Folkemord som politisk kapital

Rwandas president Paul Kagame blir aldri omtalt som en diktator av vestlige politikere. Undersøker man forholdene i Rwanda, må man imidlertid konkludere som tidsskriftet The Economist, som skriver at " [Kagame] tillater mindre politisk rom og pressefrihet hjemme enn det Robert Mugabe gjør i Zimbabwe." I det perspektivet blir kontrastene i måten Mugabe og Kagame møtes på av vestlige politikere slående. Mens Mugabe møtes med økonomiske sanksjoner, mottar Rwanda store summer i u-hjelp fra spesielt USA og Storbritannia. Det grelleste eksemplet er Tony Blair. Som statsminister i Storbritannia nektet han å delta på møter hvor også Mugabe skulle delta. I dag arbeider den samme Blair som personlig rådgiver for Kagame. (Kommentar 11.5.09: Og jobber aktivt for å promotere et positivt bilde av Kagameregimet i offentligheten)

Rettighetsorganisasjonen Freedom House, som mottar 80 prosent av sin finansiering fra USAs myndigheter, konkluderer med at "borgere av Rwanda kan ikke endre sin regjering med demokratiske metoder". Likevel har Kagame i løpet av de siste årene mottatt en rekke utmerkelser i USA, og har blitt framstilt som et forbilde for andre afrikanske statsledere. Hvordan er dette mulig?

Gjennom de første seks årene av sin regjeringstid, var Paul Kagame formelt sett bare visepresident, selv om han i realiteten hadde full kontroll med landet. President var hutuen Pasteur Bizimungu, som hadde sluttet seg til den i hovedsak tutsidominerte FPR-bevegelsen til Kagame i 1990. I 2000 kom han på kant med Kagame, som deretter tok over som president, også formelt. Deretter forsøkte Bizimungu å starte et opposisjonsparti, som ganske umiddelbart ble forbudt. I 2004 ble Bizimungu idømt en fengselsstraff på 15 år. Begrunnelsen var at Bizimungu hadde bidratt til å spre "folkemordideologi".

Til tross for at Bizimungu var på samme side som Kagame under blodbadet som herjet landet i 1994, kunne altså også han dømmes til taushet med henvisning til folkemordet. Fortellinga om folkemordet har dermed blitt en fribillett for Kagame til å undertrykke enhver intern opposisjon, helt uavhengig av hvordan den eller de personene som rammes av brennemerkinga konkret stilte seg under blodbadet i 1994.

Samtidig har folkemordet blitt brukt som offisiell begrunnelse for Rwandas langvarige intervensjon og de facto okkupasjon av store deler av Kongo i perioden mellom 1998 og 2003. Begrunnelsen var at Rwanda måtte beskytte seg og Kongos lille tutsiminoritet mot militsen til det tidligere huturegimet som flyktet over grensa til Kongo etter at Kagames FPR grep makta i 1994.

I løpet av krigen klarte Rwandas regjeringsstyrker og allierte kongolesiske militsstyrker å underlegge seg nær 1/3 av Kongos enorme landområder. De tok blant annet kontroll over Kisangani som ligger langt inne i Kongo, i et område hvor det aldri har bodd verken hutuer eller tutsier, men helt andre folkegrupper. Kisangani er derimot sentrum for diamanthandelen i nord- og øst-Kongo.

Det påfallende er at mens Rwanda og allierte tutsidominerte kongolesiske militser klarte å underlegge seg slike store, og ikke minst mineralrike landområder, klarte de tilsynelatende ikke gjennom fem år å nedkjempe og avvæpne de hutumilitsene som oppholdt seg sammen med andre rwandiske hutuflyktninger i grenseområdene til Rwanda. For fortsatt er det angivelig frykten for hutumilitsen og faren for et nytt folkemord mot tutsiminoriteten i Kongo, som motiverer den tidligere rwandiske generalen Laurent Nkundas nye opprør og fordrivning av flere hundretusen mennesker fra mineralrike områder i Øst-Kongo.

