Global geopolitikk

Militant sunniislamisme - Vestens allierte på ny?

2012-01-22T13:57:00.000-08:00

Etter et drøyt tiår hvor kampen mot militant islamisme har blitt framstilt som den nye store trusselen mot Vesten og vestlige verdier, kan det synes paradoksalt: Likevel, de siste månedene kan vi se et mønster som kan peke i retning av at den kalde krigens allianse mellom vestlig kapitalisme og militant sunniislamisme er i ferd med å bli vekket tilbake til live. En slik allianse er på ingen måte uttalt av noen av partene og er heller ikke konsolidert. Likevel kan man se noen interessante trekk i utviklinga i Libya, Syria, Egypt og Afghanistan som det er verdt å peke på.

Libya
Det tydeligste eksempelet på at vestlige strategier overfor militant sunniislamisme er i endring, kommer fra Libya. Det er ingen tvil om at militante islamister i lang tid har utgjort den sterkeste og mest slagkraftige opposisjonen mot al-Qadhafiregimet. Det er heller ingen tvil om at militante islamister utgjorde den mest disiplinerte og kampvillige kjernen i de militære avdelingene som opprørerne klarte å mønstre på egenhånd. Når Vesten likevel valgte å gå inn i krigen åpent og direkte på opprørsstyrkenes side, kan det umulig ha kommet som en overraskelse at militante islamister i dag besitter sentrale maktposisjoner i det nye Libya. Tydeligst framkommer dette ved at emiren av den tidligere al-Qaida-affilierte Libyas Islamske Kampgruppe (JIML), Abdul-Hakim bil-Hajj, nå presederer som militærkommandant i hovedstaden Tripoli. Islamistenes politiske innflytelse framkommer også i de foreløpige lovendringene som er gjennomført av overgangsrådet, som blant annet inkluderer legalisering av flerkoneri.

Samarbeid mellom Vesten og libyske islamister er ikke noe nytt. Bil-Hajj og hans JIML var i utgangspunktet veteraner fra kampen mot Sovjet i Afghanistan som etter hjemkomsten ønsket å fortsette kampen mot det ugudelige sekulære al-Qadhafiregimet. Gjennom 1990-tallet var JIML involvert i flere trefninger med al-Qadhafiregimet inne i Libya og var også ansvarlig for et mislykket attentat på al-Qadhafi i 1996. Det meste tyder på at JIML i denne perioden pleide kontakt både med Osama bin Ladens al-Qaida og vestlig, spesielt britisk, etterretning. MI6 medvirket trolig også i attentatforsøket på Moammar al-Qadhafi i 1996.

Etter 2001 var det en stund helt slutt på samarbeidet. I stedet begynte al-Qadhafiregimet og Vesten gradvis å nærme seg hverandre. Dette artet seg både i form av at vestlige oljeselskaper igjen ble tatt i mot med åpne armer og i form av et organisert etterretningssamerbeid mot deres felles fiende; islamistene. Dette samarbeidet medførte blant annet at MI6 og CIA begge medvirket til at bil-Hajj i 2004 ble arrestert i Malaysia og via et CIA-fengsel i Thailand utlevert til fengsel og tortur i al-Qadhafis Libya.

Ved starten av NATOs bombekrig i fjor ble det gjort forsøk på å framstille krigen som en nøytral operasjon grunnlagt i FNs Sikkerhetsresolusjon om beskyttelse av sivile. I den grad NATO-fly også innledningsvis gikk ut over mandatet om å beskytte sivilbefolkning mot angrep fra regimestyrker, ble dette kamuflert. I krigens sluttfase var det imidlertid ingen i NATO som lenger forsøkte å kamuflere at krigens reelle målsetting på ingen måte var å beskytte sivile og legge til rette for fredsforhandlinger, slik FNs Sikkerhetsrådsrevolusjon la til grunn, men å hjelpe opprørsstyrkene til å styrte regimet. NATO-fly bombet offensivt alle regimestillinger, og opposisjonsstyrkenes framrykking skjedde i nær koordinering med NATO, noe som også innebar at spesialsoldater fra NATO-land deltok aktivt i kamphandlingene sammen med opprørsstyrkene på bakken.

Endringa i NATOs retorikk og strategi kan ha to forklaringer som ikke utelukker hverandre: For det første gjorde alliansen innledningsvis et seriøst forsøk på å kamuflere det reelle og folkerettsstrige krigsmålet om å oppnå regimeskifte i Libya med formuleringer om beskyttelse av sivile som kunne finne dekning i FNs Charter og Sikkerhetsrådets resolujon for å unngå en diplomatisk blowback fra resten av verden. Etterhvert som krigen kjørte seg fast uten synlig framgang for opposisjonsstyrkene, ble det rett og slett nødvendig å bruke en hardere og mer avslørende strategi for å vinne fram militært.

Samtidig ble det klart at forsøket på å finne folkerettslig legitimitet og dermed diplomatisk ryggdekning for krigen fra den øvrige verden mislyktes. Spesielt avslørende ble det da Afrikaunionen i løpet av sommeren eksplisitt fordømte NATOs krigføring og påpekte at NATO aktivt og direkte motarbeidet Sikkerhetsrådets resolusjon som eksplisitt ga nettopp Afrikaunionen et mandat til å legge til rette for fredsforhandlinger. Dette ble ytterligere forsterket av at Russland og Kina i en felles uttalelse fordømte NATO for å misbruke Sikkerhetsrådsresolusjonen de begge hadde stemt avholdende i forhold til, til å gjennomføre en folkerettsstridig krig for regimeskifte, og erklærte at de ville ha nedlagt veto mot resolusjonen om de hadde visst hvordan NATO kom til å misbruke den. De fastslo også at måten NATO hadde misbrukt resolusjonen om beskyttelse av sivile i Libya ville måtte få konsekvenser i form av at vestlige resolusjonsforslag i forhold til andre land og konfliktsituasjoner ville bli stanset med veto. De implisitte referansene til Syria var her ganske tydelige. Når NATO så eksplisitt og tydelig gikk langt utover FN-resolusjonen i sluttfasen av krigen, kan det altså forklares med at de reelle intensjonene bak krigen var såpass avslørte allerede, og at NATO dermed ikke hadde mer legitimitet å miste som de ikke allerede hadde mista.

Men det er også mulig at NATOs støtte til opprørerne var mer avmålt og forsiktig innledningsvis, nettopp fordi NATO var klar over at den dominerende krafta i opprøret ikke var liberal og demokratisk, men islamistisk, og at gjenoppretting av en politisk allianse med islamistene ikke enda var på plass. Nølinga med å gi eksplisitt og direkte støtte til opposisjonsstyrkene, som førte til at Qadhafistyrkene lenge klarte å opprettholde et status quo, hvor opposisjonsstyrkene var avgrensa til kontroll over den østlige delen av landet samt en enklave i Misrata, kan derfor også forstås som et politisk pressmiddel overfor opprørsstyrkene til å nærme seg Vesten politisk.

I hvilken grad Vesten faktisk lyktes med å få Libyas islamistdominerte opprørsstyrker med seg på sine målsettinger, framstår faktisk mindre klart i dag enn det gjorde i sluttfasen av krigen. Ved avslutninga av krigen kunne det framstå som om spesielt Frankrike og Storbritannia hadde sikret sine støttespillere de mest sentrale maktposisjonene i det nye styret. Det nye styret ga også eksplisitt uttrykk for stor takknemlinghet overfor landene som hadde bistått opprørerne militært gjennom bombing. Hvor nært det nye regimet står Vesten geopolitisk idag må det imidlertid stilles store spørsmål ved etter at Sudans krigsforbrytertiltalte president Omar al-Bashir fikk en overveldende mottakelse da han nylig kom på offisielt besøk til landet.

Realiten er nemlig at NATO og Vesten på ingen måte var de eneste som bidro aktivt militært til al-Qadhafiregimets fall. Det har etterhvert blitt kjent at al-Bashirregimet i Sudan gjennom hele krigen bidro aktivt med både å levere våpen til opprørerne og til at frivillige og betalte leistyrker fra andre land kunne slutte seg til opprørerne fra Libyas grense mot Sudan i sørøst.

Sudans støtte til opprørerne kan synes paradoksal sett i lys av at opprørerne ble så tydelig støttet av Vesten, mens Sudan har pleid nære forbindelser med vestlige rivaler som Iran og Kina. Enda mer paradoksal blir støtten sett i lys av den offisielle retorikken hvor opprørerne ble framstilt som demokratiforkjempere mens al-Qadhafi represnterte diktaturets mørkeste sider. At den krigsforbrytertiltalte al-Bashir, som heller ikke er direkte berømt for sine demokratiske prinsipper, skulle være en støttespiller for den demokratiske arabiske våren når denne skyldte fram over Libya, passer svært dårlig.

Man skulle tro at en blodig diktator som al-Bashir ville måtte passe seg godt mot å støtte en demokratisk bølge som i så fall kunne komme til å ramme han i neste omgang. Men tilsvarende paradoksalt må det kunne sies å være at "den demokratiske våren" i Libya også mottok aktiv politisk, økonomisk og militær støtte fra de vestorienterte diktatoriske Gulfstatene Saudi-Arabia, Forente arabiske Emirater og Qatar. Dette er stater som konsekvent fengsler og torturerer sine egne opposisjonelle på nøyaktig samme måte som al-Qadhafi gjorde, og som, på samme tid som de angivelig støttet demokratibevegelsen i Libya, var opptatt med å knuse demokratioppstanden i Bahrain gjennom en direkte militær intervensjon.

Den åpne og direkte støtten til Libyas opprørsstyrker fra andre brutale, undertrykkende arabiske diktaturstater blir noe mindre uforståelig dersom vi velger å se bort fra krigspropagandaen som hadde stor gjennomslagskraft i Norge, om at opprøret i Libya var en del av den samme demokratiske våren som feide bort de provestlige diktaturene i Tunisia og Egypt, og som truet med å gjøre det samme i Bahrain, og i stedet ser på opprørets faktiske politiske karakter, inkludert den sentrale rollen som militante islamister med tidligere affiliering til al-Qaida har hatt og har.

Selv når man ser bort fra retorikken om at de væpnede opprørsgruppene som tok makta i Libya skulle representere noen form for demokratisk kraft, blir det vanskelig å forstå hvordan Iran- og Kina-allierte Sudan på den ene sida, og NATO og allierte diktaturstater på den arabiske halvøya på den andre, kan ende med å støtte de samme opprørstyrkene, ikke bare i ord, men i konkret militær handling.

Ser man på de siste årenes utvikling, er det Sudans støtte til opprørerne som framstår som mest forståelig. Etter at Libya gjennom 2000-tallet fikk et gradvis bedret forhold til Vesten, kjølnet forholdet til nabolandet Sudan tilsvarende. Sudan har som kjent slitt med et opprør i sør, et opprør som til slutt, i fjor, endte med at Sudan måtte akseptere at de tre sørlige provinsene rett og slett forlot landet og dannet en ny uavhengig stat; Sør-Sudan. Samtidig har Sudan også slitt med opprørsgrupper i vest, i Darfur. Disse gruppene hadde gjennom det første tiåret av 2000-tallet opphold i nabolandet Tsjad, hvor landets diktator, Idriss Deby, lenge var en nær alliert av den gamle kolonimakta Frankrike og USA.

For snart to år siden inngikk imidlertid Deby og diktatorkollega al-Bashir i Sudan en fredsavtale som innebar at begge landene skulle slutte med å gi baser og finansiere opprørsgrupper mot motpartens regime. Dermed ble mye av det militære grunnlaget for konflikten i Darfur borte, og de kreftene som i USA og andre vestlige land ivret for militær intervensjon mot Sudan, angivelig for å stanse folkemord i Darfur, mistet hovedgrunnlaget for sin kampanje. Den mest slagkraftige opprørsgruppa, JEM, mistet også sine baser i Tsjad, og hvor flyktet de da? Jo, til Libya. Ett år før Libya ble bombet av NATO-styrker, ble Libya altså vertskap for den vestligstøttede viktigste opprørsgruppa i Darfur.

Det har ikke blitt dokumentert at al-Qadhafistyrkene faktisk brukte afrikanske leiestyrker mot opprørerne og sivile libyere slik det ble påstått i den innledende krigspropagandaen. De svarte som kjempet på al-Qadhafis side var i all hovedsak libyske statsborgere fra den sørlige delen av landet hvor det svarte nilo-saharisktalende tedafolket lever, i tillegg til at også den arabisktalende befolkninga gjennom lang tid har blitt inngiftet med folk fra svarte folkegrupper fra sørsida av Sahara. I den grad det faktisk var utenlandske borgere som slåss på al-Qadhafis side, var dette trolig i hovedsak relativt lyshuda tuareger, men det kan også ha vært innslag av svarte JEM-soldater fra Darfur.

I hvor stor grad JEM-styrkene deltok på al-Qadhafis side, har vi lite dokumentasjon på. Det er heller ikke i NATOs og Vestens interesse å vise fram om det eventuelt skulle være sant at "frihetskjemperne" fra Darfur kjempet med al-Qadhafi mens "folkemordregimet" i Khartoum støttet de NATO-støttede "frihetskjemperne" inne i Libya. Det som imidlertid er sikkert, er at lederen for JEM og de fleste av hans gjenværende krigere måtte flykte fra Libya etter at al-Qadhafiregimet falt i august, og at JEM-leder Khalil Ibrahim ble drept av sudanesiske regjeringsstyrker i Darfur i september 2011. Sudan og al-Bashir fikk altså ganske umiddelbar politisk gevinst for sin støtte til opprørsstyrkene mens tapet av JEM-lederen må regnes som et ganske betydelig strategisk tilbakeslag for vestlige interesser i Sahel-regionen.

Denne strategiske seieren for det sudanesiske regimet med gode forbindelser til Kina, kan kanskje også forklare hvorfor Kina og Russland nøyde seg med å stemme avholdene i forhold til den FN-resolusjonen som NATO brukte til å legitimere krigen. Ved å stemme avholdende, unnlot Kina og Russland å risikere forholdet til en viktig alliert i Sudan, og via denne allierte kan det også på sikt åpne seg et nytt rom for både Kina og Russland på tross av at deres skarpe kritikk av krigen i etterkant nok i utgangspunktet ga dem langt flere allierte blant andre regjeringssjefer i Afrika enn i regjeringskontorene hos de nye makthaverne i Tripoli og Benghazi.

Det vil si, et slikt scenario hvor Vesten, på tross av å ha ytt direkte militær støtte til opprøret, ender med å få redusert sin innflytelse i Libya sammenlignet med situasjonen de siste årene under al-Qadhafi, vil effektivt kunne stanses dersom Vesten nå klarer å smi en ny allianse, ikke bare med de islamistiske opprørerne som NATO bombet fram til regjeringskontorene i Tripoli i fjor, men også med det sunniislamistiske sudanske regimet som også støttet dem. En slik tenkelig allianse ligger imidlertid langt inn i framtida, og jeg har ikke kunnet registrere noen åpne signaler på at en slik allianse ligger på noens tegnebrett.

At situasjonen politisk er uavklart reflekteres også militært på bakken. Det har i flere uker blitt rapportert om kamper mellom ulike fraksjoner blant de tidligere opprørsstyrkene, nå regjeringsstyrkene. Hvorvidt det ligger andre politiske motsetninger enn motstridende økonomiske interesser og stammelojaliteter er ikke klart. Men det er klart at slike motsetninger legger veien åpen også for større grad av politisk og geopolitisk rivalisering mellom de ulike utenforstående kreftene som støttet opprøret militært og politisk. I dag kom også meldinger om at Qadhafilojalister har angrepet soldater fra den nye regjeringa i flere byer og heist det grønne Qadhafiflagget i warfallastammens hovedsete i Bani Walid. Det eneste som er rimelig klart, er at den demokratiske våren aldri reelt fikk komme til Libya og at det i motsetning til i Tunisia og Egypt ikke vil bli avholdt noe demokratisk valg i Libya i overskuelig framtid.

De mest sannsynlige scenariene nå er at Libya enten forfaller til en tilstand av kontinuerlig borgerkrig, slik det har skjedd i Somalia og Afghanistan etter vestlige intervensjoner og regimeskifteoperasjoner, eller at det ut fra overgangsregimet etableres en ny autoritet som med de samme typene metoder som al-Qadhafi anvendte klarer å holde landet samlet igjen. Sannsynligheten for at dette skal lykkes under ledelse av et hardhendt ultrakonservativt islamistisk regime er større enn at det skal kunne skje under et liberalt og sekulært regime som uungåelig ville møtt opposisjon fra en islamistisk opposisjon i tillegg til stammebasert motstand og nasjonalistisk motstand fra Qadhafilojalister.

Ultrakonservativt og islamistisk kan altså bety at regimet bryter med Vesten og på sikt velger allianse med Sudan og dermed indirekte også Iran og Kina. Men det behøver ikke å bety dette. Det er verdt å minne om at landet som anvender de mest konservative shariafortolkningene som gjeldende lov, Saudi-Arabia, alltid har vært en nær vestlig alliert i geopolitikken. Best case scenario for vestlige interesser i Libya er utvilsomt at de dominerende islamistene i Libya velger å knytte seg nært opp mot Saudi-Arabia og samtidig lykkes med å etablere et stabilt autoritært regime i Libya. Selv om Libya i folketall bare utgjør en liten brøkdel av Egypt, er landet i kraft av å besitte Afrikas største oljereserver geopolitisk nesten like viktig som Egypt.

Dersom den arabiske våren og de demokratiske valgene som har blitt holdt i Egypt skulle føre til at Egypt på varig basis glipper ut av den provestlige folden, vil etablering av et nytt autoritært provestlig regime i Libya i stor grad kunne kompensere for dette tapet. Retorisk vil det være en liten utfordring for Vesten å forsvare sterk støtte til et nytt autokratisk regime som attpåtil vil reversere kvinnerettigheter i tråd med ultrakonservativ shariafortolkning, men argumentet om at alternativet er kaos synes å fungere greit nok i forhold til den hjemlige opinionen når det gjelder forholdet til Saudi-Arabia og de andre diktatoriske monarkiene på den arabiske halvøya, så det er nok liten grunn til å frykte eller håpe at en avsløring av hykleriet i krigsretorikken mot Qadhafiregimet vil få noen særlig betydelige innenrikspolitiske følger i noe bombedeltakende NATO-land, Norge inkludert.

Forutsetninga for at et slikt, fra vestlig perspektiv, positivt scenario skal kunne utspille seg, er imidlertid at Vesten avholder seg fra betydelig kritikk og gir en klar politisk og fortsatt militær støtte til det nye islamistdominerte regimet i Libya. For mye mas om kvinnerettigheter og demokratiske rettigheter og det nye regimet vil vende seg i den andre retninga det har muligheter for å gå, mot Sudan og Iran.

Syria
Syria har politisk mange fellestrekk med Libya, men også noen signifikante forskjeller. Begge var i mange år, gjennom 1970- og -80-tallet tydelig antivestlige diktaturstater. Forskjellen ligger i at mens Syria hadde et fungerende samarbeid med vestlige stater på 1990-tallet og begynnelsen av 2000-tallet, da den felles fienden het Saddam Hussein, mens Libya da fortsatt var på verstinglista, gikk det mot en bedring i forholdet mellom Libya og Vesten fra 2003 og framover, mens det gikk motsatt vei med Syria parallelt med at Syrias langvarige allierte, Iran, har gjeninntatt posisjonen som USAs og Vestens hovedfiende. Syria har på sin side heller ikke noe tilsvarende motsetningsfyllt forhold til noen av Vestens fiender og rivaler, slik al-Qadhafi hadde i forholdet til Sudan. Det syriske regimet står derfor diplomatisk sterkere i en konfrontasjon med Vesten, samtidig som den potensielle gevinsten for Vesten ved å styrte regimet slik det skjedde i Libya også er vesentlig mindre gitt de langt mer begrensede oljereservene.

Et fellestrekk er imidlertid at både al-Qadhafiregimet i Libya og Assadregimet i Syria var/er sekulære regimer mens opposisjonen i stor grad domineres av sunniislamistiske krefter. En forskjell ligger i at al-Qadhafiregimets maktbase lå i stammelojalitet- og allianser, mens en viktig kilde til lojalitet til det syriske regimet ligger i etnisk og etnisk-religiøs tilhørighet blant den minoriteten av Syrias befolkning som ikke er sunnimuslimer. Først og fremst henter regimet støtte fra president Assads egen sjiamuslimske alawittsekt, men regimet har trolig også stor grad av støtte fra andre minoriteter, inkludert de kristne. Slike etniske lojalitetsbånd er mye sterkere og mer varige enn stammelojaliteter som både er lettere å overvinne og lettere å skifte på i forhold til allianser.

