Løsningene for Afghanistan

Med fire drepte norske soldater søndag kveld, kom det samla antallet drepte soldater fra den internasjonale styrken opp i 99 for juni 2010. Åtte og et halvt år etter invasjonen, får vi den blodigste måneden noen gang i krigen for de internasjonale styrkene. Antallet sivile dødsofre øker også stadig. Man må, som jeg refererte fra NUPI-forsker Helge Lurås i min forrige postering,"konkludere med den norske militære deltakelsen i Afghanistan har vært bortkasta, mislykka og kontraproduktiv".

Det har i lengre tid nå blitt snakket om, også fra den norske regjeringa, at "det finns ingen militær løsning". Det betyr at det må finnes en politisk løsning, men hva denne løsninga faktisk skal bestå i, snakkes det for lite konkret om. Jeg vil oppsummere at hovedpunktene i en ny vestlig politisk strategi for Afghanistan bør bestå i følgende:

1. Stans i alle former for støtte til diktaturstater i den arabiske verden
2. Stans i alle former for støtte til og samarbeid med Israel inntil landet aksepterer fredsavtale med palestinerne med grunnlag i Folkeretten
3. Uttrekning av alle vestlige styrker fra Afghanistan
4. Stans i alle former for militær og økonomisk støtte til den krigsherredominerte Karzairegjeringa i Afghanistan.
5. Diplomatisk og økonomisk press på India for å akseptere en fredsløsning om Kashmir som respekterer ønskene til folkeflertallet i Kashmir.

Al-Qaida er ikke afghansk, men arabisk
Utsagnet om at "det finns ingen militær løsning", retter seg i utgangspunktet mot Taliban og andre afghanske parter i krigen. Men påstanden er minst like sann i forhold til Al-Qaida. For hver Al-Qaida-aktivist som drepes på slagmarka, rekrutteres flere nye. Det er også umulig å sloss militært mot en terrororganisasjon som rekrutterer overalt i verden, og kan slå til overalt i verden.

Det at Al-Qaida ikke kan knuses militært, betyr imidlertid heller ikke at striden kan løses med forhandlinger mellom Obama og Bin Laden. Al-Qaida har et mål om å innføre et muslimsk verdenskhalifat, bygd på konservativ fortolkning av sharia. Dette er et mål bare en svært liten andel av verdens muslimer deler. Dette er da heller ikke grunnlaget for at organisasjonen fortsatt klarer å rekruttere. Det Al-Qaida klarer å rekruttere på grunnlag av, er raseriet mot Vestens, spesielt USAs, politikk i forhold til den arabiske verden. Måten å knuse Al-Qaida på, er å frata organisasjonen dets rekrutteringsgrunnlag, og det handler om å gjennomføre en fundamental endring i Vestens politikk i forhold til den arabiske verden.

Stans støtten til korrupte arabiske diktaturer
USA og andre vestlige land må trekke ut alle militære styrker som står i arabiske land for å støtte udemokratiske regimer, samt stanse alle våpenleveranser, alt etterretningssamarbeid og all annen støtte til Saudi-Arabia, Egypt, Algerie og andre undertrykkende og korrupte regimer i den arabiske verden.

Vesten og USA må akseptere at disse regimene, som har bidratt til å gi USA og Vesten geopolitisk kontroll over mesteparten av de nesten 60 prosente av verdens totale gjenværende oljereserver som befinner seg i arabiske land, både kan og bør bli styrta av sitt eget folk. Vesten må videre akseptere at nye myndigheter i disse landene vil bruke oljeressursene, både til å bygge velferd i egne land, og til å fremme den arabiske verdens interesser i forhold til Vesten når det gjelder Israel-Palestinakonflikten.

Midtøstenløsning basert på Folkeretten
For at kampen mot Al-Qaida ikke skal gå over i en økonomisk eller militær krig mot nye folkelig forankra regjeringer i den arabiske verden, er det avgjørende at stans i støtten til arabiske diktaturer følges opp med en fullstendig omlegging av politikken i forhold til Israel-Palestina. Løsninga på denne konflikten er overhodet ikke vanskelig å peke på. Den ligger i en tostatsløsning som følger de internasjonalt anerkjente grensene fra før 1967.

