Den nyttige fienden

Den såkalte Islamske Statens framvekst må forstås i lys av nytten terrorgruppa har hatt og har i kampen mot Irans innflytelse i Irak, og som legitimering for lenge ønsket vestlig intervensjon i Syria.

Opprinnelsen til dagens IS var en liten terrorgruppe under ledelse av jordaneren Abu Musab al-Zarqawi.  Al-Zarqawi ble verdenskjent tidlig i 2004, via et brev som angivelig skulle til Osama bin Laden, men som ble oppfanget av etterretning på veien dit. Selv om det i teorien var et brev ment for al-Qaida-lederen, bar formen på brevet mer preg av en appell til et globalt publikum.
I brevetsom ble lagt ut og fortsatt finns på US State Departments hjemmeside^[1], og som ble tilrettelagt for pressen på en rekke språk av amerikanske myndigheter^[2] skriver al-Zarqawi blant annet følgende:

Sjiaene har erklært en hemmlig krig mot islams folk. De er sunnienes nære, farlige fiende, selv om amerikanerne også er en erkefiende. Faren sjiaene representerer er imidlertid større, og skaden de påfører [den islamske] nasjonen er verre og mer ødeleggende enn den skaden amerikanerne forvolder^[3].

“Den mest vellykka psyop’en”

Wikileaks offentliggjorde i februar 2012 en intern e-postutveksling i etterretningsselskapet Stratfor, som har nære bånd til det militærstrategiske etablissementet i USA^[4], som kaster lys over USAs geopolitiske visjon med Irakinvasjonen:

USA vil ønske at det dannes en regjering i Baghdad som kan tjene som en sterk motvekt til Iran og følge en politikk som er vennlig overfor amerikanske interesser^[5].

Offentliggjøringen av Zarqawibrevet skjedde i en situasjon hvor denne visjonen var i ferd med å bryte sammen.

USAs utfordring var og er at flertallet av Iraks befolkning er sjiamuslimer, og de best organiserte politiske gruppene blant Iraks sjiamuslimer fra før invasjonen var de Iranstøttede partiene SCIRI og Dawa. USAs opprinnelige overgangsplan inkluderte derfor ikke direkte demokratiske valg, men la opp til indirekte valg av regjering via provinsforsamlinger bestående av “notabiliteter” ^[6], en prosess som USA i større grad antok å kunne kontrollere. Prosessen minnet mye om den politiske prosessen som ledet fram til valget av Hamid Karzai, som var USAs foretrukne kandidat, til president i Afghanistan^[7].

USAs problem var at den åndelige lederen for flertallet av Iraks sjiamuslimer, Ali al-Sistani, ikke aksepterte denne planen. I januar 2004 mobiliserte al-Sistani og de Iranvennlige partiene hundre tusen i en demonstrasjon i Baghdad med krav om umiddelbare valg^[8].

I første halvår 2004 var det også i ferd med å bli bygd opp en brei motstandsfront som forente sunnidominerte væpnede motstandsgrupper og den unge sjiamuslimske teologen Moqtada al-Sadrs Mehdihær. Helt konkret kom alliansen til uttrykk ved at tusenvis av fattige sjiamuslimer i Baghdad samlet inn blod til kjempende sunnimuslimer i Falluja. Som respons til dette, ble portretter av sjiateologen al-Sadr båret rundt på demonstrasjoner mot okkupasjonen i mange sunnidominerte irakiske byer^[9].

Det politiske og militære presset skapte til sammen et så sterkt press mot okkupantmakta at USA måtte gå med på en langt raskere overgangsprosess mot irakisk uavhengighet enn det som i utgangspunktet var planlagt. Kompromisset ble en formalisert irakisk uavhengighet der Paul Bremer overlot makta til en ny irakisk administrasjon i en offisiell seremoni som ble avholdt i 28. juni 2004. Det var i praksis Bremer som hadde valgt ut den nye presidenten, Ayad Allawi^[10], men for å godta denne prosessen, ble de iranvennlige partiene gitt løfter om demokratiske valg tidlig i 2005.

Kampanjen for å “spre kunnskap” om al-Zarqawis gruppes agenda hadde som eksplisitt målsetting å slå inn en kile mellom motstandsbevegelsen og Iraks sjiamuslimske flertall^[11].  Effekten ble av brigadegeneral Mark Kimmitt omtalt på følgende måte: "Zarqawi-PSYOP-programmet er den mest vellykkede informasjonskampanjen til dags dato ." ^[12]

Men det amerikanske “Psyop-programmet” var også en suksess for al-Zarqawi. Den store publisiteten kampanjen ga, var helt i tråd med en av al-Zarqawis målsettinger, beskrevet i brevet, om en “klar mediaorientering” for å etablere “strategisk dybde og rekkevidde blant brødre i utlandet og blant mujahedin” ^[13]

Sekterisk tortur på TV

Okkupasjonsmyndighetene bidro ikke bare til publisering av al-Zarqawis budskap. De bidro også mer direkte til å bekrefte det bildet av sekterisk borgerkrig som al-Zarqawi ønsket å spre. Et viktig bidrag var opprettelsen av en egen døds- og torturskvadron knyttet til det irakiske innenriksdepartementet, kalt Ulvebrigaden. I et notat fra USAs Council of Foreign Relation fra november 2005, blir Ulvebrigaden omtalt som et underbruk av SCIRI-partiets Badrbrigade^[14].

Denne framstillinga ble i høy grad forsterket gjennom et “realityshow” på den statseide og USA-finansierte TV-kanalen Al-Iraqiya, kalt “Terrorisme i lovens vold”. Her fikk man se tilfangetatte, åpenbart torturerte, antatte terrorister tilstå sine forbrytelser foran åpent kamera. De angivelige terroristene som ble vist fram på TV, var konsekvent sunnimuslimer, mens politioffiserene i Ulvebrigaden som sto fram på TV, var konsekvent sjiamuslimer^[15].

Brigadens overordnede fra den ble operativ og fram til april 2005, var imidlertid sunnimuslimen Falah Hassan al-Naqib, innenriksminister i den USA-utnevnte regjeringa til Ayad Allawi. Al-Naqib var en nær alliert av Allawi, og hadde selv hadde vært i eksil i USA før invasjonen^[16].

Ulvebrigadens opptreden svarte i stor grad til en hemmelig Pentagon-strategi om å opprette en dødsskvadron med frie fullmakter til å likvidere politiske motstandere. Denne ble avslørt 9. januar 2005 i en artikkel i Newsweek med tittelen “The Salvadoran Option”.  I artikkelen utpekes Ayad Allawi personlig som en av strategiens ivrigste tilhengere^[17].

Det er også kjent at Ulvebrigaden og USAs okkupasjonsstyrker opererte i tospann i det nordlige Irak^[18]. Senere har dokumenter lekket til Wikileaks, har også avslørt at USA var fullt klar over hvordan Ulvebrigadens virksomhet bidro til å piske opp sekterisk hat^[19].

Saudiarabisk oppvigleri

Gradvis fra midten av 2005, og for fullt i etterkant av bombeaksjonen mot den sjiamuslimske Al-Askarimoskeen i Samarra 22. februar 2006, endret krigen i Irak karakter fra primært å være en krig mellom opprørsgrupper og amerikanske og andre okkupasjonsstyrker, til det som framsto som en full borgerkrig mellom sjia- og sunnimuslimer.

Professor Toby Jones har påpekt hvordan USAs nære allierte Saudi-Arabia bidro aktivt til å piske opp stemningen ved, tross sin ellers svært strenge sensurpraksis, å tillate sendt TV-prekener som oppfordret sunnimuslimer til å intensivere kampen mot sjiamuslimene:

Noen av de mest framtredende ikke-offisielle religiøse stemmene i Saudi-Arabia, inkludert Saffar al-Hawali, Nasr al-Umar og Abdallah bin Jibreen, har oppfordret til vold mot sjiaene i Irak og andre steder. I desember 2006 sendte flere titalls saudiarabiske teologer, sammen med noen sunniteologer i Irak, rundt et opprop som oppfordret til å intensivere, heller enn å dempe, den sekteriske volden. Riyadh har forholdt seg taust til dette^[20].

Jones påpeker videre at toleransen overfor offentlige oppfordringer til vold mot sjiamuslimer, kom parallelt med at landet, i frykt for kritisk vinklede artikler, blokkerte tilgangen til Wikipedia fra alle nettbrukere i landet^[21].

Det finns ingen spor av at USA på noe tidspunkt har brukt noen form for pressmiddel for å få Saudi-Arabia til å stanse oppvigleriet. Tvert imot ble de militære forbindelsene mellom USA og Saudi-Arabia intensivert i den samme perioden, gjennom oppstart av forhandlinger om et storstilt våpenkjøp i 2007^[22].

I følge en artikkel fra 2007, siterer Seymour Hersh en amerikansk regjeringsrådgiver som hevder at den saudiske etterretningsjefen, prins Bandar bin Sultan, hadde gitt Det hvite Hus de nødvendige forsikringene om at ekstremistene kan kontrolleres: ‘Vi skapte denne bevegelsen, og vi kan kontrollere den.’ ^[23] Og ifølge den samme regjeringsrådgiveren, var framveksten av en ny ekstrem sunniislamistisk terrorgruppe i Midtøsten da i sin skjønneste orden:

Det er ikke det at vi ikke ønsker at salafistene skal kaste bomber; det handler om hvem de kaster dem mot—Hizbollah, Moqtada al-Sadr, Iran, og syrerne, hvis de fortsetter å samarbeide med Hizbollah ogIran.”^[24] 

Motstandsfronten splittes

I offisielle framstillinger av Irakkrigen, som PBS-produserte “Irak – et land i oppløsning”, som nylig ble sendt på NRK^[25], blir overgangen til borgerkrig framstilt som en katastrofe som amerikanerne ønsket å unngå, fordi borgerkrig ville gjøre Irak uregjerbart, og på den måten presse USA til å måtte trekke seg ut. Det er identisk med teorien som Abu Musab al-Zarqawi la fram i sitt famøse, vidt og bredt publiserte, brev.

