1989 i den arabiske verden?

Den arabiske verden var fram til for få dager siden en bastant blokk av korrupte diktaturer. Store folkelige demonstrasjoner i Jordan i dag peker i retning av at Tunisias mangeårige diktator Zine Al Abidine Bin Alis ydmykende hals over hode flukt i forrige uke kan bli begynnelsen på en demokratisk bølge (Oppdatering 25.1: Store massedemonstrasjoner i Egypt i dag peker i samme retning. Angsten for regimet synes å ha sluppet taket. Spørsmålet er bare om regimet gjennom sin brutalitet er i stand til å gjenopprette angsten) (Oppdatering 1.2: Med dagens millionmannsdemonstrasjon er det trolig bare et tidsspørsmål før Mubarak må trekke seg. Samtidig har opptøyene i Jordan tvunget kongen til å sparke regjeringa også der). Det er ikke utenkelig at det kan bli en bølge med like stor kraft som den som skyldte over østblokkstatene høsten 1989 og som endte med den forhatte Berlinmurens fall. Det er flere likhetstrekk mellom situasjonen i Østblokklandene i 1989 og de arabiske statene i dag:

1. Forakta regimer
En grunnleggende likhet er at dagens regimer i den arabiske verden ikke bare er udemokratiske i innhold. De mangler også ethvert snev av folkelig støtte. I likhet med hva tilfellet var med Jaruzelskis Polen og Honeckers DDR, har Bin Alis Tunisa, kong Abdullahs Jordan og Hosni Mubaraks Egypt lenge blitt betraktet av sine lands borgere som regimer som utelukkende sitter med makta av to grunner: For å bevare sin egen makt og privilegier og for å tjene de geopolitiske interessene til en utenforstående supermakt.

Utenom regimets administrasjon og sikkerhetsstyrker finns det ingen samfunnsklasse, ingen etnisk gruppe, ingen religiøs gruppering, ikke en gang en klan eller stamme som genuint støtter disse regimene og som vil kunne mobiliseres som motkraft i det flertallet setter seg i bevegelse. Regimene har heller ingen reell ideologi å støtte seg til, og ikke noe ideologisk motivert partiapparat, bare en gjeng karrierister som vil hoppe over til opposisjonen ved første tegn til at det vil bedre deres karriereutsikter. I så måte skiller de arabiske diktaturene seg fra Iran hvor regimet nylig klarte å motstå et folkeopprør av betydelig større dimensjoner enn det som nå felte Ben Ali.

Svekket supermakt
Det var Sovjetunionens seier over Nazi-Tyskland under 2. verdenskrig som brakte alle de sovjetvennlige regjeringene til makta i Østblokklandene. De eneste landene hvor kommunistene kom til makta ved egen hjelp og ved folkelig oppslutning, var Albania og Jugoslavia, som påfallende nok også var de kommuniststatene i Øst-Europa som brøyt ut av Sovjetblokken, og Tsjekkoslovakia, som også forsøkte å gå sine egne veier i 1968, men ble stoppet av sovjetisk invasjon. Etter 1968 mistet også det tsjekkoslovakiske kommunistregimet det elementet av reell folkelig oppslutning som regimet fram til da hadde hatt. Alle de andre medlemslandene i Warszawapakten var etter det reine marionettstater for Sovjetunionen. Når disse regimene likevel klarte å holde seg ved makta helt fram til 1989, var nettopp erfaringene fra den sovjetiske innmarsjen i Tsjekkoslovakia i 1968 og i Ungarn 12 år tidligere en viktig del av folks bevissthet. Om regimet i seg selv var svakt og på leirføtter, fantes det en bestemt supermakt i bakgrunnen som ikke ville sitte stille og se på at maktgrunnlaget i egen bakgård smuldret bort.

Selv om måten USA har skaffet seg innflytelse i den arabiske verden har vært noe annerledes, har realitetene på i de seineste tiårene på mange måter vært de samme som de var i Østeuropa etter 1968, med USA i rollen som Sovjetunionen. I noen av landene (Marokko, Jordan, Kuwait) regjerer konger eller sjeiker som ble installert av tidligere kolonimakter før de trakk seg ut, mens i andre land er det partier med grunnlag i den historiske frigjøringskampen mot kolonimakta som under (Tunisia og Egypt) eller etter (Algerie)den kalde krigen valgte å søke støtte fra USA og Vesten for å oppnå økonomiske fordeler og opprettholde sitt maktgrunnlag.