En opptrapping mot borgerkrig i Syria har derfor større potensial til å bli langvarig og blodig enn borgerkrigen i Libya. Samtidig er det grunn til å anta at nettopp fordi regimet i så stor grad baserer seg på støtte fra minoritetsgrupper, sympatiserer flertallet av den syriske befolkninga som er sunnimuslimer langt mer entydig med opposisjonen enn hva tilfellet har vært og er i Libya, hvor opprørsstyrkene som nå er regjeringsstyrkene i like stor grad som al-Qadhafiregimet baserer seg på støtte fra bestemte stammer som langt fra utgjør noe flertall av befolkninga samlet sett.

Opprørerne i Syria har dermed trolig et bedre grunnlag enn opprørerne i Libya har hatt til å hevde at de representerer demokratiet i den forstand at de har flertallet av befolkninga i ryggen og trolig ville vunnet et reelt fritt valg som kunne fulgt i kjølvannet av en eventuell fredsavtale. I Libya er det ikke helt usannsynlig at et reelt fritt valg etter en fredsavtale mellom al-Qadhafi og opprørerne etter modell av det som Den afrikanske Unionen la fram faktisk ville vist større støtte til al-Qadhafi og hans støttespillere enn til opposisjonen gitt at al-Qadhafi helt til det siste opprettholdt lojaliteten til den største av de libyske stammene, Warfallastammen, i tillegg til sin egen Qadhafastamme og Teda og andre svarte afrikanske stammer i sør. Stammene i Benghazi og Misrata, sammen med berberstammer i de vestlige fjellene, som har utgjort kjernen i opprørstyrkene, utgjør samlet sett en mindre andel av befolkninga enn de stammene som al-Qadhafi opprettholdt støtte i.

Det var teknologisk overlegenhet på slagmarka i form av støtte fra NATO som avgjorde borgerkrigen i Libya, ikke overlegenhet i form av andelen menn som kunne mobiliseres til å kjempe for opposisjonen stilt opp mot de som fortsatte å kjempe med al-Qadhafi. Ut over de deserteringene som skjedde blant regjeringsstyrker utplassert i Benghazi i en tidlig fase av opprøret, hadde deserteringer fra regjeringshæren liten betydning for den militære framgangen til opprørsstyrkene.

Dette kan synes annerledes i Syria. Hvor stort omfanget er av desertering fra regjeringshæren, er det vanskelig å si mye om nå, men gitt konfliktens etnisk-religiøse karakter, er det slett ikke usannsynlig at andelen desertører med sunnimuslimsk bakgrunn vil fortsette å øke ettersom konflikten tilspisser seg. Det at Syria har en langt større hær enn det Libya hadde, også sett i forhold til befolkningsstørrelsen, behøver derfor ikke å være noe ess i ermet til Assadregimet. Tvert imot, det var nettopp fordi hæren i stor grad var avgrensa til å rekruttere fra de Qadhafilojale stammene at de libyske opprørerne i så liten grad kunne basere seg på egne trente soldater, og i så stor grad var avhengig av støtte fra frivillige islamske krigere fra Sudan og andre arabiske land og kommandosoldater fra NATO for å vinne den endelige seieren på bakken, selv med den omfattende luftstøtten opprørerne hele tida fikk fra NATO.

På samme måte som i Egypt, har det historisk vært Det muslimske Brorskapet som har vært den sterkeste organiserte opposisjonskrafta mot sekulære regimet i Syria. Det var Det muslimske Brorskapet som sto i spissen for opprøret i byen Hama i 1982, hvor flere titusen mennesker ble drept i kampene og den regimeorganiserte terroren mot brorskapssympatisører som fulgte etter at opprøret ble knust. Hvor sterk organisasjonen er i dag, og hvor sentral den er i det pågående opprøret, er det likevel vanskelig å få et klart bilde av.

En problemstilling i forhold til Det muslimske Brorskapet i Syria i dag er nettopp det at det er del av en transnasjonal organisering som også inkluderer land hvor Brorskapet har stått i opposisjon til provestlige regimer, som i Egypt og Jordan, og dessuten har en palestinsk avlegger i Hamas. Spesielt Hamas, men også delvis Brorskapet i Egypt, har blitt vurdert som nære allierte av Iran. Men i Syria er Iran altså regimets næreste allierte, og i nabolandet Libanon utgjør den sunnimuslimske befolkningsgruppa, som der er et klart mindretall, kjernen i den provestlige opposisjonen mot regjeringa hvor den sjiamuslimske og Iran-støtta Hizbollahmilitsen dominerer.

Sunnimuslimene i Libanon er tradisjonelt velstående og ganske sekulære og sosialt sett ganske ulike flertallet av sunnimuslimer i Syria. Det at Brorskapet ikke er noen sterk kraft blant Libanons sunnimuslimer er derfor ikke noe argument for at Brorskapet ikke opprettholder en sterk stilling blant sunnimuslimene i Syria. Det faktum at regimene i Syria på den ene sida og Israel som okkupantmakt i Palestina, samt Jordan og Egypt på den andre, har stått på hver sin side i den geopolitiske konflikten mellom Iran og USA, må imidlertid ha betydelige implikasjoner for Brorskapets geopolitiske orientering i de to landene. Så lenge alle forble opposisjonsbevegelser behøver en slik motsentning ikke å være av avgjørende betydning. Men i det Brorskapet i Egypt nå trolig er i ferd med å bli regjeringsparti samtidig som Syria går stadig nærmere en borgerkrigsligndende situasjon, er denne motsetninga nødt til å bli løst på en eller annen måte.

En mulig løsning er at Brorskapet i Syria innordner seg den proiranske linja til Hamas og søker å innta en nøytral meglerrolle i konflikten i Syria. Det vil i så fall mest sannsynlig bare føre til at Brorskapet i Syria blir marginalisert og at andre islamistiske grupper og bevegelser overtar deres historiske posisjon. Så langt er det ingenting som peker i denne retninga. Tvert imot, Brorskapet figurerer blant gruppene som står bak Syrias Nasjonale Råd, den politiske paraplyorganisasjonen som også inkluderer den væpnede motstanden mot regimet organisert i Den frie syriske Arme.

Et annet og mer sannsynlig utfall er et geopolitisk brudd mellom de ulike avdelingene av Brorskapet, etter modell av bruddet mellom Sovjet og Kina under den kalde krigen, eller mellom Baathpartiene i Syria og Irak, hvor noen, anført av Brorskapet i Syria, vil velge å orientere seg mot Saudi-Arabia og dermed Vesten, mens andre som i Palestina, Jordan og potensielt også Egypt, vil velge å bevare det gode forholdet til Iran. En tredje mulighet er at konflikten i Syria vil bidra til at Brorskapet også i andre arabiske land går bort fra sin allianse med Iran og i stedet søker seg en ny geopolitisk orientering i retning av Saudi-Arabia og dermed også Vesten.

Egypt
I motsetning til i nabolandet Libya, har Vesten på ingen måte medvirket til at islamistiske krefter er i ferd med å innta de sentrale maktposisjonene i Egypt. Det sekulære Mubarakregimet var sammen med det religiøst-konservative Saudi-Arabia USAs viktigste strategiske allierte i den arabiske verden. Politisk sett var alliansen med Mubarakregimet også langt mer presentabelt innad og utad. I motsetning til Saudi-Arabia har Egypt offisielt anerkjent Israel. Saudi-Arabia holder fortsatt offisielt på en fiendtlig holdning til den jødiske staten selv om de to statene i praktisk politikk har kommet stadig nærere hverandre i det felles fiendskapet til Iran og det felles nære militærpolitiske samarbeidet med USA.

Da den arabiske våren startet i Tunisia og siden spredte seg til Egypt, var uttalelsene fra USA og andre vestlige land innledningsvis svært avmålte. Man ba om "ro" og om "avholdenhet fra begge sider" på tross av at livebildene tydelig viste at det var regimestyrker som utøvde brutal vold mot ikke-voldelige demonstranter. Anti-regime-demonstrasjonene i Egypt var reine massemønstringer, og det var ingen militære angrep på regimet av den typen som raskt dominerte i Libya og i økende grad også i Syria. Langt ut i opprøret uttalte utenriksminister Hillary Clinton at USA anså Mubaraks posisjon som "stabil". Ikke på noe tidspunkt uttalte Clinton noe som kunne tolkes som en tydelig støtte til demokratiopprøret. Det gjorde derimot Obama selv, men han kom først på banen da etter at det ble klart at Mubarakregimet var i ferd med å falle. Ledende republikanere, spesielt nåværende presidentkandidat Rick Santorum, fortsatte imidlertid å forsvare Mubarakregimet, inkludert regimets forsøk på å blokkere internett og mobiltelefonkommunikasjon.

Etter at Mubarak ble tvunget til å gå av og USAs favoritt til å overta, Omar Suleiman også måtte tre til side, har USA og Vesten hatt lite innflytelse på den politiske prosessen i Egypt som kulminerte med landets første reelt demokratiske valg som nettopp er avsluttet. Seierherrene er to islamistiske partier: Det muslimske Brorskapets parti Frihets- og Rettferdighetspartiet og det ultrakonservative Noorpartiet (Hizb an-Noor - "Lysets parti").

Frykten for at Brorskapet med sine nære bånd til Hamas i Palestina skulle komme til makta og true det strategiske samareidet med Israel og dermed også USA, var selve hovedargumentet for at USA gjennom tiår har pumpet milliarder av dollar i
inn i Egypt for å stabilisere det korrupte og grundig upopulære Mubarakregimet. Nå har denne frykten tilsynelatende materialisert seg med Frihets- og Rettferdighetspartiet som det klart største partiet i parlamentet og med den sterkeste opposisjonen representert ved et mer ytterliggående islamistparti.

USAs og Vestens politikk overfor det nye Egypt er enda ikke tydelig definert. Det har imidlertid allerede skjedd en markant endring i den offisielle retorikken. Brorskapet blir ikke lenger omtalt som en stor trussel. Tvert imot har USAs administrasjon i god tid før valget vært ute og uttalt at man har tro på at Brorskapet kan spille en konstruktiv rolle i det nye Egypt. Frihets- og Rettferdighetspartiet har en ganske moderat verdikonservativ og markedsliberal innenrikspolitisk profil som på ingen måte er problematisk for verken USA eller andre vestlige land. I likhet med En-Nahdapartiet som vant det første frie parlamentsvalget i Tunisia, har Frihets- og Rettferdighetspartiet i Egypt uttalt at Tyrkia under ledelse av Recep Tayyib Erdogan og hans Rettferdighets- og Utviklingsparti (AKP) er den modellen de ser mot. Frihets- og Rettferdighetspartiet har vært skarp i fordømmelsen av angrep mot kristne i Egypt og har understreket at alle minoriteters rettigheter må bevares og forsterkes.

Alt dette var godt kjent fra før. Når det muslimske Brorskapet har blitt utsatt for betydelig grad av demonisering tidligere, med skremmebilder om avskaffelse av kvinnerettigheter, minoritetsrettigheter og til slutt avskaffelse av demokratiet, har det ikke vært grunnlagt i politiske realiteter i innenrikspolitikken, men politisk demagogi grunnlagt i frykt for hva et brorskapesstyrt Egypt vil bety for Egypts forhold til Israel. Selv om USA nå har lagt bort all fiendtlig retorikk mot Brorskapet og innbyr til samarbeid, er det fortsatt usikkert om Frihets- og Rettferdighetspartiet som regjeringsparti vil være villig til å betale den politiske prisen for et fortsatt godt politisk og økonomisk samarbeid med USA som er å også opprettholde det sikkerhetspolitiske samarbeidet med Israel. Et slikt samarbeid vil stride diametralt mot partiets prinsipper og vil også kunne svekke dets folkelige oppslutning. Sammen med motstand mot korrupsjonen under Mubarak og støtte til Brorskapets sosiale hjelpeprogrammer for fattige, har den skarpt formulerte fordømmelsen av Israel vært en viktig grunn til at Brorskapet har framstått som det klare alternativet til Mubarakregimet.

USAs håp er åpenbart at Brorskapet i Egypt vil tone ned konflikten med Israel og knytte seg opp mot sin søsterorganisasjon i Syria som orienterer seg i retning Saudi-Arabia og konfronterer Iran. Brorskapet er og har alltid vært en sunnimuslimsk organisasjon, og konflikten mellom sunnimuslimer og sjiamuslimer er langt eldre enn konflikten mellom den arabisk-muslimske verden og sionismen. Det er imidlertid svært få sjiamuslimer i Egypt og i motsetning til i Libanon, Syria, Irak og Saudi-Arabia er denne konflikten derfor lavt plassert i bevisstheten til vanlige egyptere, i motsetning til den nærliggende konflikten mellom Israel og palestinerne. Dersom USA og Vesten skal lykkes med å få med seg Brorskapet og dets parti i en anti-iransk arabisk blokk knyttet til USA og i et uuttalt samarbeid med Israel, må det skje mer enn diplomatisk smisking overfor Brorskapets representanter.

Et åpenbart virkemiddel er økonomisk. Egypt har en begrenset oljeproduksjon og er i motsetning til flere andre arabiske land en netto oljeimportør. Egypt er samtidig den arabiske verdens folkerikeste og tettest befolkede land, med millioner av unge mennesker i skrikende behov for arbeid. Millioner av egyptere er migrantarbeidere i Gulfstatene og fram til revolusjonen, i Libya. Kombinasjonen av kutt i amerikansk pengestøtte og trusselen om utestengelse av egyptere fra arbeidsmarkedene blant USAs allierte i Gulfen og Libya vil være et kraftig insentiv for enhver ny egyptisk regjering til å tone ned Israelkritikk. Verken i Saudi-Arabia eller Libya vil det imidlertid være mulig å uttale åpent at Egypt blir presset til å opprettholde en proisraelsk utenrikspolitikk. I stedet vil det være forholdet til Iran som vil komme til å settes i fokus.

Men skal en ny egyptisk brorskapsdominert regjering kunne fremme en tydelig anti-iransk utenrikspolitikk til fortrengsel for en Israel-kritisk politikk, vil regjeringa og partiet lett kunne framstå som like kraftløs og underdanig som Mubarakregimet. Det vil derfor også være nødvendig å bygge opp den folkelige opinionen rundt en slik konflikt. I et slikt eventuelt arbeid vil det passe å vektlegge sterkere Brorskapets sunnimuslimske identitet og retorisk orientere partiet sterkere mot Saudi-Arabia. Det vil kunne dreie Brorskapet og Frihets- og Rettferdighetspartiet bort fra den temmelig liberale og nesten sekulære, men nasjonalistiske politiske kursen som har vært staket ut gjennom de siste årene, og over mot en mer sosialt konservativ religiøs identitetspolitikk. Produktet av en mer vestvendt utenrikspolitikk enn det som kan leses ut av partiprogrammet vil dermed også, tilsynelatende paradokalt, kunne bli en mer konservativ shariabasert lovgiving i innenrikspolitikken. Påvirkninga fra det ultrakonservative Noorpartiet vil kunne bli et bidrag til å trekke utviklinga i Egypt i en slik retning. Det er grunn til at vestlige analytikere skjønner dette, og at de allerede arbeider i forhold til Noorpartiet med en slik strategi. Noorpartiet på egenhånd vil imidlertid ikke utgjøre noe grunnlag for en fornyet allianse mellom Vesten og sunniislamisme i Egypt. Uten at man får Brorskapet med seg, vil en slik allianse uansett ikke ha politisk flertall og bare virke til å diskreditere Noorpartiet og styrke retorikken til de som ser partiet som en front for det tidligere regimet. Veien er nødt til å gå via påvirkning på Det muslimske Brorskapet og det dominerende Frihets- og Rettferdighetspartiet.

Afghanistan
Afghanistan har vært selve slagmarken for Vestens krig mot militant sunniislamisme det siste tiåret. Men samtidig har Afghanistan også vært arena for et nært samarbeid mellom Vesten og temmelig ytterliggående islamistiske krefter, ikke bare under krigen mot Sovjet, ikke bare på 1990-tallet da USA forhandlet med Taliban om bygging av rørledninger, men også gjennom 2000-tallet. Samtidig som USA og NATO har drevet krig mot Taliban og Al-Qaida, har NATOs næreste allierte vært andre islamistgrupper og ledere, blant andre den ultrakonservative Abdul-Rasuul Sayyaf, mannen som i 1995 var den som inviterte Osama bin Laden tilbake til Afghanistan. Krigen mot Taliban og Al-Qaida har imidlertid overskygget dette. Nå går det imidlertid mot en slutt på denne krigen.

En grunn er militær: Taliban synes bare å få en sterkere og sterkere tilstedeværelse i Afghanistan for hvert år NATO-styrkene blir stående. En viktig grunn til det er afghanernes egen innbitte motstand mot utenlandske okkupanter som bidrar til å styrke de som sloss mot okkupantene, hvem de enn måtte være. En annen viktig grunn er at Pakistan ikke har sett det i sin interesse at Vesten skulle lykkes med å knuse Taliban. Pakistans store frykt er å bli omringa av en allianse mellom Afghanistan og erkefienden India. Ettersom USA har søkt et stadig nærere samarbeid med India de seinere årene, som en motvekt mot hovedrivalen Kina, har det å la USA med allierte kontrollere Afghanistan blitt tilnærmelsesvis det samme som at India skulle gjøre det direkte. India har da også massivt bygd ut sin økonomiske og diplomatiske tilstedeværelse i Afghanistan selv om landet har avholdt seg fra å bidra med soldater.

Forholdet mellom Pakistan og USA har blitt kontinuerlig dårligere år for år etter 2001 og er nå på et historisk lavmål etter at NATO-styrker nylig drepte pakistanske regjeringssoldater nær grensa til Afghanistan. Hvorvidt angrepet var en feiltakelse eller et bevisst signal til Pakistan er uklart, men resultatet har uansett vært at Pakistan har svart med å stanse transporten av forsyninger til NATO-styrkene gjennom Pakistan og erklært at forholdet til USA er "under revisjon". Forholdet til Pakistans andre historiske allierte, Kina, er imidlertid nærere enn noen gang, samtidig som Pakistan også har fått et stadig bedre forhold til Iran og også til den gamle fienden fra 1980-tallet, Russland. Forholdet til Russland har blitt så godt at Pakistan nå er i en formell prosess med sikte på medlemsskap i den russisk-kinesiske forsvarsalliansen, Shanghai Cooperation Organisation, som også inkluderer de tidligere sovjetrepublikkene i Sentral-Asia, unntatt Turkmenistan.

Dersom Pakistan blir et fullt medlem av Shanghaiklubben, vil USA-allierte Afghanistan være fullstendig omringet av USAs rivaler og utsiktene til å bruke Afghanistan som springbrett for videre amerikansk innflytelse i Sentral-Asia, slik Silk Road Act vedtatt i den amerikanske kongressen i 2006 legger opp til, vil være fåfengte. Samtidig framstår det som ganske klart at den store trusselen mot USAs geopolitiske dominans i Midtøsten ikke lenger er at Al-Qaida skulle klare å drive USA og USAs allierte ut av Saudi-Arabia, men heller at Iran skal lykkes med å spre sin innflytelse til stadig flere arabiske land.

Invasjonen av Irak endte som en gigantisk geopolitisk boomerang for USA. Fjerninga av Saddam Hussein resulterte ikke i etableringa av et nytt vestligorientert autokratisk regime av typen Mubaraks Egypt som kunne huse permanente amerikanske militærbaser, slik de opprinnelige planene la opp til. Den massive motstanden fra såvel sunnimuslimske som sjiamuslimske arabiske irakere de første årene førte til at USA ble tvunget til å inngå et samarbeid med Iranorienterte sjiaislamistiske grupper som krevde raske og i noen grad demokratiske valg, valg som disse gruppene vant. Med USA nå helt ute av Irak, er det ingen tvil om at Irak har endt opp med å bli en av Irans viktigste allierte i regionen. Til sammen kontrollerer Iran og Irak omtrent like store oljereserver som Saudi-Arabia. Gitt at Saudi-Arabias viktigste oljeforekomster også befinner seg i de regionene av Saudi-Arabia hvor flertallet av befolkninga er sjiamuslimer, er det ikke å undres over at Irantrusselen både for det saudiske kongehuset og USA nå framstår som langt mer akutt enn Al-Qaida-trusslen. Irans atomprogram er i denne sammenhengen et viktig symbolsk samlingspunkt for motstanden, men selve programmet er av helt underordnet betydning sammenlignet med de geopolitiske implikasjonene av et Iran med allianser både med andre oljerike land som Irak, og eventuelt også folkerike og strategisk viktige land som Egypt, eller, enda verre, et eventuelt Iran-inspirert opprør i oljeregionen blant Saudi-Arabias sjiamuslimer.

Den fortsatte krigen mot sunniekstremistene i Taliban i Afghanistan blir dermed et geopolitisk sidespor. Selv om Iran meldes å ha opprettet kontakter med Taliban, har Iran et langt nærere forhold til flere av de militsgruppene USA har som allierte i den afghanske regjeringa. I sin regjeringstid var Taliban sterkt fiendtlig innstilt til Iran, og tilsvarende den andre veien, blant annet fordi Talibans ekstremistiske sunniislamisme var intolerant overfor sjiamuslimer som de anser som vantro, noe som førte til massakrer på den sjiamuslimske hazaraminoriteten. Iranerne protesterte derfor ikke mer da USA i 2001 gikk inn og fjerna Talibanregimet enn de gjorde to år seinere da USA gikk inn i Irak og fjerne erkefienden fra 1980-tallet, Saddam Hussein.