Det beste fra amerikansk perspektiv ville utvilsomt vært et stabilt, fredelig og USA-vennlig irakisk regime, som ville vært i stand til å ivareta sin egen dag-til-dag-sikkerhet, samtidig som det ville tillatt USA permanente baser i landet. Men det var ikke lenger noe sannsynlig scenario fra og med første halvår 2004. Selv om en irakisk borgerkrig var et propagandanederlag i forhold til krigsmotstanderne på hjemmebane, var det ikke det verste scenariet fra et amerikansk geopolitisk perspektiv.

Enda mye verre ville det være om utfallet hadde blitt at okkupasjonen hadde lyktes med å forene irakerne, mot USA, og at sluttproduktet ville bli en ydmykende amerikansk uttrekning. Det verst tenkelige resultatet var ikke et Irak i borgerkrig, men et fredelig og stabilt, fritt og uavhengig Irak, i allianse med Iran, Syria, Hizbollah og Hamas, mot USA og Israel.

Dersom “Blodalliansen” fra våren 2004, mellom opprørsgrupper i sunnitriangelet og Iranvennlige Hizbollahinspirerte sjiagrupper, anført av Moqtada al-Sadr, hadde fått mulighet til å utvikle seg videre, ville et slikt scenario kunne blitt en realitet. Med borgerkrigen som fulgte etter bombinga av al-Askarimoskeen, var et slikt scenario lagt dødt for svært lang tid framover.

Et pressmiddel mot sjiapolitikere

Borgerkrigen ga samtidig amerikanerne nye forhandlingskort i den politiske prosessen i Irak. Selv om flere sunnimuslimer deltok i nyvalget i desember 2005 enn hva tilfellet hadde vært i januar samme år, ble resultatet i begge valgene en klar seier til den Iranvennlige Iraks Nasjonale Allianse, som hadde uttrekning av alle utenlandske styrker som punkt en i sitt program^[26].

Intern maktkamp innad i regjeringsalliansen gjorde at statsminister Ibrahim al-Jaafari var blitt avhengig av støtte fra Moqtada al-Sadrs støttespillere for å holde seg ved makta^[27]. Dette gjorde han lite villig til å fravike regjeringspartiets program og lite villig til å samarbeide med USA om å presse gjennom etablering permanente baser^[28]. USA brukte da sin makt og innflytelse via sine allierte blant de kurdiske partiene og Ayad Allawis partigruppe, til å presse al-Jaafari ut av statsministerposisjonen i 2006^[29]. Det sentrale argumentet som USAs allierte brukte for å utmanøvrere al-Jaafari, var at han hadde ført en sekterisk politikk som ekskluderte sunniene, og at det var en hovedårsak til utviklinga av sekterisk borgerkrig^[30].

Etterfølger fra samme parti, Nouri al-Maliki, framsto tilsynelatende som mer samarbeidsvillig. Al-Maliki var villig til å bruke makt for å få Moqtada al-Sadr til å holde en lav profil og han ga inntrykk av å være villig til å arbeide for å få til en avtale om permanente amerikanske militærbaser^[31].

En artikkel fra Associated Press 21. mars 2006, uttrykte trolig amerikanske forventninger da den, uten å sitere noen, antok at “sjiamuslimene, som er i ferd med å ta makta i Baghdad, vil kunne bestemme seg for at de trenger langsiktig amerikansk beskyttelse mot opprørske sunnimuslimer.”^[32] Seymour Hersh gir samme framstilling når han siterer Patrick Clawson, ved Washington Institute for Near East Policy:

Nærere bånd mellom USA og moderate eller til og med radikale sunnier, kan skape “frykt” i statsminister Malikis regjering og “gjøre han bekymret for at sunniene faktisk kan vinne“ borgerkrigen. Clawson uttalte at dette ville kunne gi Maliki et insentiv til å samarbeide med USA i å slå ned militante sjiamilitser, slike som Moqtada al-Sadrs Mehdihær.^[33]

Den islamske staten i Irak

Før bombinga av Al-Askari-moskeen, var al-Zarqawis gruppe i stor grad et utskudd blant de væpna motstandsgruppene som ble fordømt for sin sekterisk splittende strategi. Også al-Qaidas daværende nestkommanderende, og nåværende leder, Ayman al-Zawahiri, tok offentlig avstand, både fra al-Zarqawis strategi og den teologiske begrunnelsen han ga for denne^[34].

Etter at borgerkrigen brøyt løs for alvor, framsto gruppas anti-sjiaideologi som langt mer meningsfull.  Al-Zarqawi selv ble drept i et amerikansk bombeangrep i juni 2006, men i det borgerkrigsklimaet som var skapt, levde gruppa og dens ideologi videre. Rekrutteringa fra unge irakisk-arabiske sunnimuslimer økte kraftig, og samtidig fikk bevegelsen økt forståelse og sympati blant andre sunnidominerte motstandsorganisasjoner^[35].

13. oktober 2006 gikk det som tidligere hadde vært al-Zarqawis gruppe sammen med fire andre opprørsgrupper, og utropte etableringa av Dawlat al-ʻIraq al-Islāmīya - Den islamske staten Irak – ISI, med tilslutning fra seks stammer i Anbarprovinsen^[36].

 

Allianse med gamle sunniopprørere

Framveksten av ISI som den dominerende aktøren blant sunniopprørerne, skapte også et rom for en ny allianse mellom USA og sunniarabiske stammeledere som både hadde deltatt i motstandskampen og den etterfølgende borgerkrigen, men som ikke ønsket å underordne seg ekstremistene i Den islamske staten i Irak.  

Grunnlaget for den nye alliansen mellom USA og de sunniarabiske stammeledere som ble samlet i de såkalte Oppvåkningsrådene (arabisk Al-Sahwa), var motstand mot ISIs religiøse ekstremisme, men like mye felles ønske om å skape en motvekt mot den sjiadominerte og Iranvennlige irakiske regjeringa. Oppvåkningsrådene etablerte egne militære avdelinger som ble kalt “Iraks Sønner” som fra 2007 fikk moderne våpen og lønn direkte fra USA.^[37]

“Iraks Sønner” ble, sammen med en midlertidig økning av antallet amerikanske styrker på bakken i Irak, en militær suksess. I 2010 var ISI langt på vei nedkjempet^[38].

“Dytte opp Sunnier”  

I kjølvannet av den sekteriske borgerkrigen, klarte den tidligere USA-utnevnte statsministeren, Ayad Allawi, å samle de fleste sunniarabiske politiske gruppene i en felles partiblokk inn mot valget i 2010. Statsminister Nouri al-Maliki brøyt samtidig ut av Iraks Nasjonale Allianse, og etablerte sin egen blokk, Rettsstatskoalisjonen.

Samlingen av sunnipartiene under Allawi, og splittelsen av den sjiadominerte alliansen, førte til sammen til at Allawis blokk endte opp som det største partiet ved det irakiske valget i 2010, men de to store sjiadominerte alliansene var fortsatt betydelig større til sammen. Den tidligere nevnte Stratforkorrespondansen kaster lys over den politiske strategien til USA i det politiske spillet som fulgte:

USA, Saudi-Arabia og Tyrkia har en strategisk interesse i å sikre at Ayad Allawis al-Iraqiya- liste, som ble størst ved valget og representerer et stort antall sunnier, tar ledelsen i å danne en ny regjeringskoalisjon. Iran, derimot, kjemper for å få statsminister Nouri al-Malikis hovedsakelig sjiastøttede Rettsstatskoalisjon (som ble nest størst i antall seter) lede regjeringen sammen med Irans sterkeste sjiaallierte i det tredje største partiet, Iraks Nasjonale Allianse.^[39]

Det ble til slutt Iran som vant det politiske spillet om hvem som skulle danne regjering i Irak etter valget i 2010^[40], og året etter ble det klart at statsminister al-Maliki, på tross av hva han tidligere hadde indikert, sto på at alle amerikanske styrker skulle ut av Irak innen utgangen av 2011.^[41] Stratfor-strategene oppsummerte situasjonen slik:

Iran kan bli mer fleksibelt når det gjelder å garantere sunniplasser i den irakiske regjeringen dersom USA imøtekommer deres krav om regimesikkerhet, regional anerkjennelse og retten til et atomprogram. Men dette er en høy  pris som USA ikke ser ut til å være nær å vurdere.

Ettersom USA [...] ikke kan stole på å beholde sine styrker ut over 2011 og ikke synes å ha nok innflytelse innad i den irakiske regjering til å presse gjennom sin politiske vilje, gir det lite mening for USA å inngå noen forståelse med Iran om dannelsen av regjering når det er snakk om å forhandle fra en slik svak forhandlingsposisjon og når iranerne uansett ser ut til å oppnå det de ønsker^[42].

Heller enn å forhandle fram en politisk maktdelingsavtale med Iran via deres allierte i Irak, anbefaler etterretningsselskapet USA å gå for en plan B som handler om å bygge motmakt til Iran regionalt, med forgreininger inn til Iraks sekteriske motsetninger:

En koalisjon av styrker gjennom våpenhandelsavtaler, diplomatisk anerkjennelse, penger osv, som vil bli ledet av Tyrkia og Saudi-Arabia [...] vil være nøkkelen til å dytte opp Iraks sunnier [...] i fravær av amerikanske militære styrker^[43].