I Rwanda har vi altså å gjøre med et regime som sørger for at alle medier presenterer nyheter fra et regjeringsvennlig synspunkt. Samtidig er alle partier og ikke-statlige organisasjoner som reelt opponerer mot myndighetene forbudt. Alle andre land som objektivt kan beskrives på denne måten blir omtalt som diktaturer, og lederne som diktatorer. I tillegg har vi i Rwanda å gjøre med et regime som gjennom lang tid, i strid med folkeretten, har intervenert militært i nabolandet, og plyndret nabolandets ressurser i stor skala. Alle andre land, som ikke selv er en supermakt, som opptrer på denne måten, møtes med internasjonal fordømmelse og sanksjoner. Men folkemordet gjør at Paul Kagame går fri av all kritikk fra ledende politikere i Vesten.

Hva så med selve folkemordet? I følge den offisielle historien var massedrapene i Rwanda i 1994 et bevisst forsøk fra det tidligere huturegimet i Rwanda på å utrydde tutsiene som folk på samme måte som Adolf Hitler forsøkte å utrydde jødene (og rom-folket) under 2. verdenskrig. I denne fortellinga var det bare fordi Paul Kagame og hans FPR resolutt greip inn, overtok makta og fordrev det tidligere regimet og dets tilhengere, at folkemordet tok slutt og tutsiene ble spart for total utryddelse.

Fordi hendelsene i 1994 spiller en så avgjørende rolle for Paul Kagames regime, og dermed også for de vestlige stormaktene som støtter opp om han, er det vanskelig å danne seg et objektivt bilde av alt som faktisk foregikk. Det som imidlertid må sies å være hevet over tvil, er at tilhengere av det tidligere huturegimet til president Juvenal Habyarimana massakrerte flere hundretusen sivile tutsier og regimekritiske hutuer med macheter i løpet av noen få måneder. Spørsmålet var om dette var planlagt på forhånd. I følge den offisielle rwandiske versjonen var det altså det, og i det perspektivet blir også ødeleggelsen av den FN-framforhandlede fredsavtalen, med nedskytinga av flyet med Rwandas president Habyarimana og Burundis nyvalgte (og første hutu-) president ombord, tillagt ekstremister blant Habyarimanas egne tilhengere. I følge denne versjonen var nedskytinga en provokasjon som skulle gi startskuddet til hevnaksjoner mot tutsier og hutuer som opponerte mot regimet.

Problemet med denne forklaringa er at den halter på to avgjørende punkter: For det første var det tutsimilitsen FPR som var militært den sterkeste parten og som i dette perspektivet hadde mest å tjene på at fredsavtalen ble kansellert. Ettersom tutsiene ikke utgjorde mer enn rundt 15 prosent av befolkninga, hadde FPR små sjanser til å vinne makta gjennom de frie valgene som FNs fredsavtale forutsatte at Rwanda skulle avholde etter en periode med samlingsregjering.

For det andre peker en fransk granskning av hendelsen mot at det var FPR-styrker som var blitt flyttet til hovedstaden Kigali som del av fredsavtalen, som faktisk skøyt ned flyet. I følge journalist Bjørn Willum pekte også undersøkelsene som ble gjort av FNs krigsforbryterdomstol for Rwanda i samme retning, inntil etterforskninga av flynedskytinga plutselig, og muligens på direkte ordre fra daværende generalsekretær Kofi Annan, ble stengt ned i 1997. Det er på det grunnlaget at Kagames protokollsjef Rose Kabuye nå sitter arrestert i Frankrike, mistenkt for delaktighet i nedskytinga av flyet, som hadde franske piloter. Dersom granskningsrapporten peker i rett retning, viser det et annet bilde av FPR. Det viser et bilde av en organisasjon som ønsket å gripe makta gjennom militær overmakt, vel vitende om at fire år med krig mellom et tutsidominert FPR og en hutudominert regjering hadde gjort at forholdet mellom hutuer og tutsier mange steder var ekstremt spent, og vel vitende om at massakrer har vært et gjennomgangstema i forholdet mellom hutuer og tutsier i Rwanda og Burundi helt siden uavhengigheten på 1960-tallet.

Det som det også er uenighet om, er om massakrer på sivile kun ble begått av ekstremister blant Habyarimana-tilhengerne, eller om også FPR-bevegelsen begikk massakrer mot sivile hutuer. Det å i det hele tatt reise spørsmålet, i Rwanda eller internasjonalt, er for Kagameregimet ensbetydende med å fremme "folkemordideologi", og karakteriseres som historisk revisjonisme på nivå med holocaustbenektelse.