For Al-Qaida og de mest ekstremistiske kreftene i Taliban er den snarlige uttrekninga av NATO-styrkene i realiteten ingen gode nyheter. På kort sikt vil det styrke Taliban militært, men problemet er at med det vestlige nærværet ute, vil Iran ikke ha noen god grunn for ikke å yte den afghanske regjeringa sterk støtte. Pakistan på sin side vil ikke lenger ha grunn til å frykte et NATO-kontrollert Afghanistan som en trojansk hest for India, og vil dermed heller ikke ha den samme interessen i å opprettholde Taliban.

Verken Russland eller Kina har noen som helst interesse i at Afghanistan i større grad enn i dag får bli oppmarsjområde for ekstremistiske sunniislamister. Tvert imot, Taliban og Al-Qaida med allierte har nære bånd til tsjetsjenske separatister i Russland og uighuriske separatister i Kina og islamistiske opposisjonsgrupper mot regjeringene i alle de sentralasiatiske medlemslandene i Shanghaiklubben. Dersom Pakistan også blir fullt medlem i Shanghaiklubben samtidig som NATO trekker seg ut av Afghanistan, vil de andre medlemslandene ønske og forvente at Pakistan setter i verk effektive tiltak for å hindre at Taliban får bruke Pakistan som base for en offensiv for å komme tilbake til makta. Pakistan vil da heller ikke ha noen gode grunner til å motstå et slikt press, og Pakistan har tidligere vist, da pakistansk Taliban i overmot inntok større områder i Pakistan for noen år siden, at landets hær ikke har noen problemer med å knuse det pakistanske Taliban om den bare ønsker det.

Dersom NATO snarlig trekker seg ut, uten at det er inngått noen fredsavtale med Taliban, er det altså på ingen måte gitt at bevegelsen vil kunne storme fram og innta regjerignskontorene med makt, slik det i utgangspunktet kunne framstå. Tvert imot er det tenkelig at Taliban i en slik situasjon vil bli gradvis kvalt økonomisk og militært gjennom at tilførselsrutene gjennom Pakistan strupes, samtidig som bevegelsen ikke lenger vil kunne framstå som det patriotiske samlingspunktet mot utenlandsk okkupasjon. Karzairegjeringa vil på tross av sin nåværende svakhet og udugelighet kunne bestå fordi alle de omkringliggende landene vil se seg best tjent med det. Særlig Iran vil kunne se med tilfredshet på en situasjon hvor USA er ute mens de militsene som Iran støttet under borgerkrigen på 1990-tallet, og som USA gjorde felles sak med for å nedkjempe Taliban, sitter med de mest sentrale maktposisjonene sentralt og lokalt.

Selv om det vil kunne framstilles som en ideologisk seier for USA om Taliban aldri kommer tilbake i regjeringsposisjon, vil et scenario hvor de iranorienterte militsene kontrollerer et etterhvert stabilt Afghanistan og dermed oppretter et kontinuerlig enhetlig Eurasisk territorium fra Gulehavet til Barentshavet, Svartehavet og Det indiske Hav, uten noe innslag av amerikansk eller annen vestlig innflytelse noe sted, være et geopolitisk marerittscenario. Fra amerikansk og vestlig perspektiv vil det i den nåværende situasjonen framstå som et bedre scenario i dag at sunniekstremistene i Taliban gjeninntar regjeringskontorene, på tross av det retoriske nederlaget dette vil være gjennom å synliggjøre at 10 års krig har vært fullstendig bortkasta. Derfor arbeides det nå på høygir med å etablere en forhandlingsløsning med Taliban, i stor grad over hodet på den afghanske regjeringa. USA sjøl kan for skams skyld åpenbart ikke gjenopprette noen formelle diplomatiske kontakter med Taliban. Det kan imidlertid USAs allierte på den arabiske halvøya, og det er allerede i ferd med å skje. Taliban er nå i ferd med å etablere et representasjonskontor i Qatar, baselandet for USAs flåte i Persiagulfen.

Mislykket krig i Libya?

2011-07-02T02:15:00.000-07:00

Etter fire måneder med kontinuerlig bombing, synes Vestens strategi i Libya å ha kjørt seg helt fast. På tross av intensivert bombing, inkludert bruk av kamphelikoptere, hjelp fra vestlige spesialstyrker og nå sist, direkte leveranser av våpen fra Frankrike, har ikke opprørsstyrkene klart å oppnå noen markert framgang.

Al-Qadhafi synes å ha konsolidert støtte i breie befolkningslag i de klanene, stammene og regionene av landet som ikke i utgangspunktet støttet opprørerne. Dersom propagandaen fra opprørerne og deres vestlige støttespillere om at kampen enkelt står mellom al-Qadhafi og det libyske folket hadde vært sann, hadde det åpenbart vært en livsfarlig strategi for regimet å dele ut våpen til sivile i massivt omfang, slik det faktisk har skjedd. En slik strategi kan bare være effektiv for et regime som fortsatt har oppslutning i viktige deler, om ikke nødvendigvis flertallet, av befolkninga. En total militær seier for opprørerne, selv med aktiv og direkte støtte fra NATO og ledende NATO-land, framstår som langt mer usannsynlig nå enn for to måneder siden.

Heller ikke på den diplomatiske fronten peker pilene i Vestens favør, tvert imot. Vestens strategi om å isolere al-Qadhafi og øke legitimiteten til opprørsrådet i Benghazi har rett nok oppnådd den forventede arrestordren mot Moammar al-Qadhafi, hans sønn Saif al-Islam, og Libyas etterretningssjef for "forbrytelser mot menneskeheten". Den forventede virkningen av dette var trolig at flere land ville komme ut og fordømme al-Qadhafi samtidig som flere ville "erkjenne" at det ikke finns noen forhandlingsløsning med "forbryteren", noe som ville styrke legitimiteten for en intensivert krigføring og støtte til opprørerne. I stedet framstår det ganske tydelig som at det først og fremst er tiltroen til Den internasjonale straffedomstolen som har fått seg en alvorlig knekk.

Sjefsanklageren ved domstolen, Luis Moreno-Ocampo, har bidratt aktivt til å bekrefte kritikerne av domstolens framstilling av domstolen som mer et propagandaverktøy for vestlige interesser enn en reell og upartisk domstol. I sin tiltalebeslutning har han framsatt en rekke påstander om blant annet bruk av systematisk voldtekt fra Qadhafiregimet som uavhengige menneskerettsorganisasjoner som Amnesty International ikke har funnet beviser for. I sin offentlige rolle har Moreno-Ocampo derfor i større grad framstått som en politisk agitator, på linje med Sarkozy, Hillary Clinton og ledelsen i opprørsrådet, enn som den nøkterne juristen hans formelle rolle skulle tilsi. Propagandaeffekten av å referere til forbrytelser som ville være gruoppvekkende hvis de var dokumenterte, har dermed i stedet blitt en bomerang mot domstolen ettersom ikke engang vanligvis lojale provestlige medier har funnet grunnlag for å legge framstillinga om at dette beviselig skal ha skjedd til grunn denne gangen.

I forhold til selve krigføringa, hadde nok bombemaktene også regnet med at den skepsisen mot krigen som mange land ga uttrykk for innledningsvis, og som konkret kom til uttrykk gjennom fem avholdende stemmer i da Sikkerhetsrådet stemte over resolusjonen som autoriserer bruk av "alle midler" for å beskytte sivile i Libya, ville avta etterhvert. Om den prinsippielle skepsisen ikke nødvendigvis ville bli borte, så kunne man regne med at motstanden mot krigsmaktenes politikk ville bli dempet av opportunistiske årsaker, ettersom få land ville ønske å komme på kant med de nye makthaverne i oljerike Libya etter at al-Qadhafis posisjon gradvis ble svekket.

Fram til begynnelsen av juni så det også ut til at denne mekanismen var i virksomhet. Russland kom blant annet med litt uklare uttalelser som kunne tolkes som om landet nå var enig i at Qadhafi må fjernes. Samtidig bestemte Tyskland, det vestlige "judaslandet" som hadde stemt avholdende til krigsresolusjonen, seg for å gå lenger enn flere av de aktive bombelandene, deriblant Norge, i forhold til å anerkjenne opprørsrådet som de legitime makthaverne i Libya. Tyskland har også gått med på å levere våpen, om enn fortsatt ikke soldater eller fly, til bombekrigen.

Rundt midten av juni kom imidlertid Russland og Kina ut med en uvanlig klar og samstemt fordømmelse av det de beskrev som en utvetydig krenkelse av Sikkerhetsrådets mandat. Russlands utenriksminister uttalte offentlig at det hadde vært en stor feil av Russland å ikke nedlegge veto mot resolusjonen når man i ettertid ser hvordan bombemaktene har misbrukt resolusjonen. Han uttalte også at Russland ville ta lærdom av dette og aldri igjen støtte eller akseptere denne typen resolusjoner som griper inn i de politiske forholdene i medlemsland. Dette er den direkte bakgrunnen for at det ikke har kommet så mye som en kritisk bemerkning fra FNs Sikkerhetsråd mot regimet i Syria som har slått hardt og brutalt ned på opposisjonsbevegelsen der.

Vestlige stater som ønsker å innføre sanksjoner mot det iranvennlige regimet, og som gjerne så at verdenssamfunnet ga et bidrag til at Assadregimet falt, har ikke oppnådd noe med sine diplomatiske framstøt og har heller ikke klart å mobilisere noen betydelig moralsk forargelse mot Russland og Kina som nå åpent erklærer at de blokkerer en fordømmelse av Syria i Sikkerhetsrådet. Den henvisninga de bruker til hvordan Vesten misbruker Sikkerhetsrådets vedtak og bekymring for overgrep mot sivile i Libya, til å fremme egne politiske målsettinger, på bekostning av mulighetene for fred og reell beskyttelse av sivile, blir sett og forstått i resten av verden.

De siste ukene og dagene har Den afrikanske Unionen også kommet uvanlig klart på banen med åpen og direkte fordømmelse av NATOs bombekrig mot Libya. De arabiske statene som opprinnelig ga støtte til aksjonen, sitter på sin side helt stille i båten. Dermed blir NATO-landene stadig mer isolerte i sin krigsstrategi og al-Qadhafis retorikk om at dette er en vestlig-kolonial krig i korsfarerstil vinner i økende grad gehør også på den arabiske gata, hvor Qadhafi i utgangspunktet, før bombinga starta, ikke hadde noen høyere stjerne enn Mubarak, bin Ali og andre korrumperte arabiske diktatorer.

Det at Vesten verken synes å vinne diplomatisk eller militært for øyeblikket, betyr likevel ikke at al-Qadhafi kommer til å gå seirende ut av konflikten. Tvert imot, sannsynligheten for at han til slutt blir drept av en NATO-bombe er betydelig større enn at han blir sittende med kontroll over landet. For de ledende bombestatene, spesielt Frankrike, vil det prestisjemessige og strategiske nederlaget ved å stanse bombinga og legge til rette for en fredsavtale som innebærer at al-Qadhafi fortsetter å leve fritt i Libya, om enn ikke lenger i en ledende politisk rolle, være så stort at det ikke kan bæres.

Dersom al-Qadhafi blir drept først, vil det prestisjemessige nederlaget ved å inngå forhandlinger med hans ledende støttespillere nok reduseres betraktelig. Det strategiske nederlaget vil imidlertid være like stort. De ledende vestlige stormaktene har satset alle kort på at sluttpunktet på krigen blir en de fakto maktoverføring til opprørsrådet i Benghazi, som også har bidratt aktivt til den propagandamessige nedturen ved å plassere et Quislingsstempel på seg selv ved å åpent og offentlig begynne å love ut lukrative oljekontrakter til land og tilhørende selskaper som har bidratt til å styrte al-Qadhafi allerede før "bjørnen er skutt".

På den måten har det selvutnevnte Overgangsrådet har ikke bare gjort seg politisk uspiselig for store deler av den libyske befolkninga, og skapt økt skepsis i en i utgangspunktet mer vennligsinna arabisk opinion. Den har også redusert utsiktene for å bli internasjonalt anerkjent dersom fredsløsninga skulle ende med en eller annen form for deling av landet. Pilene peker derfor nå langt mer enn for bare en måned siden, i retning av at Libya kan forbli utenfor Vestens kontroll, også om NATO lykkes i å ta al-Qadhafi av dage. Samtidig har de vestlige stormaktene klart å svekke sin evne til diplomatisk gjennomslag i FN, noe som kan bli svært viktig i forhold til den pågående konfrontasjonen med Iran og i forhold til Sudan og delinga av de oljerike grenseområdene mellom Nord- og Sør-Sudan.

På ett viktig område kan det imidlertid synes som om NATO-intervensjonen i Libya har hatt effekt: Den retoriske koblinga mellom vestlige bombemakter og demokratiopprøret i den arabiske verden som har blitt gjort i Libya, kan både ha svekket tiltroen til arabiske demokratibevegelser og bidratt til å styrke den retoriske posisjonen til sittende diktaturer på en måte som samlet sett gjør at det er betydelig mindre sannsynlig i dag enn for to måneder siden at de provestlige diktaturene i andre arabiske stater vil falle på samme måte som Egypt og Tunisia gjorde i vinter.

Om Libyakrigen vil vise seg å bli mislykket i forhold til å sikre vestlig kontroll over Libya, kan den altså indirekte ha bidratt til å konsolidere stillinga for vestligstøtta diktatorer i land som Marokko, Algerie og Jordan, og, ikke minst, i Bahrain, hvor regimet som huser USAs viktigste marinebase i Midtøsten har knust en sterk demokratioppstand i fred i ly av bombene over Tripoli. Men på motsatt side har altså også de vesten-fiendtlige diktatorene i Iran, Syria og Sudan, og deres allierte, spesielt Kina, styrket sin posisjon. Hvorvidt Vesten har vunnet eller tapt strategisk i forhold til sine rivaler i Midtøsten og på den globale arenaen, blir dermed et åpent spørsmål.

Det som derimot synes klart, er at den store taperen i krigen er det libyske folket og dernest den arabiske demokratibevegelsen. Og på sikt er det liten tvil om at en genuin arabisk folkereisning og demokrati i landene som kontrollererer mer enn 60 prosent av verdens gjenværende oljereserver, representerer en vesentlig større trussel mot Vestens økonomiske og strategiske interesser enn det regimene i Kina, Russland og Iran gjør. Fra et kynisk vestlig-imperialistisk perspektiv kan krigen i Libya dermed paradoksalt nok framstå som vellykket likevel, på tross av at alt på overflaten peker i motsatt retning.

Hva ligger bak Libyaintervensjonen?

2011-04-08T03:10:00.000-07:00

Janne Haaland Matlary speiler den offisielle krigsretorikken når hun i Klassekampen 5.4 hevder at den pågående bombinga av Libya er en rein humanitær intervensjon. Intervensjonsmaktenes opptreden før og etter avstemninga i FNs Sikkerhetsråd sannsynliggjør imidlertid ikke at målet er å skåne sivile liv. Matlary avviser samtidig olje som motiv ved å vise til at Qadhafiregimet har vært en stabil leverandør de seinere årene. Men den analysen holder ikke når vi ser på Libyas betydning i et lengre tidsperspektiv og i en bredere arabisk sammenheng.

”Henrette borgerne i Benghazi”?
Det er ganske symptomatisk for den offisielle krigsretorikken når Matlary skriver at alternativet til å intervenere var å la Qadhafiregimet ”gå fra hus til hus og henrette borgerne i Benghazi”. Dette er halvveis et sitat fra al-Qadhafi. Delen ”og henrette borgerne i Benghazi” har al-Qadhafi imidlertid aldri uttalt. Dette er noe Matlary legger til.

Ser vi på det som er rapportert fra andre byer som har vært kontrollert av opprørerne, men som al-Qadhafis styrker har gjenerobret, finns det ingen indikasjoner på at gjenerobring har blitt fulgt av massakrer på ubevæpnede sivile. Derimot har det i selve kampene for å gjenerobre byer også gått mange sivile liv tapt, men det har det også gjort som følge av at opprørerne har erobra byer og ikke minst, som følge av bombing fra intervensjonsmaktene.

En langt mer rimelig tolkning av al-Qadhafis trussel, er at den referer til strategien som var tenkt brukt for å nedkjempe eventuelle gjenværende væpna opprørere. Strategien var trolig å skremme flest mulig opprørere bort fra byen, og over grensa til Egypt, for dermed å unngå kamphandlinger og egne tap i størst mulig grad.

Avvisning av fredsforhandlinger
I den grad det kan reises tvil om det reelle motivet til intervensjonsmaktene den dagen FN-resolusjonen ble stemt over, blir alt grunnlag for tvil feid til side når vi ser på opptredenen til intervensjonsmaktene i dagene og ukene som har fulgt etterpå.

Allerede i løpet av det første døgnet med bombing ble al-Qadhafis styrker tvunget til retrett fra Benghazi. Men det at den tenkbare trusselen mot Benghazis befolkning ble avverga, førte på ingen måte til at intervensjonsmaktene har vist så mye som snev av interesse for den andre delen av FN-resolusjonsteksten, den som krever umiddelbar våpenhvile fra begge parter og fredssamtaler. Tvert imot, i de første dagene av bombekampanjen ble al-Qadhafis offensiv raskt snudd til en offensiv fra opprørsstyrkene. Bombinga fortsatte og var og er åpenbart koordinert, etter beste evne, for å hjelpe opprørsstyrkene fram.

Mangelen på interesse for fredsforhandlinger og ønsket om å støtte opp om de militære opprørerne, viste seg også i ukene før al-Qadhafis styrker sto utenfor Benghazi. Initiativet til fredsforhandlinger som Venezuelas president Hugo Chavez fremma tidlig ble ikke bare hånlig avvist. Det ble heller ikke møtt med noen former for motforslag som grunnlag for forhandlinger.

Spørsmålet om forhandlinger ble avvist med referanse til at det uansett ikke ville kunne føre fram, at al-Qadhafi er en gal mann og lignende. Denne retorikken tar imidlertid ikke hensyn at al-Qadhafi nettopp har vist seg sårbar overfor internasjonalt politisk og diplomatisk press de seinere årene, og blant annet frivillig rapportert inn sitt program for anskaffelse av masseødeleggelsesvåpen nettopp på en slik bakgrunn.

Det er selvsagt ikke gitt at forhandlinger i internasjonal regi ville ført fram, men det påfallende er at de nåværende intervensjonsmaktene har vært langt mer kategoriske i sin avvisning av en mulig forhandlingsløsning mellom Qadhafiregimet og opprørerne enn Qadhafiregimet selv.

”The Libyans needed some bombing”
Leser man situasjonen ut fra aktørenes handlinger snarere enn aktørenes ord, framstår det som klart at ønsket om å intervenere militært til fordel for opprørerne har vært like tydelig i denne situasjonen som det var i forhold til Jugoslavia i 1999, da USAs daværende utenriksminister Madeleine Albright uttalte at ”The Serbs needed some bombing”. Ingen har uttalt tilsvarende at ”The Libyans needed some bombing”, men intensjonen er likevel like klar.

Viljen til å støtte opprørsstyrkene militært, ble tydeliggjort i en tidlig fase av opprøret, da et følge av britiske spesialsoldater ble pågrepet av opprørerne i det østlige Libya. Formålet med dette som ble en kortvarig diplomatisk fadese, var helt tydelig å knytte forbindelser til opprørsbevegelsen. Britenes ønske om å intervenere ble på det tidspunktet ikke tatt vel imot av opprørerne som fortsatt hadde tro på militær seier ved egne krefter.

At intervensjonen ikke skjedde tidligere enn den gjorde, har altså ikke noe å gjøre med at intervensjonsmaktene nølte men til slutt så seg ”presset” til å gripe inn, slik det framstilles i den offisielle retorikken. Viljen og ønsket om å gripe inn til fordel for opprørerne var sterk og markert allerede tidlig. Det som manglet før Qadhafiregimet var i stand til å slå opprørerne på defensiven, var først og fremst den politiske støtten til intervensjon fra opprørerne selv. I tillegg er det klart at intervensjonsmaktene også hadde behov for en dramatisk og tilspissa situasjon for å kunne legitimere retorikken om at intervensjonen har en humanitær og ikke en politisk begrunnelse overfor FN og overfor en krigstrøtt hjemlig opinion.

Hvorfor støtte opprøret?
Det store spørsmålet er ikke om det er ønsket om det er regimeskifte eller beskyttelse av sivile som er motivet for intervensjonen, men hvorfor intervensjonsmaktene nå ser seg tjent med å støtte væpna opprørsgrupper som søker å styrte Qadhafiregimet.

