Hva mener folk på Krim og i Donbass?

Denne kommentaren sto på trykk i Aftenposten 12. juni 

Professor Ingunn Lunde skriver 9.6. at Ketil Bjørnstads kronikk dagen før, hvor han tar til orde for at den pågående krigen i Ukraina bør stanses ved forhandlingsbordet, er «usannsynlig uopplyst». For å begrunne sin harde karakteristikk, velger hun å sette søkelys på at Bjørnstad skriver at «Krym og Donbas hadde et flertall av russisktalende og russiskvennlige innbyggere».

Lunde har rett i at vi ikke kan slutte direkte fra at flertallet på Krim og Donbass er russisktalende til at de dermed også er prorussiske politisk. Men når Lunde trekker fram resultatet fra folkeavstemningen i Ukraina i desember 1991 som bevis på det motsatte, er hun enten uinformert, eller så velger hun bevisst å villede leserne.

Denne avstemningen handlet ikke om Krim fortsatt skulle tilhøre Ukraina eller bli del av Russland, men om Ukraina, inkludert Krim, skulle bli uavhengig eller fortsatt være del av et Sovjetunionen. Sovjetunionen var da for alle praktiske formål allerede oppløst, ettersom Russland hadde kunngjort autonomi fra unionen, og avviklet alle felles statsinstitusjoner. Det at 46 prosent på Krim stemte mot å forlate Sovjetunionen, forteller bare at sovjetnostalgien var større der enn både i resten av Ukraina og Russland.

Folkeavstemningen om løsrivelse fra Ukraina som ble gjennomført i mars 2014 med russisk militær tilstedeværelse, kan ikke i seg selv bevise hva folk på Krim mener. I etterkant av avstemningen har det imidlertid blitt gjennomført uavhengige meningsmålinger, blant annet fra Pew Research fra mai 2014. Denne viste at 88 prosent av innbyggerne på Krim mente at myndighetene i Ukraina burde respektere folkeavstemningen om løsrivelse. I Øst-Ukraina var befolkningen delt nesten på midten, 41 prosent sa nei, mens 40 prosent sa ja. Øst-Ukraina inkluderer også områder som Kharkiv hvor provestlige partier har gjort det mye bedre historisk enn i Donbass. Fra dette kan vi anta at andelen som mente at folkeavstemningen burde respekteres var lavere enn 40 prosent i Kharkiv, men tilsvarende høyere i Donbass.

En annen indikator på at Bjørnstad har rett i at flertallet i Donbass er politisk prorussisk, er valget i 2019 i den delen av Donbass som fortsatt var kontrollert av Ukraina. Partiet Opposisjonsplattform for Livet vant da i alle valgkretsene i fylkene Donetsk og Lugansk. Dette partiet ble sammen med flere andre partier forbudt etter Russlands fullskalainvasjon i 2022, med den begrunnelsen at de er prorussiske.

Torgeir Salih Holgersen, samfunnsgeograf, lektor og lærebokforfatter, og styremedlem i partiet Fred og rettferdighet.

Kilder: 

https://www.pewresearch.org/global/2014/05/08/despite-concerns-about-governance-ukrainians-want-to-remain-one-country/

https://en.wikipedia.org/wiki/2019_Ukrainian_parliamentary_election

 https://www.ukrinform.net/rubric-polytics/3434673-nsdc-bans-prorussian-parties-in-ukraine.html

Selbekks sionisme

Vebjørn Selbekk skriver i en kronikk i Aftenposten om hvorfor han, som ikke-jøde, kaller seg som sionist, og hvorfor han mener begrepet burde være en hedersbetegnelse. Kronikken inneholder både noen typiske og noen litt mindre typiske argumentasjonsrekker, og er derfor såpass interessant at jeg har her valgt å analysere artikkelens budskap og retorikk, avsnitt for avsnitt, med Selbekks tekst her i kursiv. 

Slagordet «Ingen sionister i våre gater» har lydt under demonstrasjoner i flere norske byer. Vel, jeg er sionist og har tenkt å fortsette å ferdes akkurat hvor jeg vil, uansett hva historieløse Palestina-aktivister måtte mene.

Referansen til slagordet "Ingen sionister i våre gater", er en indirekte referanse til det folkemordet som pågår akkurat nå i Gaza, men det er også den eneste referansen til dette i hele innlegget. Selbekks premiss blir dermed at sionismen er en ide som kan diskuteres løsrevet fra sin historiske praksis, som er folkemord. Folkemordet i Gaza er den siste og mest dramatiske omdreiningen, den som direkte har tatt flest palestinske sivile liv gjennom hele konflikten. Staten Israel kunne imidlertid ikke blitt opprettet uten det folkemordet sionistiske militser begikk mot sivile palestinere under krigen i 1948, hvor massakren i Deir Yassin er den mest kjente. "Som i Deir Yassin, så overalt" uttalte Menachim Begin, leder for den sionistiske militsgruppa Irgun, og senere statsminister og leder for partiet Merut, forløperen til partiet Likud som sittende statsminister Benjamin Netanyahus parti. 

Massakrene førte til at rundt 3/4 av palestinerne som levde i det området som i 1949 ble anerkjent av FN som staten Israel, flyktet. Uten denne flukten ville ikke dette området hatt et jødisk flertall, og dermed kunne det heller ikke blitt en jødisk stat, i hvert fall ikke en på overflaten demokratisk jødisk stat. Det er derfor ingen tilfeldighet at Israel gjennom alle år har nektet palestinerne som flyktet å returnere til sine hjem etter at krigen var over, slik ethvert menneske som ikke er dømt for en forbrytelse har rett til. Det at en slik grunnleggende krenkelse av grunnleggende menneskerettigheter lå til grunn for opprettelsen av Israel som jødisk stat, blir som regel aldri kommentert av selverklærte sionister.

For i debatten om sionisme som denne vinteren har gått blant annet i Aftenposten, er det viktig å huske én ting: Også ikke-jøder og ikke-israelere kan være sionister. Sionisme er nemlig en politisk idé som kan – og etter min mening bør – støttes, uavhengig av nasjonalitet, religion og etnisitet.

Selbekk skal ha honnør for at han her etablerer et helt korrekt skille mellom det å være jøde og det å være sionist. Det er ingen nødvendig sammenheng mellom de to begrepene. Man kan være jøde og sionist, men man kan også være jøde og antisionist. Tilsvarende kan ikke-jøder, som Selbekk, være sionister, mens andre, som meg, er antisionister. Sionist er en politisk betegnelse, mens jøde er en etnisk betegnelse. Det å koble etniske og politiske betegnelser sammen er nettopp noe av det som oftest leder til rasistisk trakassering og undertrykkelse, og gjelder like mye det å tillegge jøder en bestemt politisk oppfatning som å tillegge muslimer tilsvarende. 

Det jeg vil innvende mot Selbekks kommentar, er at han her ikke presiserer at det først og fremst er andre sionister som blander sammen og gir inntrykk av at det å fordømme sionisme som politisk ide er det samme som jødehat. Dette gjøres bevisst i et forsøk på å framstille antisionisme som antisemittisme, og dermed slippe debatten om sionismens politiske grunnlag og virkninger. Men nei, motstand mot sionisme innebærer like mye motstand mot ikke-jøder som Velbjørn Selbekk som mot jødiske sionister, og det er IKKE jødehat. Tvert imot er det viktig å anerkjenne at mange av de viktigste forkjemperne for palestinske rettigheter og mot sionismen som ide internasjonalt, er jøder. I USA er Jewish Voice for Peace blant de største og mest aktive gruppene i kampen mot Israels pågående folkemord i Gaza.

Sionisme er ganske enkelt oppfatningen om at det jødiske folket, som alle andre folkeslag, har rett til en egen nasjon. Et sted på Jorden som de kan kalle sitt eget.  

Dette resonnementet bygger på en 1800-talls-etnonasjonalistisk forestilling om at enhver stat er koblet til et bestemt folk, forstått som etniske grupper. Det finnes tusenvis av etniske grupper i verden, og bare et lite mindretall av disse utgjør flertallet i noen bestemt stat. Siden Selbekk neppe har tenkt å foreslå at hver eneste av disse skal få sin egen stat nå, er det ikke slik at han, eller noen andre, reelt mener at det jødiske folket har rett til en en nasjon, forstått som stat, som alle andre folkeslag. Den moderne forståelsen av folk og nasjon, er løsrevet fra etnisitet og vektlegger motsatt at alle har rett til å være borger med fulle rettigheter i en stat, uavhengig av etnisitet. Bare i fellesskap, kan alle de 250 ulike etniske gruppene i Kamerun, for eksempel, ha en nasjon, en stat. Norge er blant statene hvor en etnisk gruppe dominerer i størstedelen av landet, men vi har heldigvis forlatt det etnonasjonalistiske perspektivet om at Norge er en stat av og for etniske nordmenn.

