Hva ligger bak Libyaintervensjonen?

Janne Haaland Matlary speiler den offisielle krigsretorikken når hun i Klassekampen 5.4 hevder at den pågående bombinga av Libya er en rein humanitær intervensjon. Intervensjonsmaktenes opptreden før og etter avstemninga i FNs Sikkerhetsråd sannsynliggjør imidlertid ikke at målet er å skåne sivile liv. Matlary avviser samtidig olje som motiv ved å vise til at Qadhafiregimet har vært en stabil leverandør de seinere årene. Men den analysen holder ikke når vi ser på Libyas betydning i et lengre tidsperspektiv og i en bredere arabisk sammenheng.

”Henrette borgerne i Benghazi”?
Det er ganske symptomatisk for den offisielle krigsretorikken når Matlary skriver at alternativet til å intervenere var å la Qadhafiregimet ”gå fra hus til hus og henrette borgerne i Benghazi”. Dette er halvveis et sitat fra al-Qadhafi. Delen ”og henrette borgerne i Benghazi” har al-Qadhafi imidlertid aldri uttalt. Dette er noe Matlary legger til.

Ser vi på det som er rapportert fra andre byer som har vært kontrollert av opprørerne, men som al-Qadhafis styrker har gjenerobret, finns det ingen indikasjoner på at gjenerobring har blitt fulgt av massakrer på ubevæpnede sivile. Derimot har det i selve kampene for å gjenerobre byer også gått mange sivile liv tapt, men det har det også gjort som følge av at opprørerne har erobra byer og ikke minst, som følge av bombing fra intervensjonsmaktene.

En langt mer rimelig tolkning av al-Qadhafis trussel, er at den referer til strategien som var tenkt brukt for å nedkjempe eventuelle gjenværende væpna opprørere. Strategien var trolig å skremme flest mulig opprørere bort fra byen, og over grensa til Egypt, for dermed å unngå kamphandlinger og egne tap i størst mulig grad.

Avvisning av fredsforhandlinger
I den grad det kan reises tvil om det reelle motivet til intervensjonsmaktene den dagen FN-resolusjonen ble stemt over, blir alt grunnlag for tvil feid til side når vi ser på opptredenen til intervensjonsmaktene i dagene og ukene som har fulgt etterpå.

Allerede i løpet av det første døgnet med bombing ble al-Qadhafis styrker tvunget til retrett fra Benghazi. Men det at den tenkbare trusselen mot Benghazis befolkning ble avverga, førte på ingen måte til at intervensjonsmaktene har vist så mye som snev av interesse for den andre delen av FN-resolusjonsteksten, den som krever umiddelbar våpenhvile fra begge parter og fredssamtaler. Tvert imot, i de første dagene av bombekampanjen ble al-Qadhafis offensiv raskt snudd til en offensiv fra opprørsstyrkene. Bombinga fortsatte og var og er åpenbart koordinert, etter beste evne, for å hjelpe opprørsstyrkene fram.

Mangelen på interesse for fredsforhandlinger og ønsket om å støtte opp om de militære opprørerne, viste seg også i ukene før al-Qadhafis styrker sto utenfor Benghazi. Initiativet til fredsforhandlinger som Venezuelas president Hugo Chavez fremma tidlig ble ikke bare hånlig avvist. Det ble heller ikke møtt med noen former for motforslag som grunnlag for forhandlinger.

Spørsmålet om forhandlinger ble avvist med referanse til at det uansett ikke ville kunne føre fram, at al-Qadhafi er en gal mann og lignende. Denne retorikken tar imidlertid ikke hensyn at al-Qadhafi nettopp har vist seg sårbar overfor internasjonalt politisk og diplomatisk press de seinere årene, og blant annet frivillig rapportert inn sitt program for anskaffelse av masseødeleggelsesvåpen nettopp på en slik bakgrunn.

Det er selvsagt ikke gitt at forhandlinger i internasjonal regi ville ført fram, men det påfallende er at de nåværende intervensjonsmaktene har vært langt mer kategoriske i sin avvisning av en mulig forhandlingsløsning mellom Qadhafiregimet og opprørerne enn Qadhafiregimet selv.