Vitnesbyrdet fra den tidligere FPR-kommandanten Abdul Ruzibiza i boka "Rwanda. L’histoire secrete” kan imidlertid ikke avfeies så lett. Ruzibiza som selv er tutsi, opplevde at mange familiemedlemmer ble utryddet av hutuekstremistene. Han avviser kontant at massakrene på sivile tutsier på noen måte kan legitimeres, men skriver samtidig at det heller ikke kan benektes at FPR-styrkene begikk massakrer mot sivile hutuer både under framrykkinga til FPR før den FN-meklede fredsavtalen, og i etterkant av massemordet utført av hutuekstremistene.

Ruzibiza har nylig gått ut og sagt at han trekker alle påstandene som framkommer i boka fra 2005. Omstendighetene rundt tilbaketrekninga av vitnesbyrdet kan det imidlertid reises spørsmål ved. Ruzibiza selv lever som flyktning i Norge, men den gjenværende familien hans er fortsatt i Rwanda.

Indiske FN-tropper uønsket i Kongo

Tutsimilitsen til Laurent Nkunda har i dag inntatt byen Ishasha nær grensa til Uganda. Militsstyrkenes herjinger har drevet flere tusen kongolesere på flukt over grensa til Uganda. De 17 000 tilstedeværende FN-styrkene i Øst-Kongo har åpenbart ikke klart å stanse opprørsgeneralens framrykking.

I denne situasjonen har FNs Sikkerhetsråd vedtatt å forsterke FN-styrken med ytterligere 3000 soldater. Det landet som har meldt seg med tilbud om å sende flere styrker er India. India er fra før den største bidragsyteren til FN-styrken med 4400 soldater, og tilbyr nå å sende ytterligere 1200. Kongos regjering har imidlertid takket nei. Hvorfor?

Det er tre grunner. For det første har de indiske soldatene fått et dårlig rykte på seg på grunn av kjøp av sex fra barn i området. For det andre mistenkes de indiske soldatene for å delta i smugling av gull og våpen. For det tredje, og trolig viktigst for regjeringa i Kongo, mistenkes de indiske styrkene å ha sympati for Nkundas milits.

Det at FN-styrkene selv deltar i smuglinga som forsyner Nkundas styrker med våpen, og så lett skygger unna når Nkundas menn rykker fram, har fått lokalbefolkninga i området til å se på FN-styrkene med stor mistro. I oktober ble FNs kontor i Goma angrepet av steinkastende demonstranter. Selv om det har blitt hevdet at FNs styrke er for liten til å kunne holde oppsikt med et enormt land som Kongo, har befolkninga vist liten forståelse for hvorfor ikke en styrke på 17000 soldater skal kunne klare å stanse en liten bande på rundt 6000 mann, som er det antallet Laurent Nkunda antas å ha under våpen.

Spørsmålet er så om det bare er inkompetanse blant FN-styrkene eller om det faktisk er sånn at noen av FN-styrkene, spesielt inderne, i realiteten spiller på lag med Nkunda, mot Kongos valgte regjering. Dersom det siste faktisk skulle vise seg å være sant, peker det mot noen interessante geopolitiske realiteter.

Som jeg har redegjort for i foregående artikkel, har Kongos president, Joseph Kabila nære politiske og økonomiske bånd til Kina. Samtidig er Laurent Nkunda i realiteten bare en gallionsfigur for Rwandas president, Paul Kagame. Kagame er på sin side en av USAs næreste allierte i Afrika. At USA dermed også i det stille motarbeider et oppgjør med Nkundas militsstyrker, kommer tydelig til uttrykk hos tenketanken American Enterprise Institute, som har nære bånd til det politiske etablissementet i USA. Dersom India viser seg å spille en rolle gjennom FN-styrken til støtte for Nkunda og Kagame, kan det være et tegn på at India tydeligere enn før er i ferd med å velge side i den storpolitiske kampen som tilspisser seg mellom Kina og USA.

