Al Qaidas base

I snart 12 år har terrornettverket som går under betegnelsen Al Qaida (som ganske enkelt betyr ”basen” på arabisk) satt den globale dagsorden. Det begynte med bombene mot USAs ambassader i Kenya og Tanzania i 1998, og toppet seg med verdenshistoriens største og mest spektakulære terroraksjon i New York 11. september 2001. Dagen etter erklærte USAs president George W. Bush igangsettelsen av ”krigen mot terror”.

I dag fortsetter terrornettverket å rekruttere, nettopp på grunnlag av de krigene og okkupasjonene som ble igangsatt som følge av krigen mot terror. Selv om Al Qaida og deres allierte i Taliban ble fordrevet til de mest bortgjemte grenseområdene mellom Afghanistan og Pakistan før året 2001 var over, har Taliban nå kommet kraftig tilbake og kontrollerer i praksis størstedelen av den pashtunske landsbygda i Afghanistan.

Al Qaida har også utvidet sitt andre viktigste baseområde, i Somalia. På samme måte som den amerikanske invasjonen og alliansen med korrupte klan- og militsledere i Nordalliansen har bidratt til å øke oppslutninga om Taliban i de pashtunske distriktene i Afghanistan, har den USA-støttede etiopiske invasjonen og alliansen med tilsvarende korrupte klan- og militsledere i Somalia bidratt til å øke oppslutninga om Al Shabaab (som betyr ”ungdommene” på arabisk) og Hizb Al Islam (Islams parti), Al Qaidas allierte i Somalia. Samtidig har invasjonen av Irak i 2003 og motstanden mot denne, gjort det mulig for Al Qaida å etablere en helt ny base de sunnimuslimske områdene i Irak.

Selv om Al Qaidas viktigste nåværende oppmarsjområder ligger i Afghanistan, på Afrikas Horn og i Irak, er det ikke der vi kan finne svaret på hvorfor Al Qaida ble opprettet. Skal vi finne det, må vi til hjemlandet til nettverkets leder Osama bin Laden, til hjemlandet til 15 av de 19 flykaprerne 11. september 2001, til Saudi-Arabia.

Al Qaidas ideologi
Osama bin Laden og Al Qaidas visjon er en ren islamsk stat, styrt etter de samme rettsprinsippene som gjaldt i Arabia på profeten Muhammeds tid, på 600-tallet. Her er det ikke behov for noe demokrati ettersom demokratiets funksjon er å vedta lover og regler for staten. For Al Qaidas tilhengere er lovene allerede gitt. Den rette veien (sharia, som betyr vei på arabisk) er allerede utlagt gjennom Koranen. Det gjelder bare å lese Koranen og forstå det som står der helt bokstavelig. Lederen for en slik islamsk stat vil være den som står nærest til å etterfølge profeten Muhammed historisk og moralsk. Han kan bære tittelen khalif (etterfølger), og den islamske staten med de hellige byene Mekka og Medina i sentrum, vil kunne kalles khalifat.

(Tilhengerne av denne typen tenkning anser sin tolkning som den eneste sanne formen for islam. De mener at alle muslimer som mener at Koranens budskap må fortolkes inn i dagens verden, og som ønsker seg folkevalgte organer og folkevalgte lover, er frafalne. De avviser derfor betegelsene islamisme og islamist, og omtaler seg selv bare som muslimer og følgere av islam. Begrepet islamisme og islamist er likevel nødvendige for alle andre. Muslim betegner alle som bekjenner seg til religionen islam, uavhengig av politisk ideologi. Islamist betegner derimot kun de muslimene som er tilhengere av en bokstavtro politisk fortolkning av islam.