Den syriske borgerkrigens geopolitikk

Da opprøret mot Bashar al-Assads diktatur i Syria brøyt ut i kjølvannet av den arabiske våren i 2011, fikk det umiddelbart full støtte både fra Vesten og fra de eneveldige monarkiene på den arabiske halvøya. Forsøk på å få vedtatt en resolusjon i FNs Sikkerhetsråd som kunne legitimere en internasjonal militærintervensjon, strandet imidlertid på veto fra Russland og Kina i februar 2012^[44]. 

I april 2012 ble det i stedet vedtatt opprettet en observatørstyrke med mandat om å prøve å framforhandle en våpenhvileavtale^[45]. Initiativet mislyktes. Lederen for observatørstyrken, norske Robert Mood, fortalte på et møte i regi av Atlanterhavskomiteen på Høyres Hus 29. august 2012^[46], at han flere ganger var nær ved å få til en avtale, men hver gang var avtalen blitt torpedert, ikke av Russland eller Kina, men gjennom provokative uttalelser fra USA og de andre vestlige stormaktene[47].

Ganske nøyaktig samtidig med at Robert Mood gjorde fåfengte forsøk på å få i stand våpenhvile, begynte vestligproduserte våpen å strømme til de syriske opprørerne, fra baser i Qatar og Saudi-Arabia, via Tyrkia. I følge New York Times fulgte CIA våpentransportene nøye, angivelig for å sikre at våpnene ikke skulle komme ekstreme islamister i hende^[48].

Senator og tidligere republikansk presidentkandidat, John McCain, er en av få til å snakke åpent om den geopolitiske begrunnelsen for å støtte det syriske opprøret: 

Det å få slutt på Assadregimet vil kutte Hizbollahs livslinje til Iran, eliminere en lenge eksisterende trussel mot Israel, styrke Libanons suverenitet og uavhengighet, og påføre det iranske regimet et strategisk nederlag. Det vil være en geopolitisk suksess av øverste klasse. Mer enn alle sterke moralske og humanitære grunner, er dette årsaken til at Assad ikke må tillates å lykkes og forbli ved makta: Vi har en klar nasjonal sikkerhetsinteresse i hans nederlag.^[49]

En fredsavtale som innebærer maktdeling mellom al-Assad og opposisjonen, ville neppe imøtekommet de geopolitiske målsettingene som er sentrale for Israel, USA, Saudi-Arabia og de andre monarkiene i Gulfrådet. Kun en full kapitulasjon fra al-Assad og hans støttespillere vil med sannsynlighet kunne innfri de målsettingene som McCain peker ut.

Jihadistene væpnes

Også for ISI ble den syriske borgerkrigen en mulighet for å gjenoppbygge styrke. Allerede kort tid etter at opprøret brøyt ut, ble de første ISI-agentene sendt til opprørskontrollerte deler av Syria. De innsendte agentene bygde opp den al-Qaida-affilierte motstandsgruppa Jabhat al-Nusra som ble formelt annonsert i januar 2012^[50].

Så seint som sommeren 2012 ble Jabhat al-Nusra og andre salafistgrupper vurdert som en marginal del av det syriske opprøret, med rundt 600 av totalt 60 000 stridende^[51].  Ved inngangen til 2013 hadde al-Nusra imidlertid etablert seg som en sentral aktør, som av flere ble sett på som den mest effektive motkraften til al-Assadregimet. Det var grunnen til at Tyrkia stilte seg kritisk til USAs beslutning om å definere al-Nusra som en terrororganisasjon i desember 2012^[52].

Den dramatiske styrkelsen av Jabhat al-Nusra skjedde altså parallelt med våpenleveranser til angivelig moderate og demokratisk innstilte opprørsgrupper. Steve Clemons i The Atlantic har en forklaring på dette:

Qatars omfattende militære og økonomiske støtte har kommet Jabhat al-Nusra til gode i så stor grad at en tjenestemann i Qatar fortalte meg at han kan gjenkjenne al-Nusra-kommandanter ut fra hvilke boligkvarterer de kontrollerer i ulike syriske byer. ^[53]

Hvis CIAs involvering i våpenleveransene virkelig var for å hindre at ekstreme islamister fikk tak i våpen ment for andre opprørsgrupper, må vi kunne fastslå at CIA vært usedvanlig lite dyktige.

Saudistøtte til sunniopprør i Irak

I krass motsetning til monarkiene på den arabiske halvøya, har regjeringa i Irak vært helt avvisende til væpning av opprørerne^[54]. Irak har i stedet tillat Iran å fly inn våpen til Assadregimet på tross av innstendige oppfordringer fra USA om å stanse våpenstrømmen til regimet over irakisk luftrom^[55].  

I januar 2013 startet en bølge av protester i de sunnidominerte områdene av Irak. Opprøret startet som en sosial protest mot vilkårlig statlig maktbruk, korrupsjon og dårlige offentlige tjenester^[56]. Innledningsvis fikk protestene støtte også fra sjialeder Moqtada al-Sadr. ISI søkte imidlertid raskt å kapitalisere på opprøret, ved å gå ut med en oppfordring til de protesterende sunnimuslimene om å ta opp våpen mot den sjiadominerte regjeringa ^[57].

Uttalelser fra de ledende USA- og Saudi-støttede sunnidominerte opposisjonspartiene, ledet av Ayad Allawi og Osama al-Nujayfi, om at Iraks sunnimuslimer spesifikt blir diskriminert og undertrykket av den sjiadominerte regjeringa, har gitt det som i utgangspunktet var sosiale protester en sekterisk retning^[58][59]. Framstillinga av al-Malikis politikk som sekterisk diskriminerende, har også fått åpen støtte fra saudi-arabiske myndigheter^[60].

Al-Maliki har på sin side anklaget Saudi-Arabia for å stå bak opprøret. I et intervju med TV-kanalen France 24, sa Iraks statsminister Nouri al Maliki følgende:

“Jeg anklager dem [Saudi Arabia] for å påføre oss og oppmuntre terrorbevegelser. Jeg anklager dem for å støtte dem [terrorgrupper] politisk og i media, for å støtte dem med penger og for å kjøpe våpen til dem... Jeg anklager dem [Saudi Arabia] for å føre en åpen krig mot den irakiske regjeringen.”^[61]

Spørsmålet er så om det er al-Malikis faktiske politikk som har bidratt til å bekrefte IS-propagandaen, eller om det er de USA- og Saudi-støtta opposisjonspolitikerne som, i likhet med IS, spiller opp de sekteriske motsetningene for å oppnå politisk gevinst. Uttalelser fra Obamaadministrasjonen USA^[62], såvel som andre politikere og kommentatorer i Vesten^[63], har i all hovedsak fulgt den saudiarabiske framstillinga om at al-Maliki har stått for en sekterisk politisk diskriminering som har framprovosert opprøret.

Det faktum at Moqtada al-Sadr opprinnelig uttrykte støtte til protestene, illustrerer imidlertid at problemene med mangel på tilgang på offentlige tjenester på ingen måte er noe som bare rammer sunnidominerte områder i Irak. Det kan virke som et svakt forsvar for al-Maliki at det ikke bare er sunnimuslimer som er misfornøyd med hans korrupte og udugelige regjering, men i forhold til spørsmålet om hvem det er som sprer det sekteriske hatet som ISI har bygger seg opp på, er det relevant.

For det andre er det ikke riktig at al-Maliki har villet ha sjiamuslimer i alle maktposisjoner. 7 av 35 ministre i hans siste regjering var sunniarabere, og lederen for det tredje i hovedsak sunniarabiske partiet, partiet til den tidligere Baathisten Saleh al-Mutlaq har blitt inkludert i al-Malikis regjering, med al-Mutlaq som visestatsmininster.

Mutlaqs partigruppe hadde i 2005, altså før ISI tok over som dominerende aktør, de næreste forbindelsene til den væpna motstandsbevegelsen blant sunnimuslimene. Mutlaqs parti var blant annet i sin tid det eneste som stemte imot den nye irakiske grunnloven.

Det at to største sunnipartiene har stått utenfor regjeringa, handler derfor ikke om at al-Maliki ikke vil ha sunnier i regjeringa, men om at de to partiene, på aktiv oppfordring fra sine støttespillere i USA og Saudi-Arabia, har stilt krav om politisk innflytelse, særlig i forhold til Iraks geopolitiske orientering, som al-Maliki ikke har villet gå med på.  

“ISIS har vært et Saudi-prosjekt”

I april 2013 erklærte ISIs leder Abu Bakr al-Baghdadi at ISI og Jabhat al-Nusra var ett og det samme, og at de fra da av skulle kalles med et felles navn, Islamsk stat i Irak og al-Shaam[64] – ISIS. Dette var ikke koordinert med ledelsen i Jabhat al-Nusra i Syria. Det ble dermed ingen forening, men tvert imot et brudd mellom de to organisasjonene som begge til da anså seg som del av al-Qaida. Al-Qaidas sentrale ledelse tok parti for al-Nusra, og ISIS har dermed i etterkant ikke vært å regne som del av al-Qaida-nettverket. Likevel klarte ISIS å etablere seg som en selvstendig aktør i det østlige Syria, som raskt har utvidet sitt innflytelsesområde.