At det eksisterer en rivalisering mellom India og Kina er ikke noe nytt. Mens India er hjem for den tibetanske eksilregjeringa til Dalai Lama, har Kina på motsatt side vært Pakistans mest trofaste allierte. Under siste halvdel av den kalde krigen var Sovjetunionen og Kina bitre rivaler, og India hadde nære og gode forbindelser til Sovjetunionen. USA på sin side forsøkte å forbedre forholdet til Indias store og voksende marked, og samtidig opprettholde den nære alliansen med Pakistan som buffer mot sovjetisk framrykking i Afghanistan.

Etter at den kalde krigen tok slutt, har imidlertid alliansene vært i endring. Kina og Russland har i stadig økende omfang funnet sammen, både økonomisk og sikkerhetspolitisk i Shanghaialliansen. Det har stilt både USA, India og Pakistan overfor nye utfordringer. For Pakistan; hvordan beholde allianse med både Kina og USA. For USA, hvordan få med både India og Pakistan i en allianse for å motvirke Shanghaialliansen i Asia. For India, hvordan velge mellom tradisjonell allianse med Russland og tradisjonelt fiendtskap med Kina når Russland og Kina har blitt bestevenner?

India har vist interesse for Shanghaialliansen, og forholdet til Kina har i mange år blitt bedre, men samtidig har også det strategiske samarbeidet med USA økt. Med den økte direkte konfrontasjonen mellom amerikanske og kinesiske interesser, spesielt i Afrika, kan India bli nødt til å velge. Dersom det er tilfelle at indiske FN-styrker i Kongo bevisst spiller på lag med Nkunda og Rwanda i det skjulte, tyder mye på at India nå har valgt, og at valget har falt på allianse med USA.

Hva handler krigen i Kongo om?

Krigen i Den demokratiske republikken Kongo er i ferd med å blusse opp igjen, med nye massakrer på sivile, etter fire år med noe mer fredelige forhold. Sentrum for krigshandlingene er de østlige delene av Kongo, nærmere bestemt provinsene Ituri og Nord- og Sør-Kivu, langs grensene til Uganda, Rwanda og Burundi. I perioden 1998 til 2004 ble trolig rundt 4 millioner mennesker drept i en krig som inneholder konflikter på tre nivåer:

1. nivå: Nabolandenes etnisk-politiske konflikt
For å forstå konflikten i Kongo, er det å forstå den etniske situasjonen i nabolandene vel så viktig som å forstå situasjonen i selve Kongo. I Kongo finns det mangfoldige folkegrupper med ulike språk. Med unntak av språkene lengst i nord, tilhører alle bantugruppa. Rwanda og Burundi er derimot to av svært få land i Afrika hvor så å si alle snakker samme språk, henholdsvis kinyarwanda og kirundi. Likevel har nettopp disse to landene opplevd noen av de blodigste "etniske" konfliktene i Afrika.

Hutu og tutsi
Historisk har bofaste bønder og omreisende kvegdriverfolk levd side om side i et gjensidig avhengighetsforhold i store deler av Afrika. De har handlet av hverandre i tillegg til at kveget har kunnet beite på halmen og dermed bidra til å gjødsle jorda mellom innhøstning og såing, mens kvegdriverne har tatt med seg kveget til andre områder når det er tid for såing og innhøstning. I Rwanda og Burundi har de som tradisjonelt har vært kvegnomader blitt omtalt som tutsier, mens flertallet som tradisjonelt var bofaste bønder blir omtalt som hutuer.

Rwanda og Burundi ble etablert som kongedømmer av hver sin tutsislekt på 1500-tallet. Utover på 1800-tallet utviklet disse seg til det som minnet om et europeisk føydalsamfunn, hvor eiendommen til jorda ble overtatt av en adelig elite, mens flertallet av bofaste bønder måtte betale avgift til disse for å kunne fortsette å dyrke jorda. Flertallet av adelen kom fra tutsislekt, men noen var også av hutuslekt.

Rett før 1. verdenskrig kom Rwanda og Burundi formelt under tysk kontroll, men etter krigen ble denne delen av tysk Øst-Afrika overtatt av Belgia, som fra før hadde Kongo som koloni.
Kongeslektene fikk fortsette å ha sin posisjon parallelt med kolonistyret. Utstyrt med vestlige raseteorier, mente de belgiske koloniherrene at tutsiene tilhørte en "høyerestående rase" enn hutuene. De to gruppene fikk ulike identitetskort, og tutsiene ble favorisert med muligheter for utdanning og arbeid i koloniadministrasjonen. Rett før uavhengigheten i 1963, ble det imidlertid holdt demokratiske valg i Rwanda, og flertallet av hutuer vedtok her å avskaffe kongedømmet. Samtidig ble det valgt en regjering som var dominert av hutuer. På denne måten ble det skapt en bitterhet i begge gruppene, som har fortsatt helt fram til i dag.

