske grunnlov har tillatelse til å stille til valg. Graden av islamsk-fundamentalistisk dominans i det lovverket som Afghanistan fikk fastsatt i den gamle tyske hovedstaden, med amerikansk støtte, har siden blant annet vist seg i dødsdommen (senere omgjort til langvarig fengselsstraff) mot journaliststudenten Pervez Kambakhsh. Hans forbrytelse var å ha printet ut og distribuert en artikkel fra nettet som kritiserer det at flerkoneriet fortsatt er tillatt i Afghanistan og flere muslimske land.

Samtidig har det gjennom hele perioden vært Hamid Karzais strategi å i størst mulig grad integrere tidligere taliban i sin administrasjon, ofte på bekostning av militskommandanter med bakgrunn fra Nordalliansen. Ettersom Karzais maktstilling så å si fullt og helt hviler på USAs og NATOs militære tilstedeværelse, kan det være liten tvil om at denne strategien har hatt full støtte i Det hvite Hus. Det stilles ingen krav om politisk eller ideologisk reorientering fra tidligere talibankommandanter før de tas inn i varmen i den nye administrasjonen. Den eneste forutsetninga, er at de tar avstand fra alliansen med Al-Qa'ida.

Denne linja har bare blitt forsterket etter at Taliban har styrket sin posisjon kraftig fra 2006 og framover. Nå kontrollerer Taliban i praksis store deler av den pashtunske landsbygda og har tilstedeværelse i mer enn 70 prosent av Afghanistan, i praksis alle områder hvor det lever pashtunere. Problemet er at krigføringa, med omfattende bombing av den afghanske landsbygda, har bidratt til å styrke de militante kreftene. Taliban har stilt som betingelse for fred at alle USAs og NATOs styrker trekkes betingelsesløst ut av Afghanistan.

Konklusjon: Ja til Taliban, nei til Al Qa'ida
Den lange linja i USAs engasjement i Afghanistan, helt tilbake til 1978, har vært å støtte opp om fundamentalistiske sunni-islamistiske grupper med basis i den pashtunske befolkninga. Begrunnelsen for dette ligger i at disse gruppene på grunn av etniske, religiøse og historiske forhold vil være minst mottakelige for russisk eller iransk innflytelse. Den indirekte støtten til Taliban via USAs allierte i Pakistan og Saudi-Arabia mellom 1994 og 1998, representerte kun en videreføring av denne linja. Bruddet med Taliban oppsto derfor ikke på grunn av bevegelsens ideologi som medfører brutal undertrykkelse av kvinner eller etniske og religiøse minoriteter i Afghanistan, men på grunn av at den militante fløyen under Mullah Omar vant overtaket og knyttet bevegelsen opp til Osama bin Ladens Al-Qa'ida.

USAs kamp mot Al-Qa'ida i Afghanistan har ikke direkte sammenheng med trusselen om terrorangrep i Vesten, ettersom de terrorangrepene som har blitt gjennomført verken har blitt koblet direkte, eller kunnet hatt synlig nytte av, treninga ved Al-Qa'ida-leirene i Afghanistan. Det kampen grunnleggende handler om, er frykten for at de USA-støttede monarkiske diktaturstatene på den arabiske halvøya kan bli styrtet, og at nye anti-amerikansk arabiske regimer vil kunne bruke oljerikdommene som økonomisk våpen mot USA og Israel. Det vil i så fall bety slutten for USAs posisjon som global supermakt, og trolig tvinge Israel til å oppgi alle krav om land i de okkuperte områdene på Vestbredden og Jerusalem.