En av årsakene til IS’ framvekst er at de andre opprørsgruppene har gjort seg dypt upopulære i befolkninga på grunn av plyndring og vilkårlig maktbruk. IS har derimot respektert folks private eiendom, og har samtidig vært konsekvent i håndhevinga av sin rigide og brutale praktisering av islamsk lov. Selv om dette av mange, spesielt blant minoritetene, har blitt opplevd som ekstrem undertrykkelse, har det for mange i den sunniarabiske majoriteten, også gitt en opplevelse av forutsigbarhet, og dermed en slags trygghet for en traumatisert befolkning. IS har også etablert statsfunksjoner som renhold og et visst nivå av offentlig velferd, som har gitt bevegelsen popularitet i de fattigste delene av den sunniarabiske majoritetsbefolkninga^[65].

Det at de ekstreme islamistene i ISIS har kunnet opptre generøst overfor lokalbefolkninga der andre opprørsgrupper har måttet opptre som gangstere for å kunne finansiere sin videre kamp, viser viktigheten av penger i krig, og åpner samtidig spørsmålet om hvor pengene kommer fra. 

Når det gjelder penge- og våpenstøtte til ISIS, er dette noe saudiarabiske myndigheter selv benekter på det sterkeste^[66]. I følge BBC er Saudi-Arabia som stat uskyldig i å ha gitt penger og våpen ISIS. Derimot har Saudi-Arabia gitt støtte til andre islamistiske grupper i Syria, grupper som i betydelig grad har blitt rent over av, eller gitt seg over til, IS seinere^[67].  Den qatariske regjeringsrådgiveren som bekrefter at Qatar har kanalisert store økonomiske og militære midler til al-Qaida-affilierte Jabhat al-Nusra, bekrefter derimot al-Malikis framstilling om at ISIS har vært støttet av Saudi-Arabia: “ISIS har vært et Saudi-prosjekt”^[68]

Den islamske staten (IS) etableres

Oppbygging av sekteriske motsetninger som har gitt ISIS et innpass blant lokale sunniarabere, kombinert med økt tilgang til penger, våpen og kampvillige rekrutter fra hele verden, er den cocktailen som til sammen har lagt grunnlaget for ISIS eksplosive framrykking i Irak, og deretter også i Syria, gjennom sommeren 2014. Dette ledet fram til at ISIS-leder Abu Bakr al-Baghdadi selvhøytidelig antok tittelen khalif (som altså betyr etterfølger til profeten Mohammed), og pretensiøst sløyfet den geografiske avgrensinga i navnet på gruppa, som fra da av bare skal kalles Al Dawla al-Islamiyah – Den islamske staten (IS)  

Som vist, har Saudi-Arabia, med full ryggdekning fra USA og Vesten, aktivt pustet til oppbyggingen av sekterisk hat helt tilbake til 2006. Som okkupantmakt spilte USA spillet også opp sekteriske motsetninger, særlig gjennom Ulvebrigaden og realityshowet “Terrorisme i lovens vold”. I nyere tid har Vesten også gitt full støtte til fortellinga om at sunnimuslimene i Irak utsettes for sekterisk diskriminering. Dette på tross av at sunnimuslimer beviselig er proporsjonalt representert i regjeringa, og på tross av at mangelen på offentlige tjenester bedre kan forklares med generell inkompetanse og korrupsjon, gitt at manglene også finns i andre deler av landet.

I 2004 ga USA den i utgangspunktet lille, marginale og utstøtte gruppa til al-Zarqawi stor publisitet gjennom det som ble omtalt som “Zarqawi-Psyop-programmet”. Siden har terrorgruppa primært sørget for sin egen publisitet, blant annet gjennom makabre henrettelsesvideoer.

Når det gjelder penger og våpen, har det strømmet til de ulike motstandsgruppene i Syria siden 2012. Om, og i så fall hvor mye, av de pengene og våpnene som IS har kontroll over i dag som har blitt levert direkte til gruppa fra Saudi-Arabia, og hvor mye som har kommet IS i hende gjennom erobringer og overløping fra andre grupper, er ulike kilder uenige om. Det er imidlertid ingen tvil om at IS har fått store bidrag fra enkeltpersoner i Gulfstatene^[69], og ingen har blitt arrestert for ulovlig terrorfinansiering.

IS geopolitiske virkninger

Tilsynelatende er framveksten Den islamske Staten, et nederlag for USA og Vesten. IS halshogger vestlige journalister på bestialsk vis, og strømmen av tilreisende jihadister fra Vesten, skaper angst for terrorangrep når de vender tilbake.

Sett i forhold til det geopolitiske spillet mot Iran i Midtøsten, har IS’ framrykking imidlertid allerede bidratt til å styrke posisjonen til Vestens allierte. Den irakiske hæren framsto som et hjelpeløst offer stilt overfor godt utrustede, godt trente, kampvillige og fullstendig nåde- og skruppelløse IS-jihadister. Behovet for amerikansk strategisk bombing for å stanse IS’ framrykking, ga USA sterke forhandlingskort som har ført til at USA allerede har lyktes med et langvarig mål; å fjerne den Iran-vennlige statsministeren Nouri al-Maliki.

Den pressituasjonen som IS’ framrykking har stilt Irak overfor, gjør at det samme Irak som feiret uttrekningen av alle amerikanske styrker i 2011, nå ønsker NATO-styrker velkommen inn. Obamaadministrasjonen har allerede også klarlagt flere politiske betingelser for å bidra til å stanse IS, betingelser som alle er hundre prosent i tråd med langvarige strategiske prioriteringer for å kontre iransk innflytelse i Irak, slik det framkommer i Stratfor-korrespondansen fra 2011. Sentralt i dette er at (USA-allierte) sunnipolitikere skal få sentrale regjeringsposter knyttet til nasjonal sikkerhet^[70].

Dersom presset lykkes, vil den strategiske effekten av dette for det første være at de Iranvennlige politikerne som har vunnet alle valgene i Irak, får mye mindre makt til å forme Iraks sikkerhets- og utenrikspolitikk. Dette vil på dramatisk vis kunne endre maktbalansen i den syriske borgerkrigen, som før IS-framrykkinga i Irak gikk sterkt i den syriske regjeringshærens favør. Fra å være overflygingsområde for iranske forsyninger til den syriske regjeringshæren, kan et Irak hvor USA- og Saudi-støttede politikere har hånd om de sentrale sikkerhetspostene i regjeringa, i stedet bli en ny base for opprørsgrupper og for saudisk, tyrkisk og annen vestalliert etterretning.

Legitimering for Syriaintervensjon

Det faktum at IS-kontrollert territorium befinner seg på begge sider av den syrisk-irakiske grensa, brukes også til å låne legitimitet til den lenge ønskede vestallierte militærintervensjonen i den syriske borgerkrigen.

Forsøkene på FN-legitimering for en intervensjon etter modell fra Libya, strannet i februar 2012 på russisk og kinesisk veto. Giftgassangrepet mot Damaskusforstaden al-Ghouta i august 2013, var nær ved å utløse an amerikansk-britisk-fransk militærintervensjon^[71]. Men i Storbritannia, hvor antikrigsbevegelsen fra 2003 fortsatt var aktiv, ble det bygd opp et press mot de folkevalgte for å gå imot intervensjon. Mange husket løgnene som ble servert ti år tidligere for å legitimere Irakinvasjonen, noe som la grunnlaget for mistanker om at giftgassangrepet hadde vært en falsk flagg-operasjon^[72]. Generell krigstrøtthet etter 12 år med mislykket krigføring i Afghanistan, spilte også en viktig rolle. Forslaget om å gi regjeringen en krigsfullmakt overfor Syria, ble regelrett nedstemt^[73].

Etter denne totale politiske ydmykelsen, annonserte Cameron at Storbritannia ikke kunne delta i noen militæroperasjon mot Syria. Med det økte presset mot Obama, som ikke ønsket å ta eneansvaret for det som ville blitt en upopulær krig, og la beslutninga over til Kongressen. Og der døde momentumet. Verken mobilisering av Israel-lobbyen^[74] eller eksplisitte oppfordringer fra Israels ambassadør^[75] klarte å snu antiintervensjonsstemninga blant de som vanligvis er Israels mest betingelsesløse forsvarere, det kristenkonservative grunnfjellet i det republikanske partiet^[76]. En viktig grunn er trolig at ledere for Syrias kristne har arbeidet aktivt mot amerikansk støtte til de syriske opprørsgruppene^[77].

Saudi-Arabia reagerte med raseri på at det ikke ble noen væpnet intervensjon mot al-Assad i etterkant av giftgassangrepet mot al-Ghouta i 2013^[78]. Spørsmålet er om det er noen sammenheng mellom dette, og IS voldsomme framrykking i etterkant, som flere mener at Saudi-Arabia har lagt til rette for.

Sikkert er det i alle fall at den folkemorderiske framferden til IS overfor alle ikke-sunnimuslimer, inkludert kristne, gjør at det blir langt lettere å selge inn en militærintervensjon for å stanse IS overfor opinionen i vestlige land, enn det viste seg å være å selge inn en intervensjon for å fjerne al-Assad direkte. Kristne som var skeptiske til å styrte al-Assad gitt at alternativet fort kan bli et islamistisk styre, vil på ingen måte protestere tilsvarende mot en intervensjon som offisielt kun er rettet mot IS, også om denne går inn på syrisk territorium, uten støtte fra syriske myndigheter.

Heller ikke på venstresida vil det være lett å mobilisere motstand mot å slå til mot den mest barbarisk kvinneundertrykkende og rasistiske gruppa verden har sett siden andre verdenskrig. Uten forståelse av at de bakenforliggende motivene kan handle om noe annet, og uten kunnskap om at de samme kreftene som nå vil slå til mot IS også har bidratt til å hjelpe gruppa opp og fram, vil det trolig være umulig.