”The Libyans needed some bombing”
Leser man situasjonen ut fra aktørenes handlinger snarere enn aktørenes ord, framstår det som klart at ønsket om å intervenere militært til fordel for opprørerne har vært like tydelig i denne situasjonen som det var i forhold til Jugoslavia i 1999, da USAs daværende utenriksminister Madeleine Albright uttalte at ”The Serbs needed some bombing”. Ingen har uttalt tilsvarende at ”The Libyans needed some bombing”, men intensjonen er likevel like klar.

Viljen til å støtte opprørsstyrkene militært, ble tydeliggjort i en tidlig fase av opprøret, da et følge av britiske spesialsoldater ble pågrepet av opprørerne i det østlige Libya. Formålet med dette som ble en kortvarig diplomatisk fadese, var helt tydelig å knytte forbindelser til opprørsbevegelsen. Britenes ønske om å intervenere ble på det tidspunktet ikke tatt vel imot av opprørerne som fortsatt hadde tro på militær seier ved egne krefter.

At intervensjonen ikke skjedde tidligere enn den gjorde, har altså ikke noe å gjøre med at intervensjonsmaktene nølte men til slutt så seg ”presset” til å gripe inn, slik det framstilles i den offisielle retorikken. Viljen og ønsket om å gripe inn til fordel for opprørerne var sterk og markert allerede tidlig. Det som manglet før Qadhafiregimet var i stand til å slå opprørerne på defensiven, var først og fremst den politiske støtten til intervensjon fra opprørerne selv. I tillegg er det klart at intervensjonsmaktene også hadde behov for en dramatisk og tilspissa situasjon for å kunne legitimere retorikken om at intervensjonen har en humanitær og ikke en politisk begrunnelse overfor FN og overfor en krigstrøtt hjemlig opinion.

Hvorfor støtte opprøret?
Det store spørsmålet er ikke om det er ønsket om det er regimeskifte eller beskyttelse av sivile som er motivet for intervensjonen, men hvorfor intervensjonsmaktene nå ser seg tjent med å støtte væpna opprørsgrupper som søker å styrte Qadhafiregimet.

Janne Haaland Matlary hevder at dersom Vestens behov for sikre og stabile oljeleveranser hadde vært hovedmålet, ville det vært et argument for å akseptere at al-Qadhafi fikk slå ned opprøret og stabilisere sitt regime i fred. Bakgrunnen for å hevde dette er at Libya de seinere årene har vært en relativt stabil leverandør av olje og gass til Europa. Landet har også blitt åpnet for utenlandske investeringer i olje- og gassektoren, noe særlig britiske, franske og italienske, men også norske, oljeselskaper har dratt fordel av. Slik sett kan det framstå som paradoksalt at det nettopp er de landene som har vært nærest involvert med Qadhafiregimet økonomisk som har gått i spissen for militær intervensjon mot regimet.

Det har blitt spekulert fra enkelte hold at en del av begrunnelsen kan ligge i at al-Qadhafi i månedene i forkant av opprøret søkte å reforhandle avtalene som internasjonale oljeselskap opererer under i Libya, med sikte på å sikre den libyske staten en større andel av verdiene. De selskapene og de landene som i utgangspunktet er tyngst involvert i energisektoren i Libya er dermed også de som vil kunne tape mest på dette. Etter mitt syn kan utsiktene til økonomisk tap for tunge selskaper ha vært medvirkende, men er trolig ikke i seg selv viktig nok til å være utløsende årsak til at Frankrike og Storbritannia nå åpenbart ser sine interesser best tjent ved å styrte Qadhafiregimet gjennom å støtte opprørerne militært.

Arabisk oljes betydning
Viktigere enn både kortsiktig leveransesikkerhet og enkeltselskapers profittinteresser, er den betydninga Libya vil kunne spille geopolitisk. Den overordna målsettinga for USA og Vesten i forhold til den arabiske verden, er å opprettholde regimer som er sikkerhetspolitisk avhengige av Vesten, og som dermed aldri vil kunne inngå i noen antivestlig front. Dette er helt avgjørende ettersom den arabiske verden raskt og effektivt vil kunne destabilisere Vestens økonomi gjennom å holde igjen på oljeleveransene.