Ettersom fortsatt politisk kontroll over Arabias olje er viktigere enn å få tilgang til Sentral-Asias olje og gass, har USA vært nødt til å inngå en vanskelig allianse med Iran- og Russland-vennlige grupper i den tidligere Nordalliansen for å holde Taliban fra makta. Skulle det imidlertid lykkes å få til en forhandlingsløsning mellom den USA-innsatte presidenten Hamid Karzai, og Taliban, som innebærer at Taliban sier seg villige til å bryte forbindelsene med Al-Qa'ida, er det ingenting som tyder på at USA på noe vis vil motsette seg at Taliban på ny kommer inn som en dominerende kraft i Afghanistans regjering, uavhengig av hva det vil bety for Afghanistans befolkning. Tvert imot, i og med at det vil bety en marginalisering av Iran- og Russlandsvennlige grupper, er det grunn til å tro at USA vil være "sterkt støttende" til en slik løsning. Artikkelen i Dawn har derfor sine ord i behold. (Note 23.3: Det er heller ingenting som tyder på at USA vil ha noen problemer med å få støtte fra sine allierte i NATO. - Vi er ikke ute etter å eksportere demokrati til Afghanistan, sier Tysklands forsvarsminister Franz Josef Jung)

Hvorvidt dette faktisk kan skje, vil avhenge av den politiske utviklinga innad i Taliban. Det er ikke utenkelig at målrettede USA-ledede aksjoner for å pågripe de ledende kreftene i den militante fløyen i Taliban, vil kunne påvirke maktbalansen i favør av de mer pragmatiske kreftene innad i bevegelsen. Den nåværende strategien med omfattende flybombing som i stor grad rammer afghanske sivile, synes imidlertid både å styrke Talibans generelle oppslutning i Afghanistan, og styrke de militante Al-Qa'ida-vennlige kreftene innad i Taliban. Dette er et forhold som også den USA-støttede afghanske presidenten Hamid Karzai har pekt på en rekke ganger.

USAs supermaktsøkonomi

Som verdens dominerende supermakt, har USA en helt særegen posisjon i det globale økonomiske systemet. I denne artikkelen vil jeg analysere de økonomiske fordelene supermaktsstatusen gir, og vise hvordan USA har blitt stadig mer avhengig av å utnytte disse for å opprettholde dagens høye velstandsnivå. Til slutt vil jeg vise hvordan dette forholdet dikterer USAs utenrikspolitikk.

USA som økonomisk supermakt
USA vokste fram som verdens dominerende økonomiske supermakt lenge før landet fikk en tilsvarende posisjon militært og politisk. I følge historikeren Paul Kennedy, passerte USA datidas supermakt, Storbritannia, som verdens største industriprodusent allerede på slutten av 1800-tallet. I år 1900 sto USA for 23,6 prosent av verdens totale vareproduksjon, mens Storbritannia på andreplass sto for 18,5 prosent.

Høydepunktet for USA som økonomisk supermakt var tiårene umiddelbart etter 2. verdenskrig. I 1953 sto USA for hele 44,3 prosent av verdens samlede vareproduksjon. Ikke noe annet land har på noe tidspunkt i verdenshistorien hatt en tilsvarende nominerende rolle for vareproduksjonen i verden som det USA hadde i etterkrigstida. Den nærmeste var Kina i perioden før den industrielle revolusjonen slo gjennom i Vesten. I 1750 sto Kina for 32,8 prosent av verdens vareproduksjon.

USAs andel av verdensproduksjonen gikk gradvis nedover ettersom andre økonomier kom seg på fote etter ødeleggelsene under 2. verdenskrig, men USA holdt stillinga som den suverent ledende industrimakta gjennom hele den kalde krigen.

USAs oljeøkonomi
Mens kull var den ledende energikilden i den første fasen av den industrielle revolusjonen, med Storbritannia som det ledende landet økonomisk, har olje bokstavelig talt vært drivstoffet i verdensøkonomien gjennom hele den perioden hvor USA har vært verdens ledende økonomiske supermakt. Fram til 1974 var da også USA verdens største oljeprodusent.

Gjennom første halvdel av 1900-tallet, var USA også den ledende eksportøren av olje til andre land. USAs oljeproduksjon økte hvert år fram til 1970, men forbruket økte enda mer, slik at toppåret for oljeproduksjonen også var det første året da USA ikke lenger var noen netto oljeeksportør. Etter 1970 har USAs oljeproduksjon gått gradvis nedover, men forbruket har fortsatt å øke. USA har dermed blitt stadig mer avhengig av import av olje. Mens oljeeksporten i første halvdel av 1900-tallet bidro til at USA i denne perioden hadde store overskudd på handelsbalansen med utlandet, er den stadig økende oljeimporten hovedårsaken til at USA har pådratt seg et etterhvert astronomisk underskudd på handelsbalansen etter 1970.