Farlige konsekvenser

Både Storbritannia og USA sier nå klart at de åpner for bombing av IS i Syria^[79][80]. Obamaadministrasjonen bruker samtidig trusselen fra IS som brekkstang for å intensivere væpning og trening av andre syriske opprørsgrupper^[81]. Det er sannsynlig at en slik “trening” innbefatter utplassering av amerikanske og andre vestlige spesialstyrker, slik det skjedde under Libyakrigen i 2011. “De moderate opprørsstyrkene” kan også med sannsynlighet bli supplert med spesialstyrker fra Tyrkia, Saudi-Arabia og andre Gulfrådstater.

Strategisk bombing, som i utgangspunktet legitimeres ved å være rettet mot IS, men som etterhvert like gjerne kan rettes mot regjeringsstyrkene, og som kombineres med innrykk av spesialstyrker og opptrappet væpning av de offisielt vestligstøttede FSA-styrkene, og de offisielt Saudistøttede Islamsk Front-styrkene, summerer seg til en helhetlig militær offensiv som virkelig vil kunne snu krigslykken i den syriske borgerkrigen i opprørernes favør.   

Når vestlige, tyrkiske og saudiarabiske styrker først er inne på syrisk territorium, er det ikke tenkelig at de vil nøytralisere IS og deretter trekke seg rolig ut, når det betyr at den syriske regjeringshæren vil gå inn og gjeninnta kontroll. Samtidig er det heller ikke sannsynlig at syriske regjeringsstyrker vil akseptere at intervensjonsstyrkene blir stående på syrisk område og bruke territoriet til å hjelpe andre opprørsgrupper fram. Resultatet vil derfor bli full krig mellom syriske regjeringsstyrker og intervensjonsmaktene. Da spørs det om Iran og Russland omsider vil godta at deres nære allierte faller i dragsuget av IS, eller om de er villige til å ta en nærkamp med USA, Tyrkia og Saudi-Arabia på syrisk territorium. Velger de det siste, spørs det også om krigen kan begrenses til syrisk territorium.

---

[1] http://2001-2009.state.gov/p/nea/rls/31694.htm

[2] http://www.flatearthnews.net/footnotes-book/page-205-zarqawi/leaking-zarqawi-letter-feb-04

[3] http://2001-2009.state.gov/p/nea/rls/31694.htm

[4] http://en.wikipedia.org/wiki/Stratfor

[5] http://wikileaks.org/gifiles/docs/12/1219258_re-discussion-iran-net-assessment-finding-a-regional-balance.html

[6] http://www.rense.com/general48/shiiteunitychallenges.htm

[7] http://en.wikipedia.org/wiki/2002_loya_jirga

[8] http://www.rense.com/general48/shiiteunitychallenges.htm

[9] http://content.time.com/time/world/article/0,8599,610388,00.html

[10] https://www.greenleft.org.au/node/29864

[11] http://www.washingtonpost.com/wp-dyn/content/article/2006/04/09/AR2006040900890_2.html

[12] http://www.washingtonpost.com/wp-dyn/content/article/2006/04/09/AR2006040900890_2.html

[13] http://2001-2009.state.gov/p/nea/rls/31694.htm

[14] http://www.cfr.org/iraq/shiite-militias-iraqs-security-forces/p9316

[15] http://www.csmonitor.com/2005/0607/p01s03-woiq.html

[16] http://en.wikipedia.org/wiki/Falah_Hassan_al-Naqib

[17] http://web.archive.org/web/20050110030928/http://www.msnbc.msn.com/id/6802629/site/newsweek/

[18] http://www.theguardian.com/world/2010/oct/28/iraq-war-logs-iraq

[19] http://www.aljazeera.com/indepth/features/2010/11/2010115112630560418.html

[20] http://www.bitterlemons-international.org/previous.php?opt=1&id=177#725

[21] http://archive.today/U3b9

[22] http://www.forbes.com/2010/09/01/saudi-arabia-military-defense-weapons-business-oxford.html

[23] http://www.newyorker.com/magazine/2007/03/05/the-redirection?currentPage=all

[24] http://www.newyorker.com/magazine/2007/03/05/the-redirection?currentPage=all

[25] http://tv.nrk.no/program/koid25001714/irak-et-land-i-opploesning

[26] http://www.iraqiparliament.info/en/node/445

[27] http://www.pbs.org/newshour/updates/middle_east-jan-june06-iraq_02-13/

[28] http://www.sptimes.com/2006/03/21/news_pf/Worldandnation/Military_builds_up_it.shtml

[29] http://news.bbc.co.uk/2/hi/middle_east/4855210.stm

[30] http://articles.chicagotribune.com/2006-04-02/news/0604020297_1_al-jaafari-uia-shiite-men

[31] http://www.ipsnews.net/2011/12/how-maliki-and-iran-outsmarted-the-us-on-troop-withdrawal/

[32] http://www.sptimes.com/2006/03/21/news_pf/Worldandnation/Military_builds_up_it.shtml

[33] http://www.newyorker.com/magazine/2007/03/05/the-redirection?currentPage=all

[34] http://www.washingtoninstitute.org/policy-analysis/view/zarqawis-total-war-on-iraqi-shiites-exposes-a-divide-among-sunni-jihadists

[35] http://www.washingtonpost.com/wp-dyn/content/article/2007/03/17/AR2007031701373.html

[36] http://www.longwarjournal.org/archives/2006/10/the_rump_islamic_emi.php#

[37] http://www.mepc.org/journal/middle-east-policy-archives/iraqs-tribal-sahwa-its-rise-and-fall

[38] http://www.nytimes.com/2010/06/05/world/middleeast/05military.html?_r=0

[39] http://wikileaks.org/gifiles/docs/12/1219258_re-discussion-iran-net-assessment-finding-a-regional-balance.html

[40] http://www.theguardian.com/world/2010/oct/17/iraq-government-iran-tehran-deal

[41] http://www.theguardian.com/world/2014/jun/19/how-nouri-al-maliki-fell-out-favour-with-us-iraq

[42] http://wikileaks.org/gifiles/docs/12/1219258_re-discussion-iran-net-assessment-finding-a-regional-balance.html

[43] http://wikileaks.org/gifiles/docs/12/1219258_re-discussion-iran-net-assessment-finding-a-regional-balance.html

[44] http://www.nytimes.com/2012/02/05/world/middleeast/syria-homs-death-toll-said-to-rise.html?pagewanted=all&_r=0

[45] http://www.un.org/en/peacekeeping/missions/unsmis/

[46] https://nb-no.facebook.com/events/345261955559135/

[47] Mange framstående norske politikere, forskere og mediefolk var til stede på møtet. Når uttalelsene ikke har blitt offentlig gjengitt, er det fordi det i utgangspunktet var referatforbud fra møtet. Det Mood uttalte, var imidlertid av så stor betydning for å forstå de ulike aktørenes hensikter i det geopolitiske spillet rundt Syria og Irak, at jeg likevel velger å gjengi uttalelsen her.

[48] http://www.nytimes.com/2013/03/25/world/middleeast/arms-airlift-to-syrian-rebels-expands-with-cia-aid.html?pagewanted=all&_r=0

[49]http://www.mccain.senate.gov/public/index.cfm/floor-statements?ID=e460be36-c488-e7de-8c38-64c3751adfce

[50] http://www.politico.com/magazine/story/2014/06/al-qaeda-iraq-syria-108214_full.html

[51] http://usatoday30.usatoday.com/news/world/story/2012/09/24/syrian-rebels-said-to-seek-islamic-democracy/57826584/1

[52] http://www.hurriyetdailynews.com/al-assad-in-his-last-six-months-us-estimates.aspx?pageID=238&nid=39248

[53] http://www.theatlantic.com/international/archive/2014/06/isis-saudi-arabia-iraq-syria-bandar/373181/

[54] http://articles.chicagotribune.com/2012-04-01/news/sns-rt-iraq-syrial6e8f109v-20120401_1_syrian-president-bashar-al-assad-syrian-opposition-friends-of-syria-conference

[55] http://www.nytimes.com/2012/12/02/world/middleeast/us-is-stumbling-in-effort-to-cut-syria-arms-flow.html?pagewanted=all&_r=0

[56] http://www.theguardian.com/commentisfree/2013/jan/17/iraq-protest-defy-maliki-regime

[57] http://www.washingtonpost.com/world/middle_east/arab-spring-style-protests-take-hold-in-iraq/2013/02/08/f875ef7e-715f-11e2-b3f3-b263d708ca37_story.html

[58] http://english.alarabiya.net/en/News/middle-east/2014/01/06/Allawi-Maliki-leading-Iraq-into-disaster-.html

[59] http://www.diplomaticourier.com/news/regions/middle-east/354-saudi-arabia-and-qatar-ratcheting-up-sectarian-and-ethnic-tensions-in-iraq

[60] http://www.aawsat.net/2014/03/article55329926

[61] http://www.aawsat.net/2014/03/article55329926

[62] http://online.wsj.com/articles/u-s-signals-1403137521

[63] http://www.dagbladet.no/2014/06/19/kultur/meninger/leder1/dbmener/irak/33925891/

[64] Et begrep som omfatter Syria, Libanon, Palestina og Jordan, og som grovt kan svare til det historske begrepet “Levanten”. ISIS forkortes derfor også ofte ISIL

[65] http://www.al-monitor.com/pulse/originals/2013/09/isis-syria-rebels-fsa-azaz-aleppo.html#

[66] http://www.aawsat.net/2014/03/article55329926

[67] http://www.bbc.com/news/world-middle-east-29004253

[68] http://www.theatlantic.com/international/archive/2014/06/isis-saudi-arabia-iraq-syria-bandar/373181/

[69] http://www.thedailybeast.com/articles/2014/06/14/america-s-allies-are-funding-isis.html

[70] https://au.news.yahoo.com/world/a/24927031/iraq-mps-poised-for-key-govt-vote-as-obama-vows-strategy/

[71] http://www.vg.no/nyheter/utenriks/syria/syria-angrep-kan-komme-i-loepet-av-kort-tid/a/10134543/

[72] Seymour Hersh har i ettertid sitert anonyme kilder i CIA som hevder at gassangrepet var en falsk flagg-operasjon, organisert av tyrkisk etterretning i samarbeid med Jabhat al-Nusra: http://www.lrb.co.uk/v36/n08/seymour-m-hersh/the-red-line-and-the-rat-line

[73] http://www.vg.no/nyheter/utenriks/syria/syria-nederlag-for-cameron/a/10134780/

[74] http://www.haaretz.com/news/diplomacy-defense/1.545661

[75] http://www.reuters.com/article/2013/09/17/us-syria-crisis-israel-idUSBRE98G0DR20130917

[76] http://www.christianpost.com/news/polls-more-democrats-than-republicans-support-syria-strike-most-americans-against-intervention-104172/#!