I tida etter uavhengigheten var det eliten blant hutuene som kontrollerte staten i Rwanda, men representanter for den gamle tutsieliten etablerte en geriljabevegelse, Rwandas Patriotiske Front (FPR), som fra 1990 gikk til krig mot den hutudominerte regjeringa i Rwanda fra baser i nabolandet Uganda. Etter en ekstremt blodig borgerkrig , der opp mot en million mennesker ble drept, vant FPR, og siden har bevegelsen kontrollert Rwanda.

Flere hundretusen hutuer flyktet etter FPRs maktovertakelse over grensa til Kongo, som den gangen het Zaïre. De kom i tillegg til de opprinnelige folkegruppene i området, og en allerede betydelig kinyarwandatalende befolkning i Øst-Kongo som innvandret fra Rwanda på slutten av 1800-tallet. Noen av innvandrerne var tutsier som forsøkte å finne nye beitemarker og slippe unna høyere skatter i det rwandiske kongedømmet. Andre, i hovedsak hutuer, kom til Kongo for å arbeide på plantasjer. Kampen om jord og politisk makt mellom hutuer og tutsier i Rwanda kunne dermed lett spre seg over grensa, og det gjorde den.

2. nivå: Kontinental krig om ressurser
De lokale etniske motsetningene som smittet over fra nabolandet, var ikke tilstrekkelig til å utløse en storkrig uten at nabostatene hadde grepet direkte inn. Krigen startet i 1996 med at Uganda og Rwanda bestemte seg for å støtte opprørsstyrken til Laurent Kabila.

Kabilas styrker representerte restene av den sosialistiske bevegelsen som hadde støttet landets første demokratisk valgte statsminister, Patrice Lumumba, etter at Lumumba ble styrtet i et militærkupp i 1960 ledet av general Joseph Mobutu. Fram til 1988 kotrollerte Kabilas parti, Folkets Revolusjonære Parti (PRP), et lite område vest for Tanganyikasjøen hvor han etablerte en sosialistisk "republikk" med blant annet kollektivt jordbruk. Kabila fikk også inntekter fra smugling av mineraler, og etter at PRP-republikken ble oppgitt i 1988, hadde Kabila penger nok til å etablere seg med betydelig velstand med hus i både Dar es-Salaam i Tanzania og Kampala i Uganda.

Den offisielle begrunnelsen fra Rwanda for å støtte Kabila mot den gamle diktatoren Mubutu, var at Mobutu ga opphold og beskyttelse til restene av den gamle rwandiske regjeringshæren og hutumilitsen som hadde kjempet mot de tutsidominerte FPR-styrkene mellom 1990 og 1994. Uganda fremmet også påstander om at Mobutu ga husly til ugandiske opprørsstyrker, selv om eksistensen av disse var og er heller tvilsom.

Sammen med rwandiskstøttet tutsimilits i Øst-Kongo, og regulære styrker fra Uganda og Rwanda, lyktes Kabila i mai 1997 å fordrive Mobutu fra landet og innta presidentembetet.

Etter at Kabila hadde inntatt presidentstolen, takket han for hjelpen, men ba om at Uganda og Rwanda måtte trekke styrkene sine tilbake. Det viste det seg at de to nabolandene var mindre interesserte i. I stedet for å trekke seg ut, støttet de sommeren 1998 opp om et nytt opprør ledet av den tutsidominerte militsen RCD (Samling for kongolesisk demokrati) fra det østlige Kongo.

Den sannsynlige grunnen til at verken Uganda eller Rwanda har ønska å trekke seg ut fra det østlige Kongo, er at området er blant de aller rikeste i verden når det gjelder ikke-oljerelaterte naturressurser. Området inneholder blant annet noen av verdens rikeste forekomster av diamanter og gull og det sjeldne metallet tantalum (i mineralet coltan), som blant annet brukes i mobiltelefoner, datamaskiner og annen høyteknologi. Smugling av verdifulle metaller og mineraler fra Kongo ble raskt en viktig inntektskilde ikke bare for de Rwanda og Uganda-støttede militsene i Øst-Kongo, men også for de politiske elitene i Uganda og Rwanda.