I løpet av 2000-tallet har USA også blitt forbigått som verdens største industriprodusent. Selv om USA fortsatt har det høyeste totale BNP-tallet, viser min utregning basert på tall for samlet kjøpekraftsindeksert BNP, og industrisektorens andel av BNP, fra CIA World Factbook, at Kina i 2007 sto for 16,4 prosent av verdens industriproduksjon. USA fulgte på andreplass med 13,0 prosent. Det er dermed bare det høye forbruksnivået, som altså finansieres gjennom gigantiske underskudd, som gjør at USA foreløpig holder stillinga som verdens største økonomi målt i BNP.

USA som militær supermakt
Mens USA sto på høyden som økonomisk supermakt i tiårene umiddelbart etter andre verdenskrig, må man kunne si at de to tiårene som har gått etter avslutninga av den kalde krigen, har representert høydepunktet for USA som militær supermakt. Mens USA under den kalde krigen hadde en motpol i Sovjetunionen, har perioden etter Sovjetunionens oppløsning i 1991 blitt definert som en unipolar verden, med kun en gjenstående supermakt. Hvis man ser på statenes militære kostnader, er USA i dag enda mer dominerende som militær supermakt enn landet var som økonomisk supermakt i etterkrigstida. I 2008 sto USA alene for 48 prosent av verdens totale militærutgifter.

Statusen som dominerende militær supermakt gir USA anledning til å tvinge sin vilje på land som USA har konflikter med, gjennom militære angrep. Direkte angrep er likevel ment å være unntaket. Hovedfordelen ligger i at andre stater velger å rette seg etter USAs ønsker ut fra vissheten om at USA har muligheten til å anvende overlegen militærmakt.

Posisjonen som supermakt gjør ikke bare at stater som har potensielle interessekonflikter med USA vil være tilbøyelige til å gi etter. Like viktig er det at mange stater selv aktivt søker allianse med USA for å oppnå fordeler i potensielle konflikter de måtte ha, eller kunne få, med andre stater. Og for å oppnå å få USA som alliansepartner, vil statene ønske å føre en politikk som er fordelaktig for USA.

Militarisert supermaktsøkonomi
Det som har gjort det mulig for USAs økonomi å ha en forbruksdrevet vekst basert på økende handelsunderskudd gjennom lang tid, er to faktorer. Den første er bruken av dollar som internasjonalt byttemiddel. Det gjør det mulig for USA å trykke opp stadig flere penger for å dekke inn det økende underskuddet, uten at dette leder til hyperinflasjon slik det ville gjort i ethvert annet land. Det at dollaren fortsatt har en dominerende rolle som internasjonalt byttemiddel, har uten tvil sammenheng med USAs dominerende politiske rolle i verden, som igjen er et produkt av USAs posisjon som den dominerende militære supermakta.

Den andre faktoren er kapitalstrømmen som skyldes repatriering av profitt fra USA-eide transnasjonale selskaper. Selskapseierskap er det ene økonomiske området hvor USA fortsatt innehar den dominerende lederposisjonen globalt. Av verdens 500 største selskaper i 2008, er 153 hjemmehørende i USA.

De viktigste bransjene for USA-eide transnasjonale selskaper er som følger:

1.Bank og finans
2.Olje og gass
3.Helse
4.Varehandel
5.Elektrisk og elektronisk utstyr
6.Bil
7.Telekom
8.Næringsmidler og tobakk
9.Våpen og fly
10.Vann og elektrisitet

Det som er særlig verdt å merke seg når man sammenligner de dominerende USA-eide selskapene med globale storselskaper som er hjemmehørende i andre land, er tre forhold:

1. Den relativt svake posisjonen for selskaper innen tradisjonelle industrisektorer hvor konkurransen selskapene imellom først og fremst avgjøres av selskapenes evne til produktinnovasjon og utvikling av kostseffektive produksjonsprosseser. Metallindustri og kjemisk industri, befinner seg ikke på topp ti-lista i USA, men har en viktig rolle i andre industriland. Også selskapene innen bilindustrien som USA en gang dominerte, har en svakere rolle i USA enn i andre industriland.