[77] http://swampland.time.com/2014/01/30/syrian-christian-leaders-call-on-us-to-end-support-for-anti-assad-rebels/

[78] http://www.dailymail.co.uk/news/article-2472680/Saudi-Arabia-severs-diplomatic-ties-US-response-conflict-Syria.html

[79] http://www.theguardian.com/world/2014/sep/04/uk-launch-air-strikes-isis-syria-assad-support-pm

[80] http://news.yahoo.com/obama-prepared-authorize-air-strikes-syria-against-islamic-194234725.html

[81] http://news.yahoo.com/gop-rebuffs-obama-call-train-syrian-opposition-152300575--politics.html

Terrortrusselen - en storstilt beredskapsøvelse?

Det er flere argumenter som taler mot at det trusselbildet som PST har tegnet de siste dagene er reelt, og flere som taler for at dette kan være en storstilt beredskapsøvelse, hvor hele det norske folket er med, uten å vite det.

1. Norge er i høygir på grunn av en "uspesifisert" terrortrussel på bakgrunn av "informasjon". Tidligere når terrorberedskapen har blitt hevet, har det vært fordi Norge har blitt nevnt i trusselvideoer fra al-Qaida, sammen med flere andre land. Denne gangen finner jeg ikke spor av omtale av noen tilsvarende beredskap i andre land, bare omtale i diverse medier av trusselbildet i Norge, så i så fall er det en helt spesifikk, men samtidig "uspesifisert" terrortrussel, som utelukkende er retta mot Norge.

2. Dette gir ingen mening gitt den nåværende politiske situasjonen. Syriafarerne er mer enn opptatt med kamper mot Assadregimet i Syria, andre opposisjonsgrupper i Syria, og Malikiregimet i Irak, og samtidig pågår det en blodig krig i Gaza. Ikke i noen av disse kampteatrene er Norge noe særlig involvert, bortsett fra at vi politisk er med i "Venner av Syria", hvor andre medlemsland i gruppa væpner den syriske opposisjonen, og mange av disse våpnene har tilflytt ISIL, eller Den islamske staten (IS), som vi de nå har begynt å kalle seg. Et angrep på Norge er derfor både en avledning fra hovedkamparenaen, og temmelig meningsløs, gitt Norges helt perifere politiske rolle i de aktuelle konfliktene. Mange andre vestlige land har en langt mer aktiv rolle, og fra IS' perspektiv ville det gitt mye mer politisk mening nå å skulle rette et terrorangrep mot land som støtter den syriske regjeringa, som Iran eller Russland, framfor Vesten.

3. Tidsangivelsen "innenfor noen få dager", og ved slutten av Ramadan, og fortellinga om informasjon om terrorister på vei til Norge, er alt for konkret til å passe inn i bildet av en "uspesifisert trussel". Hele bildet virker derimot såpass klisjeaktig at det nettopp kan være noe som er kokt sammen i strategiavdelinga i PST, for å teste den totale samfunnsberedskapen. Samtidig bidrar det jo "heldig nok" til å bekrefte PSTs generelle trusselbilde, og legitimere dette, på bekostning av det trusselbildet som beviselig har ramma Norge tidligere, og som PST ikke hadde den aller fjerneste ide om på forhånd.

4. Tidspunktet, midt i fellesferien, passer perfekt for ikke å skape for mye oppstyr på skoler og arbeidsplasser, samtidig som det får satt mobiliseringsevnen til de aktuelle beredskapsetatene på den nødvendige "ildprøven", jamfør utfordringene ved 22. juli.

Al-Qaida+Saudi-Arabia+Israel=Sant

Al-Qaida vil nå “utslette” jihadistene i Islamsk stat i Irak og Levanten (ISIL). Samtidig bomber Israel Hizbollahs base nær den syriske grensa. Den taktiske alliansen mellom Al-Qaida, Saudi-Arabia, Vesten og Israel styrkes.

 

Reuters melder at Den offisielle erklæringa fra den Al-Qaida-tilknytta syriske opprørsgruppa Al-Nusra-fronten sier at gruppa vil “utslette” Islamsk stat i Irak og Levanten (ISIL) om fem dager, om ISIL ikke godtar islamsk megling. I følge kilder sitert av Reuters, skal ultimatumet bare være en formalitet. Beslutninga om å gå til krig er allerede tatt.

Al-Qaida mot jihadister
Al-Nusra og ISIL har begge som erklært mål å etablere en islamsk verdensstat, styrt etter en ekstremt konservativ tolkning av sharia. Forskjellen ligger i at ISIL i sin kamp for en rein islamsk stat, fri for all innflytelse fra uislamske krefter, også kjempet mot den saudistøtta opprørsalliansen Islamsk Front (Syria) og den vestlig-støtta Frie Syriske Hæren, som ISIL også ser på som frafalne.

Den frie syriske hæren har et sterkt innslag av islamister med tilknytning til det muslimske Brorskapet, men er formelt en sekulær organisasjon som kjemper for flerpartidemokrati. Den saudi-støtta Islamsk Front ser derimot på demokrati som uislamsk, og ønsker en islamsk stat basert på streng sharialovgiving, akkurat som Al-Qaida og ISIL. Islamsk Front har imidlertid ikke det samme globale perspektivet på kampen som det Al-Qaida og ISIL har, og kritiserer ikke Saudi-Arabia for deres allianse med USA, slik Al-Qaida har gjort.

Selv om det også har vært noen voldelige oppgjør mellom al-Nusra og Islamsk Front og Den frie syriske Hæren, og også noen tilfeller av konflikt mellom Islamsk Front og Den frie syriske hæren, har de tre opprørsgruppene i hovedsak unngått å angripe hverandre og i langt større grad samarbeidet i kampen mot Bashar al-Assads regjeringsstyrker. Det at Al-Qaidas offisielt anerkjente avdeling i Syria nå også skal delta i bekjempelsen av ISIL, vil trolig bli et hardt slag for gruppa både militært og politisk, og slik sett styrke den samla kampen mot regjeringsstyrkene.

Samtidig tydeliggjør det enda sterkere at det i Syria nå i praksis eksisterer en taktisk allianse mellom Al-Qaida, Saudi-Arabia, Vesten og Israel. En kilde i ISIL uttaler at Al-Nusra-frontens leder, Abu Mohammed al-Golani, “gjør en stor tjeneste for amerikanerne. Hans gruppe vil også bli et redskap i hendene på saudiarabisk etterretning."

Nye løsninger fra “Venner av Syria”
Det siste året har utviklinga på slagmarken tippet i den syriske regjeringas favør etter at libanesiske Hizbollah for alvor kom inn på regjeringas side. Saudi-Arabia hadde håpet sterkt på at bruken av giftgass mot Damaskusforstaden Al-Ghouta i august skulle utløse en vestlig intervensjon i krigen og dermed bli en game-changer.

Verken FN eller noen andre nøytrale organer har kunnet fastslå hvem som sto bak gassangrepet som kostet flere hundre menneskeliv i august. Den syriske regjeringa har på det sterkeste benektet at den sto bak, og har kunnet vise til at FNs undersøkelseskommisjon fant at det mest sannsynlig var opprørsgrupper som hadde brukt giftgass ved to tidligere anledninger, i april.

USA og andre vestlige stater har likevel hevdet å ha beviser for at den syriske regjeringa sto bak angrepet mot al-Ghouta i august. Saudi-Arabia forventa at gassangrepet skulle lede til en form for militærintervensjon fordi Barack Obama tidligere hadde omtalt bruk av giftgass som “den røde linja” som kunne rettferdiggjøre intervensjon også uten FN-støtte.

Når det ikke ble noe av den planlagte bombinga, rapporterer Wall Street Journal at både Saudi-Arabia og vestlige stater i stedet har intensivert overføringa av våpen til opprørsgruppene, med blant annet avansert antiluftskyts. Artikkelen rapporterer samtidig at både Saudi-Arabia og USA og andre vestlige land som inngår i gruppa “Venner av Syria”, deltar mer aktivt og direkte i koordinering av angrep mot regjeringsstyrkene fra en operasjonssentral i Amman i Jordan.

Israel tydeligere på banen
Siden september i år, har også Israel vært mye mer tydelig enn tidligere på at landet har som overordnet mål å styrte det syriske regimet. I et intervju med Jerusalem Post, gjengitt av Reuters, uttalte Israels ambassadør til USA at “også om Assad skulle bli nedkjempa av al-Qaida-tilknytta opprørere, ville det være å foretrekke framfor Assad med hans allianse med Israels erkefiende Iran”.