I motsetning til hva tilfellet var i den sovjetkontrollerte Østblokken, har det skjedd tilfeller i den arabiske verden hvor USA-støtta regimer faktisk har blitt styrtet, slik det skjedde i Syria og Libya og også i det nærliggende, ikke-arabiske, Iran. Det har også vært et tilfelle hvor et tidligere USA-støtta regime vendte seg mot sin tidligere støttespiller; tilfellet Irak. I alle disse landene har befolkningene blitt behørig straffet. Befolkninga i Iran ble straffet med åtte år med krig mot Irak, som i disse årene ble oppildnet og utrustet av Vesten. Befolkninga i Libya ble straffet med bombetokter og internasjonale økonomiske sanksjoner, mens alle vet hva som til slutt skjedde med Irak.

Både evnen og viljen til å forsyne de arabiske diktaturstatene med våpen, etterretning og i noen tilfeller penger for å opprettholde sin posisjon ved makta, og viljen og evnen til å bruke en rekke ulike virkemidler for å straffe folk og nasjoner som har brutt med alliansen med USA og Vesten, har trolig bidratt til at de arabiske diktaturstatene har klart å holde seg ved makta gjennom flere tiår uten snev av folkelig støtte. Når opprøret i den arabiske verden har startet i 2010 er det derfor heller ikke unaturlig å se det i sammenheng med at pilene for USAs makt og innflytelse i verden peker bratt nedover, akkurat slik de gjorde for Sovjetunionen på slutten av 1980-tallet.

USAs økonomiske problemer er ikke av samme karakter som Sovjetunionens. USA har ikke problemer med forsyning av dagligvarer til befolkninga. Til gjengjeld hadde Sovjetunionen heller ikke USAs problemer med galopperende underskudd på såvel statsbudsjettet som handelsbalansen med utlandet på 1980-tallet.

Sovjetunionen sleit gjennom hele 1980-tallet med en krig som både geografisk og i forhold til forløpet av krigen er nesten 100 prosent identisk med de problemene som USA sliter med i Afghanistan i dag.

Mangelen på tiltro til eget system førte til at den antatte reformatoren Mikhail Gorbatsjov ble valgt til generalsekretær i det sovjetiske kommunistpartiet i 1985 etter at de tre foregående geriatriske generalsekretærene hadde avlidt i rask rekkefølge. I USA bidro kombinasjonen av økonomisk krise og håpløse utsikter i krigene i Irak og Afghanistan til at den antatte reformatoren Barack Obama ble valgt til president i 2008. Gorbatsjov startet reformer i den sovjetiske økonomien, men resultatet ble bare forverring og økt folkelig forbitrelse. Foreløpig ser det ikke mye bedre ut for Obama. Gorbatsjov ble derimot en helt i utlandet for sin vilje til å la være å gripe inn mot demokratibevegelsen i Øst-Europa i 1989. For dette mottok han Nobels Fredspris. Barack Obama har allerede mottatt Nobels Fredspris. Det gjenstår å se om han vil følge Gorbatsjovs eksempel og la de USA-støtta diktaturregimene i den arabiske verden falle på samme måte som Sovjunionen lot Østblokkdiktaturene falle i 1989.

(Oppdatering 26.1: Foreløpig synes det som om USA fortsetter å gi støtte til sine allierte blant diktatorene. I Obamas "State of the Union-tale ble ikke massedemonstrasjonene for demokrati i Egypt nevnt med et ord, mens Hillary Clinton har gått direkte ut med støtte til regimet, som hun mener er stabilt, og oppfordrer "begge parter" til å være "tilbakeholdne". Oppdatering 2.2: Nå, etter at Mubarak sjøl har erklært at han ikke søker gjenvalg til høsten, har USA endra retorikken og framstår i langt større grad som om USA støtter en snarlig avgang fra Mubarak. Det er mulig å tolke det som et ønske om at Mubarak går av før valget i september. Strategene i Washington har åpenbart erkjent at USA vil framstå i et enda mer negativt lys i egypternes øyne om de framstår som støttespillere for Mubarak til det siste, når Mubarak uansett er ferdig politisk)

Dødsstøt for sionismen?
Dersom Obama og resten av Vesten lar være å intervenere, og faktisk, som Gorbatsjov gjorde, heller viser støtte til de demokratiske revolusjonene og tydeliggjør at diktatorene må klare seg uten støtte, kan USA og Vesten regne med omtrent like stor taknemlighet fra de undertrykte folkemassene i den arabiske verden som det som ble Sovjetunionen til del da de lot sine østeuropeiske marionettstater falle, det vil si null.