Innenfor islamismen finns det også flere tendenser og retninger. Al Qaida og andre grupper som helt avviser demokrati, og utelukkende godtar en bokstavtro tolkning av Koranen som gjeldende lov, omtales gjerne som radikale eller militante islamister. Det finns også moderate islamister som ønsker å delta i flerpartivalg og få makt på demokratisk vis for å endre lovene i landet i mer tradisjonell islamsk retning. Eksempler på slike mer moderate islamistiske bevegelser er Det muslimske brorskapet i Egypt, Hamas i Palestina og regjeringspartiet AKP i Tyrkia.

Begrepet fundamentalist brukes av og til også om islamister. Begrepet har en bredere betydning og omfatter alle som legger til grunn en bokstavtro politisk fortolkning av hellige religiøse tekster. Fundamentalist er opprinnelig ikke noe som knyttes til islam, men er en betegnelse som kristne i USA som tolker Bibelen bokstavelig, begynte å bruke om seg selv på begynnelsen av 1900-tallet.)

I følge Al Qaida må alle muslimer ta til våpen for å kjempe for å befri Dar Al Islam (Islams hus) fra vantro herskere. Dels handler det om å støtte frigjøringskamp i muslimske landområder som er okkupert eller underlagt ikke-muslimske stater. Men like viktig er det å nedkjempe regjeringer i muslimske land som ikke følger islams sanne lære, slik Al Qaida forstår den.

Halshugging for utroskap og ”hekseri”
I Saudi-Arabia finns det ikke noe folkevalgt parlament, kun en eneveldig konge som anser seg som vokter av de hellige byene Mekka og Medina. Lovene i landet er også direkte utledet av en bokstavtro tolkning av Koranen, og innebærer blant annet dødsstraff ved halshugging med sverd på offentlig sted for slike forbrytelser som utroskap og narkotikasmugling. Avkutting av hender praktiseres for tyveri.

Kvinner i Saudi-Arabia er juridisk underordnet mannen og har blant annet fortsatt ikke lov til å kjøre bil. Kvinner som blir tatt for å sitte i en bil sammen med en annen mann enn sin ektemann, far eller bror, blir dømt til pisking.

Blant de aller mest middelalderske utslagene av den middelalderske rettspraksisen i landet, er det nylig kjente tilfellet hvor en libanesisk mann er dømt til døden ved halshugging for ”hekseri”.

Overalt i saudiarabiske byer finner man det religiøse politiet som passer på at alle kvinner går tilstrekkelig tildekket, ikke bare med hijab men også niqab (ansiktsslør), passer på at alle går til bønn når det kalles til bønn og ser til at ingen spiser på dagtid under Ramadan.

Gjennom skole og medier innprentes saudiarabiske barn og ungdommer budskapet om at det saudiske regimet praktiserer den eneste sanne formen for islam.

Korrupsjon og prostitusjon
At Al Qaida har kunnet vokse fram nettopp blant unge saudiarabere, kan sees som et resultat av nettopp denne indoktrineringa. Et av Al Qaidas strategiske hovedmål er likevel å styrte det saudiske kongedømmet. Når Al Qaidas aktivister har vendt seg mot regimet, er det ikke fordi de tar avstand fra regimets offisielle ideologi, men snarere fordi kongehuset selv ikke praktiserer slik det prediker og krever av sine undersotter.

Medlemmene av det saudiske kongehuset behandler bokstavelig talt den saudiarabiske staten som sin private eiendom. En ting er at alle sentrale statsfunksjoner i Saudi-Arabia fylles av ulike medlemmer i det saudiske kongehuset. En annen ting er at statens inntekter brukes til å finansiere en overdådig livsførsel for det store antallet prinser. Mens både det å drikke alkohol og ha sex utenfor ekteskapet er å regne som dødssynder i helt bokstavelig forstand hjemme i Saudi-Arabia, er det vanlig for prinsene og andre medlemmer i den saudiske overklassen å reise til Kairo, London eller andre verdensmetropoler for å feste og gjerne også ha seg med magedanserinner og prostituerte.

Alliansen Saudi-Arabia-USA
Den skrikende motsetninga mellom liv og lære for den saudiarabiske overklassen, er ett av to hovedankepunkter for Osama bin Laden for å bryte med det saudiske regimet. Den andre, og trolig den viktigste, er Saudi-Arabias allianse med USA.