Hvor dramatisk virkninga av en eventuell oljeblokade vil kunne være, ble demonstrert under oljekrisa i 1973. Den gangen var USA fortsatt nær selvforsynt med olje, og den arabiske verden spilte samla sett ikke en så stor rolle som oljeleverandør som situasjonen er i dag.

I årene framover vil verdens avhengighet av arabisk olje bare tilta. Gulfstatene Saudi-Arabia, Kuwait, De forente Arabiske Emirater, Qatar og Oman innehar samla omtrent 44 prosent av verdens totale gjenværende oljereserver. Legger man Iraks 11 prosent, Libyas 3 prosent, Algeries 2 prosent og rundt 1 prosent til sammen for Sudan, Egypt, Marokko og Yemen, finner vi at den arabiske verden aleine kontrollerer over 60 prosent av all verdens gjenværende olje.

Bildet blir ikke lysere for Vesten av å vite at de ikke-arabiske landene med virkelig store konvensjonelle oljereserver er Iran, med 11 prosent, Venezuela med 7 prosent og Russland med 6 prosent av verdens totale gjenværende konvensjonelle reserver. Med unntak av de arabiske landene, er Canadas høyst ukonvensjonelle og miljøkontroversielle oljesandforekomster de eneste potensielle oljereservene av betydning som befinner seg i land med en grunnleggende provestlig geopolitisk orientering. Libyas oljereserver er aleine større enn USAs.

USAs supermaktsstatus og Vestens globale politiske og økonomiske dominans står derfor foran et ganske umiddelbart og dramatisk fall om så skulle skje at de provestlige regimene på den arabiske halvøya skulle falle og bli erstatta med regjeringer med ønske om og mot til å bruke oljemakta til å presse USA og Vesten. En demokratisk revolusjonsbølge i den arabiske verden som får skylle uhindra gjennom hele regionen, ville gjort et slikt scenario høyst sannsynlig.

Libyas rolle i geopolitikken
De arabiske diktaturstatene har spilt på lag med USA og Vesten som har erklært Iran som den store trusselen mot regionen. Selv om skepsisen mot ”perserne” også har en historisk rot i de arabiske folkemassene, er det ikke slik at befolkningene i de fleste arabiske land deler regimenes hat mot, og frykt for, det sittende iranske regimet. Tvert imot er det grunn til å tro at Irans president Ahmedinejad er vesentlig mer populær på gata i mange arabiske land enn han er på gata hjemme i Iran.

Det overveldende flertallet av arabere ser på Israel som den store trusselen, og solidariteten på folkenivå med palestinerne er sterk. Framtidige arabiske regjeringer som er avhengige av folkemeninga vil derfor ganske garantert innta en langt tøffere tone mot Israel og en tilsvarende mer forsonlig tone overfor Iran enn det de sittende diktaturene stort sett har gjort.

Selv om det enda ikke er avholdt noe demokratisk valg i Egypt, har utsiktene til å måtte konkurrere i et kommende demokratisk valg allerede ført til en markert endring i Egypts geopolitiske orientering. Mest tydelig kom dette til uttrykk da Egypt nylig, for første gang etter revolusjonen i Iran i 1979, lot et iransk marinefartøy passere gjennom Suezkanalen.

Både i Egypt og Tunisia vil islamske politiske partier med basis eller utspring i Det muslimske Brorskapet kunne komme til å gjøre det sterkt i de kommende valgene. Men også politikere med basis i de fortsatt sittende sekulære politiske maktstrukturene posisjonerer seg i forhold til kommende valg med en tøffere linje overfor Israel.

Egypt spiller en viktig geopolitisk rolle gjennom å være det folkerikeste og kulturelt dominerende landet i den arabiske verden, og gjennom sin kontroll over Suezkanalen. I motsetning til mange andre arabiske land, er imidlertid ikke Egypt eller Tunisia viktige oljeland. Egypt har noe olje, men har nylig godt fra å være en liten netto eksportør til å bli netto importør. Tunisia har ingen olje eller gassforekomster av noen betydning. Aleine vil de to arabiske landene hvor demokratiske revolusjoner ser ut til å kunne lykkes derfor ikke utgjøre den dramatiske trusselen mot vestlig dominans som det revolusjoner på den arabiske halvøya ville betydd.