Uten det gamle imperiet i Østblokken, og med en økonomi i stadig nedgang, gikk det knapt to år før Sovjetunionen selv brøyt sammen og hele det kommunistiske systemet i Østblokken dermed var en saga blott. Det er lite trolig at en demokratisk flodbølge over den arabiske verden vil ha tilsvarende konsekvenser for det kapitalistiske verdenssystemet umiddelbart, ettersom systemet ikke ensidig hviler på USAs militære og økonomiske muskler på samme måte som Østblokkommunismen hvilte på Sovjetunionen. Derimot er det sannsynlig at det vil få ganske umiddelbare følger for sionismen i Midtøsten. Demokratisering i den arabiske verden vil ikke true sionismen direkte i den forstand at folket i Israel vil reise seg mot det sionistiske systemet på samme måte som folket i arabiske land vil reise seg mot diktaturet. Tvert imot, de mest ekstremistiske formene for sionismen har stadig styrket sin stilling blant israelske velgere gjennom de seineste valgene. Men sionismen hviler ikke først og fremst på støtte fra sionistene selv. Den hviler først og fremst på massiv økonomisk og militær støtte fra USA.

Det hardeste slaget mot sionistiske ekspansjonsplaner kom på 1970-tallet da Israel ble tvunget til å gi Sinai tilbake til Egypt. Dette var delvis et resultat av at USA ønsket en fredsløsning etter at Egypt hoppet over fra Sovjetalliert til USA-alliert etter at Anwar Sadat tok over etter Gamal Abdul-Nasser. Men det er lite trolig at det i seg selv ville vært nok til å presse på plass den mektige Israellobbyen og få Israel til å oppgi både økonomisk lukrative og strategisk svært viktige bosettinger på Sinaihalvøya, som også hadde religiøs betydning for religiøse sionister. Når både den amerikanske Israellobbyen og Israel ble tvunget til å akseptere ønsket om en fredsavtale til Egypts fordel, var det først og fremst fordi den arabiske verden, for første og, hittil, siste gang viste enhet og tok i bruk sin økonomiske makt gjennom å stanse forsendelsene av olje til USA og allierte land i Europa. Dette førte til full stans for økonomiene i Europa som var direkte avhengige av oljeimporten fra Midtøsten, men også til en eksplosjonsarta prisøkning på olje som også ramma forbrukere og industri i USA, som i første rekke får sin oljeimport fra Latin-Amerika, særlig Venezuela.

I dag er USA enda mye mer sårbar for denne typen virkemidler fra de arabiske oljeeksportørene. For det første fordi USA nå er enda mye mer avhengig av import av olje enn den gangen da USAs egen produksjon var høyere mens forbruket var betraktelig lavere. For det andre fordi USAs viktigste direkte oljeleverandør, Venezuela, med all sannsynlighet hadde støttet en arabisk oljeblokade av USA for å presse USA til å presse Israel til å oppgi illegale bosettinger, oppheve okkupasjonen av Vestbredden og blokaden av Gaza og rive den folkerettsstridige muren på okkupert palestinsk territorium.

På samme måte som demokratibølgen i Øst-Europa i 1989 førte til riving av den forhatte Berlinmuren, kan derfor demokratibølgen som kanskje, forhåpentligvis, vil skylle over den arabiske verden føre til at den minst like forhatte separasjonsmuren på okkupert palestinsk territorium blir revet. Hvis det nå likevel ikke blir noen demokratibølge i den arabiske verden, vil nettopp denne sammenhengen trolig også være forklaringa.

(Oppdatering 3.3: Mubarak falt, som kjent. Fortsatt kan man ikke konkludere med at Tunisia og Egypt har fått et grunnleggende regimeskifte, men signalene om en omlegging av den geopolitiske orienteringa er tydelige. Mest oppsiktsvekkende er det at iranske marinefartøyer har fått passere gjennom Suezkanalen. I går måtte også den Mubarakutnevnte, og -lojale, statsministeren Ahmed Shafiq trekke seg. I stedet ble den tidligere transportministeren Essam Sharaf utnevnt. Sharaf har tillit blant demonstrantene av to grunner: For det første trakk han seg i sin tid i protest mot korrupsjonen i regjeringa. For det andre er han kritisk mot Israel. I følge NRKs Odd Karsten Tveit har han uttalt at han ikke vil si opp fredsavtalen, men at han vil holde forbindelsene med Israel på et minimumsnivå inntil en fredsavtale med palestinerne som grunnlag for opprettelsen av en suveren palestinsk stat er på plass.