I utgangspunktet virker det svært unaturlig at USA og Saudi-Arabia skulle være allierte. Mens USA er en av verdens eldste demokratiske republikker, er Saudi-Arabia et av de siste regimene som fortsatt praktiserer eneveldig kongedømme. Mens USA er et i hovedsak kristent land men med tydelig skille mellom stat og religion, og med religionsfrihet som en av nasjonens bærebjelker, har Saudi-Arabia den wahabistiske tradisjonen innenfor sunni-islam som offisiell og i høyeste grad praktisert statsreligion. Og sist, men ikke minst, mens USA er Israels viktigste allierte og beskytter, har Saudi-Arabia aldri anerkjent staten Israel og praktiserer fortsatt innreiseforbud for utenlandske borgere (unntatt statsledere og andre som har særlig unntak) som har stempel i passet for noen gang å ha besøkt Israel. Både Saudi-Arabia og USA har likevel interesser som gjør at landene har utviklet et langvarig strategisk partnerskap.

Under den kalde krigen hadde Saudi-Arabia og USA en sterk felles interesse av å bekjempe Sovjetunionens innflytelse i den muslimske verden. På grunn av USAs støtte til Israel, ble mange vanlige arabere positivt innstilte til Sovjetunionen. Sovjetunionen støttet PLO og radikale nasjonalistiske arabiske ledere som Gamal Abdel-Nasser i Egypt og Hafez Al Assad i Syria. For det saudiske kongehuset var radikale republikanske krefter i den arabiske verden en direkte trussel mot dets fysiske overlevelse. Derfor gjorde Saudi-Arabia det landet kunne for å mobilisere mot Sovjetunionen. Retorikken var at Sovjetunionen var ateistisk og dermed en trussel mot tradisjonelle islamske verdier. USA og Saudi-Arabia gjorde derfor felles sak i å støtte opp om de islamistiske mujahedingruppene mot den sovjetiske tilstedeværelsen i Afghanistan fra 1979 til 1988.

Olje som strategisk våpen
Et av Saudi-Arabias våpen i denne konflikten, var å plutselig øke oljeproduksjonen kraftig i 1986. Det førte til et voldsomt fall i oljeprisene verden over, noe som resulterte i økonomisk krise for flere andre oljeeksporterende land, deriblant Norge. For Sovjetunionen, som var blitt stadig mer avhengig av inntektene fra oljeeksport, var oljeprisfallet i kombinasjon med de stadig økende kostnadene ved krigen i Afghanistan, det som i første rekke førte til en nærmest total kollaps i økonomien. Dette var i sin tur et viktig bidrag til at Berlinmuren falt i 1989, og til at Sovjetunionen gikk i oppløsning i 1991. Man kan dermed si at Saudi-Arabia ga et helt avgjørende bidrag til at USA og Vesten vant den kalde krigen.

Saudi-Arabia kunne knekke Sovjetunionens økonomi ved å pumpe verdensmarkedet så fullt av olje at prisene kollapset. Men Saudi-Arabias olje hadde og har også potensial til å knekke USAs økonomi. Dersom Saudi-Arabia stanser eller kutter kraftig ned på oljeeksporten, går prisene på verdensmarkedet i været. For USA, som etter 1970 har vært nettoimportør av olje, og som i dag må importere 2/3 av forbruket, er skyhøye oljepriser lik økonomisk ruin. Hvilken makt som ligger i arabisk olje, ble vist tydelig under oljekrisa i 1973. Da lyktes de arabiske oljeprodusentene med å presse USA til å presse Israel til å gi Sinai tilbake til Egypt, på tross av at Israel hadde etablert mange settlerkolonier på denne halvøya som ble tatt fra Egypt under krigen i 1967.