Det faktum at Egypt og Tunisia ikke er oljeland begrenser også disse landenes handlefrihet i forhold til Israel, USA og Vesten. Spesielt Egypt vil være økonomisk sårbart for kutt i bistanden fra USA og eventuelle økonomiske sanksjoner fra Vesten, i tilfellet en ny demokratisk regjering for eksempel skulle komme til å åpne grensa mot Gaza og slik underminere den israelske blokaden av Hamasregjeringa.

Dersom Egypt og Tunisia fikk støtte fra det oljerike nabolandet Libya for en slik ny og tøffere politikk mot Israel og Vesten, ville en slik nordafrikansk blokk være betydelig mer robust mot slike sanksjoner. Spesielt Sør-Europas avhengighet av libyske olje- og gassleveranser ville betydd at USA ville fått store problemer med å få med EU på en sanksjonspolitikk overfor et folkestyrt Egypt og Tunisia.

Dersom de nordafrikanske arabiske landene skulle bli i stand til å føre en ny og tøffere utenrikspolitikk mot Vesten, vil dette lett forplante seg også til andre og enda mer oljerike arabiske land. Spesielt Irak vil kunne bevege seg mer i den retninga. De eneveldige Gulfstatene vil da kunne risikere å bli stående isolert med en provestlig utenrikspolitisk linje, noe som vil gjøre disse landene enda mer sårbare for opprør.

Bevisstheten om dette vil kunne være nok til at også Saudi-Arabia vil kunne reorientere kursen. Dette er tross den proamerikanske og Iranfiendtlige geopolitiske orienteringa også et land som aldri har anerkjent Israel og som er ideologisk forplikta på islamsk og arabisk solidaritet. Dermed vil marerittscenarioet for Israels og USAs og Vestens geopolitiske strateger kunne nærme seg en realitet, spesielt i en setting hvor det eventuelt skulle oppsto nye konfrontasjoner mellom Israel og palestinerne av typen Gazakrigen i 2008/2009.

Al-Qadhafis og opposisjonens posisjoner
Spørsmålet er så hva slags libysk regime som eventuelt ville kunne inngå en allianse med nye, demokratiske og mer USA og Israel-kritiske regjeringer i Egypt og Tunisia; Qadhafiregimet eller opposisjonen?

Svaret er i utgangspunktet begge. Janne Haaland Matlary har rett i at al-Qadhafi har framstått som en stabil forretningspartner for oljeimportørene i Sør-Europa. Men han har en fortid som rabulist og selverklært antiimperialist, og det er grunn til å tro at tilnærminga til Europa og Vesten de seinere årene har vært mer av taktisk karakter enn motivert av ideologisk overbevisning. Al-Qadhafis primære drivkraft er sin egen politiske og fysiske overlevelse, så dersom han hadde oppfatta at han ville ha mer å tjene på å gå i kompaniskap med antivestlige krefter i regionen, er det liten grunn til å tro at han ville ha nølt.

Når det gjelder den libyske opposisjonen er den i liten grad organisert og dermed generelt ganske uoversiktelig. En del av opposisjonen, særlig den som i stor grad har oppholdt seg i eksil i Europa, er knytta til det tidligere kongehuset som al-Qadhafi styrta i 1969. Andre deler har en islamistisk orientering, hvorav noen har forbindelser til Al-Qaida mens andre har forbindelser til Det muslimske Brorskapet. Den tredje og tilsynelatende dominerende delen av opprøret i dagens opprørsledelse, er krefter som har vært knytta til Qadhafiregimet men som har røket uklar med Qadhafi av personlige årsaker, eller som krysset over til opposisjonen av opportunistiske årsaker.