Janne Haaland Matlary hevder at dersom Vestens behov for sikre og stabile oljeleveranser hadde vært hovedmålet, ville det vært et argument for å akseptere at al-Qadhafi fikk slå ned opprøret og stabilisere sitt regime i fred. Bakgrunnen for å hevde dette er at Libya de seinere årene har vært en relativt stabil leverandør av olje og gass til Europa. Landet har også blitt åpnet for utenlandske investeringer i olje- og gassektoren, noe særlig britiske, franske og italienske, men også norske, oljeselskaper har dratt fordel av. Slik sett kan det framstå som paradoksalt at det nettopp er de landene som har vært nærest involvert med Qadhafiregimet økonomisk som har gått i spissen for militær intervensjon mot regimet.

Det har blitt spekulert fra enkelte hold at en del av begrunnelsen kan ligge i at al-Qadhafi i månedene i forkant av opprøret søkte å reforhandle avtalene som internasjonale oljeselskap opererer under i Libya, med sikte på å sikre den libyske staten en større andel av verdiene. De selskapene og de landene som i utgangspunktet er tyngst involvert i energisektoren i Libya er dermed også de som vil kunne tape mest på dette. Etter mitt syn kan utsiktene til økonomisk tap for tunge selskaper ha vært medvirkende, men er trolig ikke i seg selv viktig nok til å være utløsende årsak til at Frankrike og Storbritannia nå åpenbart ser sine interesser best tjent ved å styrte Qadhafiregimet gjennom å støtte opprørerne militært.

Arabisk oljes betydning
Viktigere enn både kortsiktig leveransesikkerhet og enkeltselskapers profittinteresser, er den betydninga Libya vil kunne spille geopolitisk. Den overordna målsettinga for USA og Vesten i forhold til den arabiske verden, er å opprettholde regimer som er sikkerhetspolitisk avhengige av Vesten, og som dermed aldri vil kunne inngå i noen antivestlig front. Dette er helt avgjørende ettersom den arabiske verden raskt og effektivt vil kunne destabilisere Vestens økonomi gjennom å holde igjen på oljeleveransene.

Hvor dramatisk virkninga av en eventuell oljeblokade vil kunne være, ble demonstrert under oljekrisa i 1973. Den gangen var USA fortsatt nær selvforsynt med olje, og den arabiske verden spilte samla sett ikke en så stor rolle som oljeleverandør som situasjonen er i dag.

I årene framover vil verdens avhengighet av arabisk olje bare tilta. Gulfstatene Saudi-Arabia, Kuwait, De forente Arabiske Emirater, Qatar og Oman innehar samla omtrent 44 prosent av verdens totale gjenværende oljereserver. Legger man Iraks 11 prosent, Libyas 3 prosent, Algeries 2 prosent og rundt 1 prosent til sammen for Sudan, Egypt, Marokko og Yemen, finner vi at den arabiske verden aleine kontrollerer over 60 prosent av all verdens gjenværende olje.

Bildet blir ikke lysere for Vesten av å vite at de ikke-arabiske landene med virkelig store konvensjonelle oljereserver er Iran, med 11 prosent, Venezuela med 7 prosent og Russland med 6 prosent av verdens totale gjenværende konvensjonelle reserver. Med unntak av de arabiske landene, er Canadas høyst ukonvensjonelle og miljøkontroversielle oljesandforekomster de eneste potensielle oljereservene av betydning som befinner seg i land med en grunnleggende provestlig geopolitisk orientering. Libyas oljereserver er aleine større enn USAs.

USAs supermaktsstatus og Vestens globale politiske og økonomiske dominans står derfor foran et ganske umiddelbart og dramatisk fall om så skulle skje at de provestlige regimene på den arabiske halvøya skulle falle og bli erstatta med regjeringer med ønske om og mot til å bruke oljemakta til å presse USA og Vesten. En demokratisk revolusjonsbølge i den arabiske verden som får skylle uhindra gjennom hele regionen, ville gjort et slikt scenario høyst sannsynlig.

Libyas rolle i geopolitikken
De arabiske diktaturstatene har spilt på lag med USA og Vesten som har erklært Iran som den store trusselen mot regionen. Selv om skepsisen mot ”perserne” også har en historisk rot i de arabiske folkemassene, er det ikke slik at befolkningene i de fleste arabiske land deler regimenes hat mot, og frykt for, det sittende iranske regimet. Tvert imot er det grunn til å tro at Irans president Ahmedinejad er vesentlig mer populær på gata i mange arabiske land enn han er på gata hjemme i Iran.

Det overveldende flertallet av arabere ser på Israel som den store trusselen, og solidariteten på folkenivå med palestinerne er sterk. Framtidige arabiske regjeringer som er avhengige av folkemeninga vil derfor ganske garantert innta en langt tøffere tone mot Israel og en tilsvarende mer forsonlig tone overfor Iran enn det de sittende diktaturene stort sett har gjort.

Selv om det enda ikke er avholdt noe demokratisk valg i Egypt, har utsiktene til å måtte konkurrere i et kommende demokratisk valg allerede ført til en markert endring i Egypts geopolitiske orientering. Mest tydelig kom dette til uttrykk da Egypt nylig, for første gang etter revolusjonen i Iran i 1979, lot et iransk marinefartøy passere gjennom Suezkanalen.

Både i Egypt og Tunisia vil islamske politiske partier med basis eller utspring i Det muslimske Brorskapet kunne komme til å gjøre det sterkt i de kommende valgene. Men også politikere med basis i de fortsatt sittende sekulære politiske maktstrukturene posisjonerer seg i forhold til kommende valg med en tøffere linje overfor Israel.

Egypt spiller en viktig geopolitisk rolle gjennom å være det folkerikeste og kulturelt dominerende landet i den arabiske verden, og gjennom sin kontroll over Suezkanalen. I motsetning til mange andre arabiske land, er imidlertid ikke Egypt eller Tunisia viktige oljeland. Egypt har noe olje, men har nylig godt fra å være en liten netto eksportør til å bli netto importør. Tunisia har ingen olje eller gassforekomster av noen betydning. Aleine vil de to arabiske landene hvor demokratiske revolusjoner ser ut til å kunne lykkes derfor ikke utgjøre den dramatiske trusselen mot vestlig dominans som det revolusjoner på den arabiske halvøya ville betydd.

Det faktum at Egypt og Tunisia ikke er oljeland begrenser også disse landenes handlefrihet i forhold til Israel, USA og Vesten. Spesielt Egypt vil være økonomisk sårbart for kutt i bistanden fra USA og eventuelle økonomiske sanksjoner fra Vesten, i tilfellet en ny demokratisk regjering for eksempel skulle komme til å åpne grensa mot Gaza og slik underminere den israelske blokaden av Hamasregjeringa.

Dersom Egypt og Tunisia fikk støtte fra det oljerike nabolandet Libya for en slik ny og tøffere politikk mot Israel og Vesten, ville en slik nordafrikansk blokk være betydelig mer robust mot slike sanksjoner. Spesielt Sør-Europas avhengighet av libyske olje- og gassleveranser ville betydd at USA ville fått store problemer med å få med EU på en sanksjonspolitikk overfor et folkestyrt Egypt og Tunisia.

Dersom de nordafrikanske arabiske landene skulle bli i stand til å føre en ny og tøffere utenrikspolitikk mot Vesten, vil dette lett forplante seg også til andre og enda mer oljerike arabiske land. Spesielt Irak vil kunne bevege seg mer i den retninga. De eneveldige Gulfstatene vil da kunne risikere å bli stående isolert med en provestlig utenrikspolitisk linje, noe som vil gjøre disse landene enda mer sårbare for opprør.

Bevisstheten om dette vil kunne være nok til at også Saudi-Arabia vil kunne reorientere kursen. Dette er tross den proamerikanske og Iranfiendtlige geopolitiske orienteringa også et land som aldri har anerkjent Israel og som er ideologisk forplikta på islamsk og arabisk solidaritet. Dermed vil marerittscenarioet for Israels og USAs og Vestens geopolitiske strateger kunne nærme seg en realitet, spesielt i en setting hvor det eventuelt skulle oppsto nye konfrontasjoner mellom Israel og palestinerne av typen Gazakrigen i 2008/2009.

Al-Qadhafis og opposisjonens posisjoner
Spørsmålet er så hva slags libysk regime som eventuelt ville kunne inngå en allianse med nye, demokratiske og mer USA og Israel-kritiske regjeringer i Egypt og Tunisia; Qadhafiregimet eller opposisjonen?

Svaret er i utgangspunktet begge. Janne Haaland Matlary har rett i at al-Qadhafi har framstått som en stabil forretningspartner for oljeimportørene i Sør-Europa. Men han har en fortid som rabulist og selverklært antiimperialist, og det er grunn til å tro at tilnærminga til Europa og Vesten de seinere årene har vært mer av taktisk karakter enn motivert av ideologisk overbevisning. Al-Qadhafis primære drivkraft er sin egen politiske og fysiske overlevelse, så dersom han hadde oppfatta at han ville ha mer å tjene på å gå i kompaniskap med antivestlige krefter i regionen, er det liten grunn til å tro at han ville ha nølt.

Når det gjelder den libyske opposisjonen er den i liten grad organisert og dermed generelt ganske uoversiktelig. En del av opposisjonen, særlig den som i stor grad har oppholdt seg i eksil i Europa, er knytta til det tidligere kongehuset som al-Qadhafi styrta i 1969. Andre deler har en islamistisk orientering, hvorav noen har forbindelser til Al-Qaida mens andre har forbindelser til Det muslimske Brorskapet. Den tredje og tilsynelatende dominerende delen av opprøret i dagens opprørsledelse, er krefter som har vært knytta til Qadhafiregimet men som har røket uklar med Qadhafi av personlige årsaker, eller som krysset over til opposisjonen av opportunistiske årsaker.

Trolig er det de delene av opposisjonen som har en islamistisk orientering som står sterkest i befolkninga. Dersom Qadhafiregimet hadde falt som følge av opprøret, uten vestlig innblanding, ville er det derfor svært sannsynlig at et framtidig Libya ville lagt seg på en mer, ikke en mindre, vestkritisk politisk linje enn dagens.

Mulige effekter av intervensjon
Ved raskt å indikere vilje til å gi opprørerne militær støtte, har de vestlige intervensjonsmaktene styrket de kreftene innad i opprørsledelsen som har de næreste forbindelsene til Vesten i utgangspunktet. Slik situasjonen ser ut nå, mangler opprørerne imidlertid tilstrekkelig brei folkelig oppslutning i andre deler av landet enn på den østlige halvøya Kyrenaika. Spesielt påfallende er det at størstedelen av hæren synes å forbli lojale mot al-Qadhafi. Dette gjør opprørerne enda mer avhengige av vestlig støtte framover.

Per i dag er det to scenarier som kan framstå som sannsynlige: Det første er at NATO intensiverer støtten til opprørerne gjennom økt bombing og økt etterretningssamarbeid på bakken slik at opprørsgruppene til slutt kan marsjere inn i Tripoli som seierherrer.

Det andre er at det inngås en våpenhvile hvor opprørerne beholder kontroll over den østlige delen, mens Qadhafiregimet beholder kontrollen i den vestlige av Libya. Flere land vil da komme til å følge Frankrikes eksempel og anerkjenne den provisoriske regjeringa i Benghazi som Libyas legitime regjering. Qadhafiregimet i vest vil bli holdt nede med sanksjoner, mens Benghaziregimet vil få igang igjen oljeproduksjonen.

Uansett om den provisoriske Benghaziregjeringa ender med å få kontroll over hele Libya, eller bare den oljerikeste østlige delen, vil den være sårbar fra to hold. Ved en deling vil det vestlige Libya være langt mer folkerikt og vil stå sterkere militært ved en eventuell gjenoppblussing av stridighetene. Ved en seier er det sannsynlig at Qadhafilojalister med base i hans egen og allierte stammer vil organisere motstandsceller mot det de vil anse som en Quislingregjering, etter modell av hvordan Saddamlojalister organiserte motstandskamp de første årene etter Irakinvasjonen.

For det andre er det ikke usannsynlig at det vil bryte ut intern strid mellom de gruppene som per i dag står sammen mot Qadhafiregimet. Spesielt de Al-Qaida-affilierte elementene blant opprørerne vil raskt komme til å vende våpnene sine mot den relativt sekulære og vestligorienterte Benghaziregjeringa. Og de vil raskt kunne få mer suksess mot en slik relativt svak regjering enn de har hatt mot Qadhafiregimet. Dette er trolig også noe av den taktiske begrunnelsen for at Al-Qaidaelementer nå slåss side om side med CIA-støtta vestorienterte opposisjonelle mot al-Qadhafi.

I alle tilfeller vil den provisoriske regjeringa stå så svakt at den med stor sannsynlighet vil søke om støtte fra en NATO-leda ”stabiliseringsstyrke”, etter modell av ISAF i Afghanistan. Når Libyas ”legitime regjering” ber om slik støtte, er det ikke formelt å regne som okkupasjon, selv om det for alle praktiske formål likevel vil fungere slik.

Flate og ganske folketomme Libya er lettere å holde kontroll over med avanserte moderne vestlige våpen enn folketette jordbrukslandsbyer i Mesopotamia eller fjellrike distrikter i Afghanistan. Det er derfor sannsynlig at et provestlig regime i Libya vil kunne stabiliseres ved hjelp av en mer begrensa militærstyrke.

Dermed har Vesten oppnådd å få en strategisk viktig militærbase i Nord-Afrika og samtidig sikra seg et regime som er sikkerhetspolitisk avhengig av Vesten, og som dermed ikke vil spille på lag med nye demokratiske og potensielt vestenkritiske regjeringer i Egypt og Tunisia. Dermed vil man også ha langt bedre mulighet til å holde kontroll med utviklinga i disse landene og den arabiske verden for øvrig, enn det så ut til for bare få uker siden, etter at Mubarakregimet falt.

Israel - "Midtøstens eneste demokrati" - ønsker å forbli det

2011-02-08T06:27:00.000-08:00

Gjennom opprøret mot diktaturene i Tunisia og Egypt, har USA vist vaklende og usikker holdning. Det samme har mange ledende politikere og toneangivende synsere i Vest-Europa. Dette skulle i utgangspunktet vært oppsiktsvekkende. Hvorfor støtter ikke landene som hevder seg å være ledere for "Den frie verden" utvetydig opp om demonstranter som krever reelt demokrati i land som i årtier har vært brutale diktaturer?

Det eneste vestlige landet som gjennom de siste ukenes hendelser har vist en helt konsekvent holdning til hendelsene er Israel. Israel har konsekvent avvist tanken om demokrati i Egypt. I mye av retorikken snakkes det om farene knyttet til Det muslimske Brorskapet. Det snakkes om faren for terrorangrep og om faren for islamisering og, dermed, selvmotsigende, om hvordan demokratisering kan "true demokratiet". Men Israels motstand mot egyptisk demokrati, og demokrati generelt i noe arabisk land, handler verken om Brorskapet eller om islamisme generelt. Det handler om at Israel har kunnet ture fram med folkerettsstridige anneksjoner av palestinsk land nettopp fordi de har hatt stilltiende aksept, og sikkerhetspolitiske allianser, med de arabiske diktatoriske regimene, som ingen demokratisk valgt arabisk regjering, islamistisk eller sekulær, noen gang kunne gått med på.

Dette sies nå også helt åpent av Israels egne støttespillere. Artikkelen nedenfor har jeg henta i sin helhet fra Med Israel for Fred sin hjemmeside.

Hva ønsker egentlig Obama med Egypt?
Publisert: Tirsdag 8. februar 2011
Av Kenneth O. Bakken

Det er ikke så lett å forstå måten amerikanerne slåss for egne interesser i Egypt, mener Zvi Bar'el som er journalist i den israelske avisen Ha'aretz.

USAs politikk i Midtøsten har de siste årene blitt kritisert, både fra israelsk og arabisk hold, for å være vinglete og usikker. De samme tendensene mener mange å ha sett i håndteringen av demonstrasjonene i Egypt.

Fryktelig feilvalg
President Barack Obamas administrasjon krevde først Egypts president Hosni Mubaraks umiddelbare avgang og demokratiske reformer allerede på et tidlig tidspunkt av demonstrasjonene. Både israelske og amerikanske analytikere har karakterisert dette som et fryktelig strategisk feilvalg.

Egypts regjering har vært en av USAs tetteste allierte i Midtøsten. Det faktum at amerikanerne valgte å snu ryggen til dem ved første mulighet, sender et dårlig signal til landets andre allierte i Midtøsten. Ikke minst i Israel har man vært bekymret for om noe liknende kan skje i framtiden med deres forhold til Washington.

Skiftet kurs igjen
Dessuten kan et demokratisk Egypt slå beina under det tette samarbeidet Egypt har med USA, fordi islamistene kan komme til makten, frykter man. Bekymringen har ikke minsket den siste uken. Slagordene demonstrantene har skreket ut over Tahrir plass i Kairo har vært imot Israels blokade av Gaza, amerikaniseringen av arabisk kultur og krigen i Irak.

Til slutt innså Obama-administrasjonen disse problemene, da de søndag tilsynelatende skiftet politisk kurs - igjen. Søndag påpekte utenriksminister Hillary Clinton under en pressekonferanse at Egypts grunnlov krever nytt valg 60 dager etter at Mubarak har gått av. På nåværende tidspunkt ville en slik situasjon ført til kaos. Dessuten er det ikke tid nok til å organisere et rettferdig og åpent valg.

Kan ikke få i pose og sekk
Midtøsten-analytiker for Ha'aretz, Zvi Bar'el, er ikke overbevist om at amerikanerne heller denne gangen har forstått sitt eget eller Israels beste.

USA ønsker fortsatt et demokratisk Egypt, på tross av farene ved det. Men demokratiseringen skal nå skje i ordnede former. Ikke som en revolusjon, men som en planlagt prosess.

- Men det er umulig å ønske demokrati og samtidig være imot Det muslimske brorskap, å ønske at Mubarak skal gå av raskt og samtidig sørge for at den neste presidenten ikke er fra venstresiden (islamistene, und. anm.), skriver han.

"Våre" muligheter
Fullt så skeptisk uttalte ikke president Barack Obama seg da han ble intervjuet av nyhetskanalen Fox News søndag.

- Det er mange sekulære mennesker i Egypt. Det er et stort antall lærere og et sivilsamfunn i Egypt som også ønsker å komme i forgrunnen. Så det er viktig for oss å ikke si at våre eneste to muligheter er Det muslimske brorskap eller et undertrykket folk, sa presidenten.

- Han understreket "våre" - USAs "muligheter" - ikke Egypts. Men demonstrasjonene var ikke for ham, arresterer Bar'el ham på.

Sekulært Egypt ingen garanti
Til slutt peker den israelske journalisten på et opprør i Egypt i 2004, gjennomført av bevegelsen Kifaya ("nok er nok") som et eksempel på at Obama kan ta feil. Denne grupperingen protesterte mot utsiktene til at presidentmakten i Egypt skulle gå i arv, slik kongeposisjonen gjør i Norge. Det var en sekulær organisasjon med velutdannede egyptere, men som likevel tok til orde for en full konfrontasjon med "det zionistisk-amerikanske prosjekt".

- Disse var ikke fra Det muslimske brorskap, minner Bar'el om.

Selv ikke de sekulære kreftene i Egypt er altså en garanti for at amerikanske og israelske interesser ivaretas i et demokratisk Egypt, er hans poeng.

Det muslimske Brorskapet, USAs, Israels og Egypts framtid

2011-02-06T01:59:00.000-08:00

Det er ikke lenger noe spørsmål om hvorvidt Januarrevolusjonen i Tunisia vil føre til at Mubarakregimet i Egypt faller. Det som er spørsmålet er bare om regimet vil falle raskt og brutalt, som Ceaucescu-diktaturet i Romania, eller gli over som regimet i DDR og andre østblokkland. Noen dager så det ut til at Mubarak styrte mot en Ceaucescu-aktig avgang da han forsøkte å mobilisere sikkerhetsstyrker i sivil forkledning til fysiske og voldelige angrep på demokratidemonstrantene. Nå synes utviklinga å gå mer i retning av styrt avvikling, med visepresident Omar Suleiman i rollen som Egon Krenz.

Strategiomlegginga fra regimet har utvilsomt sammenheng med reaksjonene fra flertallet av vestlige ledere, inkludert USA. I valget mellom et demokratisk Egypt hvor regjeringa lytter til folkets vilje, og et militant antivestlig revolusjonært regime, sammenlignbart med regimet som kom til makta etter den iranske revolusjonen i 1979, synes de fleste velge det første. Det eneste landet som synes å foretrekke sistnevnte, er Israel.

Israels største skrekk
Det verst tenkelige scenarioet for israelske politikere er verken økt terrortrussel eller åpen krig. Det verst tenkelige scenarioet er en samlet front av demokratiske arabiske stater som bruker sin økonomiske makt med kontroll over mer enn 50 prosent av verdens totale gjenværende oljereserver til å presse USA og Vesten til å presse Israel til å respektere folkeretten. Det å trekke seg ut av alle okkuperte områder på Vestbredden og i Øst-Jerusalem, og demontere alle de folkerettsstridige bosettingene her, vil framstå som nær det totale nederlaget for den religiøse og ultranasjonalistiske sionismen som styrer Israel i dag. For disse kreftene vil en generell fredsavtale med de arabiske naboene og anerkjennelse av Israel bak grensene fra før 1967 være en svært mager trøst for å oppgi viktige bibelske områder på Vestbredden, og, i særdeleshet, Øst-Jerusalem.