2. Den sterke posisjonen for selskaper som er avhengig av et kjøpekraftig innenlandsk marked. Det gjelder bank og finans, som også innehar en klar lederposisjon blant globale selskaper med base i andre land. Det mest spesielle for USA er den dominerende rollen private helseforetak har. I de fleste land tilhører helse i hovedsak offentlig sektor. Også selskaper innen varehandelen har en særlig sterk posisjon blant de USA-eide storselskapene. Siden disse bransjene i hovedsak er fokusert på hjemmemarkedet, bidrar profitten fra disse selskapene i mindre grad til å kompensere for underskuddet på handelsbalansen.

3. Den sterke posisjonen for sektorer hvor det er statsmakt og politiske beslutninger som i siste instans avgjør hvilke selskaper som oppnår suksess eller fiasko. Selv om USA er på vei nedover som oljeprodusent, holder USA-eide oljeselskaper fortsatt posisjonen globalt. I oljeindustrien er det ikke private forbrukere, men regjeringer som avgjør konkurransen gjennom tildeling av utvinningsblokker. Det betyr igjen at USAs rolle som supermakt, som regjeringene i andre land frykter og ønsker å blidgjøre, har helt konkrete virkninger for lønnsomheten i USAs største kapitalsegment innen realøkonomien.

En annen sektor hvor konkurransen avgjøres politisk, er våpen- og flysektoren. Konkurransen mellom svenske Saab og amerikanske Lockhead Martin om leveranser av kampfly til Norge, viser med all mulig tydelighet hvordan politiske forhold er styrende for utfallet. Våpen og fly-industrien er den enkeltindustrien hvor USA har den relativt sett sterkeste posisjonen internasjonalt.

Den viktigste bransjen hvor USA-eide selskaper gjør det godt i en global konkurranse som avgjøres av forbrukere på grunnlag av pris og kvalitet, er selskapene innenfor elektrisk og elektronisk utstyr. At USA-eide selskaper gjør det godt på dette området, har sammenheng med at teknologien som anvendes ofte utvikles som spinn-offs fra militær forskning og fra militærindustrien.

Oppsummert ser vi hvordan USAs økonomi er fullstendig avhengig av opprettholdelse av USAs militære supermaktsstatus. Vi har å gjøre med en forbruksdrevet økonomi som finansieres av et stort og voksende handelsunderskudd. Dette dekkes delvis inn av bruken av dollar som betalingsmiddel, noe som er betinget av at USA innehar posisjonen som dominerende økonomi og dominerende supermakt. Delvis dekkes det inn av repatriering av profitt fra transnasjonale selskaper, men altså først og fremst i bransjer hvor suksess eller fiasko avgjøres av regjeringer, ikke forbrukere på et marked, og hvor USAs militære supermaktsposisjon dermed har direkte avgjørende betydning for selskapenes lønnsomhet.

Geopolitisk oljeøkonomi
Midtøsten har i årene etter 1970 dominert USAs utenrikspolitiske agenda. Det er ikke tilfeldig. Som tidligere nevnt, var 1970 det året USA nådde toppen som oljeprodusent og samme år gikk USA fra å være netto eksportør til å bli netto importør av olje. Statene på den arabiske halvøya, Irak og Iran er samlet i besittelse av nesten 2/3 av verdens gjenværende kjente oljereserver.

Politisk kontroll i Midtøsten er av avgjørende betydning for USA på to nivåer: Det at anslagsvis 2/3 av verdens gjenværende kjente oljereserver ligger i denne regionen, gjør at regionen fortsatt vil være den uten sammenligning mest interessante og profitable regionen for globale oljeselskaper å investere i. Mens det meste av verdens øvrige gjenværende oljereserver ligger vanskelig til, og krever så store investeringer at de kun blir lønnsomme med en svært høy oljepris, har området rundt Persiagulfen fortsatt uutviklede felt som er forholdsvis lett tilgjengelige og billige å utvinne.