Med støtte fra Uganda og Rwanda fikk opprørerne også etterhvert tilslutning fra tidligere støttespillere for den gamle diktatoren Mobutu. På motsatt side mobiliserte de rwandiske hutumilitsene nå for Kabila. Opprørerne hadde likevel et klart overtak. Kabila appellerte da til de andre medlemslandene i SADC, samarbeidsorganisasjonen for det sørlige Afrika. Både Angola, Zimbabwe og Namibia rykket inn i konflikten med veltrente styrker. Resultatet ble at RCD-militsen, med støtte fra Uganda og Rwanda, klarte å holde kontrollen i de østlige og nordøstlige regionene av Kongo, mens regjeringsstyrkene, støttet av Angola, Zimbabwe og Namibia holdt kontrollen over hovedstaden samt de rike kobber-, tinn- og koboltgruvene i det sørlige Kongo.

Smuglerinntektene gjorde mange av kommandantene grådige og ambisiøse på egne vegne. Samtidig oppsto det en rivalisering mellom Rwanda og Uganda om kontroll over de mest mineralrike områdene. Det førte til en splittelse i RCD hvor en hovedfraksjonen, dominert av kongolesiske tutsier, fortsatte å bli støttet av Rwanda, mens Uganda støttet en utbryterfraksjon. I 1999 og 2000 kjempet de to fraksjonene av RCD og regulære styrker fra Rwanda og Uganda en blodig krig om kontroll over sentrum for diamanthandelen i området, Kisangani.

I 2001 ble Laurent Kabila drept i et attentat og ble etterfulgt i presidentstolen av sin sønn Joseph. I 2003 ble det framforhandlet en våpenhvile som ledet fram mot valget i 2006 som ble vunnet av Joseph Kabila. Verken Rwanda eller Uganda har imidlertid gått med på å slippe kontrollen over ressursrike områder på kongolesisk territorium.

Uganda har sammen med et kanadisk selskap funnet olje i Albertsjøen på grensa mellom de to landene. Uganda har her kunnet dra nytte av Kongos manglende evne til å forsvare sitt territorium ved å begynne å utvinne og hente fortjeneste fra denne oljen, selv om en stor del av forekomstene ligger på Kongos side av grensa.

Rwanda har fortsatt å søke innflytelse over de mineralrike områdene i Øst-Kongo gjennom å støtte opp om tutsidominerte opprørsgrupper. I 2004 startet den tidligere rwandiske kommandanten Laurent Nkunda et nytt opprør i øst. Til tross for at den østlige delen av Kongo gjennom alle årene fra 1998 til 2003 var under kontroll av Rwanda og den rwandiskstøttede tutsimilitsen RCD, og man dermed skulle tro at Rwanda og RCD selv hadde hatt både tid og anledning til å ta seg av problemet, var det igjen eksistensen av den rwandiske hutumilitsen som ble brukt som begrunnelse for opprøret.

Fram til 2008 holdt Nkunda og hans Nasjonalkongress for Folkets Forsvar (CNDP), en lav profil, men holdt kontrollen over viktige mineralressurser. I september 2008 forsøkte kongolesiske myndigheter å stenge grensene til Uganda og Rwanda for å kutte forsyningslinjene til Nkunda. Nkunda har siden svart på dette med en ny offensiv som har sendt flere hundretusen på flukt. Nkunda har insistert på en reforhandling av fredsavtalen med utgangspunkt i at hans folk skal integreres i hæren og statsadministrasjonen på en slik måte at Nkunda selv beholder kontrollen over de ressursrike landområdene han har kontrollert fram til nå. Dette har blitt kontant avvist av den kongolesiske regjeringa som har insistert på å opprettholde fredsavtalen som alle andre grupper og partier har skrevet under på.

Nkundas styrke utgjør ikke mer enn rundt 6000 mann, men har likevel klart å drive regjeringsstyrkene og flere hundretusen sivile kongolesere på flukt. En del av forklaringa på dette er at Nkundas styrker er godt trente og godt utstyrte. Flere, som Nkunda selv, har bakgrunn fra Rwandas regjeringsstyrker.