Det betyr i klartekst at det opprettes en palestinsk stat i Gaza, hele Vestbredden og Øst-Jerusalem. For at dette skal kunne skje, må alle de folkerettsstridige israelske settlerkoloniene på Vestbredden og i Øst-Jerusalem avvikles. Israel må også gi tilbake Golanhøydene til Syria, og på tilsvarende måte avvikle de folkerettsstridige settlerkoloniene i dette illegalt annekterte landområdet.

Ingenting tyder på at noen av partene på palestinsk eller arabisk side i dag ville avvise en slik fredsløsning. I Isreal ville derimot en slik løsning med basis i Folkeretten i dag skape ramaskrik. Spesielt vil kravet om å erkjenne at også Øst-Jerusalem må inngå i en framstidig palestinsk stat bli vanskelig å svelge. Så å si hele det politiske spekteret på jødisk-sionistisk side har vendt seg til forestillinga om at hele Jerusalem tilhører Israel. Det gjør den hellige byen imidlertid utvilsomt ikke i følge Folkeretten, og uten at også Øst-Jerusalem, som både kulturelt og økonomisk utgjør sjølve kjernen i Palestina, inngår i en uavhengig palestinsk stat, vil en fredsløsning ikke kunne vinne aksept verken blant det palestinske folket eller i den arabiske verden generelt.

Sjøl om det vil sitte langt inne for enhver israelsk regjering å godta, har USA de nødvendige maktmidlene til å presse Israel til å akseptere en fredsløsning i tråd med Folkeretten ettersom Israel er fullstendig avhengig av den økonomiske og militære bistanden fra USA.

Ingen forhandlinger med Taliban
I den grad det snakkes konkret om politisk løsning, snakkes det oftest om forhandlinger med "det moderate Taliban". Dette Taliban finnes ikke. Det finns krefter i Taliban man kan gjøre avtaler med, i bytte med penger og maktposisjoner. Men disse korrupte delene av Taliban er allerede i stor grad integrert i det sittende afghanske regimet, noe som har bidratt til at det allerede er vedtatt ekstremt kvinnefientlige lover i Afghanistan.

Det Taliban som har avvist å la seg integrere sammen med andre korrupte og fundamentalistiske krigsherrer i det nye NATO-støtta afghanske regimet, deler den grunnleggende ideologien som Al-Qaida står for. Det innebærer at forhandlinger med denne organisasjonen bare vil kunne føre fram om man godtar å gjøre hele Afghanistan til en islamistisk stat uten noen former for kvinnerettigheter og uten noen form for demokrati.

Hent soldatene hjem
På samme måte som med Al-Qaida, må Taliban nedkjempes, ikke med vestlig militærmakt, men ved å frarøve organisasjonens dets rekrutteringsgrunnlag. Det viktigste rekrutteringsgrunnlaget for Taliban er ganske enkelt motstanden mot utenlandsk okkupasjon.

Når utenlandske militære styrker utgjør den reelle maktfaktoren i et land, er det for alle praktiske formål et okkupert land, og oppleves som okkupert av innbyggerne i landet. Dette gjelder også når styrkene er "invitert inn av landets regjering" slik de sovjetiske okkupasjonsstyrkene var på 1980-tallet, eller er der med støtte i et FN-mandat, slik tilfellet er for NATO-styrkene i dag.

Den sovjetiske okkupasjonen på 1980-tallet endte med å styrke de reaksjonære islamistiske bevegelsene som gikk under betegnelsen Mujahedin, fordi det var disse som tok til våpen mot de sovjetiske okkupantene. På samme måte styrker NATO-okkupasjonen i dag de reaksjonære islamistiske motstandskreftene som går under betegnelsen Taliban, fordi det er Taliban som i dag tar til våpen mot okkupantene fra NATO. Det viktigste bidraget til å hindre at Taliban lykkes med å rekruttere flere afghanske pashtunere til sin kamp, er derfor å trekke alle norske og andre utenlandske styrker ut av landet.