Dilemmaet med Israel
USA har etter at Israel ble etablert vært den jødiske statens næreste allierte og beskytter. Denne alliansen er ikke først og fremst bygd på grunnlag av hva som er USAs egne geopolitiske og økonomiske interesser. Israel er rett nok strategisk plassert, men kontrollerer få strategiske ressurser direkte. Tatt i betraktning de enorme oljereservene som finns på den arabiske halvøya, ville det vært langt mer logisk for USA, ut fra reine økonomisk-strategiske vurderinger, å velge den arabiske sida i Midtøstenkonflikten.

USAs bastante støtte til Israel er derfor først og fremst et produkt av amerikansk innenrikspolitikk. Den jødiske befolkninga i USA er nesten like stor som Israels, og selv om dette ikke utgjør mer enn 2 prosent av USAs samlede folketall, har den jødiske befolkningsgruppa større innflytelse enn antallet tilsier. Historisk har jødene hatt tradisjoner for finansvirksomhet og for intellektuell virksomhet, som pressearbeid, og dette er tilfelle også i dag. Ikke alle jøder i USA er Israelvenner, men flertallet assosierer seg sterkt med den jødiske staten. De amerikanske jødene, som i kulturelle spørsmål som abortsak, homofiles rettigheter osv, gjennomgående er liberale og venstreorienterte, har betydelig innflytelse i det demokratiske partiet. Mens mange andre demokratiske velgergrupper, som svarte og latinos, gjennomgående har lav inntekt, er jødene med sin tilknytning til finansnæringa viktige for å sikre partiet inntekter.

Samtidig finns det også et annet segment i USAs politikk som er sterkt Israelvennlige. Bibeltro fundamentalistiske kristne har etter 2. verdenskrig i økende grad sluttet seg til kristensionismen. Dette er en teologi som hevder at jødene vil vende tilbake til det hellige land før Jesus vil komme tilbake. Det å bidra til at profetiene blir virkeliggjort ved å støtte Israel, blir i denne teologien en religiøs plikt for troende kristne.

Fundamentalistiske kristne befinner seg økonomisk, sosialt og politisk på motsatt side av de amerikanske jødene i de fleste spørsmål. De har gjennomgående lav utdanning og lav inntekt, og mens de fleste jødene bor i New York, Los Angeles og andre storbyer på øst- og vestkysten, befinner kristenfundamentalistene seg først og fremst i småbyene og på landsbygda i Sørstatene og Midtvesten. Det er ikke primært kristensionistene som finansierer det republikanske partiet, men de utgjør bortimot halvparten av velgergrunnlaget for partiet.

Ettersom både det demokratiske og det republikanske partiet, på hver sin måte, er avhengige av sterke proisraelske grupperinger, ligger USAs støtte til Israel fast, uansett hvilket parti som har presidenten og flertallet i Kongressen, nesten uansett hva Israel foretar seg. Men samtidig er USA helt avhengig av å importere olje, en ressurs som arabiske stater altså kontrollerer prisen på.

Gitt den arabiske og muslimske gatas sympati for palestinernes sak, er det ikke bare radikale nasjonalistiske diktatorer av typen Nasser og Assad, Moammar Qadaffi eller Saddam Hussein som har blitt sett på som en trussel mot grunnleggende amerikanske interesser. Også demokratiske regjeringer i oljerike arabiske og muslimske stater ville framstått som en trussel, nettopp fordi de ville være avhengige av støtte fra et folkeflertall som er fiendtlig innstilt til Israel, og dermed også til USAs politikk i Midtøsten. I dette kan vi finne et motiv som kan forklare hvorfor USA har fortsatt å støtte Saudi-Arabia og andre sterkt undertrykkende diktaturstater i den arabiske og muslimske verden, også etter at Sovjetunionen gikk i oppløsning.