For de syriske opprørerne er en åpen omfavnelse fra Israel et ideologisk dødskyss, og derfor har Israel også forsøkt å framstå som nøytrale. Men for den ekstremt Israel-lojale amerikanske Kongressen, har Israels mening svært mye å si, så det er trolig forklaringa på at Israel var så tydelige på at landet ønsker regimeskifte i Syria da spørsmålet om krigsfullmakt sto på agendaen. Under behandlingen av forslaget om å gi presidenten en krigsfullmakt, mobiliserte Israels støttelobby AIPAC massivt for å få motvillige kongressmedlemmer til å snu, og Orens uttalelse var trolig en del av denne kampanjen.

Det at bombeaksjonen likevel ikke ble noe av, var like skuffende for Israel som det var for Saudi-Arabia. Nå ser det imidlertid ut til at Israel i stedet velger å gå mer direkte inn i konflikten på egenhånd. I følge Hizbollah bombet Israel en av deres leire i Libanon nær grensa til Syria mandag natt.    

"Venner av Syria" går for blodbad

Møtet i "Venner av Syria" i Istanbul i dag legger opp til massiv væpning av de syriske opprørsstyrkene. Dette er en oppskrift for full borgerkrig som kan komme til å gjøre borgerkrigene i Bosnia og Libanon små i forhold når det gjelder antall dødsofre. Spørsmålet er hva statene som kaller seg "Venner av Syria" har å tjene på å føre det syriske folket til offerbenken på denne måten.

Penger=våpen
Formelt sett har ikke møtet vedtatt å levere dødelige våpen til opprørerne. USA skal imidlertid levere avansert kommunikasjonsutstyr som vil gjøre opprørsstyrkene langt mer kapable i felt. Samtidig skal Saudi-Arabia og eneveldige konge- og sjeikdømmer på den arabiske halvøya levere penger direkte til opprørerne. Formelt blir pengeoverføringene sagt å skulle gå til lønn til opprørsstyrkene, men reelt er det ingenting som hindrer opprørsledelsen fra å bruke milliardene som vil trille inn til å kjøpe våpen.

Grunnen til at "Venner av Syria" på denne måten formelt søker å unngå direkte våpenleveranser til opprørerne, er trolig at man på denne måten vil søke å omgå det faktum at slik væpning av en opprørsgruppe innad i et annet suverent land, folkerettslig er å regne som en aggresjonshandling likestilt med det å gå til krig. Dersom Syria hadde hatt militær kapasitet til det, og noe å tjene på det, hadde en slik direkte støtte til opprørsstyrker innad i landet folkerettslig fullt ut legitimert at Syria hadde svart med å bombe Saudi-Arabia og USA. Ettersom Syria verken har kapasitet eller noe å tjene politisk på en slik offensiv forsvarshandling, er dette en trussel "Venner av Syria" ikke trenger å bry seg om. Det folkerettslige aspektet kunne derimot komme til å skape problemer i forhold til den politiske polemikken knytta til hvem som har ansvaret for den massive opptrappinga av volden som dette kommer til å føre med seg. Derfor har man gått en slik liten omvei rundt direkte væpning som ingen imidlertid bør la seg affisere av. Realiteten av dagens vedtak er væpning av de syriske opprørstyrkene.

Våpen til opprørerne = blodbad
Syriske sikkerhetsstyrker har de siste ukene vist tydelig at de er i stand til å slå ned opprøret og gjeninnta områder som har vært på opprørernes hender. Uten en slik massiv militær støtte fra "Venner av Syria" som nå er på vei, ville det væpna opprøret trolig enten blitt avslutta i løpet relativt kort tid, eller gått inn i en fase av mer lavintensiv krigføring, med noen spredte aksjoner her og der.

Selv om også en slik lavintensiv geriljakrig ville kunne kosta mange sivile livet, er det for ingenting å regne sammenligna med hva som vil skje om en massiv innflod av våpen, avansert kommunikasjonsutstyr og penger til å belønne både desertører fra den syriske hæren og leiestyrker fra andre land vil føre til at opprørsstyrkene vil bli i stand til å gå i gang med en ny offensiv og igjen vinne territorium holdt av regjeringsstyrkene.

En slik opptrapping ville garantert føre til bruk av stadig tyngre våpen også fra myndighetenes side, muligens også gjennom bruk av flybombing. De sivile tapene ville blitt enorme fordi opprørernes strategi ikke er å innta perifere ørken eller fjellstrøk, men sette opp baser inne i boligkvartaler i store byer.

Samtidig er det sannsynlig at en eskalering av volden direkte knytta til kamphandlingene, også vil føre til en eskalering av volden fra ukontrollerbare militsstyrker på begge sider. Massakrer mot sivile opprørssympatisører har allerede blitt rapportert, men det har også tilsvarende massakrer mot regjeringssympatisører. Dette vil det trolig bli mye mer av.

"Don't give peace a chance"
Vedtaket om væpning av opprørsstyrkene skjer parallelt med at Kofi Annan har lagt fram sin fredsplan som syriske myndigheter har sagt at de vil akseptere, forutsatt at også opprørsstyrkene legger ned våpnene. Denne forutsetninga blir i provestlige medier "spunnet" til at al-Assad bare driver forhalingstaktikk. Dette på tross av at våpennedleggelse fra opprørerne faktisk også er en del av Annans fredsplan. Det syriske myndigheter har sagt er altså ikke noe annet enn at de aksepterer fredsplanen forutsatt at også den andre parten i krigen aksepterer den, noe som er en ganske selvsagt forutsetning for at noe skal kunne implementeres som reell fredsplan.

"Venner av Syria" forlanger derimot at syriske myndigheter skal implementere alle teknikaliteter i en fredsplan, men at ingen tilsvarende krav skal stilles til den andre parten i konflikten. Realiteten i dette er at det er "Venner av Syria" som avviser Kofi Annans fredsplan. Grunnen til det, er at denne planen ikke forutsetter umiddelbar kapitulasjon fra det syriske regimet, slik alle "fredsplaner" og vedtaksforslag fra landene som kaller seg "Venner av Syria" alltid har forutsatt.

Kunne forhandlinger ført fram?
Fra statene i "Venner av Syria", og de toneangivende globale mediene som er lojale mot disse statenes dagsorden, blir det lagt ut som et implisitt premiss at forhandlinger mellom opposisjonen og det syriske regimet egentlig bare er tull og tøys fordi regimet er et så brutalt diktatur at det uansett aldri vil være villig til å åpne for frie flerpartivalg. Dette er på tross av at president Assad nylig la fram til folkeavstemning en ny grunnlov som nettopp opphever ettpartistaten og som legger opp til snarlige valg.

Det har skjedd før at regimer har lovt frie valg, men i realiteten sørga for at valgene blir manipulert på en måte som tjener det sittende regimet. Men det har også skjedd før at diktatoriske ettpartistater har sett skriften på veggen og avholdt reelle flerpartivalg. Det skjedde for eksempel i hele Øst-Europa i 1989. Kun i Romania foregikk det en blodig revolusjon hvor det var et nytt revolusjonært regime som arrangerte det første valget. I alle de andre tidligere østblokklandene var det de gamle regimepartiene som sto som arrangør av valg som de i all hovedsak tapte. Unntaket var Bulgaria, hvor det reformerte kommunistpartiet, nå kalt sosialistpartiet, vant det første frie valget, for deretter å tape det andre.

Så er spørsmålet; hva er situasjonen i Syria? Er Bashar al-Assad en Ceausescu som ville klamra seg til makta til det siste, og som bare kan styrtes gjennom en voldelig revolusjon? Eller er han som lederne i DDR, Tsjekkoslovakia, Polen og Ungarn, som arrangerte frie demokratiske valg vel vitende om at det var flere tiår siden folkeflertallet hadde vært på deres side, om det noen gang hadde vært det, og at frie valg var ensbetydende med farvell til makta? Jeg tror Bashar al-Assad ikke er noen av delene. Han er snarere som lederne i Bulgaria som har tro på at han vil ha en rimelig sjanse til å vinne et fritt valg om det blir avholdt, selv om det selvsagt har vært tryggest å holde på ettpartidiktaturet fram til nå.

Hvorvidt det kunne blitt gjennomført frie valg av østeuropeisk format om opposisjonen hadde gått med på å legge ned våpnene og i stedet stille til valg, ville vi kunne fått svar på om det hadde blitt forsøkt. Hvis det hadde blitt forsøkt, og det ble tydelig at Bashar al-Assad brukte Mubarakmetoden med myndighetsorganiserte valgbøller, Karzaimetoden, med stapping av stemmeurner, eller annet fusk og fanteri i valget, ville det kunne blitt påtalt av internasjonale valgobservatører. Det ville også kunne blitt påtalt som et argument mot valget om det viste seg at al-Assad ville nekte internasjonale valgobservatører å være til stede.

Hadde forhandlings- og valgmetoden blitt utprøvd først, og vist seg å feile, ville opposisjonens legitimitet blitt styrka dramatisk og det ville vært mye verre for spesielt Russland (i mindre grad Kina og Iran ettersom de jo ikke praktiserer noe som pretenderer til demokratisk flerpartisystem på hjemmebane) å stå ved støtten til regimet. Så hvorfor saboterer "Venner av Syria" konsekvent en slik opsjon?