Kutt støtten til Karzairegimet
Det afghanske regimet, under ledelse av Hamid Karzai, som USA med allierte installerte i 2001, er for det første verdens mest korrupte. For det andre består det av en samling av Afghanistans verste krigsforbrytere fra borgerkrigsperioden tidlig på 1990-tallet. For det tredje er mange av regjeringsmedlemmene og guvernørene tungt involvert i narkotrafikken. For det fjerde mangler regimet demokratisk legitimitet.

Valgene i 2004 og 2005 til henholdsvis president og nasjonalforsamling var prega av omfattende og systematisk valgfusk, sjøl om dette på det tidspunktet i liten grad ble rapportert i vestlig mainstreampresse, som på dette tidspunktet fortsatt var opptatt av å portrettere propagandabildet av Afghanistan som "den vellykka krigen" (sammenligna med Irak som da framsto som en mye verre katastrofe). Under presidentvalget i 2009 var imidlertid de indre motsetningene innad i regimet, og innad i FN og den amerikanske administrasjonen, så sterke at noen av disse så det i sin interesse å delegitimere Karzai ved å få fram fakta om det omfattende og systematiske valgfusket. Dermed ble dette også kjent for verden, men for det afghanske folket var dette altså ikke noe nytt.

Dette udemokratiske, korrupte og tungt kriminelt belasta regimet oppleves av mange afghanere som et enda større onde enn Taliban fordi volden og undertrykkinga fra dette regimet er mer vilkårlig. Det fører blant annet en politikk som favoriserer bestemte klaner og etniske grupper i ulike deler av landet, noe som driver rivaliserende klaner og etniske grupper over i armene på Taliban.

Opprustning av det afghanske krigsherreregimet under Karzai, slik NATOs exitstrategi synes å være i dag, er dobbelt kontraproduktiv. For det første er det slik at jo sterkere dette regimet blir, jo mer det blir i stand til å gjøre seg gjeldende utover på den afghanske landsbygda, jo flere afghanere er det som får føle hva dette regimet representerer av organisert kriminalitet og maktmisbruk, jo flere blir det som vil drives til å gjøre motstand mot regimet. Og så lenge motstanden representeres av Taliban, vil dette føre til at stadig flere drives over i armene på Taliban.

For det andre er det bare ekte demokratiske krefter med base i det afghanske folket som til slutt kan seire over Taliban. Slike krefter blir systematisk forfulgt av Karzairegimet og dets kriminelt belasta afghanske støttespillere. På den måten bidrar en opprustning av Karzairegimet til å underminere motstanden mot Taliban i det afghanske samfunnet.

Press på India for fredsløsning i Kashmir
På samme måte som mujahedin på 1980-tallet fikk støtte utafra, særlig fra USA, men via Pakistan, har også Taliban fått støtte utenfra, hele tida, fra 1994 og fram til og med i dag, fra Pakistan. For Pakistan handler støtte til ekstremistiske islamistgrupper i Afghanistan om forholdet til India. Så lenge forholdet mellom India og Pakistan forblir fiendtlig, er marerittscenariet for Pakistan at India og Afghanistan utvikler et godt samarbeidsforhold, og slik sett ringer inn Pakistan.

Afghanistan har et selvstendig grunnlag for konflikt med Pakistan i det faktum at pashtunerne, som utgjør den største og historisk mektigste etniske gruppa i Afghanistan, også befolker grenseprovinsen Khyber-Pakhtunkhwa og den nordøstlige delen provinsen Baluchistan, med hovedbyen Quetta.

Da India og Pakistan i 1947 ble anerkjent av FN som uavhengige stater gjennom en avstemning i FNs generalforsamling, var det ett land som stemte mot anerkjennelse av Pakistan, og det var Afghanistan. Grunnen var at Afghanistan den gangen og i lang tid etterpå ikke godtok at delelinja mellom britisk India og det uavhengige Afghanistan skulle gå tvers gjennom det pashtunske området. Fra et afghansk perspektiv var det en del av Afghanistan som var blitt okkupert av britene, og fra et afghansk perspektiv skulle disse områdene blitt tilbakeført til Afghanistan ved avkoloniseringa, ikke bli del av en ny statsdannelse ved navn Pakistan.