Palestinsk nasjonsidentitet er tilsvarende inkluderende. Selv om sunnimuslimer utgjør flertallet av palestinerne, er det å være kristen palestiner sett på som helt likeverdig, og historisk var også jødene i Palestina regnet som palestinere, på lik linje med alle andre. Sionismen er derimot eksplisitt ekskluderende. Det handler om at en av gruppene med historisk tilknytning til Palestina, har rett til sin egen stat, ikke om at jødene skal kunne ha statsborgerlige rettigheter på lik linje med andre i Palestina. Som vist tidligere, forutsatte denne ideen massefordriving av 3/4 av de muslimske og kristne palestinerne fra det som skulle bli Israel, for å bli etablert som en jødisk stat i den forstand at jødene utgjør et klart flertall av borgerne. Sionister framholder ofte at den palestinske kristne og muslimske minoriteten som ble igjen har fått fulle statsborgerlige rettigheter. Det er bare delvis sant, men det er uansett ikke det viktige. Det viktige er at sionismen forutsatte fordrivelsen av tre fjerdeler av den opprinnelige palestinske befolkningen, og fortsetter å forutsette at etterkommerne av de fordrevne aldri skal kunne returnere, annet enn som midlertidige fremmedarbeidere. Dette er en dypt rasistisk og kolonial tenkning. Det som er sant er derfor som min amerikansk-jødiske venn Peter Eisenstein sier: "You don't have to be a Jew to be a Zionist. You just have to be a racist."

I en tid der det å være sionist i økende grad blir stemplet som noe ekstremt, bør det minnes om at det var FNs støtte til den sionistiske tanken om en egen jødisk stat som er grunnen til at Israel i sin tid ble opprettet.

Det er riktig at FN i 1947 foreslo en delingsplan for Palestina, med opprettelsen av en jødisk-sionistisk og en palestinsk-arabisk stat. Denne delingsplanen delte landet nesten 50-50, men den palestinsk-arabiske staten var tildelt størstedelen av området som i utgangspunktet var befolket med palestinske landsbyer, mens den jødiske staten var mye ørken i tillegg til den delen av kyststrekninga hvor de største jødiske bosettingene var blitt etablert. Hadde denne planen blitt realiteten, ville den jødiske staten som var tegnet opp hatt et relativt knapt jødisk flertall mens den palestinske staten ville hatt et lite jødisk mindretall. Det FN aldri foreslo, var etablering av en jødisk stat ved fordrivelse av ikke-jødiske palestinere, slik det skjedde da Israel ble opprettet i 1949 i et område som omfattet ikke halvparten men rundt 3/4 av det historiske Palestina. Tvert imot har FN fastslått, gjentatte ganger, at palestinerne som ble fordrevet i 1948 har rett til å returnere, en rett sionistene altså vil nekte dem. 

For meg personlig er det tre hovedgrunner til at jeg som ikke-jøde og ikke-israeler er sionist, og til at jeg støtter både opprettelsen, overlevelsen og utviklingen av Israel.

1. Verdenshistoriens mest forfulgte folk trenger en trygg havn.

Jødenes historie er en lidelseshistorie. Intet folk har vært utsatt for så ekstreme overgrep som dem. Antisemittismen – det evige hatet mot jødene – går som et blodspor gjennom verdenshistorien.

Og det kulminerte i holocaust, det industrielle massemordet på seks millioner jøder under andre verdenskrig. Det laveste punktet som menneskeheten noensinne har nådd.

Jeg er selv barnebarn av en tysk wehrmachtsoffiser som kjempet blant annet på Østfronten, der noen av de verste bestialitetene mot jøder ble begått. Jeg vokste opp med disse grusomme historiene.

Ønsket om å vise solidaritet med historiens mest forfulgte folk var det som inspirerte mannen som kanskje er den fremste sionisten i norsk etterkrigstid, Arbeiderpartiets mektige partisekretær Haakon Lie.

«Da krigen var slutt, fortalte vår følelse for rettferdighet oss at det jødiske folk måtte få et hjem hvor de ikke mer skulle være utsatt for ydmykelser, forfølgelser, pogromer og massakre. Hitlers utryddelse av seks millioner jøder – også hundrer av våre landsmenn av jødisk herkomst – gjorde at det ikke fantes tvil i vår sjel: Jødenes sak var vår sak», skrev Lie i sin selvbiografi «Slik jeg ser det».  

Til dette er det å si at det er helt korrekt at jødene i høy grad har vært ofre for europeisk intoleranse og rasisme, spesielt fra korstogstiden og framover. MEN det er et typisk uttrykk for eurosentrisk-kolonial tenkning å framstille det som at jødenes lidelseshistorie er unik. Jødene ble utsatt for et massivt forsøk på folkemord under andre verdenskrig, men utallige amerikanske og australske urfolk har faktisk blitt utslettet av europeisk kolonialisme. Heller ikke i det at jødene har blitt utsatt for rasisme og folkemord i selve Europa er unikt. Romfolket led samme skjebne under andre verdenskrig. Det eneste som er helt unikt med jødenes historie med rasisme, er at de har blitt utsatt for massiv rasistisk undertrykkelse og forsøk på folkemord, selv om de fleste er relativt lyse i huden.

Det å vektlegge dette handler ikke om å nedvurdere de lidelsene jødene har blitt utsatt for, spesielt under andre verdenskrig, men om å vise at folkemord ikke er noe uvanlig i moderne vestlig historie, men tvert imot et grunnelement i kolonialismen som fysisk har skapt Vesten som kulturelt område og politisk konsept. Framstillinga av jødenes lidelseshistorie som unik, er en fortsettelse av denne koloniale rasistiske grunntenkninga som også har gått ut over jødene, men som nå går ut over palestinerne, som Selbekk skriver så lite om i kronikken sin.

2. Å støtte Israel er å fremme demokrati og vestlige frihetsverdier.

Israel er Midtøstens eneste virkelige demokrati, den eneste rettsstaten, det eneste landet med ytringsfrihet og en fri presse.

Landets ekspresident Moshe Katzav og eksstatsminister Ehud Olmert har begge sonet lange fengselsstraffer. Førstnevnte for seksuelle overgrep, den andre for økonomiske misligheter. Også sittende statsminister Benjamin Netanyahu har korrupsjonssaker gående mot seg i det israelske rettsvesenet.

Hvilken forskjell fra nabostatene som omgir Israel.

Maktpersoner i disse landene har sikkert minst like mange svin på skogen. Men despotene sitter likevel trygt. For i motsetning til israelerne trenger de ikke frykte rettsvesenet, det kontrollerer de selv.

De behøver ikke å være bekymret for at mediene skal avsløre dem. En uavhengig presse finnes nemlig ikke.

Og de kan se bort fra faren for velgernes dom, for frie valg er kun en illusjon.

Religiøse og seksuelle minoriteter behandles på en skikkelig måte i Israel. Det siste er kanskje det aller mest slående. I Tel Aviv og Jerusalem arrangeres det Pride-parader, men iranske homofile risikerer å bli hengt i heisekraner på torget i Teheran.

I en av de verste regionene for menneskerettighetene er Israel et lys i mørket.

Dette poenget har jeg kommentert på denne bloggen før, i 2011. Det var i en artikkel om den arabiske våren med tittelen Israel - "Midtøstens eneste demokrati" - ønsker å forbli det. Jeg velger å gjengi teksten igjen her i sin helhet: 

Gjennom opprøret mot diktaturene i Tunisia og Egypt, har USA vist vaklende og usikker holdning. Det samme har mange ledende politikere og toneangivende synsere i Vest-Europa. Dette skulle i utgangspunktet vært oppsiktsvekkende. Hvorfor støtter ikke landene som hevder seg å være ledere for "Den frie verden" utvetydig opp om demonstranter som krever reelt demokrati i land som i årtier har vært brutale diktaturer?

Det eneste vestlige landet som gjennom de siste ukenes hendelser har vist en helt konsekvent holdning til hendelsene er Israel. Israel har konsekvent avvist tanken om demokrati i Egypt. I mye av retorikken snakkes det om farene knyttet til Det muslimske Brorskapet. Det snakkes om faren for terrorangrep og om faren for islamisering og, dermed, selvmotsigende, om hvordan demokratisering kan "true demokratiet". Men Israels motstand mot egyptisk demokrati, og demokrati generelt i noe arabisk land, handler verken om Brorskapet eller om islamisme generelt. Det handler om at Israel har kunnet ture fram med folkerettsstridige anneksjoner av palestinsk land nettopp fordi de har hatt stilltiende aksept, og sikkerhetspolitiske allianser, med de arabiske diktatoriske regimene, som ingen demokratisk valgt arabisk regjering, islamistisk eller sekulær, noen gang kunne gått med på.