En annen del av forklaringa ligger i sammensetninga av den kongolesiske regjeringshæren. Som følge av fredsavtalen i 2003, ble Kabilas regjeringshær utvidet til å inkludere de tidligere opprørsstyrkene fra de to fraksjonene av RCD. Det er i stor grad Nkundas tidligere kamerater i RCD som kommanderer styrkene som er utstasjonert i Øst-Kongo. Det er dermed ikke gitt at det kun er manglende evne hos regjeringsstyrkene til å stoppe Nkunda som forklarer den raske framgangen. Det kan også i betydelig grad dreie seg om manglende vilje.

3. nivå: Stormaktsrivalisering
Fra slutten av 1800-tallet ble stadig flere europeiske stater involvert i et kappløp om å erobre territorier i Afrika. Kongo ble først Kong Leopold av Belgias personlige koloni, før den belgiske staten overtok formelt i 1908.

Da kolonitida tok slutt, var belgierne svært motvillige med å dra. Belgiske selskaper hadde fortsatt store interesser i naturressursene. Da den første statsministeren Patrice Lumumba viste liten forståelse for belgiernes ønsker, støttet Belgia opp om en opprørsstyrke som forsøkte å løsrive den sørligste provinsen Katanga, hvor de rike kobber- og tinngruvene befinner seg, fra resten av landet.

Andre stormakter som USA, ville imidlertid ikke støtte opp om belgiernes ambisjoner, og en FN-styrke ble sendt til Kongo for å hjelpe til med å stanse opprørsbevegelsen. USA så imidlertid ikke med blide øyne på at statsminister Lumumba orienterte landet i sosialistisk retning og søkte allianse med Sovjetunionen og Kina. Både USA, Belgia og den andre stormakten i området, Frankrike, støttet derfor opp om militærkuppet til Joseph Mobutu i 1960, og kort tid etterpå ble Lumumba drept. Sovjetunionen og Kina støttet på sin side opp om opprørsgruppene som ble ledet av Lumumbas nestkommanderende, Antoine Gizenga, og hvor Laurent Kabila spilte en viktig rolle.

Så lenge den kalde krigen varte, valgte både USA og Frankrike å støtte opp om Mobutu. USA aksepterte at Frankrike var den ledende vestlige makta i hele det fransktalende Afrika, inkludert i de tidligere belgiske koloniene, Kongo, Rwanda og Burundi. Etter at den kalde krigen tok slutt, økte imidlertid rivaliseringa og kampen om de verdifulle ressursene i Afrika mellom de engelsktalende statene USA, Storbritannia og Canada på den ene sida, og Frankrike på den andre.

Uganda har under president Museveni vært USAs næreste allierte i Afrika. Da så Paul Kagame og hans FPR-milits igangsatte et væpnet opprør mot Rwandas franskstøttede regjering i 1990, var det med USAs vitende og vilje. I følge Kagames offisielle hjemmeside fikk han opplæring kort tid i forveien på det amerikanske militærakademiet ved Fort Leavenworth i Kansas.

Under konflikten i Rwanda fikk USA deres allierte i FPR det diplomatiske overtaket. Det ble framforhandlet en fredsavtale med FNs hjelp som gjorde at soldater fra FPR ble flyttet inn i hovedstaden Kigali. Dette gjorde det mulig for FPR-soldater å skyte ned flyet med Rwandas president ombord. I kaoset som fulgte nedskytinga av flyet, ble flere hundretusen mennesker drept. Massive massakrer på sivile ble begått av begge parter. Samtidig kunne FPR-militsen med hjelp av avanserte våpen fra Uganda, som igjen var levert fra USA, rykke raskt fram og fordrive regjeringsstyrkene fullstendig fra landet.