Trolig ser også Israel at Mubarakregimet nå er undergangsdømt, men dersom det hadde lyktes å få Vesten til å støtte regimet til det siste, og dermed dratt revolusjonen i militant og gjerne islamistisk retning, ville det gjort revolusjonen mindre attraktiv. Det kunne hindret videre spredning til land med enda mer makt til å presse USA og Vesten, og dermed også til å påføre Israel nederlag. Det dreier seg særlig om faren for spredning til det mest oljerike av landene, Saudi-Arabia, men også andre olje og gassrike land. Særlig i Algerie har tendensene til opprør allerede vist seg tydelig allerede.

Et militant Iranvennlig islamistisk Egypt ville reint sikkerhetsmessig fungert som et gigantisk "Gaza" i dobbelt forstand for Israel. På den negative sida ville mulighetene for "ville" rakettangrep fra militante grupper økt. Det samme ville faren for åpen krig. Men på den positive sida ville en slik trussel kunne bidratt til å øke den militære og økonomiske støtten fra USA ytterligere, og styrke Israels politiske posisjon i opinionen i Vest-Europa. I en eventuell militær konfrontasjon vil Israels militære fortsatt være overlegne, både konvensjonelt og i det at Israel fortsatt er Midtøstens eneste atommakt.

USAs holdning
Som en refleksjon av denne holdninga fra Israel, har også de mest militante nykonservative kristensionistiske kreftene i det republikanske partiet i USA kritisert Obamaadmininstrasjonen for ikke å støtte opp om sin gamle allierte. De har vært helt åpne på at retorikken om demokrati ikke må overordnes den uforbeholdne underdanigheten overfor Israels interesser som har preget USAs utenrikspolitikk de siste tiårene.

Hillary Clintons første uttalelser ble av de fleste tolket som en klar støtte til Mubarak. Men ettersom utviklinga gjorde det tydelig at hendelsene i Tunisia hadde blåst bort mye av den angsten for regimet som hadde holdt det egyptiske folket nede gjennom tiår, kom Obama tydeligere på banen med langt mer eksplisitt støtte til prinsippene om demokrati, og med implisitt kritikk av forsøkene på å bruke vold for å slå ned folkeopprøret. For USA, som allerede er overanstrengt med krigen i Afghanistan, og som nesten fullstendig har mistet det geopolitiske grepet om sin egen "bakgård" i Latin-Amerika, framstår et nytt militant oppmarsjområde i Egypt etter en voldelig antivestlig revolusjon som langt verre enn et egyptisk demokrati. Det betyr ikke at ikke også strategene i Washington ser at demokrati i Egypt betyr en klar svekkelse av USAs posisjon i Midtøsten sammenlignet med situasjonen slik den var så lenge Ben Ali- og Mubarakdiktaturene holdt stand.

Demokrati og Palestinasak
Hva betyr så et egyptisk demokrati i praksis? Hvem vil komme til makta? Spesielt på den sionistiske høyrefløyen, er det mange, også i Norge, som peker på Det muslimske Brorskapet, som uten tvil er Egypts største og best organiserte opposisjonsgruppe. Det er på ingen måte gitt, ikke engang sannsynlig, at Det muslimske Brorskapet vil vinne flertall om Egypt organiserer et reelt fritt valg til høsten eller tidligere. Tvert imot er det sannsynlig at politikere med bakgrunn i Mubaraks parti, som Mohammad Al-Baradei og/eller generalsekretær i Den arabiske Ligaen, Amr Moussa, vil oppnå vel så stor oppslutning som partier og politikere som er direkte knyttet til Brorskapet. Derimot er det sannsynlig at Brorskapet vil bidra til å sette en politisk agenda som andre politikere også må forholde seg til. I første rekke handler dette om å endre den geopolitiske orienteringa Egypt har ført de siste tre tiårene, som i praksis har betydd en full underordning under USA og Israel i bytte med store økonomiske overføringer.

Da Mubarak for første gang nylig utnevnte en visepresident, og valget falt på den tidligere etterretningssjefen Omar Suleiman, ble beslutninga møtt med avsky og hånlatter blant demokratidemonstrantene. Omar Suleiman er i utgangspunktet minst like forhatt som Mubarak selv. Derimot er det mange av demonstrantene som peker på Amr Moussa, den tidligere utenriksministeren og nå generalsekretæren i Den arabiske Ligaen, som en mulig ny president. Suleiman og Moussa har begge vært tilknyttet Mubaraks parti og statsapparat, og begge har fått sine stillinger via regimet. Så hvorfor er den ene forhatt og den andre ønsket av demokratiforkjemperne?

Dette forholdet illustrerer hvor viktig forholdet til Israel og palestinerne er som underliggende kraft i det egyptiske opprøret. Som etterretningssjef har Suleiman vært den i regimet som har hatt den næreste og mest direkte kontakten med Israel, og den som konkret har bistått Israel mest, blant annet i arbeidet for å destabilisere den folkevalgte palestinske regjeringa gjennom blokaden av Gaza. På motsatt side har Amr Moussa som talsperson for den arabiske Ligaen markert seg med noen sterke uttalelser om behovet for økt arabisk enhet og støtte til palestinerne stilt overfor Israels krigføring og folkerettsstridige anneksjonspolitikk. At dette bare har blitt ord og ingen handling, er en annen sak, men det tilskriver folk at Moussa hittil ikke har fått ryggdekning fra regjeringene i de arabiske statene. De vil forvente at det blir annerledes om han blir president, selv om han er helt sekulær og har bakgrunn fra det samme partiet som Mubarak.

Fare for islamisering?
Hva så med Brorskapets agenda om å islamisere det egyptiske samfunnet? Vil det bety en ny æra med kvinneundertrykkelse og forfølgelse av religiøse minoriteter og sekulære i Egypt? Vil Egypt under innflytelse av det muslimske Brorskapet kunne utvikle seg i retning av Afghanistan under Taliban?

En ting er at det finns minimal støtte for en slik utvikling innad i det egyptiske samfunnet. En annen ting er at dette heller ikke er Det muslimske Brorskapets nåværende politikk. De som trekker opp et slikt trusselbilde om hva et Brorskapsstyrt Egypt vil kunne bety, kan henvise til Brorskapets historie, og prinsipprogrammet som fortsatt er preget av denne historien.

Det er liten tvil om at den gangen Brorskapet ble stiftet i 1928 av Hassan Al-Banna, var det reelt en organisasjon som kombinerte antikolonial nasjonalisme med en konservativ og ganske eksplisitt antidemokratisk fortolkning av islam. Al-Banna ønsket reelt å implementere tradisjonelle sharialover i Egypt med en fortolkning som ikke er ulik den som praktiseres av regimet til Omar Hassan Al-Bashir i nabolandet Sudan, om enn ikke helt på nivå med Taliban, som like mye har blitt inspirert av gamle pashtunske stammenormer som av konservativ fortolkning av sharia. I dag framholder Brorskapets talsmenn at deres mål er parlamentarisk flerpartidemokrati og full ytrings- og religionsfrihet. Hvordan kan dette henge sammen? Er dette bare taktikk? Vil Brorskapet fortsatt egentlig ha en islamsk stat tilsvarende det organisasjonen gikk inn for tidlig på 1900-tallet?

Historien har ingen eksempler på at fundamentalistiske krefter på denne måten har seilt under falsk flagg. Tvert imot, når fundamentalistiske krefter har søkt å implementere teokratisk styre, har de vært helt utvetydige på at det er dette som er deres mål, og de har vært eksplisitte ikke bare i sin avvisning, men også i sin fordømmelse av demokratiet som styreform. Dette er da også årsaken til at Al-Qaidas nestkommanderende, egypteren Ayman Al-Zawahiri, som opprinnelig hørte til i Brorskapet, har brutt fullstendig med organisasjonen og fordømmer den i sterke ordelag. Brorskapet og Al-Qaida har samme ideologiske rot i Hassan Al-Bannas tenkning tidlig på 1900-tallet, på samme måte som Det norske Arbeiderpartiet og Bader-Meinhof-gruppa begge kan sies å ha hatt rot i marxistisk tenkning tidlig på 1900-tallet, men der stopper også alle videre paralleller.

En historisk parallell: Det antirevolusjonære partiet i Nederland
Midtøstenekspert Nils Butenschøn har sammenlignet Brorskapet med KrF i Norge. Den parallellen halter, mest fordi KrF aldri har vært noen dominerende kraft i det norske samfunnet, men også fordi KrF aldri har hatt en historisk bakgrunn i ekte antidemokratisk kristenfundamentalisme. Skal vi finne en mer overførbar historisk parallell, kan vi i stedet gå til et annet europeisk land, med en lengre partitradisjon enn den norske, og med en sterkere tradisjon for konservativ kristendom, sammenlignbar med den stillinga islam har hatt og har i det egyptiske samfunnet. Vi kan gå til Nederland.

Også denne parallellen har sine svakheter, som alle paralleller på tvers av tid og rom. Jeg vil likevel hevde at det finns mange nok likhetspunkter til at en sammenligning mellom Det muslimske Brorskapet med det protestantisk-konservative nederlandske partiet som hadde navnet Det antirevolusjonære partiet blir relevant i denne sammenhengen. Dette partiet oppsto fra en gruppering på 1840-tallet og hadde mottoet "Gud, Nederland og Huset Oranien". Navnet "antirevolusjonære" henspeilte altså ikke på motstanden mot bolsjevikrevolusjonen i Russland i 1917, som kom tiår seinere, men på motstand mot den franske revolusjonens demokratiske og sekulære idealer. Partiets ideal var et protestantisk teokrati hvor katolikker og jøder kun hadde posisjon som annenrangs borgere.

På tross av sitt ideal om teokratisk styre, deltok partiet i valg og i parlamentariske intriger og hadde i perioden etter dannelsen mange ministre i regjeringene, og ble av dette gradvis mer pragmatisk og sentrumsorientert. Da allmenn stemmerett ble innført etter valget i 1918, valgte det antirevolusjonære partiet å stemme for. Høyrefløyen i partiet brøyt da ut og dannet Det politisk-reformerte partiet. I motsetning til det antirevolusjonære partiet som i perioder var Nederlands største parti, har Det politisk-reformerte partiet alltid siden vært et marginalt ytterfløyparti helt og fullstendig uten innflytelse på Nederlands videre politiske utvikling.

Under 2. verdenskrig deltok det antirevolusjonære partiet i eksilregjeringa og motstandskampen mot nazistene. Dette sto i klar motsetning til de protestantisk-konservative i Tyskland, som ikke hadde en religiøs-fundamentalistisk bakgrunn slik som de antirevolusjonære i Nederland. Det viktigste protestantisk-konservative partiet i Tyskland i mellomkrigstida, DNVP, var aktive medløpere i det å bringe Hitler til makta, gjennom å inngå koalisjonsregjeringa med Hitler i januar 1933. De nederlandske antirevolusjonære skilte også lag med konservative partier og grupper i andre okkuperte land, som Belgia og Frankrike, som i stor grad samarbeidet med naziokkantene.

Etter 2. verdenskrig deltok de antirevolusjonære i flere borgerlige koalisjonsregjeringer, men kom etter hvert på kant med det markedsliberalistiske liberale partiet PVD og støttet Arbeiderpartiet i spørsmålet om økte offentlige velferdsbudsjetter. På slutten av 1970-tallet gikk de antirevolusjonære sammen med andre mindre protestantiske politiske grupper, men også med sine gamle fiender i det katolske partiet, og dannet Kristeligdemokratisk Allianse (CDA) som siden har vært Nederlands største parti ved de fleste valgene. Det nye partiet fikk da en tydelig borgerlig profil, og utbrytere fra venstrefløyen hos de antirevolusjonære brøyt ut og dannet Det evangeliske Folkepartiet. Dette partiet gikk på 1980-tallet sammen med Det pasifistiske Sosialistpartiet, De grønne og Kommunistpartiet og dannet partiet Grønne Venstre, som i dag er det mest ultraliberale partiet i nederlandsk politikk i livssyns- og kulturspørsmål, og de sterkeste tilhengerne av det flerkulturelle samfunnet, mens de ligger nest lengst til venstre, et hakk til høyre for det tidligere maoistiske Sosialistpartiet, i økonomisk politikk. Alt i alt kan man altså knapt tenke seg noen større politisk avstand enn avstanden mellom dette partiet og det opprinnelige grunnlaget for Det antirevolusjonære partiet i 1840-tallets Nederland.

Det muslimske Brorskapets og Egypts utvikling
Det er grunn til å anta at utviklinga til det muslimske brorskapet i Egypt vil kunne ha mange paralleller med utviklinga til det antirevolusjonære partiet i Nederland. Allerede på 1970-tallet brøyt Ayman Al-Zawahari og de virkelig fundamentalistiske kreftene ut av brorskapet og dannet Gama'a Al-Islamiya, som seinere har blitt en del av Al-Qaida-nettverket. 1980-tallet gikk mange av medlemmene i Brorskapet inn i det i utgangspunktet lovlige venstreopposisjonspartiet, Det sosialistiske Arbeiderpartiet. Dette partiet framstilte seg som Nassers arvtakerparti ved å motsette seg den mer markedsorienterte økonomiske politikken som Sadat og Mubarak la opp til, og den vestvendte utenrikspolitiske kursen som inkluderte fredsavtale med Israel. Med Brorskapsmedlemmenes inntreden, ble Arbeiderpartiet islamisert og fremmet slagord som "Islam er løsninga" før partiet ble forbudt og formelt endret navnt til Det islamske Arbeiderpartiet. Men samtidig som Brorskapet preget og endret Arbeiderpartiets politiske agenda og innhold, ble Brorskapet også påvirket tilbake, og har i mye større grad vektlagt kamp mot fattigdom, for arbeid, og for demokratiske rettigheter.

Dersom det blir demokratiske valg i Egypt til høsten, er det grunn til å tro at Brorskapet vil stille opp primært gjennom Det islamske Arbeiderpartiet. Så lenge Israel fortsetter sin folkerettsstridige anneksjonspolitikk overfor Palestina, vil dette være en overordnet felles kampsak som vil bidra til å holde ellers sprikende tendenser innad i Brorskapet sammen. I denne kampen, som i kampen mot diktaturet, er det allerede et kampfellesskap mellom Brorskapet og ellers venstreorienterte og sekulære grupper som kanskje vil kunne få implikasjoner også videre. Den gruppa som synes å ha vært mest aktive i organiseringa av de siste ukenes opprør er 6. aprilbevegelsen. Denne gruppa har sitt utspring som en venstreradikal facebookgruppe organisert til støtte for streikende tekstilarbeidere ved Egypts største industrianlegg, Misr Spinning and Weaving i Mehalla Al-Kubra i 2008. Gruppa var imidlertid også sterkt involvert i demonstrasjoner under Gazakrigen for to år siden.

Men samtidig som Brorskapet har overtatt et i utgangspunktet venstrenasseristisk parti, og i dag har et kampfellesskap med venstreradikale grupper, består Brorskapet i stor grad av middelklassegrupper som på lang sikt ikke alltid vil ha felles økonomiske interesser med de fattige massene og industriarbeiderklassen i Egypt. Før eller siden er det derfor nesten gitt at det vil oppstå en splittelse innad i den alliansen som nå kjemper for demokrati og for større grad av arabisk enhet og motstand mot Israel. Dette vil komme sterkere til overflata etter at diktaturet er avskaffet. Det vil bli spesielt tydelig dersom kampen for å forene den arabiske verden til å presse USA og Vesten til å presse Israel til å akseptere en fredsavtale basert på folkeretten, faktisk lykkes.

Dersom middelklasseelementene i Brorskapet får dominere, kan Det islamske Arbeiderpartiet komme til å dreie mot høyre og bli et markedsliberalistisk parti av samme typen som det regjerende moderate muslimske partiet AKP i Tyrkia. I så fall vil venstrefløyen bryte ut og trolig finne sammen med sekulære venstregrupper og danne et nytt venstreparti. Motsatt kan Det islamske Arbeiderpartiet også utvikle seg klarere i retning av å være et antiimperialistisk og sosialistisk parti. I så fall vil trolig høyrefløyen bryte ut og danne et nytt mer markedsorientert og kanskje også mer tydelig konservativt islamsk parti. Uansett vil det politiske landskapet i Egypt på sikt måtte bli preget av de grunnleggende motsetningene mellom arbeid og kapital som preger alle kapitalistiske samfunn, og spørsmålet om teokratisk styre vil aldri komme på dagsorden dersom landet faktisk blir et demokrati, enten det skjer nå eller fra september.

1989 i den arabiske verden?

2011-01-21T11:36:00.000-08:00

Den arabiske verden var fram til for få dager siden en bastant blokk av korrupte diktaturer. Store folkelige demonstrasjoner i Jordan i dag peker i retning av at Tunisias mangeårige diktator Zine Al Abidine Bin Alis ydmykende hals over hode flukt i forrige uke kan bli begynnelsen på en demokratisk bølge (Oppdatering 25.1: Store massedemonstrasjoner i Egypt i dag peker i samme retning. Angsten for regimet synes å ha sluppet taket. Spørsmålet er bare om regimet gjennom sin brutalitet er i stand til å gjenopprette angsten) (Oppdatering 1.2: Med dagens millionmannsdemonstrasjon er det trolig bare et tidsspørsmål før Mubarak må trekke seg. Samtidig har opptøyene i Jordan tvunget kongen til å sparke regjeringa også der). Det er ikke utenkelig at det kan bli en bølge med like stor kraft som den som skyldte over østblokkstatene høsten 1989 og som endte med den forhatte Berlinmurens fall. Det er flere likhetstrekk mellom situasjonen i Østblokklandene i 1989 og de arabiske statene i dag:

1. Forakta regimer
En grunnleggende likhet er at dagens regimer i den arabiske verden ikke bare er udemokratiske i innhold. De mangler også ethvert snev av folkelig støtte. I likhet med hva tilfellet var med Jaruzelskis Polen og Honeckers DDR, har Bin Alis Tunisa, kong Abdullahs Jordan og Hosni Mubaraks Egypt lenge blitt betraktet av sine lands borgere som regimer som utelukkende sitter med makta av to grunner: For å bevare sin egen makt og privilegier og for å tjene de geopolitiske interessene til en utenforstående supermakt.

Utenom regimets administrasjon og sikkerhetsstyrker finns det ingen samfunnsklasse, ingen etnisk gruppe, ingen religiøs gruppering, ikke en gang en klan eller stamme som genuint støtter disse regimene og som vil kunne mobiliseres som motkraft i det flertallet setter seg i bevegelse. Regimene har heller ingen reell ideologi å støtte seg til, og ikke noe ideologisk motivert partiapparat, bare en gjeng karrierister som vil hoppe over til opposisjonen ved første tegn til at det vil bedre deres karriereutsikter. I så måte skiller de arabiske diktaturene seg fra Iran hvor regimet nylig klarte å motstå et folkeopprør av betydelig større dimensjoner enn det som nå felte Ben Ali.

Svekket supermakt
Det var Sovjetunionens seier over Nazi-Tyskland under 2. verdenskrig som brakte alle de sovjetvennlige regjeringene til makta i Østblokklandene. De eneste landene hvor kommunistene kom til makta ved egen hjelp og ved folkelig oppslutning, var Albania og Jugoslavia, som påfallende nok også var de kommuniststatene i Øst-Europa som brøyt ut av Sovjetblokken, og Tsjekkoslovakia, som også forsøkte å gå sine egne veier i 1968, men ble stoppet av sovjetisk invasjon. Etter 1968 mistet også det tsjekkoslovakiske kommunistregimet det elementet av reell folkelig oppslutning som regimet fram til da hadde hatt. Alle de andre medlemslandene i Warszawapakten var etter det reine marionettstater for Sovjetunionen. Når disse regimene likevel klarte å holde seg ved makta helt fram til 1989, var nettopp erfaringene fra den sovjetiske innmarsjen i Tsjekkoslovakia i 1968 og i Ungarn 12 år tidligere en viktig del av folks bevissthet. Om regimet i seg selv var svakt og på leirføtter, fantes det en bestemt supermakt i bakgrunnen som ikke ville sitte stille og se på at maktgrunnlaget i egen bakgård smuldret bort.

Selv om måten USA har skaffet seg innflytelse i den arabiske verden har vært noe annerledes, har realitetene på i de seineste tiårene på mange måter vært de samme som de var i Østeuropa etter 1968, med USA i rollen som Sovjetunionen. I noen av landene (Marokko, Jordan, Kuwait) regjerer konger eller sjeiker som ble installert av tidligere kolonimakter før de trakk seg ut, mens i andre land er det partier med grunnlag i den historiske frigjøringskampen mot kolonimakta som under (Tunisia og Egypt) eller etter (Algerie)den kalde krigen valgte å søke støtte fra USA og Vesten for å oppnå økonomiske fordeler og opprettholde sitt maktgrunnlag.