Dette sies nå også helt åpent av Israels egne støttespillere. Artikkelen nedenfor har jeg henta i sin helhet fra Med Israel for Fred sin hjemmeside.

Hva ønsker egentlig Obama med Egypt?

Publisert: Tirsdag 8. februar 2011

Av Kenneth O. Bakken

Det er ikke så lett å forstå måten amerikanerne slåss for egne interesser i Egypt, mener Zvi Bar'el som er journalist i den israelske avisen Ha'aretz.

USAs politikk i Midtøsten har de siste årene blitt kritisert, både fra israelsk og arabisk hold, for å være vinglete og usikker. De samme tendensene mener mange å ha sett i håndteringen av demonstrasjonene i Egypt.

Fryktelig feilvalg

President Barack Obamas administrasjon krevde først Egypts president Hosni Mubaraks umiddelbare avgang og demokratiske reformer allerede på et tidlig tidspunkt av demonstrasjonene. Både israelske og amerikanske analytikere har karakterisert dette som et fryktelig strategisk feilvalg.

Egypts regjering har vært en av USAs tetteste allierte i Midtøsten. Det faktum at amerikanerne valgte å snu ryggen til dem ved første mulighet, sender et dårlig signal til landets andre allierte i Midtøsten. Ikke minst i Israel har man vært bekymret for om noe liknende kan skje i framtiden med deres forhold til Washington.

Skiftet kurs igjen

Dessuten kan et demokratisk Egypt slå beina under det tette samarbeidet Egypt har med USA, fordi islamistene kan komme til makten, frykter man. Bekymringen har ikke minsket den siste uken. Slagordene demonstrantene har skreket ut over Tahrir plass i Kairo har vært imot Israels blokade av Gaza, amerikaniseringen av arabisk kultur og krigen i Irak.

Til slutt innså Obama-administrasjonen disse problemene, da de søndag tilsynelatende skiftet politisk kurs - igjen. Søndag påpekte utenriksminister Hillary Clinton under en pressekonferanse at Egypts grunnlov krever nytt valg 60 dager etter at Mubarak har gått av. På nåværende tidspunkt ville en slik situasjon ført til kaos. Dessuten er det ikke tid nok til å organisere et rettferdig og åpent valg.

Kan ikke få i pose og sekk

Midtøsten-analytiker for Ha'aretz, Zvi Bar'el, er ikke overbevist om at amerikanerne heller denne gangen har forstått sitt eget eller Israels beste.

USA ønsker fortsatt et demokratisk Egypt, på tross av farene ved det. Men demokratiseringen skal nå skje i ordnede former. Ikke som en revolusjon, men som en planlagt prosess.

- Men det er umulig å ønske demokrati og samtidig være imot Det muslimske brorskap, å ønske at Mubarak skal gå av raskt og samtidig sørge for at den neste presidenten ikke er fra venstresiden (islamistene, und. anm.), skriver han.

"Våre" muligheter

Fullt så skeptisk uttalte ikke president Barack Obama seg da han ble intervjuet av nyhetskanalen Fox News søndag.

- Det er mange sekulære mennesker i Egypt. Det er et stort antall lærere og et sivilsamfunn i Egypt som også ønsker å komme i forgrunnen. Så det er viktig for oss å ikke si at våre eneste to muligheter er Det muslimske brorskap eller et undertrykket folk, sa presidenten.

- Han understreket "våre" - USAs "muligheter" - ikke Egypts. Men demonstrasjonene var ikke for ham, arresterer Bar'el ham på.

Sekulært Egypt ingen garanti

Til slutt peker den israelske journalisten på et opprør i Egypt i 2004, gjennomført av bevegelsen Kifaya ("nok er nok") som et eksempel på at Obama kan ta feil. Denne grupperingen protesterte mot utsiktene til at presidentmakten i Egypt skulle gå i arv, slik kongeposisjonen gjør i Norge. Det var en sekulær organisasjon med velutdannede egyptere, men som likevel tok til orde for en full konfrontasjon med "det zionistisk-amerikanske prosjekt".

- Disse var ikke fra Det muslimske brorskap, minner Bar'el om.

Selv ikke de sekulære kreftene i Egypt er altså en garanti for at amerikanske og israelske interesser ivaretas i et demokratisk Egypt, er hans poeng.

Det vi ser her, er altså at Israel og deres norske venner i 2011 var konsekvent negative til ethvert forsøk med demokrati i Egypt, ikke bare fra Det muslimske brorskapet, men også sekulære krefter. Grunnen sies åpent å være at demokrati ikke vil gi et politisk resultat som er i tråd med Israels og USAs interesser. Analysen er selvsagt helt korrekt, men samtidig hundre prosent kynisk, og dypt rasistisk, fordi den nettopp forteller oss at Israel trenger USA-støttede diktaturer i nabolaget for selv å kunne være trygt. Dessverre kunne Bakken, MIFF, Selbekk og Israel puste lettet ut i 2013, da det USA-finansierte militæret i Egypt styrtet den første og eneste folkevalgte presidenten, Mohammed Mursi, som døde etter å ha blitt mishandlet i fengsel i flere år. Denne knusingen av Egypts demokrati, med USAs støtte, og til støtte for Israel, er også forklaringen på at USA pleier forbindelser, og støtter opp under, alle de eneveldige monarkiene på den arabiske halvøya, i Jordan og i Marokko. Bare i Irak er det i dag en form for demokrati, og det skyldes at USA mistet kontrollen over landet på grunn av massiv motstand etter den amerikanske invasjonen i 2003.

3. Israel bærer de tyngste byrdene i vår felles kamp mot terror og ekstrem islamisme.

De som hater Israel, hater også oss.

Den ekstreme islamismen forakter alt det vi står for. Jihadistene hater vår tro, vår frihet, retten til å si, trykke og tegne det vi vil, likestillingen mellom kjønnene. Listen er lang. Men mest av alt avskyr de det jødiske folket og den jødiske staten.

Hamas, Den islamske staten (IS), Al Qaida og andre grupper som preges av denne ideologien, betrakter Israel som Vestens ytterste utpost i den muslimske verden. Som en kreftsvulst som må fjernes, skjæres bort. «Fra elven til havet.» Midtøsten blir ikke ren før den jødiske staten er borte.

På samme måte betrakter disse ekstremistene den ikke-islamske delen av verden, og særlig de vestlige demokratiene, som «krigens hus». Det dekadente Vesten må tvinges til underkastelse.

Det blir ikke salaam – fred – før verden er underlagt deres ekstreme tolkning av den islamske religionen. Slik står Vesten og Israel i et skjebnefellesskap i vår felles kamp mot den islamistiske terroren, som siden 2001 jevnlig også har rammet våre storbyer. 

I denne delen av teksten, forsøker Selbekk å plassere Hamas i samme bås som IS og Al-Qaida. Det finnes det ikke noe grunnlag for. Hamas er en pragmatisk gruppe som selv om den er sosialt konservativ, samarbeider med sekulære og venstreorienterte grupper som PFLP i kampen, og selv om Hamas er en sunnimuslimsk organisasjon, er deres næreste allierte utenfor landet sjiamuslimske Hizbollah i Libanon og Iran. Dette står i krass motsetning al-Qaida og i enda større grad IS. Grunnleggeren av det som senere skulle bli IS, jordaneren Abu Musab al-Zarqawi, skrev i 2004 et brev som angivelig skulle til Osama bin Laden, men som ble oppfanget av etterretning på veien dit. Selv om det i teorien var et brev ment for al-Qaida-lederen, bar formen på brevet mer preg av en appell til et globalt publikum.

I brevet som ble lagt ut og fortsatt finns på US State Departments hjemmeside, og som ble tilrettelagt for pressen på en rekke språk av amerikanske myndigheter, skriver al-Zarqawi blant annet følgende:

Sjiaene har erklært en hemmlig krig mot islams folk. De er sunnienes nære, farlige fiende, selv om amerikanerne også er en erkefiende. Faren sjiaene representerer er imidlertid større, og skaden de påfører [den islamske] nasjonen er verre og mer ødeleggende enn den skaden amerikanerne forvolder.