I tillegg til at Afghanistan historisk har gjort krav på de pashtotalende grensedistriktene i Pakistan, med en samla befolkning i dag på nesten 30 millioner, har Pakistan også et problem med separatistiske bevegelser blant balutsjerne, som befolker de sørlige og vestlige delene av provinsen Baluchistan. Det er i disse områdene Pakistans viktigste mineral- og energiressurser befinner seg.

Frykten i Pakistan er derfor at Afghanistan skal finne på å alliere seg med India for å vinne tilbake kontroll over de pashtotalende grenseprovinsene, og dessuten kunne presse Pakistan ytterligere ved å gi støtte til de balutsjiske separatistene som truer Pakistans vitale energiforsyninger. En slik situasjon vil gi India et sterkt forhandlingsutgangspunkt for å tvinge Pakistan til en fredsløsning på indiske premisser, det vil si en løsning hvor 2/3 av Kashmir forblir en del av India.

For å hindre et slikt marerittscenario, har Pakistan konsekvent støtta opp om ytterliggående islamistiske grupper blant pashtunerne ganske enkelt fordi islamistiske grupper vil se på India som en evig fiende, akkurat som Pakistan, ettersom India okkuperer og undertrykker den muslimske flertallsbefolkninga i Kashmir.

Med muligheter for våpenleveranser i stort omfang fra Pakistan, har Taliban mulighet for å vinne makta tilbake i Afghanistan med våpenmakt, også uten massiv folkelig støtte. Skal man forhindre dette, må Pakistan overbevises om at det å la slik støtte til Taliban sildre over den lange felles grensa ikke er i landets egen interesse. Ettersom Pakistan langt fra er noen islamistisk stat etter Talibans idealer, og ettersom det overveldende flertallet av Pakistans befolkning heller ikke under noen omstendigheter kunne tenke seg å leve under et Taliban-lignende regime i eget land, er den pedagogiske oppgava ikke veldig vanskelig om det lot seg gjøre å overbevise Pakistan om at India ikke behøver å være dødsfienden.

Men både realpolitisk og ideologisk er det umulig for Pakistan å akseptere en varig fredsløsning med India som sementerer indisk kontroll over Kashmir. Realpolitisk fordi India med full kontroll over 2/3 av Kashmir får full kontroll over Induselvas kilder, og dermed over vanntilgangen i de mest tettbefolkede delene av Pakistan. Ideologisk fordi staten er bygd på ideen om å forsvare interessene til muslimene i det gamle India. For Pakistan vil en fredsslutning måtte innebære en folkeavstemning om provinsens framtid i Kashmir.

I forhold til Kashmir finns det mange mulige modeller for en fredsløsning, alt fra en deling mellom India og Pakistan som i større grad følger grensene for hvor det er muslimsk og hinduistisk flertall, og hvor en langt større del av provinsen, men ikke hele, tilfaller Pakistan, til en løsning hvor Kasmir blir en uavhengig stat, og hvor Pakistan som del av dette også må avstå den tredelen av Kasmir som landet i dag kontrollerer til en ny uavhengig stat. Problemet er at ingen av disse løsningene per i dag framstår som akseptable i India. Skal en slik løsning kunne bli mulig, må derfor de vestlige landene med USA i spissen, som i økende grad framstår som Indias allierte på verdensarenaen, bruke de diplomatiske og økonomiske pressmidlene landene har til å presse India til reelle forhandlinger.

Forsker: Kontraproduktive styrker i Afghanistan

Nupiforsker Helge Lurås uttaler følgende i Dagsrevyen i dag:

- Man må konkludere med den norske militære deltakelsen i Afghanistan har vært bortkasta, mislykka og kontraproduktiv. Fra å være utradert i 2002 har Taliban økt til å være 40 000 i dag, samtidig med at antallet internasjonale styrker har økt dramatisk. Antallet drepte internasjonale soldater øker, antallet sivile drepte øker, og det finns heller ikke utsikt til en politisk løsning så lenge de internasjonale styrkene står der i så stort antall.

Det utenrikspolitiske forskermiljøet er i ferd med å bli realitetsorientert. Forhåpentligvis er det første skritt på veien til også å realitetsorientere det politiske miljøet i Norge.