Fordelene med krig
Hva som faktisk ville blitt utfallet av et fritt syrisk valg, vil forbli spekulasjoner ettersom det nå, når vi beveger oss med stormskritt mot full borgerkrig, uansett ikke vil bli avholdt. Det er imidlertid ingen tvil om at den dominerende krafta innad i den væpna delen av den syriske opposisjonen er den syriske avdelinga av Det muslimske Brorskapet. I et reelt fritt valg er det stor sannsynlighet for at et brorskapsbasert parti ville gjort det sterkt. Empirien fra andre arabiske land som allerede har avholdt demokratiske valg tyder på det. Både i Tunisia og i Egypt har denne typen partier gjort det sterkt. Resultatene i Tunisia og Egypt var imidlertid likevel ulike. I Tunisia var det bare ett stort islamistisk parti ved valget, al-Nahda. Partiet ble det største, men fikk ikke over 50 prosent av verken stemmene eller mandatene. Partiet har måttet dele regjeringsmakta med sekulære partier. I Egypt var det flere islamistiske partier som stilte til valg, og selv om det største partiet, Det brorskapsbaserte Frihets- og Rettferdighetspartiet, heller ikke her fikk over 50 prosent av stemmene eller setene, fikk de islamistiske partiene samla sett over 2/3 av stemmene og nær 3/4 av setene.

Disse forskjellene er produkter av at Tunisia er et land med en mye sterkere sekularistisk tradisjon, og en vesentlig mer moderne økonomi. Sosialt og økonomisk-strukturelt ligger Syria et sted midt mellom Egypt og Tunisia i utvikling. Skulle jeg gjette, ville jeg dermed tippe at sunniislamistiske partier av den typen som vant valgene i Tunisia og Egypt, ville kunne stå igjen med rundt 55 prosent av stemmene, vel og merke fra de arabiske sunnimuslimene.

Den store forskjellen mellom Syria og Egypt og Tunisia, er at Egypt og Tunisia er monoetniske samfunn hvor nær 100 prosent av befolkninga er arabisktalende, og hvor over 90 prosent er sunnimuslimer. Syria er et mye mer multietnisk samfunn. Til sammen utgjør ikke-arabiske kurdere, som i hovedsak er sunnimuslimer men gjennomgående mye mer sekulært innstilte enn araberne, og alawier og andre sjiamuslimer, og kristne, drøyt 1/4 av befolkninga i Syria. Med 1/4 av stemmene til minoriterer, ville sunniislamister måtte trenge like sterk oppslutning fra den sunniarabiske majoriteten som de fikk ved valget i Egypt for å havne over 50 prosent og sikre seg flertall. Med et sideblikk til Tunisia, er det som nevnt langt fra sikkert, eller en gang sannsynlig.

Det mest sannsynlige scenariet ved et fritt valg i Syria, er at ingen av partiene eller blokkene hadde fått reint flertall. Et brorskapsbasert islamistisk parti med støtte i et flertall av den sunniarabiske befolkninga ville trolig blitt det største, men presidentens Baath-parti ville med stor sannsynlighet blitt nest størst med sterk støtte fra alawiene og betydelig støtte blant de kristne. Tredjeplassen ville trolig tilfalt et sekularistisk kurdiskbasert parti, mens mindre sekulære, liberale og sosialistiske, partier med varierende støtte blant de kristne og den sunniarabiske økonomiske eliten som blant andre presidentens kone stammer fra, ville utgjort resten. Selv om både en kurdisk blokk og liberale og sosialistiske sekulære partier i dag ville definert seg som del av opposisjonen mot al-Assad-regimet, er det på ingen måte gitt at de etter et fritt valg ville foretrukket en allianse med et konservativt sunniislamistisk parti framfor Baathpartiet.

Samtidig er det heller ikke gitt at et brorskapsbasert parti i Syria etter et eventuelt fritt valg ville stått last og brast med Saudi-Arabia og USA i kommende geopolitiske konfrontasjoner i Midtøsten. Gjennom den væpna konfrontasjonen med al-Assad-regimet står Brorskapet i Syria i dag i et avhengighetsforhold til de statene som støtter opprørerne og i en fiendtlig relasjon til Iran som støtter regimet. Dette preger nå også den geopolitiske orienteringa til deres søsterpartier i Tunisia og Egypt. Før konflikten i Syria kom på dagsorden, var det imidlertid stor bekymring for at brorskapspartienes valgseire ville bety at Egypt og Tunisia ville orientere seg bort fra en provestlig linje i utenrikspolitikken og tvert imot knytte sterkere bånd til Iran. Det samme så man i Tyrkia under ledelse av det moderat-islamistiske partiet AKP. Hamas i Palestina er nemlig også en del av brorskapsfamilien, og hatet mot Israels anneksjonspolitikk i Palestina var i utgangspunktet en viktig del av den folkelige forakten for de Israel- og USA-kollaborerende regimene til Hosni Mubarak og Zine bin Ali.

Hadde det syriske regimet fått anledning til å gjennomføre en fredelig avvikling av ettpartisystemet og redusert seg selv til et av flere syriske partier, er det for det første ikke gitt at Syria ville ende med å orientere seg inn i en provestlig saudi-arabisk-dominert allianse uansett om det fortsatt ville være al-Assad eller eller den syriske fløyen av Brorskapet som hadde sittet som det ledende partiet i en ny regjering. For det andre ville fraværet av en brennbar sekterisk konflikt i Syria som setter det sunniislamistiske Brorskapet opp mot alliansepartneren for det sjiaislamistiske Iran, kunne lagt veien åpen for det som er Irans strategiske mål og Saudi-Arabias, Israels og USAs verste mareritt; en panislamistisk allianse fra Iran, via Irak, Syria og Libanon til Tyrkia, Egypt og Tunisia.

En svært blodig borgerkrig, vil sementere sekterisk hat, ikke bare i Syria, men i hele den arabiske verden. Dette vil avlede og hindre demokratiopprør mot de eneveldige konge- og sjeikdømmene i de oljerike statene på den arabiske halvøya, og slik sett være en strategisk fordel for disse regimene, spesielt Saudi-Arabia som har en voksende fattig og misfornøyd befolkning. Det vil også være en stor fordel for USA, som er avhengige av vennligsinna regimer i den oljerike Gulfen for å kunne opprettholde posisjonen som global supermakt.

Samtidig vil dette være en gavepakke for Israel. Med en pågående blodig borgerkrig i nabolandet Syria, vil fokus på "langt mindre" menneskerettsbrudd som deportering av palestinere fra Øst-Jerusalem og vannrike soner på den okkuperte Vestbredden, miste Verdens oppmerksomhet. Samtidig vil palestinernes motstandskamp hemmes av at tradisjonelle allierte i Syria og Iran vil ha hendene fulle med kampene i Syria. Det vil også umuliggjøre et politisk og økonomisk press fra de oljerike arabiske statene for å skape en løsning på konflikten som er i palestinernes interesse ettersom disse vil være avhengige av den militære støtte fra USA i den pågående striden mot Iran og arabiske sjiamuslimer. Det som er til fordel for Israel, er også til fordel for USA, gitt at innenrikspolitiske forhold gjør at USA synes å være bastet og bundet til en evig strategisk allianse med Israel, hvor det paradoksalt nok er slik at USAs sikkerhetspolitiske og strategiske interesser reelt er underordna Israels.

En opptrapping av borgerkrigen kan få tre utfall: Ett scenario er at de USA- og Saudi-støtta sunniislamistiske opprørerne til slutt seirer. Etter en blodig borgerkrig med sterkt sekterisk hat, er det langt mindre sannsynlig at en ny brorskapsdominert syrisk regjering vil kunne sette en strek over motsetningene til Iran for å danne front mot Israel. Etter en blodig borgerkrig vil Syria tvert imot også være på felgen økonomisk, og vil trenge støtten fra Saudi-Arabia og andre Gulfmonarkier til gjenoppbygginga. Samtidig vil en blodig borgerkrig skape en sterk lojalitet til de som støtta seierherrene i kampen. Selv om Brorskapet i utgangspunktet er like Israelfientlig som Baathpartiet, er det derfor sannsynlig at et nytt syrisk regime som kommer til makta etter en borgerkrig, vil la seg presse til å holde en lav profil i konflikten med Israel, tilsvarende det som er tilfellet med Jordan.

Det andre scenariet er at regimet seirer og det tredje at borgerkrigen bare trekker ut i tiår etter tiår. Disse er nok fortsatt de mest sannsynlige utfallene. Likevel gjør de geopolitiske implikasjonene i hele regionen at både Saudi-Arabia, Israel og USA kan tjene mer på et slikt militært sett negativt utfall enn på en fredelig overgang til demokrati, til og med om dette skulle føre til at den brorskapsdominerte opposisjonen som i dag leder det væpna opprøret skulle vinne og bli i stand til å danne regjering.

Også et militært nederlag for opprørerne etter en blodig borgerkrig, vil virke hemmende både på demokratibevegelser i Gulfen og på arabiske solidaritetsaksjoner for palestinerne. For autokratene i Midtøsten betyr det at deres makt og privilegier kan opprettholdes. For Israel betyr det at anneksjonspolitikken i Øst-Jerusalem og Vestbredden kan videreføres uten sterk motstand. For USA betyr det opprettholdelse av viktige allierte i Gulfen, mulighet for nye allianser med folkevalgte regimer i andre arabiske land og mulighet for å opprettholde støtten til Israel uten større risiko.

Risikoen for et backlash i form av at statene i "Venner av Syria" i den internasjonale opinionen vil bli holdt ansvarlig for det enorme blodbadet de er i ferd med å organisere for i Syria, er dessuten liten all den tid de toneangivende internasjonale presseorganisasjonene har vært mer enn villige til å spille med gjennom en ensidig demonisering av det syriske regimet og deres internasjonale støttespillere. I pressen vil det fortsatt være regimet, Russland, Kina og Iran som vil bli utpekt som de eneansvarlige når volden etter dette væpningsvedtaket bare kommer til å gå oppover i månedene som kommer. Det er heller ikke utenkelig at en slik massiv opptrapping av volden i Syria vil kunne brukes som påskudd for en lenge ønska bombing av Iran.