USAs kampanjen for å “spre kunnskap” om al-Zarqawis gruppes agenda hadde som eksplisitt målsetting å slå inn en kile mellom den sunnidominerte motstandsbevegelsen og Iraks sjiamuslimske flertall. Effekten ble av brigadegeneral Mark Kimmitt omtalt på følgende måte: «Zarqawi-PSYOP-programmet er den mest vellykkede informasjonskampanjen til dags dato.»

Selv om IS også har gjennomført terrorangrep mot mål i Vesten, har organisasjonen i hovedsak rettet seg mot sjiamuslimer, spesielt i Irak og Syria, men også i Afghanistan og Pakistan, og organisasjonens to siste store aksjoner var mot Iran, på fireårsmarkeringen for USAs drap på general Qasim Suleimani, og, nylig, mot konsertlokalet i Moskva. IS retter seg altså i hovedsak mot USAs og Israels geopolitiske rivaler, og har aldri rettet noe angrep mot Israel, selv ikke i perioden hvor en IS-gruppe kontrollerte deler av Syria som grenser direkte opp mot den israelskokkuperte Golanhøyden. I denne perioden uttalte også Israels daværende forsvarsminister, Moshe Ya'alon, at "In Syria, if the choice is between Iran and the Islamic State, I choose the Islamic State." 

Slagordet "From the river to the sea, Palestine will be free", handler ikke om at jøder skal drepes eller fordrives fra Palestina, men om at alle skal ha like rettigheter i et samlet fritt Palestina. Det Selbekk velger å ikke nevne, er at samtlige partier i Israels sittende regjering også bruker slagordet "From the river to the sea", men da mener de at hele området mellom Jordanelva og Middelhavet, det vil si hele det historiske Palestina, inkludert både hele Vestbredden og Gaza, skal inngå i en jødisk stat.

Dette understreket Netanjahu i september i fjor, da han i en tale i FNs generalforsamling holdt fram et kart som viste "det nye Midtøsten", hvor Israel altså inkluderer hele det historiske Palestina, samt det syriske Golan. Problemet for Netanjahu og alle som fortsetter å forsvare Israel, er at det samlet sett er et ikke-jødisk flertall i dette området. Skal dette likevel bestå som jødisk stat, må det enten være en apartheidstat hvor et stort flertall av palestinerne er fratatt borgerrettigheter i staten de lever under, eller det må bety at palestinerne utsettes for et massivt folkemord hvor en stor andel drepes og enda flere fordrives fra landet sitt. Det er det siste som skjer nå. 

Så betyr ikke det å være sionist at man støtter det som den til enhver tid sittende regjering i Israel gjør. For også jeg er kritisk til utviklingen under de siste årene av Benjamin Netanyahus regjeringstid. For å kunne holde seg ved makten har han alliert seg med ytterliggående krefter både politisk og religiøst.

Og den ekstreme forsvars- og etterretningskollapsen 7. oktober i fjor vil for alltid henge ved Netanyahu og hans ettermæle.

Ingen nasjoner er feilfrie, og overgrep skjer. Ikke minst når man befinner seg under hardt press. Det har Israel gjort i alle de årene landet har eksistert.

Kanskje er det forfatteren Hermann Willis som aller best har satt ord på den jødiske statens situasjon: «Israel er et demokrati som gjør så godt de kan, akkurat som oss.»

Premisset Selbekk legger til grunn, er at det er jødene i Israel som gjennom sine demokratiske valg har rett til å velge ikke bare sin egen, men også palestinernes skjebne. Selbekk gir inntrykk av at han skulle ønske at israelske velgere hadde valgt en annen enn Netanjahu, og selv om han ikke konkretiserer hva det er med de høyreekstreme regjeringspartnernes politikk han ikke liker, kan man jo anta at det handler om politikken for å reokkupere, deportere og bosette Gaza, samt å fordrive palestinere fra landsbyer på Vestbredden som ligger nær jødiske bosettinger. Selbekk er altså ikke glad for at Israel velger å gå for folkemordspolitikk, men han respekterer at dette er et valg jødiske velgere må få ta, i en jødisk stat. Det er sionismens ideologiske essens, og det er grunnen til at selv om ingen kan forhindre Selbekk fra å være stolt sionist inne i seg, bør han ikke kunne framstå som det i offentligheten uten å bli møtt med sosiale sanksjoner som han bør oppleve som ubehagelige. Slagordet "ingen sionister i våre gater!" er et antirasistisk, et godt og et riktig slagord. Det er like viktig for at palestinere skal kunne oppleve trygghet en gang, som slagordet "ingen nazister i våre gater!" er for at jøder og andre minoriteter skal kunne oppleve trygghet. 

Israel - en nazi-stat?

Jødene ble forsøkt utslettet av nazistene under andre verdenskrig. Kan vi likevel si at nazistisk tankegods i dag preger staten som definerer seg som jødisk?

I den følgende teksten skal jeg først redegjøre for hva vi kan si kjennetegner nazismen som tankesett og politisk handlingsprogram, og deretter drøfte i hvilken grad vi kan gjenfinne dette i tankesett og politisk handling i Israel i dag.

Nazismen - en rasistisk folkemordideologi

Begrepet nazisme, som forkortelse for nasjonalsosialisme, ble oppfunnet av Adolf Hitler etter at han tok kontroll over, og omdøpte Det tyske Arbeiderpartiet (DAP) som ble stiftet i 1920 til Det nasjonalsosialistiske tyske Arbeiderpartiet (NSDAP). Enhver beskrivelse av nazismen som ideologi, må derfor ta utgangspunkt i at den må være dekkende for det programmet Hitler utviklet. Akademiske beskrivelser av nazismen tenderer imidlertid mot å være mer tid og stedspesifikke enn det som er politisk meningsfullt. I SNL.no’s artikkel om nazisme, blir hovedtrekkende beskrevet som «en aggressiv, rasebasert nasjonalisme, en ytterliggående antisemittisme og en mistillit til de demokratiske styreformene.» «Ytterliggående» er ikke presist nok når for å beskrive Hitlers antisemittisme. Det særegne ved Hitlers tenkning, er at han åpent formulerer en folkemorderisk intensjon. Jødene skulle ikke bare holdes nede og på plass, de skulle utryddes. 

Antisemittisme er en form for rasisme, rettet mot jøder, men må den folkemorderiske intensjonen være rettet mot jøder for at vi skal kunne snakke om nazisme? Det betyr i så fall at om et land skulle begynt å sende barn tilhørende en annen minoritetsgruppe i gasskamre, kunne vi ikke definert politikken som nazistisk, siden utryddelsespolitikken ville vært rettet mot en annen etnisk gruppe. Det ville ikke være nazistisk selv om det eventuelt var romfolket, den andre etniske gruppa som Hitler sendte til gasskamrene, som ble definert som mål for utrydning på nytt. Må vi da finne opp et nytt politisk begrep for å betegne en slik ideologi? Jeg ser ikke at det er formålstjenlig.

Selv om vi kan si at Det norske Arbeiderparti på 1930-tallet var et klassisk sosialdemokratisk parti, kan vi ikke avgrense sosialdemokrati som ideologi snevert til det som var, og ikke var, Arbeiderpartiets politikk i Norge på denne tiden. Tilsvarende må vi, for å forstå nazismen som ideologi, gå ut over det helt konkrete programmet til Hitlers parti slik at det er i hvert fall er teoretisk mulig at også andre partier og bevegelser, i andre land og til andre tider, kan beskrives som nazistiske.

Går vi til Hitler selv, til Mein Kampf, beskriver han sitt grunnperspektiv, som han kaller «folkish» (engelsk oversettelse) i overordnede termer.

the ‘folkish’ view recognizes the importance of mankind in its racially innate elements. In principle, it […] favors also the fundamental aristocratic thought of nature and believes in the validity of this law down to the last individual. It sees not only the different values of the races, but also the different values of individual man (Mein Kampf s. 580)

Det sentrale i nazismens tankesett er koblingen mellom ekstrem nasjonalisme og rasisme til en sosialdarwinistisk enhet, hvor verden forstås som en overlevelseskamp mellom ulike folkeslag. Staten er redskapet for ett folk, mot andre. I denne kampen er det vinn eller forsvinn, hvor de svake fortjener å bli utryddet, ganske enkelt fordi de er svake. Og denne tankegangen gjelder for alle folkegrupper. Hitler var opptatt av å fremme tyskerne og andre beslektede «ariske» folkegruppers sak, fordi han selv tilhørte, eller rettere, oppfattet at han tilhørte, denne «rasen». For Hitler var det også helt naturlig å forvente at andre folkegrupper ville kjempe for sin gruppe med de samme hensynsløse og hemningsløse midlene.