I etterkant har den massive volden blitt av Rwandas nye regjering blitt framstilt som et systematisk forsøk på å utrydde tutsiene som folk. Dette har bidratt til å legitimere den fortsatte politiske dominansen av tutsiminoriteten under Kagames regime, ettersom all opposisjon som har kritisert dette har kunnet blitt framstilt som alliert med folkemordere. I denne historieframstillinga har Rwanda fått sterk støtte fra USA-vennlige organisasjoner og medier. Frankrike, som selv har fått folkemordstempel ettersom landet støttet opp om den folkemorddefinerte hutudominerte tidligere rwandiske regjeringa, har derimot gjort forsøk på å legge mer skyld over på FPR-styrkene og Kagames allierte. I det lyset kan man se at Paul Kagames protokollsjef Rose Kabuye nylig ble arrestert i Tyskland og utlevert til Frankrike. Der venter en rettssak knyttet til delaktighet i planlegginga av nedskytinga av presidentflyet i 1994. Pilotene på flyet var nemlig franske. I følge Kagame, er dette ensbetydende med at hele hans regime er satt på tiltalebenken.

Mye tyder imidlertid på at arrestasjonen av Kabuye mer er et uttrykk for levningene av en nå forlatt politikk, hvor Frankrike ønsket å bevare rollen som den dominerende stormakta i det frankofone Afrika, enn at det representerer interessene til Frankrikes nåværende politiske regime. Spesielt utenriksminister Bernard Kouchner står for en proamerikansk nyorientering av fransk utenrikspolitikk. I motsetning til daværende president Jaques Chirac og utenriksminister Domenique de Villepin, som sterkt gikk imot USAs invasjon i Irak, var den tidligere sosialisten Kouchner blant få franskmenn som støttet invasjonen. Hans sjef, president Nicolas Sarkozy, gikk aldri så langt, men blant hans første presidenthandlinger var å sende flere franske kampstyrker på NATO-oppdrag til Afghanistan. Etter arrestasjonen av Kabuye har Kouchner langt på vei tatt avstand fra hele grunnlaget for tiltalen.

På tross av Rwandas og Ugandas illegale operasjoner i Kongo, og på tross av de kolossale menneskerettsovergrepene som styrkene fra de to landene, og allierte militser har begått kolossale og grusomme massakrer i Kongo, har både USA og flere andre vestlige land fortsatt å holde nære og gode politiske forbindelser med såvel Uganda som Rwanda. USA har klart å holde gode forbindelser til begge, på tross av at de to landene var i åpen krig med hverandre inne i Kongo i 1999 og 2000. Et tegn på det gode forholdet, er at Tony Blair, som var både Bill Clintons og George W. Bush sin trofaste allierte, nå arbeider som personlig rådgiver for Paul Kagame.

FN har dokumentert at opprørsleder Nkunda får støtte til sin krig mot regjeringa fra Rwanda. Det er heller ingen tvil om at det er enorme naturressurser som tas ut av Kongo og ut gjennom Rwanda. Etter at FN-rapporten ble lagt fram, har Sverige og Nederland stanset all u-hjelp til Rwanda. Rwandas viktigste støttespillere, USA og Storbritannia, har tross dette fortsatt å støtte opp om det rwandiske regimet, også med u-hjelp.

Frankrike har i stor grad fått svekket sin posisjon i Sentral-Afrika og synes å være i ferd med å reorientere sin Afrikapolitikk i proamerikansk retning. I stedet har Kina i stor grad overtatt Frankrikes rolle som en dominerende aktør i Afrika, og som den fremste utfordreren til USA med allierte. Kina hadde også helt fra borgerkrigen på 1960-tallet gode forbindelser til Kabila-familien. Samtidig har Kabila knyttet seg til Cubas og Sovjetunionens gamle allierte i Angola, og fått støtte fra Vestens erkefiende i Afrika, Robert Mugabe i Zimbabwe.

Kinas bånd til Kabilaregjeringa har kommet til uttrykk i det siste ved at kinesiske gruveselskaper har fått store konsesjoner til å drive utvinning i Kongo. Det er i dette perspektivet man må se hvordan USA-vennlige aktører nå gir stilltiende støtte til opprørslederen Nkunda og hans bakmenn i Rwanda i den siste omdreininga av konflikten. Et av Nkundas hovedkrav for å oppgi sitt opprør er da også at Kabila må kansellere et 9 milliarder dollars joint venture mellom Kongo og Kina, hvor Kina får retten til store kobber og kobolt ressurser i bytte mot å gi støtte til en verdi av 6 milliarder i form av veier, to vannkraftanlegg, sykehus, skoler og jernbaneforbindelse til Sør-Afrika. De øvrige 3 milliardene skal Kina investere i utvikling av nye gruveområder.