I motsetning til hva tilfellet var i den sovjetkontrollerte Østblokken, har det skjedd tilfeller i den arabiske verden hvor USA-støtta regimer faktisk har blitt styrtet, slik det skjedde i Syria og Libya og også i det nærliggende, ikke-arabiske, Iran. Det har også vært et tilfelle hvor et tidligere USA-støtta regime vendte seg mot sin tidligere støttespiller; tilfellet Irak. I alle disse landene har befolkningene blitt behørig straffet. Befolkninga i Iran ble straffet med åtte år med krig mot Irak, som i disse årene ble oppildnet og utrustet av Vesten. Befolkninga i Libya ble straffet med bombetokter og internasjonale økonomiske sanksjoner, mens alle vet hva som til slutt skjedde med Irak.

Både evnen og viljen til å forsyne de arabiske diktaturstatene med våpen, etterretning og i noen tilfeller penger for å opprettholde sin posisjon ved makta, og viljen og evnen til å bruke en rekke ulike virkemidler for å straffe folk og nasjoner som har brutt med alliansen med USA og Vesten, har trolig bidratt til at de arabiske diktaturstatene har klart å holde seg ved makta gjennom flere tiår uten snev av folkelig støtte. Når opprøret i den arabiske verden har startet i 2010 er det derfor heller ikke unaturlig å se det i sammenheng med at pilene for USAs makt og innflytelse i verden peker bratt nedover, akkurat slik de gjorde for Sovjetunionen på slutten av 1980-tallet.

USAs økonomiske problemer er ikke av samme karakter som Sovjetunionens. USA har ikke problemer med forsyning av dagligvarer til befolkninga. Til gjengjeld hadde Sovjetunionen heller ikke USAs problemer med galopperende underskudd på såvel statsbudsjettet som handelsbalansen med utlandet på 1980-tallet.

Sovjetunionen sleit gjennom hele 1980-tallet med en krig som både geografisk og i forhold til forløpet av krigen er nesten 100 prosent identisk med de problemene som USA sliter med i Afghanistan i dag.

Mangelen på tiltro til eget system førte til at den antatte reformatoren Mikhail Gorbatsjov ble valgt til generalsekretær i det sovjetiske kommunistpartiet i 1985 etter at de tre foregående geriatriske generalsekretærene hadde avlidt i rask rekkefølge. I USA bidro kombinasjonen av økonomisk krise og håpløse utsikter i krigene i Irak og Afghanistan til at den antatte reformatoren Barack Obama ble valgt til president i 2008. Gorbatsjov startet reformer i den sovjetiske økonomien, men resultatet ble bare forverring og økt folkelig forbitrelse. Foreløpig ser det ikke mye bedre ut for Obama. Gorbatsjov ble derimot en helt i utlandet for sin vilje til å la være å gripe inn mot demokratibevegelsen i Øst-Europa i 1989. For dette mottok han Nobels Fredspris. Barack Obama har allerede mottatt Nobels Fredspris. Det gjenstår å se om han vil følge Gorbatsjovs eksempel og la de USA-støtta diktaturregimene i den arabiske verden falle på samme måte som Sovjunionen lot Østblokkdiktaturene falle i 1989.

(Oppdatering 26.1: Foreløpig synes det som om USA fortsetter å gi støtte til sine allierte blant diktatorene. I Obamas "State of the Union-tale ble ikke massedemonstrasjonene for demokrati i Egypt nevnt med et ord, mens Hillary Clinton har gått direkte ut med støtte til regimet, som hun mener er stabilt, og oppfordrer "begge parter" til å være "tilbakeholdne". Oppdatering 2.2: Nå, etter at Mubarak sjøl har erklært at han ikke søker gjenvalg til høsten, har USA endra retorikken og framstår i langt større grad som om USA støtter en snarlig avgang fra Mubarak. Det er mulig å tolke det som et ønske om at Mubarak går av før valget i september. Strategene i Washington har åpenbart erkjent at USA vil framstå i et enda mer negativt lys i egypternes øyne om de framstår som støttespillere for Mubarak til det siste, når Mubarak uansett er ferdig politisk)

Dødsstøt for sionismen?
Dersom Obama og resten av Vesten lar være å intervenere, og faktisk, som Gorbatsjov gjorde, heller viser støtte til de demokratiske revolusjonene og tydeliggjør at diktatorene må klare seg uten støtte, kan USA og Vesten regne med omtrent like stor taknemlighet fra de undertrykte folkemassene i den arabiske verden som det som ble Sovjetunionen til del da de lot sine østeuropeiske marionettstater falle, det vil si null.

Uten det gamle imperiet i Østblokken, og med en økonomi i stadig nedgang, gikk det knapt to år før Sovjetunionen selv brøyt sammen og hele det kommunistiske systemet i Østblokken dermed var en saga blott. Det er lite trolig at en demokratisk flodbølge over den arabiske verden vil ha tilsvarende konsekvenser for det kapitalistiske verdenssystemet umiddelbart, ettersom systemet ikke ensidig hviler på USAs militære og økonomiske muskler på samme måte som Østblokkommunismen hvilte på Sovjetunionen. Derimot er det sannsynlig at det vil få ganske umiddelbare følger for sionismen i Midtøsten. Demokratisering i den arabiske verden vil ikke true sionismen direkte i den forstand at folket i Israel vil reise seg mot det sionistiske systemet på samme måte som folket i arabiske land vil reise seg mot diktaturet. Tvert imot, de mest ekstremistiske formene for sionismen har stadig styrket sin stilling blant israelske velgere gjennom de seineste valgene. Men sionismen hviler ikke først og fremst på støtte fra sionistene selv. Den hviler først og fremst på massiv økonomisk og militær støtte fra USA.

Det hardeste slaget mot sionistiske ekspansjonsplaner kom på 1970-tallet da Israel ble tvunget til å gi Sinai tilbake til Egypt. Dette var delvis et resultat av at USA ønsket en fredsløsning etter at Egypt hoppet over fra Sovjetalliert til USA-alliert etter at Anwar Sadat tok over etter Gamal Abdul-Nasser. Men det er lite trolig at det i seg selv ville vært nok til å presse på plass den mektige Israellobbyen og få Israel til å oppgi både økonomisk lukrative og strategisk svært viktige bosettinger på Sinaihalvøya, som også hadde religiøs betydning for religiøse sionister. Når både den amerikanske Israellobbyen og Israel ble tvunget til å akseptere ønsket om en fredsavtale til Egypts fordel, var det først og fremst fordi den arabiske verden, for første og, hittil, siste gang viste enhet og tok i bruk sin økonomiske makt gjennom å stanse forsendelsene av olje til USA og allierte land i Europa. Dette førte til full stans for økonomiene i Europa som var direkte avhengige av oljeimporten fra Midtøsten, men også til en eksplosjonsarta prisøkning på olje som også ramma forbrukere og industri i USA, som i første rekke får sin oljeimport fra Latin-Amerika, særlig Venezuela.

I dag er USA enda mye mer sårbar for denne typen virkemidler fra de arabiske oljeeksportørene. For det første fordi USA nå er enda mye mer avhengig av import av olje enn den gangen da USAs egen produksjon var høyere mens forbruket var betraktelig lavere. For det andre fordi USAs viktigste direkte oljeleverandør, Venezuela, med all sannsynlighet hadde støttet en arabisk oljeblokade av USA for å presse USA til å presse Israel til å oppgi illegale bosettinger, oppheve okkupasjonen av Vestbredden og blokaden av Gaza og rive den folkerettsstridige muren på okkupert palestinsk territorium.

På samme måte som demokratibølgen i Øst-Europa i 1989 førte til riving av den forhatte Berlinmuren, kan derfor demokratibølgen som kanskje, forhåpentligvis, vil skylle over den arabiske verden føre til at den minst like forhatte separasjonsmuren på okkupert palestinsk territorium blir revet. Hvis det nå likevel ikke blir noen demokratibølge i den arabiske verden, vil nettopp denne sammenhengen trolig også være forklaringa.

(Oppdatering 3.3: Mubarak falt, som kjent. Fortsatt kan man ikke konkludere med at Tunisia og Egypt har fått et grunnleggende regimeskifte, men signalene om en omlegging av den geopolitiske orienteringa er tydelige. Mest oppsiktsvekkende er det at iranske marinefartøyer har fått passere gjennom Suezkanalen. I går måtte også den Mubarakutnevnte, og -lojale, statsministeren Ahmed Shafiq trekke seg. I stedet ble den tidligere transportministeren Essam Sharaf utnevnt. Sharaf har tillit blant demonstrantene av to grunner: For det første trakk han seg i sin tid i protest mot korrupsjonen i regjeringa. For det andre er han kritisk mot Israel. I følge NRKs Odd Karsten Tveit har han uttalt at han ikke vil si opp fredsavtalen, men at han vil holde forbindelsene med Israel på et minimumsnivå inntil en fredsavtale med palestinerne som grunnlag for opprettelsen av en suveren palestinsk stat er på plass.

I andre land i regionen er utviklinga foreløpig mer uklar. I Jordan hvor demonstrasjonene spredte seg først, har det foreløpig ikke skjedd noe nytt. I Algerie har forsøk på å organisere protester blitt slått hardt og brutalt ned. I Marokko har det vært store demonstrasjoner, men også der har politiet slått ned protestene.

I Yemen har det vært de mest langvarige folkelige protestene mot regimet, men situasjonen der er noe annerledes ettersom landet lenge har hatt en politisk opposisjon og klanlojaliteter er sterke, noe som gjør at regimet også har sterkere støttespillere også i folket enn i mer moderne samfunn som Egypt og Tunisia.

Opprøret har også inspirert opposisjonsgrupper i Irak, spesielt i det kurdiske Nord-Irak, hvor det har vært massive demonstrasjoner mot den regjerende koalisjonen av "klanpartiene" PUK og KDP.

Blant de autokratiske gulfstatene har opposisjonelle begynt å bevege på seg i Oman, mens regimet i den hardeste politistaten, og det geopolitisk viktigste landet i Midtøsten, og kanskje verden, Saudi-Arabia, foreløpig har klart å holde ting i sjakk.

I Bahrain har det derimot vært kjempedemonstrasjoner og kraftige sammenstøt, og det er trolig det landet som per i dag har størst utsikter for å få en form for maktskifte. Også der har imidlertid regimet en form for støtte i deler av befolkninga, det vil si blant sunnimuslimene som utgjør drøyt 20 prosent. Skulle det skje en demokratisk omveltning i Bahrain og en representant for sjiaflertallet komme i statsministerposisjon, kan det bli dramatisk for USA som har sin militære hovedbase i landet.

Libya er det landet som utvilsomt har fått mest oppmerksomhet, og det eneste landet hvor opprøret har fått en militær form. Her har opprørerne per nå tilsynelatende kontroll over omtrent halve landet, om enn en mindre andel av befolkninga, ettersom en så stor del av befolkninga lever i hovedstaden som fortsatt er klart under al-Qadhafi-regimets kontroll. Al-Qadhafi har i løpet av de siste årene bevega seg fra å være selve sjefsterroristen til å bli en av flere diktatorer i regionen med gode forbindelser til vestlige oljeselskaper. Al-Qadhafi har også samarbeida med vestlige interesser geopolitisk, i kampen mot Al-Qaida, men også i forbindelse med konflikten i Darfur, hvor Libya det siste året har vært base for den USA-støtta opprørsgruppa JEM. Dette har likevel ikke hindra vestlige land, med USA i spissen, fra å fordømme Al-Qadhafi i kraftige ordelag på en helt annen måte enn hva tilfellet var i startfasen av opprøret i Egypt, da Mubarakregimet drepte hundrevis av helt fredelige ikke-bevæpna demonstranter.

Alt tyder på at USA og Vesten søker å posisjonere seg i forhold til et kommende nytt regime i Libya, og i den forbindelsen søker de å gjenskape bildet av Al-Qadhafi som Vestens gamle fiende. Den rollen er al-Qadhafi da også mer enn villig til å spille i den situasjonen han nå befinner seg i, for dermed å kunne spille ut det antiimperialistiske kortet mot opprørerne, som bin Ali og Mubarak aldri kunne få gehør for. Det gjør at utfallet av kampen i Libya på det nåværende tidspunktet er umulig å spå. Det er også vanskelig å vite hva utfallet blir om al-Qadhafiregimet faller.

Selv om Vesten gjør sitt ytterste nå for å innynde seg i opposisjonen, og også har gamle kontakter der fra de delene av opposisjonen som er knytta til det gamle kongehuset som regjerte Libya på korrupt vis før al-Qadhafi tok makta for 41 år siden, er det langt fra sikkert at det er disse som vil vise seg å være de sterkeste. Opprørerne har også fått sterk og tidlig støtte fra blant andre Yusuf al-Qaradawi, en av de mest innflytelsesrike teologene knyttet til Det muslimske Brorskapet i Egypt. Spesielt i det østlige Libya, hvor opprørerne per i dag har makta, har islamistiske grupperinger, både Brorskapet og mer militante grupper med forbindelser til Al-Qaida, hatt sin tradisjonelle base.)

2000 sivile kan være drept av NATO i år

2010-11-10T10:38:00.000-08:00

Den uavhengige afghanske journalisten Mohammed Ilyas Dayee har ingen tillit til offisiell statistikk fra FN som viser en nedgang i antallet sivile drept av NATO og allierte styrker i Afghanistan de siste to årene, på tross av en kraftig opptrapping av krigen. Hans erfaringer indikerer at mer enn 2000 afghanske sivile kan være drept av NATO og allierte styrker hittil i år.

- Jeg tror verken på myndighetenes eller det internasjonale samfunnets tall. Jeg er i området og ser hver dag at folk mister familiemedlemmer. [...] ISAF sier de vil etterforske. Etter noen dager kommer det bare en beklagelse og noen tall: Så mange talibanere, så mange sivile. Vi vet at tallene er feil. Ikke mer enn 20-30 prosent av det som hender, blir rapportert, sa Dayee på en høring i regi av Afghanistankomiteen, i følge Klassekampen. Dersom det offisielle tallet på 465 sivile drepte hittil i år faktisk reflekterer mellom 20 og 30 prosent av det virkelige tallet, betyr det i så fall at et sted mellom 1550 og 2325 afghanske sivile kan være drept av NATO-styrker hittil i år.

Wikileaks har tidligere avslørt en praksis for systematisk hemmelighold og underrapportering av sivile dødsfall forårsaket av NATO og allierte styrker. Tilfellene som har framkommet i dokumentene fra Wikileaks ligger noen år tilbake, men er ikke lagt til i de offisielle tallene for sivile dødsfall rapportert fra disse årene. Antallet tilfeller som er avslørt er ikke ubetydelig, men heller ikke dramatisk sett i lys av de fra før kjente og rapporterte tilfellene. Det er imidlertid to spørsmål som melder seg i lys av disse avsløringene: For det første: Gir de lekkede interne NATO-dokumentene et fulldekkende bilde av ikke-rapporterte hendelser som involverer sivile dødstall, eller er disse bare toppen av et isfjell. For det andre: Er det sannsynlig at denne praksisen for hemmelighold av sivile dødsfall forårsaket av NATO og allierte styrker har blitt myket opp, eller kan den ha blitt intensivert.

Studerer man anslagene for antallet drepte afghanske sivile over noen år, framkommer det et mønster som kan indikere at det sistnevnte er tilfelle, og som dermed støtter opp om Dayees skepsis. I følge offisiell statistikk, har den NATO-leda ISAF-styrken, USAs styrker og den afghanske regjeringshæren stått ansvarlig 465 drap på afghanske sivile hittil i år. Dersom årets to siste måneder blir som snittet av resten av året, vil det totale antallet sivile drepte av NATO og allierte styrker i år dermed ende på rundt 550. Det er i så fall en liten nedgang fra 2009 da FNs tall viste 596 afghanske sivile drept av NATO og allierte styrker. Dette tallet var i sin tur en mer betydelig nedgang fra de 828 som ble rapportert i 2008. Det tallet ville dessuten steget til 958 om man inkluderte sivile som ble drept i skuddveksling mellom NATO-styrker og opprørsgrupper, hvor det ikke var mulig å identifisere hvem som skøyt, og sivile som ble drept av ueksploderte klasebomber, et våpen som NATO-styrkene benytter, men ikke afghanske opprørsgrupper.

2008 var toppåret for antall sivile drepte av NATO-styrker i følge UNAMA, men også i 2007 viser FN-statistikken at NATO sto ansvarlig for flere sivile dødsfall enn i 2009og anslagene for 2010, med totalt 629 dødsfall.

De offisielle tallene for antallet sivile dødsofre for NATOs krigføring øker fra 2007til 2008 parallelt med opptrappinga av krigen, som også gjenspeiles i økninga av antallet rapporterte sivile drept i Talibanangrep og antallet drepte internasjonale soldater. For 2009 og 2010 fortsetter antallet sivile drepte i Talibanangrep å øke, og det samme gjør antallet drepte internasjonale soldater. Bare for antallet sivile drepte i av NATO og allierte styrker peker pilene nedover, i følge offisiell statistikk, vel å merke:

Drepte internasjonal soldater:
2007: 232
2008: 295
2009: 521
2010 (prognose): 733

Sivile drepte av opprørsgrupper
2007: 700
2008: 1160
2009: 1630
2010 (prognose): 1677

Sivile drepte av NATO-styrker:
2007: 629
2008: 828
2009: 596
2010 (prognose): 558

Den offisielle forklaringa på denne påfallende nedgangen i antallet drepte afghanske sivile, er en omlegging av NATOs kampstrategi, angivelig med mindre bruk av flybombeangrep. Slike angrep har også i følge offisiell statistikk vært ansvarlig for godt over halvparten av de sivile drepte av NATO og allierte styrker. Problemet med denne argumentasjonen er at den stemmer dårlig overens med det som faktisk er rapportert fra frontlinjene. I følge Klassekampen, som siterer det amerikanske Wire Magasin, har antallet luftangrep mot mål på bakken blitt nær tredoblet det siste året. Mens 257 luftangrep ble rapportert i september 2009, var antallet hele 700 i september i år. Dersom den offisielle statistikken skulle kunne vært riktig, handler det derfor ikke om at bruken av luftangrep har blitt redusert, men at disse angrepene i så fall må ha blitt dramatisk mye mer treffsikre enn tidligere.

Det er grunn til å tro at den store strategiendringa ikke har handlet om endrede kampformer fra NATO-styrkenes side, men endrede PR-rutiner. Tidligere ble mange tilfeller av sivile drepte oppdaget fordi NATO-styrkene regelmessig sendte ut pressemeldinger som framholdt at så og så mange opprørere var blitt drept i den og den regionen. I kjølvannet av slike meldinger var det oftere regelen enn unntaket at det kom fram at mange av de drepte slett ikke var Talibankrigere, eller engang tenkelige Talibankrigere, men tvert imot barn, kvinner eller gamle menn. Fra sommeren 2009, i forkant av den store, men grunnleggende mislykkede NATO-offensiven i Helmand, kalt Operation Khanjar, vedtok Obama å endre denne mediestrategien. Fra da av skulle det ikke lenger offentliggjøres tall eller annen informasjon fra kamphandlinger som involverte drepte opprørere. Samtidig har den intensiverte krigen over store deler av Afghanistan ført til at en rekke humanitære og sivile aktører som tidligere har kunnet levere uavhengige rapporter om sivile drepte, har måttet trekke seg ut.

Alt dette tatt i betrakning, og sett i sammenheng med at det er flertall mot krigen i befolkningene i de fleste NATO-land, og at afghanske sivile drepte er en viktig del av den negative PR'en som har fått folk til å snu, er det lite trolig at den nedgangen som vises i antallet sivile drepte av NATO og allierte styrker i FNs oversikt representerer noen reell nedgang.

Ettersom det ikke finns noe organ som fører troverdig og oppdatert statistikk om antallet sivile drepte i mange deler av Afghanistan, kan vi ikke vite hvor mange sivile som faktisk har blitt drept det siste året, eller hvor mange av disse som faktisk har blitt drept av NATO-styrker. Et anslag opp mot, eller kanskje også over, 2000, hittil i år, slik Mohammed Ilyas Dayee legger til grunn, virker imdlertid langt mer sannsynlig enn det offsielle tallet på 465.

Hva vil skje om NATO trekker seg ut?

2010-10-02T14:09:00.000-07:00

Den offentlige diskusjonen om Norges og NATOs militære tilstedeværelse i Afghanistan, handler i stadig mindre grad om hva NATO hevder å ville oppnå. Fokuset fra de som fortsatt forsvarer tilstedeværelsen, er i stedet på skremmebildet av hva som kan skje om NATO trekker seg ut. Det gir derfor god grunn til å analysere dette.