Jøder som hyller Hitler 

“Hitler [..] was the most correct person there ever was, and was correct in every word he said… he was just on the wrong side.” Sitatet stammer fra rabbiner Giora Redler, og er referert i en artikkel i Times of Israel fra 2019. Når vi leser mer om hva rabbineren har sagt, er det vanskelig å ikke se at ideologien han står for samsvarer helt med det Hitler promoterte, bare med den forskjellen at han plasserer jødene i rollen herrefolk som Hitler plasserte «arierne» i:

“Yes, we’re racists. We believe in racism… There are races in the world and peoples have genetic traits, and that requires us to try to help them [..] The Jews are a more successful race. [..] The gentiles will want to be our slaves. Being a slave to a Jew is the best. They’re glad to be slaves, they want to be slaves,” he told a class in one of the video clips. “Instead of just walking the streets and being stupid and violent and harming each other, once they’re slaves, their lives can begin to take shape.”

Mens noen israelske jøder ser for seg en tilstand hvor jøder utnytter palestinere og andre folkeslag som slaver, er det flere som åpent agiterer for å utrydde palestinerne fra Palestina, ved å drepe og/eller fordrive dem. Denne ideologien hadde et partipolitisk uttrykk i partiet Kach, som ble representert i Knesset med ett mandat ved valget i 1984. Partiet ble imidlertid forbudt i Israel som et rasistisk og proterroristisk parti, etter at et partimedlem, Baruch Goldstein førte denne ideen ut i handling i 1994, da han rakk å skyte og drepe 29 palestinere mens de leste bønn i en moske i Hebron, før han selv ble slått i hjel av andre i moskeen som overlevde.

Apartheid – ikke nazisme

Redler, Goldstein og partiet Kach forteller oss at nazistisk tankegods absolutt kan eksistere blant jøder, akkurat som det kan blant andre folkegrupper. Men samtidig forteller det at Kach ble forbudt etter Goldsteins massakre også at slikt tankegods ikke har vært dominerende og i hvert fall ikke statsbærende i Israel.

Nazisme er en ekstremversjon av etnonasjonalistisk tankegang, mens den formen for sionisme som har dominert Israel til nå, er en mer moderat variant, som imidlertid også er grunnleggende rasistisk. Den mest nærliggende parallellen til den politikken Israel har ført, har vært apartheidregimet i Sør-Afrika.

 Så lenge apartheidregimet styrte Sør-Afrika, var Israel og Sør-Afrika nære allierte. Samarbeidet var praktisk og militært, men også understøttet av en felles ideologi. I følge den jødisk-sørafrikanske anti-apartheidaktivisten, og tidligere ministeren i Nelson Mandelas regjering, Ronnie Kasrils, var den første som beskrev Israel som en apartheidstat, ingen ringere enn arkitekten bak apartheid i Sør-Afrika, tidligere statsminister Hendrik Verwoerd.

Apartheidsystemet i Sør-Afrika sikret de hvite kontroll over staten ved å definere det svarte flertallet som utlendinger. I stedet for å få borgerrettigheter i landet de var født og vokst opp i, skilte apartheidregimet ut noen ressursfattige områder hvor det bodde få til ingen hvite settlere i utgangspunktet som uavhengige «bantustaner». Avhengig av hvilken etnisk gruppe de tilhørte, ble de svarte definert som borgere av hvert sitt bantustan. De svarte trengtes fortsatt som arbeidskraft på hvite farmer, i industri og gruvevirsomhet og tjenestenæringer i byene, så de fleste fikk lov til å bli boende, men ble da definert som fremmedarbeidere, som når som helst kunne risikere å bli deportert til hjemlandet.

Andre ikke-hvite grupper, først og fremst de såkalte «coloured», etterkommere av blandingsekteskap mellom hvite settlere og afrikanske grupper, og etterkommere av asiatiske, særlig indiske, innvandrere til Sør-Afrika under det britiske kolonistyret, fikk derimot statsborgerrettigheter i Sør-Afrika, med egen representasjon i nasjonalforsamlinga. Dette truet ikke den politisk og økonomiske dominansen til de hvite.

Israel ble tilsvarende etablert som en jødisk stat etter krigen i 1948, da tre fjerdedeler av den palestinske befolkinga ble fordrevet. Sentralt i fordrivinga, var massakren i landsbyen Deir Yassin, utført av den sionistiske terrorgruppa Irgun, som ble grunnlagt av Menachim Begin. Etter massakren uttalte Begin:

"Tell the soldiers: you have made history in Israel with your attack and your conquest. Continue thus until victory. As in Deir Yassin, so everywhere, we will attack and smite the enemy. God, God, Thou has chosen us for conquest."

Begin ble senere statsminister, for partiet Likud, det samme partiet som statsminister Benjamin Netanyahu leder i dag. Som en følge av flukten etter Deir Yassin og andre massakrer, fikk territoriet som i 1949 ble anerkjent av FN som staten Israel et jødisk flertall. Det flertallet av palestinere som flyktet, først og fremst til Gaza og Vestbredden som fram til 1967 ble kontrollert av Egypt og Jordan, fikk aldri lov til å returnere, annet enn som fremmedarbeidere, tilsvarende de svarte i Sør-Afrika. Mindretallet av palestinere som av ulike grunner ikke hadde flyktet, fikk derimot borgerrettigheter i Israel, tilsvarende coloured og asiater i Sør-Afrika under apartheid, men fikk ikke fulle rettigheter tilsvarende de jødiske borgerne. Blant rettighetene palestinsk-israelske borgere ikke har, er retten til familiegjenforening. Om en israelsk palestiner gifter seg med en palestiner fra familiene som ble fordrevet til Gaza eller Vestbredden, kan de to ikke flytte sammen i Israel.

Dette har fortsatt også etter at Israel tok kontroll over resten av det historiske Palestina; Vestbredden med Jerusalem, og Gaza, etter krigen i 1967. Palestinerne der, har ikke fått borgerrettigheter i Israel, men har levd underlagt israelsk okkupasjon eller, i Gazas tilfelle, siden 2006, blokade.

Det at flertallet, men ikke alle, palestinerne, ble fordrevet fra det som er folkerettslig anerkjent som Israel, men ikke fra hele det historiske Palestina som sådan, samtidig som palestinerne i hovedsak har fått beholde kulturelle og religiøse rettigheter, inkludert tilgang til Islams tredje helligste sted, al-Aqsa-moskeen i Jerusalem, gjør at apartheidparallellen har vært presis og dekkende, mens det å trekke en parallell mellom Israel og Nazi-Tyskland, eller påstå at Israel er gjennomsyret av nazistisk ideologi, har vært en kraftig overdrivelse. 

Israelsk radikalisering 

Tidlig på 1990-tallet var det optimisme knyttet til utsiktene til at palestinerne skulle få en egen stat basert på de delene av det historiske Palestina som er igjen når vi trekker fra det som ble anerkjent av FN som staten Israel i 1949. Det inkluderer Gaza og hele Vestbredden, inkludert Jerusalem, og ville, selv om det kun dekker en fjerdedel av det historiske Palestina, være en statsdannelse med et økonomisk og ressursmessig grunnlag for

selvstendighet, ganske ulikt de sørafrikanske bantustanene. I 1995 ble imidlertid statsministeren i Israel som hadde skrevet under Osloavtalen, Yitzhak Rabin, skutt og drept av den jødiske høyreekstremisten Yigal Amir.

Grunnlaget for drapet, var motstand på israelsk høyreside mot implikasjonene av Osloavtalen, som var at de folkerettsstridige israelske bosettingene på den okkuperte Vestbredden må demonteres, og at den illegale anneksjonen av Jerusalem må oppheves for å gi plass for en palestinsk stat. Selv om Amir fortsatt sitter fengslet, fikk drapet politisk gjennomslag da Likud og Benjamin Netanyahu vant valget i 1996, på motstand mot Osloavtalen.

Det at Likudregjeringen fra 1996 valgte å stanse gjennomføringen av Osloavtalen, og i stedet fornye og forsterke den illegale bosettingsvirksomheten på Vestbredden ikke ble møtt av noen former for sanksjoner fra de vestlige statene som hadde tilrettelagt for Osloavtalen, sendte budskapet til israelske velgere at det er helt opp til dem å bestemme om de vil gi noe til palestinerne eller ikke. Støtten fra Vesten er uansett ubetinget. 