I andre land i regionen er utviklinga foreløpig mer uklar. I Jordan hvor demonstrasjonene spredte seg først, har det foreløpig ikke skjedd noe nytt. I Algerie har forsøk på å organisere protester blitt slått hardt og brutalt ned. I Marokko har det vært store demonstrasjoner, men også der har politiet slått ned protestene.

I Yemen har det vært de mest langvarige folkelige protestene mot regimet, men situasjonen der er noe annerledes ettersom landet lenge har hatt en politisk opposisjon og klanlojaliteter er sterke, noe som gjør at regimet også har sterkere støttespillere også i folket enn i mer moderne samfunn som Egypt og Tunisia.

Opprøret har også inspirert opposisjonsgrupper i Irak, spesielt i det kurdiske Nord-Irak, hvor det har vært massive demonstrasjoner mot den regjerende koalisjonen av "klanpartiene" PUK og KDP.

Blant de autokratiske gulfstatene har opposisjonelle begynt å bevege på seg i Oman, mens regimet i den hardeste politistaten, og det geopolitisk viktigste landet i Midtøsten, og kanskje verden, Saudi-Arabia, foreløpig har klart å holde ting i sjakk.

I Bahrain har det derimot vært kjempedemonstrasjoner og kraftige sammenstøt, og det er trolig det landet som per i dag har størst utsikter for å få en form for maktskifte. Også der har imidlertid regimet en form for støtte i deler av befolkninga, det vil si blant sunnimuslimene som utgjør drøyt 20 prosent. Skulle det skje en demokratisk omveltning i Bahrain og en representant for sjiaflertallet komme i statsministerposisjon, kan det bli dramatisk for USA som har sin militære hovedbase i landet.

Libya er det landet som utvilsomt har fått mest oppmerksomhet, og det eneste landet hvor opprøret har fått en militær form. Her har opprørerne per nå tilsynelatende kontroll over omtrent halve landet, om enn en mindre andel av befolkninga, ettersom en så stor del av befolkninga lever i hovedstaden som fortsatt er klart under al-Qadhafi-regimets kontroll. Al-Qadhafi har i løpet av de siste årene bevega seg fra å være selve sjefsterroristen til å bli en av flere diktatorer i regionen med gode forbindelser til vestlige oljeselskaper. Al-Qadhafi har også samarbeida med vestlige interesser geopolitisk, i kampen mot Al-Qaida, men også i forbindelse med konflikten i Darfur, hvor Libya det siste året har vært base for den USA-støtta opprørsgruppa JEM. Dette har likevel ikke hindra vestlige land, med USA i spissen, fra å fordømme Al-Qadhafi i kraftige ordelag på en helt annen måte enn hva tilfellet var i startfasen av opprøret i Egypt, da Mubarakregimet drepte hundrevis av helt fredelige ikke-bevæpna demonstranter.

Alt tyder på at USA og Vesten søker å posisjonere seg i forhold til et kommende nytt regime i Libya, og i den forbindelsen søker de å gjenskape bildet av Al-Qadhafi som Vestens gamle fiende. Den rollen er al-Qadhafi da også mer enn villig til å spille i den situasjonen han nå befinner seg i, for dermed å kunne spille ut det antiimperialistiske kortet mot opprørerne, som bin Ali og Mubarak aldri kunne få gehør for. Det gjør at utfallet av kampen i Libya på det nåværende tidspunktet er umulig å spå. Det er også vanskelig å vite hva utfallet blir om al-Qadhafiregimet faller.

Selv om Vesten gjør sitt ytterste nå for å innynde seg i opposisjonen, og også har gamle kontakter der fra de delene av opposisjonen som er knytta til det gamle kongehuset som regjerte Libya på korrupt vis før al-Qadhafi tok makta for 41 år siden, er det langt fra sikkert at det er disse som vil vise seg å være de sterkeste. Opprørerne har også fått sterk og tidlig støtte fra blant andre Yusuf al-Qaradawi, en av de mest innflytelsesrike teologene knyttet til Det muslimske Brorskapet i Egypt. Spesielt i det østlige Libya, hvor opprørerne per i dag har makta, har islamistiske grupperinger, både Brorskapet og mer militante grupper med forbindelser til Al-Qaida, hatt sin tradisjonelle base.)