Taliban tilbake til makta?
Spørsmålet om Taliban kan komme tilbake til makta er i utgangspunktet feil stilt. Slik det formuleres, kan det gi inntrykk av at Taliban ikke har kommet tilbake til makt i dag, og det er jo ikke tilfellet. Taliban mista faktisk makta i 2001, også i de pashtunskdominerte områdene. Bare i noen isolerte områder i Uruzganprovinsen i det sentrale Afghanistan, og kloss opp mot grensa til stammeregionene i Pakistan har Taliban hele tida vært til stede. I dag er imidlertid Taliban eller allierte opprørsgrupper tilbake som den dominerende maktfaktoren i så å si alle pashtunske landdistrikter. Også i de store byene, som Kandahar, har Taliban stor og økende innflytelse. Dette har altså skjedd parallelt med at USA og NATO kontinuerlig har økt sine styrkebidrag i Afghanistan. Årsakene til dette har jeg analysert tidligere.

Det som blir spørsmålet, er dermed ikke om Taliban vil få makt når NATO trekker seg ut. Gitt at Taliban allerede har stor makt, blir svaret helt åpenbart ja. Spørsmålet blir om Taliban vil kunne få vesentlig større makt enn de allerede har, eventuelt komme tilbake som tilnærma eneherskere, slik situasjonen var før 2001.

Det er sannsynlig at en uttrekning av NATO-styrkene vil føre til at Taliban blir i stand til å konsolidere kontrollen i alle de områdene hvor bevegelsen allerede har stor makt, det vil si i alle pashtunskdominerte distrikter. I landdistriktene vil forskjellen stort sett bare bestå i at det blir slutt på bombetokter og raid fra ISAF-soldater. I de større pashtunske byene, hvor den afghanske regjeringa i dag ha noe større innflytelse, vil Taliban sannsynligvis kunne overta fullstendig, og dermed styrke sin stilling lokalt som følge av en ISAF-uttrekning. Det er imidlertid først og fremst fordi de regjeringslojale pashtunske krigsherrene som har innflytelse i dag, praktisk talt ikke har noen folkelig støtte.

Det er imidlertid svært usannsynlig at Taliban skulle kunne bli i stand til å erobre nye regioner hvor bevegelsen ikke er til stede i dag. Det ville nemlig måtte bety erobring av ikke-pashtunske områder. Mens mange pashtunere synes å foretrekke Taliban framfor de gjennomkorrupte og tungt kriminelt belasta krigsherrene som er knytta til regjeringa, er situasjonen en helt annen i tadsjikiske, hazara og usbekiske distrikter. Der er Taliban fortsatt inderlig forhatt, noe som særlig har å gjøre med at Taliban like mye som en fundamentalistisk organisasjon, er en pashtunsk-sjåvinistisk organisasjon. De regjeringsallierte krigsherrene er langt fra elska av befolkninga, men de har likevel betydelig støtte i det tradisjonelle klanssystemet i disse regionene, i motsetning til i de pashtunske regionene.

Maktforholdene i Afghanistan i dag reflekterer derfor i stor grad befolkningas preferanser lokalt: Ikke i den betydninga at folk har de myndighetene de egentlig ønsker seg, langt ifra, men i den betydninga at de i hovedsak klarer å unngå innflytelse fra den av partene i krigen som de hater aller mest. I de pashtunske områdene er det de regjeringsallierte krigsherrene. I de ikke-pashtunske områdene er det Taliban.

Dersom man legger til grunn at dette bildet ville blitt dramatisk endra i Talibans favør med en uttrekning fra NATO, måtte grunnen være at Taliban er mye sterkere militært, og i stand til å erobre, med rå makt, områder hvor bevegelsen ikke har noen form for folkelig støtte eller aksept. Dette skjedde jo mellom 1996 og 1998, så da kan det skje igjen, kan noen påstå.

Forutsetninga for det som skjedde mellom 1996 og 1998 var imidlertid at Taliban fikk massiv og tung militær utrustning fra Pakistan og at Pakistan ønska at Taliban skulle samla landet under seg. Pakistan hadde i sin tur fått våpnene fra USA, og pengene til å kjøpe dem dels fra USA dels fra Saudi-Arabia. USA visste om at Pakistan videreformidla militærhjelp til Taliban, og så med velvillighet på Pakistans forsøk på å få samla makta i Afghanistan gjennom Taliban. Årsakene til det har jeg også redegjort for tidligere. Jeg vil imidlertid gjenta at en hovedgrunn handla om at USA så på det sunnifanatiske Taliban som en garantist mot iransk innflytelse.

I dag er situasjonen en helt annen: Pakistan og USA er ikke lenger nære allierte. USA har i økende grad støtta opp om India, og Pakistan har derfor mer og mer lent seg mot sin andre tradisjonelle allierte, Kina. Samtidig har Kina og Russland blitt nye allierte gjennom Shanghaiklubben, noe som også har ført til klar bedring i forholdet mellom Russland og Pakistan. Pakistan har også utvikla et nært økonomisk samkvem med Iran, tross sterke protester fra USA.

Det som ikke har endra seg, er at Taliban er avhengig av de facto støtte fra Pakistan, både for å kunne ekspandere og for på sikt å kunne overleve. Pakistan har vist at når Taliban blir overmodige, og forsøker å spre seg inn i områder i Pakistan hvor de ikke er ment å få lov til å være, kan den pakistanske hæren knuse dem på få dager. At de fortsatt opererer temmelig fritt i Waziristan, og også er operative i de pashtunske distriktene i Baluchistan, rundt Quetta, har derfor å gjøre med at Pakistan fortsatt ser det i sin interesse, i forhold til rivaliseringa med India om Kashmir.

Iran vil ikke tillate at den samme formen for Talibanregime som eksisterte før 2001 får etablere seg på nytt i Afghanistan, og både ødelegge for Irans geopolitiske ambisjoner i regionen, og forfølge Irans persisktalende og sjiamuslimske brødre blant hazaraene.

Irans tradisjonelle allierte i Afghanistan er militsene knytta til det sunniislamistiske tadsjikiske Jamaat-e Islami og det sjiaislamistiske hazaradominerte Hezb-e Wahdat-e Islami. Russlands gamle allierte er Abdul-Rashid Dostum og hans usbekiske milits. Etter 2001 har disse militsene som under Talibanperioden utgjorde kjernen i det som ble kalt for Nordalliansen, også vært USAs og NATOs allierte. Med den stadig tettere alliansen mellom USA og India, har disse dermed også indirekte vært Indias allierte. Så lenge USA og NATO står i Afghanistan, består derfor motsetningsforholdet mellom Pakistan og disse militsene.

Med en full og betingelsesløs NATO-uttrekning, er det imidlertid overveiende sannsynlig at disse militsene vil søke tilbake til sine tradisjonelle allierte i Iran og Russland for å få støtte. Gitt at Pakistan og Iran og Pakistan og Russland ikke lenger er geopolitiske hovedfiender, men heller samarbeidspartnere i regionen, er det derfor overveldende sannsynlig at Pakistan vil bruke de politiske og militære midlene som er nødvendige for å tvinge sine klienter i Taliban til forhandlingsbordet, og få til en maktdeling med Irans og Russlands tradisjonelle klienter. Det betyr at sannsynligheten for at Taliban skal kunne legge under seg og kontrollere ikke-pashtunske områder, slik det skjedde i perioden fra 1998 til 2001, er svært liten.

Ny borgerkrig?
Denne analysen berører også i høy grad sannsynligheten for borgerkrig. Det som skapte borgerkrigstilstandene i Afghanistan på 1990-tallet, var dels lokal ressurskamp mellom de ulike etniske gruppene, og dels geopolitisk rivalisering mellom de internasjonale støttespillerne for de ulike gruppene. Pakistan var den gangen fortsatt en nær alliert for USA, og hadde da sterke geopolitiske interessemotsetninger mot Iran og særlig Russland, som var nær alliert av India. De ulike internasjonale aktørene var dermed pådrivere, både politisk og militært, gjennom våpenleveranser, for å aksellere de lokalt eksisterende etniske konfliktene. Taliban vant krigen fordi de fikk mest utenlandsk hjelp fra Pakistan, som hadde de mest avanserte våpnene å gi videre, som de hadde fått fra USA, og også best finansiering, som de både hadde fått fra Saudi-Arabia og USA.

Gitt at forholdet mellom Pakistan og Iran og Pakistan og Russland som nevnt over har blitt dramatisk forbedra, er det sannsynlig at stormaktenes bidrag til en eventuell ny borgerkrig vil bli den motsatte av det som var tilfellet på 1990-tallet. Både Pakistan, Iran og Russland har nå i langt større grad interesse av at deres respektive allierte i Afghanistan holder fred med hverandre, for ikke å ødelegge for de nye og gode samarbeidsforholdene mellom statene. De vil derfor med sannsynlighet også legge press på sine allierte for å finne fredelige løsninger der det er reelle interessemotsetninger mellom folkegruppene. Det betyr ikke at alle etniske konflikter automatisk vil bli løst, men det betyr at sannsynligheten for at de kampene som også i dag utkjempes mellom Taliban-affilierte pashtunere og regjeringsaffilierte tadsjiker, hazaraer og usbekere skal bli forsterka med en NATO-uttrekning er små.

Terrorbase?
Et hovedargument mot uttrekning er at Taliban tilbake ved makta på ny vil gi Al-Qaida anledning til å bruke Afghanistan som base for terrortrening. Det er imidlertid verdt å huske at 11. septemberterroristene på ingen måte brukte Afghanistan som treningsbase. De trente i USA. Heller ikke Madrid- eller London-bomberne trente i Afghanistan.

Al-Qaida er i dag til stede i de pakistanske stammeregionene, men Al-Qaida i dette området er langt fra ensidig fokusert mot USA. Tvert imot. Iran trues i dag av Jundullah, en balutsjisk Al-Qaida-affiliert gruppe. Samtidig er mange Al-Qaida-aktivister i Waziristan tsjetsjenere og uighurer som ser på henholdsvis Russland og Kina som sine dødsfiender. Al-Qaida er i Waziristan på Talibans nåde, men samtidig er Taliban i Waziristan på Pakistans nåde.

Pakistan aksepterer Taliban i Waziristan fordi Pakistan trenger Taliban i disse områdene for å legge press på NATO i Afghanistan og dermed begrense Indias innflytelse. Med USA og NATO, og dermed indirekte India, ute av Afghanistan, er det er lite trolig at Pakistan vil se noen interesse i å tillate Taliban å operere på en måte som setter Pakistans allianser med Iran, Kina og nå også Russland i fare. Det er heller ikke sannsynlig at Pakistans allierte, og dermed Pakistan, vil akseptere at Al-Qaida får flytte sine baser over grensa til Afghanistan. Uttrekning av NATO-styrkene fra Afghanistan vil derfor mest sannsynlig føre til en svekkelse av Al-Qaidas tilstedeværelse i regionen, ved å svekke Talibans forhandlingskort overfor Pakistan.

Demokrati?
Det NATO-støtta Afghanistan har aldri vært, er ikke, og har ingen utsikter til å bli noe demokrati. Det er heller ikke på noen måte sannsynlig at demokratiet vil oppstå umiddelbart etter at NATO-styrkene eventuelt trekker seg ut. Tvert imot vil fredsforhandlinger og maktdeling mellom Taliban og de regjeringsaffilierte fundamentalistiske krigsherrene med base i den tadsjikiske, hazara og usbekiske befolkninga føre til at en fundamentalistisk fortolkning av islam vil få juridisk befesta sin stilling.

Konservative religiøse normer trives best i tilbakeliggende jordbruksland. Det er på ingen måte tilfeldig at ultrafundamentalistiske og ultrakonservative forståelser av islam står klart sterkest i land som Afghanistan og Somalia, som er økonomisk ruinert av langvarig krig, og langt svakere i økonomisk mer utvikla land som Tyrkia. Også i Iran ser vi tydelige tegn på at fundamentalismen er på tilbakegang, ikke på regjeringsnivå, men blant folket.

Den viktigste forutsetninga for at mer moderne holdninger skal kunne slå rot også i Afghanistan, er økonomisk og sosial utvikling. Den viktigste forutsetninga for å oppnå det er slutt på krigen. Og den viktigste forutsetninga for å få til det er slutt på okkupasjonen. Det betyr altså at det ikke blir demokrati i Afghanistan når NATO trekker seg ut, men at prosessen som kan føre i den retninga kan begynne.

Krigen er tapt - skyldfordelinga er i gang

2010-07-26T04:09:00.000-07:00

Wikileaks har klart å få tak i titusenvis av graderte dokumenter om Afghanistankrigen. Her snakker vi enten om en sikkerhetsglipp av helt enorme dimensjoner, eller om en styrt prosess hvor noen i vestlig etterretning/ det politiske liv, har sett det i sin interesse at denne informasjonen nå kommer fram. Jeg vet selvsagt ikke hva som har skjedd, men det er verdt å påpeke at den informasjonen som er lekka ut ikke nødvendigvis er så skadelig for de vestlige interessene som det blir hevdet, gitt at situasjonen i Afghanistan er som den er.

Det negative er at dokumentene viser at antallet sivile drepte i NATO-aksjoner er vesentlig høyere enn det de offisielt rapporterte tallene har vist. Det bidrar til å underminere argumentasjonen for at NATO-styrkene er der for å beskytte afghanske sivile. Men hvor stort PR-tap er dette egentlig nå? Det har lenge vært kjent at NATO-styrker har drept hundretalls afghanske sivile hvert år, mange av dem barn. Argumentet om at Taliban står for flere drap, blir ikke veldig slagkraftig. Det viser da også at opinionen i de aller fleste NATO-land har snudd mot krigen, nå også i det NATO-standhaftige Danmark.

At det i de lekkede dokumentene finns argumenter som kan styrke den folkelige humanitært baserte motstanden mot krigen ytterligere, vil derfor neppe ha noen stor påvirkning på krigens videre gang. Det er uansett ikke mulig å overbevise opinionen i NATO-landene om at dette er en humanitær operasjon som det er verdt å ofre mer for i årene framover. Dette, sammen med det faktum at de militære offensivene i sommer og i vinter har vært spektakulært mislykka og ikke klart å hindre Taliban fra reelt å styrke grepet om stadig større deler av den pashtunske landsbygda, gjør at NATO er i ferd med å erkjenne at krigen ikke kan videreføres, uansett hvor mye man egentlig skulle ønsket det.

Når erkjennelsen om at krigen er tapt, at NATO må trekke seg ut i løpet av få år, og at Afghanistan ikke vil kunne bli den basen for amerikansk og vestlig innflytelse inn i Sentral-Asia som man opprinnelig hadde sett for seg, er i ferd med å synke inn, er det to forhold som må tas hånd om:

For det første må man begrense prestisjenederlaget. Prestisje handler ikke bare om toppolitikeres selvfølelse. Prestisje er også et helt avgjørende våpen i det internasjonale diplomatiet, et våpen som viktige amerikanske og andre vestlige selskapsinteresser også er helt avhengige av for å vinne fram i den globale internasjonale konkurransen. Skal prestisjenederlaget etter et tiår med krig og ødeleggelse i Afghanistan som leder til et totalt militært og politisk nederlag for USA og NATO kunne begrenses, må man komme opp med en veldig god forklaring på hvorfor USA og NATO tapte denne krigen.

For det andre må amerikanske og vestlige geopolitiske interesser rekalibrere seg med utgangspunkt i at man ikke vil ha kontroll over Afghanistans territorium i årene og tiårene framover. Nye geopolitiske strategier og allianser må etableres med rot i dette faktumet.

Begge disse hensynene peker i retning av å gjøre Pakistan til synderen. En pakistansk "dolkestøtslegende" kan trolig fungere ganske effektivt i forhold til hjemlig, og særlig europeisk, stadig mer islamfiendtlig opinion, som forklaring på nederlaget. Aller best vil det fungere i forhold til å sementere den nye alliansen med India.

Etter at Kina nå ettertrykkelig har erstatta Russland som den store globale utfordreren for USAs fortsatte dominans globalt, har det blitt veldig naturlig for USA å alliere seg med Kinas tradisjonelle motpol i Asia, India. Under den kalde krigen var India relativt USA-kritisk og Sovjet-vennlig, og Russland og India har også fram til nå fortsatt å ha et godt forhold. Dette, sammen med det faktum at USA har fortsatt å være avhengig av Pakistan for å kunne nå sine geopolitiske målsettinger i Afghanistan og Sentral-Asia, har bidratt til at USA bare ganske forsiktig har beveget seg over til indisk side i konflikten mellom de to landene, fra et utgangspunkt hvor USA var Pakistans viktigste allierte under den kalde krigen.

Når USA nå er i ferd med å erkjenne at kampen om Afghanistan og Sentral-Asia er tapt, forsvinner også behovet for å også blidgjøre Pakistan. USA står nå friere til å hamre ut en fastere allianse med India. En slik omkalfatring av USAs allianseforhold i Sør-Asia trenger også en forklaring når den skal gjennomføres, og avsløringa av fortsatte pakistanske forbindelser til Taliban, kan slik sett tjene formålet.

Løsningene for Afghanistan

2010-06-27T15:35:00.000-07:00

Med fire drepte norske soldater søndag kveld, kom det samla antallet drepte soldater fra den internasjonale styrken opp i 99 for juni 2010. Åtte og et halvt år etter invasjonen, får vi den blodigste måneden noen gang i krigen for de internasjonale styrkene. Antallet sivile dødsofre øker også stadig. Man må, som jeg refererte fra NUPI-forsker Helge Lurås i min forrige postering,"konkludere med den norske militære deltakelsen i Afghanistan har vært bortkasta, mislykka og kontraproduktiv".

Det har i lengre tid nå blitt snakket om, også fra den norske regjeringa, at "det finns ingen militær løsning". Det betyr at det må finnes en politisk løsning, men hva denne løsninga faktisk skal bestå i, snakkes det for lite konkret om. Jeg vil oppsummere at hovedpunktene i en ny vestlig politisk strategi for Afghanistan bør bestå i følgende:

1. Stans i alle former for støtte til diktaturstater i den arabiske verden
2. Stans i alle former for støtte til og samarbeid med Israel inntil landet aksepterer fredsavtale med palestinerne med grunnlag i Folkeretten
3. Uttrekning av alle vestlige styrker fra Afghanistan
4. Stans i alle former for militær og økonomisk støtte til den krigsherredominerte Karzairegjeringa i Afghanistan.
5. Diplomatisk og økonomisk press på India for å akseptere en fredsløsning om Kashmir som respekterer ønskene til folkeflertallet i Kashmir.

Al-Qaida er ikke afghansk, men arabisk
Utsagnet om at "det finns ingen militær løsning", retter seg i utgangspunktet mot Taliban og andre afghanske parter i krigen. Men påstanden er minst like sann i forhold til Al-Qaida. For hver Al-Qaida-aktivist som drepes på slagmarka, rekrutteres flere nye. Det er også umulig å sloss militært mot en terrororganisasjon som rekrutterer overalt i verden, og kan slå til overalt i verden.

Det at Al-Qaida ikke kan knuses militært, betyr imidlertid heller ikke at striden kan løses med forhandlinger mellom Obama og Bin Laden. Al-Qaida har et mål om å innføre et muslimsk verdenskhalifat, bygd på konservativ fortolkning av sharia. Dette er et mål bare en svært liten andel av verdens muslimer deler. Dette er da heller ikke grunnlaget for at organisasjonen fortsatt klarer å rekruttere. Det Al-Qaida klarer å rekruttere på grunnlag av, er raseriet mot Vestens, spesielt USAs, politikk i forhold til den arabiske verden. Måten å knuse Al-Qaida på, er å frata organisasjonen dets rekrutteringsgrunnlag, og det handler om å gjennomføre en fundamental endring i Vestens politikk i forhold til den arabiske verden.

Stans støtten til korrupte arabiske diktaturer
USA og andre vestlige land må trekke ut alle militære styrker som står i arabiske land for å støtte udemokratiske regimer, samt stanse alle våpenleveranser, alt etterretningssamarbeid og all annen støtte til Saudi-Arabia, Egypt, Algerie og andre undertrykkende og korrupte regimer i den arabiske verden.

Vesten og USA må akseptere at disse regimene, som har bidratt til å gi USA og Vesten geopolitisk kontroll over mesteparten av de nesten 60 prosente av verdens totale gjenværende oljereserver som befinner seg i arabiske land, både kan og bør bli styrta av sitt eget folk. Vesten må videre akseptere at nye myndigheter i disse landene vil bruke oljeressursene, både til å bygge velferd i egne land, og til å fremme den arabiske verdens interesser i forhold til Vesten når det gjelder Israel-Palestinakonflikten.

Midtøstenløsning basert på Folkeretten
For at kampen mot Al-Qaida ikke skal gå over i en økonomisk eller militær krig mot nye folkelig forankra regjeringer i den arabiske verden, er det avgjørende at stans i støtten til arabiske diktaturer følges opp med en fullstendig omlegging av politikken i forhold til Israel-Palestina. Løsninga på denne konflikten er overhodet ikke vanskelig å peke på. Den ligger i en tostatsløsning som følger de internasjonalt anerkjente grensene fra før 1967.