Resultatet har vært en stadig dreining mot høyre i valg etter valg. Sentrum-venstrepartiene har blitt helt marginaliserte, mens ulike israelske høyrepartier har konkurrert om å overgå hverandre i lovnader til bosettere og andre som ønsker å ta over stadig mer palestinsk land. I 2012 ble partiet Otzma Yehudit – Jødisk Makt, etablert. Partiet har tatt ideologien til det tidligere forbudte Kach-partiet videre. Partiet ble først representert i Knesset ved valget i 2021, med en representant, men ved valget i 2022 gjorde partiet som altså i høy grad kan beskrives som å stå for en sionistisk variant av nazisme, et byks i oppslutning, og fikk seks mandater inn i Knesset. Etter det ble partiet også medlem av regjeringen, med partileder Itamar Ben-Gvir, i rollen som nasjonal sikkerhetsminister.

Ben-Gvir har ikke gjort noe for å skjule sine folkemorderiske hensikter. Et uttrykk for det, er at han har hatt et hyllningsportrett av massadrapsmannen Baruch Goldstein i stua si.

«Al-Aqsa-stormen»

Hamasangrepet fra Gaza inn i Israel 7. oktober, ble kalt Al-Aqsa-storm av organisasjonen selv. Tittelen refererer til gjentatte krenkelser av Al-Aqsa-helligdommen begått av Ben-Gvir og hans tilhengere. Gitt at Ben-Gvir har vært sikkerhetsminister fra 2022, har den israelske staten, som tidligere også beskyttet helligdommen mot høyreekstreme jødiske inntrengere, tvert imot har støttet inntrengningen. Ben-Gvir har igjen ikke vært uklar i sine intensjoner:

“This place is important to us and we have to return to it and prove our sovereignty”, uttalte Ben-Gvir, som dermed gjorde det klart at Israel nå heller ikke har til hensikt å ivareta de avtalene som landet hittil har hatt med Jordan om ivaretakelse av helligdommen.

For Hamas var det klart at opprettholdelse av status quo ikke var en mulighet, fordi Israel ikke har hatt det til hensikt. Uten det desperate, men avanserte og militært vellykkede angrepet 7. oktober, ville Israel styrt mot overtakelse og ødeleggelse av al-Aqsa, videre ekspansjon av bosettingene, anneksjon av Jordandalen, og i sum, en total ødeleggelse av den palestinske nasjonen.

Ja, Israel har blitt en nazi-stat!

Tilstedeværelsen av et parti i regjering som eksplisitt har som politisk program å bryte alle eksisterende avtaler, fordrive palestinere og overta deres religiøse helligdommer i Jerusalem i den israelske regjeringa, gjør at apartheidparallellen ikke lengre er holdbar. Den regjeringa Israel har hatt siden 2022 er mye mer høyreekstrem enn det noen apartheidregjering i Sør-Afrika noen gang var.

Selv om partiet som kan karakteriseres som åpent nazistisk på det ideologiske planet kun har vært et mindretallsparti i den israelske regjeringa siden 2022, skal vi huske at det samme var tilfellet med Hitlers første regjering fra januar 1933. Det var en koalisjonsregjering hvor de nazistiske regjeringsmedlemmene var i mindretall.

Det var de åpenlyse og direkte provokasjonene fra nazistene i den israelske regjeringa som utløste Hamasangrepet 7. oktober, men samtidig har dette angrepet fungert som en katalysator for å ytterligere radikalisere israelsk opinion. Det politiske målet om å fordrive alle palestinerne fra det historiske Palestina, som tidligere var en marginal posisjon blant jøder som samtidig ga uttrykk for beundring for Hitler, og et parti som ble forbudt som rasistisk og terroristisk, har nå blitt hovedstrømsholdning.

Selv om talsmenn for den israelske regjeringa overfor vestlige medier opprettholder retorikken om at Israel prøver å unngå sivile tap i krigen mot Hamas på Gaza, finnes det ingen indikasjoner på at Israel faktisk gjør dette. Tvert imot, Israels forsvarsminister Yoav Gallant, sendte ved starten av krigen melding om at befolkningen på Gaza fra nå ville bli avstengt fra ikke bare strøm og drivstoff, men også mat og vann. Befolkningen i den nordlige delen av Gaza har blitt beordret til å evakuere, men begrunnelsen om at de skal evakueres for sin egen sikkerhet, står ikke til troende. Lekkede dokumenter viser at Israels regjering nå jobber for en «løsning» som innebærer fordriving av hele Gazas befolkning inn i Sinaiørkenen i Egypt.

Sosiale medier i Israel strømmer over av hatefulle uttrykk, blant annet videoer som karikerer palestinske ansiktstrekk, ganske parallelt til nazistiske jødekarikaturer, samtidig som de gjør narr av palestinerne som gråter over at de har mistet husene sine og ikke har mat eller vann.

Det den israelske regjeringa gjennomfører er et folkemorderisk program, gjennomført med folkemorderiske metoder, basert på en ideologi som, om den ikke er direkte inspirert av Hitler, er helt parallell. Israel har ikke igangsatt gasskamre for palestinerne, men det skjedde heller ikke i Hitlers Tyskland før et stykke inn i andre verdenskrig. Hitlers mål i utgangspunktet, var å fordrive jødene fra Europa, og hvor de eventuelt dro etter det, var mindre viktig for ham. Det var da dette målet viste seg å være ugjennomførbart, at gasskamrene ble et alternativ.

Det hatet og dehumaniseringen som palestinerne utsettes for i Israel i dag, er helt parallelt til den hatretorikken som jødene ble utsatt for i forkant av Holocaust. Den ekspansive, hemningsløst folkerettsforbryterske politikken som Israels regjering står for, både med tanke på territoriell ekspansjon på palestinsk jord, og, unikt sammenlignet med Hitlers Tyskland, inn på religiøse helligdommer, har på tilsvarende måte potensial til å utløse en verdenskrig.

Man skal ikke utløse krigstyper i utide, og selv om det har vært feil tidligere å kategorisere Israel som en nazistat, er det ikke det lengre. Vi må rope ulv, når ulven er her. Og vi må si fra om at Israel nå har blitt en nazistat, for det har Israel blitt.

Mine svar til Klassekampen

 Klassekampen har i dag et oppslag med tittelen  "Kan starte nytt parti". Jeg er blant de tre som er intervjua i oppslaget, og jeg skal ikke klage på framstillinga. Fokuset i artikkelen er på at det kan bli etablert et nytt parti, og ikke på begrunnelsene for at det er galt å sende våpen til den pågående krigen i Ukraina. Jeg fikk imidlertid spørsmål av journalisten også om dette, samt at jeg også svarte mer utfyllende på spørsmålet om hvordan jeg oppfatter den norske debatten om våpenleveransene enn det som ble tatt med. Derfor vil jeg legge ut spørsmålene jeg fikk, og svarene jeg leverte i fullversjon her. 

1.       Kvifor er du motstandar av at Noreg skal sende våpen til Ukraina?

 

For det første fordi våpenleveransene er del av en eskalerende stormaktskonflikt mellom Russland og NATO som raskt kan gå over i atomkrig og menneskehetens utslettelse.

 

For det andre fordi våpenleveransene i beste fall bare forlenger krigen, uten at resultatet blir noe annet enn at flere dør før vi får det samme resultatet som om partene setter seg til forhandlingsbordet med en gang.

 

For det tredje fordi ønskescenariet for NATO, med militær seier for den ukrainske regjeringshæren, med erobring av Donbass og Krim, trolig vil utløse massive overgrep mot den prorussiske befolkninga i området, og enorme flyktningestrømmer over til Russland.

 

Også en russisk militær seier vil være katastrofal, men også det scenariet blir mer sannsynlig ved fortsatte våpenleveranser, fordi det hindrer våpenhvile og fredsforhandlinger nå. Det er NATO og den ukrainske regjeringa som nå motsetter seg dette, ikke Russland.   

 

2.       Kva tykkjer du om den norske våpen-debatten?

 

Den er prega av den norske medievirkeligheten, som igjen er prega av at Norge er en aktiv deltaker i konflikten. Alle hovedstrømsmedier har tydelig sett det som sin oppgave å mobilisere befolkninga til å støtte våpenleveranser. Alle analyser av aktørenes motiver blir fordreid og karikert, og sentrale kjennsgjerninger, som at alle uavhengige meningsmålinger viser at et overveldende flertall på Krim ønsker å forbli i Russland, blir underslått. Det å ta til orde for at folkerettsbrudd fra Russland bør håndteres på samme måte som tilsvarende folkerettsbrudd fra NATO, USA og Israel, avvises som «whataboutisme» eller Putinapologi.

 

I tillegg til at mediene opptrer ensidig propagandistisk, blir også privatpersoner som uttaler seg kritisk til det rådende narrativet utsatt for hetskampanjer som blant annet rettes inn mot arbeidsgiver, noe jeg personlig har erfart, heldigvis uten at det har fått noen konsekvenser for meg, foreløpig.