Trolig er det de delene av opposisjonen som har en islamistisk orientering som står sterkest i befolkninga. Dersom Qadhafiregimet hadde falt som følge av opprøret, uten vestlig innblanding, ville er det derfor svært sannsynlig at et framtidig Libya ville lagt seg på en mer, ikke en mindre, vestkritisk politisk linje enn dagens.

Mulige effekter av intervensjon
Ved raskt å indikere vilje til å gi opprørerne militær støtte, har de vestlige intervensjonsmaktene styrket de kreftene innad i opprørsledelsen som har de næreste forbindelsene til Vesten i utgangspunktet. Slik situasjonen ser ut nå, mangler opprørerne imidlertid tilstrekkelig brei folkelig oppslutning i andre deler av landet enn på den østlige halvøya Kyrenaika. Spesielt påfallende er det at størstedelen av hæren synes å forbli lojale mot al-Qadhafi. Dette gjør opprørerne enda mer avhengige av vestlig støtte framover.

Per i dag er det to scenarier som kan framstå som sannsynlige: Det første er at NATO intensiverer støtten til opprørerne gjennom økt bombing og økt etterretningssamarbeid på bakken slik at opprørsgruppene til slutt kan marsjere inn i Tripoli som seierherrer.

Det andre er at det inngås en våpenhvile hvor opprørerne beholder kontroll over den østlige delen, mens Qadhafiregimet beholder kontrollen i den vestlige av Libya. Flere land vil da komme til å følge Frankrikes eksempel og anerkjenne den provisoriske regjeringa i Benghazi som Libyas legitime regjering. Qadhafiregimet i vest vil bli holdt nede med sanksjoner, mens Benghaziregimet vil få igang igjen oljeproduksjonen.

Uansett om den provisoriske Benghaziregjeringa ender med å få kontroll over hele Libya, eller bare den oljerikeste østlige delen, vil den være sårbar fra to hold. Ved en deling vil det vestlige Libya være langt mer folkerikt og vil stå sterkere militært ved en eventuell gjenoppblussing av stridighetene. Ved en seier er det sannsynlig at Qadhafilojalister med base i hans egen og allierte stammer vil organisere motstandsceller mot det de vil anse som en Quislingregjering, etter modell av hvordan Saddamlojalister organiserte motstandskamp de første årene etter Irakinvasjonen.

For det andre er det ikke usannsynlig at det vil bryte ut intern strid mellom de gruppene som per i dag står sammen mot Qadhafiregimet. Spesielt de Al-Qaida-affilierte elementene blant opprørerne vil raskt komme til å vende våpnene sine mot den relativt sekulære og vestligorienterte Benghaziregjeringa. Og de vil raskt kunne få mer suksess mot en slik relativt svak regjering enn de har hatt mot Qadhafiregimet. Dette er trolig også noe av den taktiske begrunnelsen for at Al-Qaidaelementer nå slåss side om side med CIA-støtta vestorienterte opposisjonelle mot al-Qadhafi.

I alle tilfeller vil den provisoriske regjeringa stå så svakt at den med stor sannsynlighet vil søke om støtte fra en NATO-leda ”stabiliseringsstyrke”, etter modell av ISAF i Afghanistan. Når Libyas ”legitime regjering” ber om slik støtte, er det ikke formelt å regne som okkupasjon, selv om det for alle praktiske formål likevel vil fungere slik.

Flate og ganske folketomme Libya er lettere å holde kontroll over med avanserte moderne vestlige våpen enn folketette jordbrukslandsbyer i Mesopotamia eller fjellrike distrikter i Afghanistan. Det er derfor sannsynlig at et provestlig regime i Libya vil kunne stabiliseres ved hjelp av en mer begrensa militærstyrke.

Dermed har Vesten oppnådd å få en strategisk viktig militærbase i Nord-Afrika og samtidig sikra seg et regime som er sikkerhetspolitisk avhengig av Vesten, og som dermed ikke vil spille på lag med nye demokratiske og potensielt vestenkritiske regjeringer i Egypt og Tunisia. Dermed vil man også ha langt bedre mulighet til å holde kontroll med utviklinga i disse landene og den arabiske verden for øvrig, enn det så ut til for bare få uker siden, etter at Mubarakregimet falt.