Det er politiske forhold som har sørget for dette. For det første har landene i regionen med vilje holdt igjen investeringene for derigjennom å opprettholde høye oljepriser. For det andre gjennomførte de fleste landene i løpet av 1960- og -70-tallet nasjonalisering av sine respektive oljeindustrier, noe som innebar at den mer avanserte lete- og utvinningsteknologien i Vesten i liten grad har hatt tilgang. Det gjelder i særlig grad Irak, som etter først et tiår med krig mot Iran, og deretter et drøyt tiår med FN-sanksjoner, er det landet som har verdens suverent laveste oljeproduksjon sett i forhold til størrelsen på de gjenværende oljereservene. Til tross for at Norge kun anslås å ha 0,6 prosent av verdens gjenværende oljereserver, utvinner vi i dag mer olje enn Irak, som antas å inneha hele 10,4 prosent av verdens gjenværende olje. Bare Saudi-Arabia (med anslagsvis 24,4 prosent) antas å ha mer olje enn Irak. Iran innehar tredjeplassen med 9,2 prosent, mens Kuwait og De forente Arabiske Emirater deler fjerdeplassen med 9 prosent hver.

Varige amerikanske militærbaser i Irak vil både kunne påvirke mulighetene amerikanske oljeselskaper vil ha til å vinne kampen om utvinningsfelt i landet, og bidra til å sikre amerikanske investeringer mot eventuelle framtidige nasjonaliseringer.

Mulighetene for lønnsomme investeringer for USAs oljeselskaper er likevel ikke den viktigste grunnen til at USA ønsker politisk kontroll med området rundt Persiagulfen. Det understrekes av det faktum at USAs nære allierte, det saudiske kongehuset, var blant de som gjennomførte nasjonalisering av oljeindustrien og sendte amerikanske såvel som andre utenlandske oljeselskaper på dør. Det er foreløpig ikke aktuell politikk i Saudi-Arabia å åpne opp på nytt for utenlandsk oljekapital. Når USA pleier nære politiske og militære allianser med Saudi-Arabia og andre monarkiske diktaturstater på den arabiske halvøya med nasjonaliserte oljeøkonomier, er det altså ikke profitt for amerikanske oljeselskaper som er motivet.

Olje er uten sammenligning verdens viktigste strategiske ressurs. Når Stalingrad anses som det mest avgjørende slaget under 2. verdenskrig, er det fordi seier for Hitler i dette slaget ville lagt veien åpen til Sovjetunionens daværende viktigste oljeproduksjonsområde i Baku ved Kaspihavet. Med fri tilgang til kaspisk olje, ville den tyske stridsevnen fått en kraftig forsterkning, mens den sovjetiske stridsevnen ville blitt tilsvarende svekket av tapet.

I dag er den militære oljeavhengigheten langt større enn tilfellet var under 2. verdenskrig. Verdens mest avanserte fly, raketter, stridsvogner, krigsskip og annet militært utstyr er ikke mye verdt uten tilstrekkelig drivstoff.

Så lenge USA var selvforsynt med olje, var det ikke nødvendig for USA å kontrollere store områder utenfor landets egne grenser for å kunne opptre som en militær supermakt når det var påkrevd. Men i dag er forutsetninga for fortsatt USA-dominans politisk kontroll med tilstrekkelige oljeleveranser i utlandet til å sikre drift av såvel våpensystemer, som militær og sivil produksjon i en konfliktsituasjon.

Jo mer USA er avhengig av å importere olje, jo mer påkrevd blir det for USA å etablere politisk kontroll gjennom å opprettholde vennligsinnede regimer i de viktigste oljeeksporterende landene for å kunne opprettholde posisjonen som militær supermakt. Når dette skjer samtidig med at USAs økonomi blir stadig mer avhengig av supermaktsposisjonen for å opprettholde velstandsnivået, bør ingen undres over at USA synes villig til å ta i bruk alle mulige metoder for i størst mulig grad å opprettholde politisk kontroll over området rundt Persiagulfen.