 

Det finnes ingen mulighet for at folk i Norge kan danne seg et realistisk bilde av konflikten i dette miljøet, og dermed er det heller ikke overraskende at nordmenns holdning til spørsmålet avviker så voldsomt som det gjør, fra det som er hovedholdninga i verden, som er å støtte våpenhvile og fredsforhandlinger nå.

 

 

3.       Er det riktig at du no vil melde deg ut av partiet Raudt grunna vedtaket dei gjorde i helga?

 

Ja, jeg har allerede gjort det.

 

4.       Kor lenge har du vore med i partiet?

 

Siden jeg meldte meg ut av SV i 2011, i protest mot SVs støtte til NATOs folkerettsstridige angrepskrig mot Libya.

 

5.       Tykkjer du våpenmotstandarar på den radikale venstresida bør lage eit nytt parti?

 

       Ja. Det å støtte NATOs krigføring nå, er ikke en isolert sak, men et spørsmål med store følgevirkninger. Rødt har allerede blitt et parti for militær opprustning. Det å være for militær opprustning bidrar ikke bare til å øke krigsfaren, men gjør det også helt umulig å løse det globale klimaproblemet, som nest etter atomtrusselen er den største eksistensielle trusselen mot menneskeheten, spesielt for verdens fattigste. Det gjør det også umulig å finne rom for velferdsforbedringer i Norge. Det å være for NATO-krig i Ukraina, er derfor uforenlig med å være et rødt, grønt og sosialistisk parti også på alle andre samfunnsområder. 

NATO-trusselen

Hvorfor angrep Russland Ukraina? Ser vi på kronologien, er svaret enkelt: I desember 2021 stilte Russland krav til NATO om å permanent stanse den videre utvidelsen av allianse generelt, og prosessen med å inkludere Ukraina spesielt. I januar 2022 avviser NATO dette som en non-starter, og så rapporterte blant andre New York Times at det går mot krig som følge av dette, tidlig i februar. Likevel finner du knapt noe norsk eller annet vestlig medium som beskriver denne årsakssammehengen. I stedet parafraseres Putins taler og tidligere uttalelser temmelig fritt og kreativt, for å konstruere andre begrunnelser for krigen enn den som faktisk ble gitt, knytta til NATO-utvidelsen.

Om vi erkjenner at krigen starta på grunn av motsetninga mellom Russland og NATO om NATO-utvidelse, betyr ikke det at Russlands ansvar for å ha igangsatt krigen forsvinner, men det innebærer en erkjennelse av at Russland ser på NATO som en stor trussel. Det samsvarer ikke med selvforståelsen av NATO i Norge og andre NATO-land. De fleste i Norge tenker at NATO er en forsvarsallianse som gir trygghet mot å bli angrepet for medlemslandene, og i utgangspunktet ikke noe annet.

Fra forsvarspakt til bred militærallianse

Siden 1999 har NATO imidlertid hatt et strategisk konsept som inkluderer såkalt ikke-artikkel 5-operasjoner. Artikkel 5 er kjerneartikkelen i NATO, som innebærer at et angrep på ett medlem automatisk skal oppfattes som et angrep på alle, og forplikte de andre medlemslandene til å komme det angrepne landet til unnsetning. Ikke-artikkel 5, betyr da bruk av militærmakt som ikke har å gjøre med forsvaret av et medlemsland. Med ikke-artikkel 5-konseptet inkludert, er det ikke lengre formelt sett dekkende å omtale NATO som en forsvarsallianse. NATO må i stedet beskrives som en militærallianse med et bredt og åpent mandat.

Artikkel 6 eksplisitt definerer NATOs operasjonsområde til det nordatlantiske området, spesifikt nord for den nordlige vendekretsen (23°26N). Dette ble skrevet inn eksplisitt fordi halvparten av medlemslandene ved oppstarten fortsatt var kolonimakter med kolonier i Afrika, Asia eller Latin-Amerika sør for denne linja, og for blant andre Norge var det viktig at NATO-medlemskapet ikke skulle forplikte oss til å bistå Portugal, som fortsatte å være et fascistisk diktatur til 1975, i kampen for å bevare koloniimperiet. Det nye konseptet med ikke-artikkel 5-operasjoner, har derimot et globalt operasjonsområde.

Allerede før det nye konseptet ble vedtatt, hadde NATOs organisasjon blitt brukt til å gjennomføre oppdrag på vegne av FN. Mens fredsbevarende operasjoner tidligere ble organisert som egne FN-oppdrag, fikk NATO et hovedansvar for FN-operasjonen i Bosnia fra 1992-95. Det at NATO som organisasjon blir brukt til å utføre FN-oppdrag, er likevel ikke noe vesentlig nytt sammenlignet med at NATO-land også tidligere deltok i FN-oppdrag direkte. Det virkelig nye, var at NATO i 1999 gjennomførte en militæroperasjon retta mot Føderasjonen Jugoslavia, som da besto av Serbia og Montenegro, uten noen form for støttende vedtak i FNs Sikkerhetsråd.

Aggresjons- og krigsforbrytelser

Det å bruke militærmakt mot en suveren stat, slik NATO gjorde mot Jugoslavia i 1999, uten at det er i selvforsvar, og uten at det er med fullmakt fra et vedtak i FNs Sikkerthetsråd, er et direkte brudd på FN-pakten. Det er en aggresjonsforbrytelse. I tillegg til selve aggresjonsforbrytelsen, benytta NATO seg i denne krigen også av en militærstrategi som innebar direkte brudd på Genevekonvensjonene som forbyr målretta angrep mot sivile installasjoner. Både bombinga av serbisk kringkasting og den systematiske ødeleggelsen av landets elektrisitetsnett og annen infrastruktur, må regnes som rene krigsforbrytelser.

I 2011 begikk NATO en ny aggresjonsforbrytelse, denne gangen i Libya. I motsetning til Jugoslavia i 1999, forelå det i Libya et vedtak i FNs Sikkehetsråd som åpna for bruk av militærmakt for å hindre libyske militære styrker fra å angripe sivile og bruke flyvåpenet sitt mot opprørsstyrkene. Selv om NATO ikke var nevnt i resolusjonen, ble det vurdert å være folkerettslig legitimt da NATO meldte seg til å sørge for at resolusjonen ble innfridd. Det resolusjonsteksten ba om, var våpenhvile og fredsforhandlinger i regi av den afrikanske unionen. Det som skjedde etterpå, var imidlertid at NATO ikke tok ansvar for å gjennomføre FN-oppdraget, men tok kommandoen gjennom å omdefinere oppdraget. Sør-Afrika, som satt i Sikkerhetsrådet og stemte for den opprinnelige resolusjonen, har fordømt NATO for å motarbeide den fredsrollen den afrikanske unionen var ment å ha, og i stedet gjennomføre en flybombingskampanje i koordinasjon med opprørsstyrkene, for å hjelpe disse til militær seier over regjeringsstyrkene. Krigen endte med at landets tidligere leder, Moammar Gadaffi ble tatt til fange og torturert til døde.

Humanitære intervensjoner og påskudd

Få vil i dag bestride at krigen mot Jugoslavia var i strid med FN-pakten. Forsvaret av krigen tar i stedet utgangspunkt i at dette var en nødssituasjon hvor NATO var nødt til å sette folkeretten midlertidig til side, fordi det var en akutt fare for folkemord i Kosovoprovinsen i Serbia, samtidig som det ikke ville kunne bli vedtatt noen resolusjon om å gripe inn i FNs Sikkerhetsråd, fordi Russland ville blokkert det.

 Men hva var grunnlaget for å anta dette? I Bosnia hadde Russland vært med på å gi mandat til en NATO-operasjon som i hovedsak ble retta mot de bosniske serberne, på tross av at serbere og russere deler gresk-ortodoks religion, og historisk har vært allierte. Det skjedde fordi det faktisk ble utført folkemord av de bosnisk-serbiske styrkene under Bosniakrigen. 

Det å skulle redde menneskeliv kan i noen tilfeller være gode begrunnelser for bruk av militærmakt, men det kan også fungere som påskudd for dekke over mindre edle motiver knytta til ønske om kontroll over ressurser eller strategisk viktige landområder. Bruk av slike påskudd var vanlig gjennom kolonitida. Blant annet brukte Belgias kong Leopold kamp mot slavehandel som påskudd for sin ekstremt hensynsløse kolonisering av Kongo. Det at FN-pakten fastslår at det må et vedtak i FNs Sikkerhetsråd som ingen av de fem stormaktene med vetorett stemmer imot før militærmakt kan brukes til annet enn selvforsvar, var ment å garantere mot slikt misbruk av retten til å intervenere med militærmakt til å fremme andre typer av interesser. Var det nettopp et slikt misbruk av humanitære begrunnelser for å legitimere bruk av militærmakt til å fremme andre typer interesser som skjedde i forbindelse med NATOs kriger mot Jugoslavia i 1999 og Libya i 20011?