Saudi-Arabias frykt
Så lenge Sovjetunionen eksisterte og førte krig i Afghanistan, var også Osama bin Laden med på lag med USA og det saudiske kongehuset. Bin Laden var selv en av mange tusen unge arabere som meldte seg til frivillig innsats i Afghanistan under krigen mot Sovjet. Det var på den måten han knyttet kontaktene som seinere gjorde det mulig for han å etablere en base i Afghanistan etter at han ble landsforvist fra hjemlandet.

Etter at Sovjetunionen gikk i oppløsning og forsvant, mente imidlertid bin Laden at det ikke lenger fantes rimelig grunn for at arabiske og muslimske stater skulle kunne samarbeide med USA så lenge USA fortsetter å støtte Israel, som fortsetter å fordriver muslimske palestinere, og fortsetter å okkupere islams tredje helligste by, Al Quds (Jerusalem).

Osama bin Laden hadde ingen sans for Saddam Hussein og hans sekulære (sekulær brukes om alle som ønsker et klart skille mellom stat og religion) nasjonalistiske Baathparti. Han mente at Saudi-Arabia, andre arabiske stater og mujahedinkrigere med trening fra Afghanistan, som han selv, burde gå sammen om å frigjøre Kuwait etter at Irak invaderte sjeikdømmet sommeren 1990. Bin Laden ble rasende da Saudi-Arabia i stedet valgte å tillate amerikanske soldater å stasjonere seg på hellig arabisk jord for å befri Kuwait under Gulfkrigen i 1991, og enda mer rasende da de amerikanske basene ble stående etter at Gulfkrigen var avsluttet og Kuwait frigjort.

Når Saudi-Arabia har valgt å videreføre alliansen med USA også etter både den sovjetiske trusselen, og trusselen fra Saddam Hussein var nøytralisert i 1991, er det trolig dels fordi regimet vet at tilliten i egen befolkning etter hvert har blitt minimal. Skulle regimet også fått verdens ledende supermakt mot seg, kunne det derfor betydd slutten for regimet, selv om det sitter på 24 prosent av verdens gjenværende oljereserver.

Samtidig ser Saudi-Arabia også på det sjiamuslimske Iran som både en religiøs og regional geopolitisk trussel. Saudi-Arabia har derfor brukt en stor del av oljeinntektene til å ruste kraftig opp, med verdens mest moderne våpenteknologi, importert fra USA. I dagens situasjon er USA og Saudi-Arabia derfor limt sammen i en strategisk allianse som ingen av dem vil ha lett for å bryte ut av.

Basen intakt
Bin Ladens offentlige kritikk av kongedømmets allianse med USA, førte til at han ble landsforvist. Han slo seg først ned i Sudan, hvor islamistisk orienterte offiserer under ledelse av (fortsatt sittende president) Omar Al Bashir hadde kommet til makta gjennom et militærkupp i 1989. Det endelige bruddet med saud-kongedømmet kom i 1993, da Saudi-Arabia ga sin tilslutning til forhandlingene med Israel som førte fram til den såkalte Osloavtalen. Fra 1993 arbeidet Osama bin Laden derfor målbevisst for å samle tidligere kampfeller fra Afghanistan og andre militante islamistiske krefter på den arabiske halvøya.

Det umiddelbare målet for den organisasjonen bin Laden grunnla i 1993, er å styrte det saudiske kongedømmet og fordrive USA fra den arabiske halvøya, på samme måte som Sovjetunionen var blitt fordrevet fra Afghanistan. I denne kampen er også terror mot sivile et akseptert våpen.

Al Qaidas virkelige base ligger i den indoktrineringa med en middelaldersk fortolkning av islam som alle ungdommer i Saudi-Arabia indoktrineres med. Når dette kommer sammen med det raseriet som finns blant muslimer over hele verden mot den behandlinga palestinerne utsettes for av Israel, skaper det i bokstavelig forstand en eksplosiv kombinasjon. Så lenge USA både fortsetter å støtter Israel og regimet i Saudi-Arabia, er det liten grunn til å tro at problemet med Al Qaida og internasjonal islamistisk terror vil bli løst med det første. Basen vil forbli intakt.