Situasjonen i Kosovo før 24 mars 1999

Begrunnelsen for NATOs bombekampanje mot Jugoslavia i 1999, var menneskerettighetsovergrepene som ble begått av serbiske styrker mot den etnisk albanske befolkninga som utgjør det store flertallet i Kosovoregionen. Utgangspunktet var en etnisk-nasjonal konflikt som gikk mange år tilbake. Serbia hadde i årene før undertrykt ønsket om selvstendighet fra det etnisk albanske flertallet med harde metoder, noe som gjorde at mange kosovoalbanere hadde flykta til ulike land i Vest-Europa, deriblant Norge. Utover på 1990-tallet vokste motstanden, og i årene før NATO gikk til angrep, starta den separatistiske opprørsgruppa UCK å rette væpna angrep på serbiske politi- og sikkerhetsstyrker. Motangrepene fra serbiske styrker drepte langt flere, de fleste stridende UCK-soldater, men det var også sivile blant de drepte. Det samla antallet drepte anslås til et sted mellom 1500-2000 personer i perioden fram til NATO gikk i gang med bombekampanjen 24. mars 1999.

Selv om undertrykkelsen av det albanske flertallet var høyst reell, mange hadde flykta og kamphandlingene hadde krevd et betydelig antall menneskeliv, var det likevel ikke noe av det som hadde skjedd i Kosovo før NATO begynte å bombe som på noe vis nærmer seg beskrivelsen av et folkemord. Det skjedde imidlertid etter at bombinga var i gang. Bombinga førte til at serbiske militsgrupper søkte hevn mot albanske sivile på en mye mer omfattende og systematisk måte enn tidligere, noe som førte til at flere hundretusen i løpet av få uker flykta over grensene til Albania eller Makedonia. Men denne masseflukten, som om den hadde blitt permanent kunne blitt beskrevet som etnisk rensing, skjedde altså som en følge av bombinga, etter at NATOs bombing var i gang. Det har ikke blitt påvist at det eksisterte planer om å igangsette noen form for fordrivelse av den albanske flertallsbefolkninga som ville blitt igangsatt uavhengig av NATOs bombing.

På flere måter var situasjonen i Kosovo sammenlignbar med situasjonen i Øst-Anatalia i NATO-landet Tyrkia på samme tid. I begge områdene kjempa regjeringsstyrker mot separatistiske opprøre med utspring i en etnisk gruppe som er minoritet i landet som helhet, men majoriteten i området hvor kampene foregikk. Mens det for Serbia var den albanske UCK-geriljaen som var fienden, var det den kurdiske PKK-geriljaen som var Tyrkias fiende. Både albanere i Serbia og kurdere i Tyrkia ble nekta kulturelt og politisk autonomi i de områdene de utgjør flertallet. Den viktigste forskjellen på Kosovo og Øst-Anatolia, også omtalt som tyrkisk Kurdistan, var omfanget av konflikten. Mens det altså var mellom 1500 og 2000 drepte i Kosovo før NATO-bombinga starta, var tallet på drepte konflikten mellom Tyrkia og PKK kommet opp i 35 000.

Er det så troverdig at NATO så det som nødvendig å bryte FN-paktens forbud mot bruk av militærmakt uten at det er selvforsvar og uten mandat fra FNs Sikkerhetsråd på grunn av etnisk undertrykkelse i Kosovo, samtidig som NATO ikke gjorde noe som helst for å stanse NATO-medlemmet Tyrkia fra å gjennomføre tilsvarende undertrykkelse i eget land? Gitt at tallet på drepte var mange ganger høyere i tyrkisk Kurdistan enn i Kosovo, mener jeg at svaret ganske selvinnlysende må være nei. 

Falske anklager om Libya

Heller ikke i intervensjonen i Libya, framstår det som troverdig at de offisielle humanitære motivene for å intervenere var de reelle. Det har blant annet vist seg i ettertid, at anklager som USAs FN-ambassadør Susan Rice spredte i forkant av vedtaket i FNs Sikkerhetsråd, om at libyske regjeringsstyrker, ble utstyrt med viagratabletter for å kunne begå massevoldtekter, var oppkonstruerte. Libya var utvilsomt et diktatur, men det å styrte et diktatur er ikke en legitim begrunnelse for å intervenere, og heller ikke troverdig tatt i betraktning at alle de andre statene i den arabiske verden som har vært og fortsetter å være Vestens allierte, var og er diktaturer, minst like brutale som Gadaffis Libya. 

Alternative geostrategiske motiver

Spørsmålet som da melder seg, er hva som alternativt kunne være NATOs motiv for å gripe inn i Jugoslavia og Libya. Når det gjelder Libya, er det enkelt å peke på at landet har Afrikas største oljereserver. Kosovo er derimot et ganske ressursfattig område. Hva skulle NATO med det? 

Det underliggende motivet for å ønske NATO-utvidelse østover, skal jeg søke å forklare i en kommende artikkel. Det vi imidlertid kan fastslå, er at da krigen mot Jugoslavia starta i mars 1999, var det kun ett land på Balkan som var medlem i NATO; Hellas. Ved siden av Hellas, var forbundsrepublikken Jugoslavia fortsatt den sterkeste militærmakta på Balkan. Ved siden av Serbia, som var den folkerikeste av de tidligere republikkene i Jugoslavia, var også Montenegro fortsatt med, noe som ga Jugoslavia tilgang til Adriaterhavet. Mens det mye større Jugoslavia som eksisterte under den kalde krigen, holdt en uavhengig posisjon mellom øst og vest, på tross av at landet hadde et kommunistisk ettpartisystem på lik linje med østblokklandene, hadde det reduserte Jugoslavia bestående av Serbia og Montenegro gjenoppliva de sterke forbindelsene til Russland som eksisterte i perioden fram til første verdenskrig. En alliert av Russland lå altså nord for NATO-landet Hellas, med den nest sterkeste militærmakta, og tilgang til Adriaterhavet. Dette kunne også potensielt påvirke det politiske veivalget i andre Balkanstater med hovedsaklig gresk-ortodoks befolkning; Makedonia, Bulgaria og Romania.

Etter bombekrigen mot Jugoslavia, ble Kosovoprovisen løsrevet fra serbisk kontroll, og direkte administrert av NATO fram til den folkevalgte forsamlinga erklærte Kosovo som en uavhengig stat i 2008. Også etter det har NATO-styrkene hatt det overordna sikkerhetsansvaret for Kosovo, og dermed også sikret NATO en sterk tilsteværelse midt på Balkan. Ødeleggelsen av Jugoslavia gikk hardt ut over økonomien, og dette førte senere til at presidenten, Slobodan Milosevic ble styrta. Etter det fikk også Serbia en vestvennlig regjering, noe som imidlertid ikke varte særlig lenge, blant annet på grunn av den dype bitterheten som fortsatt eksisterer i den serbiske befolkninga mot NATO. Montenegro har imidlertid løsrevet seg fra føderasjonen, og sammen med både Slovenia, Kroatia og Makedonia, blitt NATO-medlemmer. Også Albania, Bulgaria og Romania har blitt NATO-medlemmer etter krigen, mens Serbia, som fortsatt ikke er det, og fortsatt har en Russlandvennlig regjering, nå er avskåret fra adgang til havet.

NATO-trusselen som krigsårsak

Gitt at NATO har oppkonstruert humanitære påskudd for å sette folkeretten til side og gå til angrepskrig mot to selvstendige stater, med katastrofale følger for disse, er det lett å forstå at bildet av NATO som en "snill" forsvarsallianse, som preger oppfatninga blant folk i Norge, ikke er tilsvarende utbredt i andre deler av verden. Spesielt Russland, som eksplisitt er definert som rival, har grunn til å oppleve NATO-utvidelse inn mot egne grenser som en trussel. Det er derfor ingen grunn til å tvile på at det var frykt for NATO-utvidelse til Ukraina som førte til at Russland først stilte et ultimatum til NATO om å stanse utvidelsen, og så, etter at dette ble avvist, gå til krig mot Ukraina for å fysisk hindre NATO-utvidelsen fra å kunne skje. Det er ingen grunn til å oppkonstruere andre motiver for krigen fra Russlands side.