Det betyr i klartekst at det opprettes en palestinsk stat i Gaza, hele Vestbredden og Øst-Jerusalem. For at dette skal kunne skje, må alle de folkerettsstridige israelske settlerkoloniene på Vestbredden og i Øst-Jerusalem avvikles. Israel må også gi tilbake Golanhøydene til Syria, og på tilsvarende måte avvikle de folkerettsstridige settlerkoloniene i dette illegalt annekterte landområdet.

Ingenting tyder på at noen av partene på palestinsk eller arabisk side i dag ville avvise en slik fredsløsning. I Isreal ville derimot en slik løsning med basis i Folkeretten i dag skape ramaskrik. Spesielt vil kravet om å erkjenne at også Øst-Jerusalem må inngå i en framstidig palestinsk stat bli vanskelig å svelge. Så å si hele det politiske spekteret på jødisk-sionistisk side har vendt seg til forestillinga om at hele Jerusalem tilhører Israel. Det gjør den hellige byen imidlertid utvilsomt ikke i følge Folkeretten, og uten at også Øst-Jerusalem, som både kulturelt og økonomisk utgjør sjølve kjernen i Palestina, inngår i en uavhengig palestinsk stat, vil en fredsløsning ikke kunne vinne aksept verken blant det palestinske folket eller i den arabiske verden generelt.

Sjøl om det vil sitte langt inne for enhver israelsk regjering å godta, har USA de nødvendige maktmidlene til å presse Israel til å akseptere en fredsløsning i tråd med Folkeretten ettersom Israel er fullstendig avhengig av den økonomiske og militære bistanden fra USA.

Ingen forhandlinger med Taliban
I den grad det snakkes konkret om politisk løsning, snakkes det oftest om forhandlinger med "det moderate Taliban". Dette Taliban finnes ikke. Det finns krefter i Taliban man kan gjøre avtaler med, i bytte med penger og maktposisjoner. Men disse korrupte delene av Taliban er allerede i stor grad integrert i det sittende afghanske regimet, noe som har bidratt til at det allerede er vedtatt ekstremt kvinnefientlige lover i Afghanistan.

Det Taliban som har avvist å la seg integrere sammen med andre korrupte og fundamentalistiske krigsherrer i det nye NATO-støtta afghanske regimet, deler den grunnleggende ideologien som Al-Qaida står for. Det innebærer at forhandlinger med denne organisasjonen bare vil kunne føre fram om man godtar å gjøre hele Afghanistan til en islamistisk stat uten noen former for kvinnerettigheter og uten noen form for demokrati.

Hent soldatene hjem
På samme måte som med Al-Qaida, må Taliban nedkjempes, ikke med vestlig militærmakt, men ved å frarøve organisasjonens dets rekrutteringsgrunnlag. Det viktigste rekrutteringsgrunnlaget for Taliban er ganske enkelt motstanden mot utenlandsk okkupasjon.

Når utenlandske militære styrker utgjør den reelle maktfaktoren i et land, er det for alle praktiske formål et okkupert land, og oppleves som okkupert av innbyggerne i landet. Dette gjelder også når styrkene er "invitert inn av landets regjering" slik de sovjetiske okkupasjonsstyrkene var på 1980-tallet, eller er der med støtte i et FN-mandat, slik tilfellet er for NATO-styrkene i dag.

Den sovjetiske okkupasjonen på 1980-tallet endte med å styrke de reaksjonære islamistiske bevegelsene som gikk under betegnelsen Mujahedin, fordi det var disse som tok til våpen mot de sovjetiske okkupantene. På samme måte styrker NATO-okkupasjonen i dag de reaksjonære islamistiske motstandskreftene som går under betegnelsen Taliban, fordi det er Taliban som i dag tar til våpen mot okkupantene fra NATO. Det viktigste bidraget til å hindre at Taliban lykkes med å rekruttere flere afghanske pashtunere til sin kamp, er derfor å trekke alle norske og andre utenlandske styrker ut av landet.

Kutt støtten til Karzairegimet
Det afghanske regimet, under ledelse av Hamid Karzai, som USA med allierte installerte i 2001, er for det første verdens mest korrupte. For det andre består det av en samling av Afghanistans verste krigsforbrytere fra borgerkrigsperioden tidlig på 1990-tallet. For det tredje er mange av regjeringsmedlemmene og guvernørene tungt involvert i narkotrafikken. For det fjerde mangler regimet demokratisk legitimitet.

Valgene i 2004 og 2005 til henholdsvis president og nasjonalforsamling var prega av omfattende og systematisk valgfusk, sjøl om dette på det tidspunktet i liten grad ble rapportert i vestlig mainstreampresse, som på dette tidspunktet fortsatt var opptatt av å portrettere propagandabildet av Afghanistan som "den vellykka krigen" (sammenligna med Irak som da framsto som en mye verre katastrofe). Under presidentvalget i 2009 var imidlertid de indre motsetningene innad i regimet, og innad i FN og den amerikanske administrasjonen, så sterke at noen av disse så det i sin interesse å delegitimere Karzai ved å få fram fakta om det omfattende og systematiske valgfusket. Dermed ble dette også kjent for verden, men for det afghanske folket var dette altså ikke noe nytt.

Dette udemokratiske, korrupte og tungt kriminelt belasta regimet oppleves av mange afghanere som et enda større onde enn Taliban fordi volden og undertrykkinga fra dette regimet er mer vilkårlig. Det fører blant annet en politikk som favoriserer bestemte klaner og etniske grupper i ulike deler av landet, noe som driver rivaliserende klaner og etniske grupper over i armene på Taliban.

Opprustning av det afghanske krigsherreregimet under Karzai, slik NATOs exitstrategi synes å være i dag, er dobbelt kontraproduktiv. For det første er det slik at jo sterkere dette regimet blir, jo mer det blir i stand til å gjøre seg gjeldende utover på den afghanske landsbygda, jo flere afghanere er det som får føle hva dette regimet representerer av organisert kriminalitet og maktmisbruk, jo flere blir det som vil drives til å gjøre motstand mot regimet. Og så lenge motstanden representeres av Taliban, vil dette føre til at stadig flere drives over i armene på Taliban.

For det andre er det bare ekte demokratiske krefter med base i det afghanske folket som til slutt kan seire over Taliban. Slike krefter blir systematisk forfulgt av Karzairegimet og dets kriminelt belasta afghanske støttespillere. På den måten bidrar en opprustning av Karzairegimet til å underminere motstanden mot Taliban i det afghanske samfunnet.

Press på India for fredsløsning i Kashmir
På samme måte som mujahedin på 1980-tallet fikk støtte utafra, særlig fra USA, men via Pakistan, har også Taliban fått støtte utenfra, hele tida, fra 1994 og fram til og med i dag, fra Pakistan. For Pakistan handler støtte til ekstremistiske islamistgrupper i Afghanistan om forholdet til India. Så lenge forholdet mellom India og Pakistan forblir fiendtlig, er marerittscenariet for Pakistan at India og Afghanistan utvikler et godt samarbeidsforhold, og slik sett ringer inn Pakistan.

Afghanistan har et selvstendig grunnlag for konflikt med Pakistan i det faktum at pashtunerne, som utgjør den største og historisk mektigste etniske gruppa i Afghanistan, også befolker grenseprovinsen Khyber-Pakhtunkhwa og den nordøstlige delen provinsen Baluchistan, med hovedbyen Quetta.

Da India og Pakistan i 1947 ble anerkjent av FN som uavhengige stater gjennom en avstemning i FNs generalforsamling, var det ett land som stemte mot anerkjennelse av Pakistan, og det var Afghanistan. Grunnen var at Afghanistan den gangen og i lang tid etterpå ikke godtok at delelinja mellom britisk India og det uavhengige Afghanistan skulle gå tvers gjennom det pashtunske området. Fra et afghansk perspektiv var det en del av Afghanistan som var blitt okkupert av britene, og fra et afghansk perspektiv skulle disse områdene blitt tilbakeført til Afghanistan ved avkoloniseringa, ikke bli del av en ny statsdannelse ved navn Pakistan.

I tillegg til at Afghanistan historisk har gjort krav på de pashtotalende grensedistriktene i Pakistan, med en samla befolkning i dag på nesten 30 millioner, har Pakistan også et problem med separatistiske bevegelser blant balutsjerne, som befolker de sørlige og vestlige delene av provinsen Baluchistan. Det er i disse områdene Pakistans viktigste mineral- og energiressurser befinner seg.

Frykten i Pakistan er derfor at Afghanistan skal finne på å alliere seg med India for å vinne tilbake kontroll over de pashtotalende grenseprovinsene, og dessuten kunne presse Pakistan ytterligere ved å gi støtte til de balutsjiske separatistene som truer Pakistans vitale energiforsyninger. En slik situasjon vil gi India et sterkt forhandlingsutgangspunkt for å tvinge Pakistan til en fredsløsning på indiske premisser, det vil si en løsning hvor 2/3 av Kashmir forblir en del av India.

For å hindre et slikt marerittscenario, har Pakistan konsekvent støtta opp om ytterliggående islamistiske grupper blant pashtunerne ganske enkelt fordi islamistiske grupper vil se på India som en evig fiende, akkurat som Pakistan, ettersom India okkuperer og undertrykker den muslimske flertallsbefolkninga i Kashmir.

Med muligheter for våpenleveranser i stort omfang fra Pakistan, har Taliban mulighet for å vinne makta tilbake i Afghanistan med våpenmakt, også uten massiv folkelig støtte. Skal man forhindre dette, må Pakistan overbevises om at det å la slik støtte til Taliban sildre over den lange felles grensa ikke er i landets egen interesse. Ettersom Pakistan langt fra er noen islamistisk stat etter Talibans idealer, og ettersom det overveldende flertallet av Pakistans befolkning heller ikke under noen omstendigheter kunne tenke seg å leve under et Taliban-lignende regime i eget land, er den pedagogiske oppgava ikke veldig vanskelig om det lot seg gjøre å overbevise Pakistan om at India ikke behøver å være dødsfienden.

Men både realpolitisk og ideologisk er det umulig for Pakistan å akseptere en varig fredsløsning med India som sementerer indisk kontroll over Kashmir. Realpolitisk fordi India med full kontroll over 2/3 av Kashmir får full kontroll over Induselvas kilder, og dermed over vanntilgangen i de mest tettbefolkede delene av Pakistan. Ideologisk fordi staten er bygd på ideen om å forsvare interessene til muslimene i det gamle India. For Pakistan vil en fredsslutning måtte innebære en folkeavstemning om provinsens framtid i Kashmir.

I forhold til Kashmir finns det mange mulige modeller for en fredsløsning, alt fra en deling mellom India og Pakistan som i større grad følger grensene for hvor det er muslimsk og hinduistisk flertall, og hvor en langt større del av provinsen, men ikke hele, tilfaller Pakistan, til en løsning hvor Kasmir blir en uavhengig stat, og hvor Pakistan som del av dette også må avstå den tredelen av Kasmir som landet i dag kontrollerer til en ny uavhengig stat. Problemet er at ingen av disse løsningene per i dag framstår som akseptable i India. Skal en slik løsning kunne bli mulig, må derfor de vestlige landene med USA i spissen, som i økende grad framstår som Indias allierte på verdensarenaen, bruke de diplomatiske og økonomiske pressmidlene landene har til å presse India til reelle forhandlinger.

Forsker: Kontraproduktive styrker i Afghanistan

2010-06-15T12:02:00.000-07:00

Nupiforsker Helge Lurås uttaler følgende i Dagsrevyen i dag:

- Man må konkludere med den norske militære deltakelsen i Afghanistan har vært bortkasta, mislykka og kontraproduktiv. Fra å være utradert i 2002 har Taliban økt til å være 40 000 i dag, samtidig med at antallet internasjonale styrker har økt dramatisk. Antallet drepte internasjonale soldater øker, antallet sivile drepte øker, og det finns heller ikke utsikt til en politisk løsning så lenge de internasjonale styrkene står der i så stort antall.

Det utenrikspolitiske forskermiljøet er i ferd med å bli realitetsorientert. Forhåpentligvis er det første skritt på veien til også å realitetsorientere det politiske miljøet i Norge.

Al Qaidas base

2010-04-05T18:03:00.000-07:00

I snart 12 år har terrornettverket som går under betegnelsen Al Qaida (som ganske enkelt betyr ”basen” på arabisk) satt den globale dagsorden. Det begynte med bombene mot USAs ambassader i Kenya og Tanzania i 1998, og toppet seg med verdenshistoriens største og mest spektakulære terroraksjon i New York 11. september 2001. Dagen etter erklærte USAs president George W. Bush igangsettelsen av ”krigen mot terror”.

I dag fortsetter terrornettverket å rekruttere, nettopp på grunnlag av de krigene og okkupasjonene som ble igangsatt som følge av krigen mot terror. Selv om Al Qaida og deres allierte i Taliban ble fordrevet til de mest bortgjemte grenseområdene mellom Afghanistan og Pakistan før året 2001 var over, har Taliban nå kommet kraftig tilbake og kontrollerer i praksis størstedelen av den pashtunske landsbygda i Afghanistan.

Al Qaida har også utvidet sitt andre viktigste baseområde, i Somalia. På samme måte som den amerikanske invasjonen og alliansen med korrupte klan- og militsledere i Nordalliansen har bidratt til å øke oppslutninga om Taliban i de pashtunske distriktene i Afghanistan, har den USA-støttede etiopiske invasjonen og alliansen med tilsvarende korrupte klan- og militsledere i Somalia bidratt til å øke oppslutninga om Al Shabaab (som betyr ”ungdommene” på arabisk) og Hizb Al Islam (Islams parti), Al Qaidas allierte i Somalia. Samtidig har invasjonen av Irak i 2003 og motstanden mot denne, gjort det mulig for Al Qaida å etablere en helt ny base de sunnimuslimske områdene i Irak.

Selv om Al Qaidas viktigste nåværende oppmarsjområder ligger i Afghanistan, på Afrikas Horn og i Irak, er det ikke der vi kan finne svaret på hvorfor Al Qaida ble opprettet. Skal vi finne det, må vi til hjemlandet til nettverkets leder Osama bin Laden, til hjemlandet til 15 av de 19 flykaprerne 11. september 2001, til Saudi-Arabia.

Al Qaidas ideologi
Osama bin Laden og Al Qaidas visjon er en ren islamsk stat, styrt etter de samme rettsprinsippene som gjaldt i Arabia på profeten Muhammeds tid, på 600-tallet. Her er det ikke behov for noe demokrati ettersom demokratiets funksjon er å vedta lover og regler for staten. For Al Qaidas tilhengere er lovene allerede gitt. Den rette veien (sharia, som betyr vei på arabisk) er allerede utlagt gjennom Koranen. Det gjelder bare å lese Koranen og forstå det som står der helt bokstavelig. Lederen for en slik islamsk stat vil være den som står nærest til å etterfølge profeten Muhammed historisk og moralsk. Han kan bære tittelen khalif (etterfølger), og den islamske staten med de hellige byene Mekka og Medina i sentrum, vil kunne kalles khalifat.

(Tilhengerne av denne typen tenkning anser sin tolkning som den eneste sanne formen for islam. De mener at alle muslimer som mener at Koranens budskap må fortolkes inn i dagens verden, og som ønsker seg folkevalgte organer og folkevalgte lover, er frafalne. De avviser derfor betegelsene islamisme og islamist, og omtaler seg selv bare som muslimer og følgere av islam. Begrepet islamisme og islamist er likevel nødvendige for alle andre. Muslim betegner alle som bekjenner seg til religionen islam, uavhengig av politisk ideologi. Islamist betegner derimot kun de muslimene som er tilhengere av en bokstavtro politisk fortolkning av islam.

Innenfor islamismen finns det også flere tendenser og retninger. Al Qaida og andre grupper som helt avviser demokrati, og utelukkende godtar en bokstavtro tolkning av Koranen som gjeldende lov, omtales gjerne som radikale eller militante islamister. Det finns også moderate islamister som ønsker å delta i flerpartivalg og få makt på demokratisk vis for å endre lovene i landet i mer tradisjonell islamsk retning. Eksempler på slike mer moderate islamistiske bevegelser er Det muslimske brorskapet i Egypt, Hamas i Palestina og regjeringspartiet AKP i Tyrkia.

Begrepet fundamentalist brukes av og til også om islamister. Begrepet har en bredere betydning og omfatter alle som legger til grunn en bokstavtro politisk fortolkning av hellige religiøse tekster. Fundamentalist er opprinnelig ikke noe som knyttes til islam, men er en betegnelse som kristne i USA som tolker Bibelen bokstavelig, begynte å bruke om seg selv på begynnelsen av 1900-tallet.)

I følge Al Qaida må alle muslimer ta til våpen for å kjempe for å befri Dar Al Islam (Islams hus) fra vantro herskere. Dels handler det om å støtte frigjøringskamp i muslimske landområder som er okkupert eller underlagt ikke-muslimske stater. Men like viktig er det å nedkjempe regjeringer i muslimske land som ikke følger islams sanne lære, slik Al Qaida forstår den.

Halshugging for utroskap og ”hekseri”
I Saudi-Arabia finns det ikke noe folkevalgt parlament, kun en eneveldig konge som anser seg som vokter av de hellige byene Mekka og Medina. Lovene i landet er også direkte utledet av en bokstavtro tolkning av Koranen, og innebærer blant annet dødsstraff ved halshugging med sverd på offentlig sted for slike forbrytelser som utroskap og narkotikasmugling. Avkutting av hender praktiseres for tyveri.

Kvinner i Saudi-Arabia er juridisk underordnet mannen og har blant annet fortsatt ikke lov til å kjøre bil. Kvinner som blir tatt for å sitte i en bil sammen med en annen mann enn sin ektemann, far eller bror, blir dømt til pisking.

Blant de aller mest middelalderske utslagene av den middelalderske rettspraksisen i landet, er det nylig kjente tilfellet hvor en libanesisk mann er dømt til døden ved halshugging for ”hekseri”.

Overalt i saudiarabiske byer finner man det religiøse politiet som passer på at alle kvinner går tilstrekkelig tildekket, ikke bare med hijab men også niqab (ansiktsslør), passer på at alle går til bønn når det kalles til bønn og ser til at ingen spiser på dagtid under Ramadan.

Gjennom skole og medier innprentes saudiarabiske barn og ungdommer budskapet om at det saudiske regimet praktiserer den eneste sanne formen for islam.

Korrupsjon og prostitusjon
At Al Qaida har kunnet vokse fram nettopp blant unge saudiarabere, kan sees som et resultat av nettopp denne indoktrineringa. Et av Al Qaidas strategiske hovedmål er likevel å styrte det saudiske kongedømmet. Når Al Qaidas aktivister har vendt seg mot regimet, er det ikke fordi de tar avstand fra regimets offisielle ideologi, men snarere fordi kongehuset selv ikke praktiserer slik det prediker og krever av sine undersotter.

Medlemmene av det saudiske kongehuset behandler bokstavelig talt den saudiarabiske staten som sin private eiendom. En ting er at alle sentrale statsfunksjoner i Saudi-Arabia fylles av ulike medlemmer i det saudiske kongehuset. En annen ting er at statens inntekter brukes til å finansiere en overdådig livsførsel for det store antallet prinser. Mens både det å drikke alkohol og ha sex utenfor ekteskapet er å regne som dødssynder i helt bokstavelig forstand hjemme i Saudi-Arabia, er det vanlig for prinsene og andre medlemmer i den saudiske overklassen å reise til Kairo, London eller andre verdensmetropoler for å feste og gjerne også ha seg med magedanserinner og prostituerte.

Alliansen Saudi-Arabia-USA
Den skrikende motsetninga mellom liv og lære for den saudiarabiske overklassen, er ett av to hovedankepunkter for Osama bin Laden for å bryte med det saudiske regimet. Den andre, og trolig den viktigste, er Saudi-Arabias allianse med USA.

I utgangspunktet virker det svært unaturlig at USA og Saudi-Arabia skulle være allierte. Mens USA er en av verdens eldste demokratiske republikker, er Saudi-Arabia et av de siste regimene som fortsatt praktiserer eneveldig kongedømme. Mens USA er et i hovedsak kristent land men med tydelig skille mellom stat og religion, og med religionsfrihet som en av nasjonens bærebjelker, har Saudi-Arabia den wahabistiske tradisjonen innenfor sunni-islam som offisiell og i høyeste grad praktisert statsreligion. Og sist, men ikke minst, mens USA er Israels viktigste allierte og beskytter, har Saudi-Arabia aldri anerkjent staten Israel og praktiserer fortsatt innreiseforbud for utenlandske borgere (unntatt statsledere og andre som har særlig unntak) som har stempel i passet for noen gang å ha besøkt Israel. Både Saudi-Arabia og USA har likevel interesser som gjør at landene har utviklet et langvarig strategisk partnerskap.

Under den kalde krigen hadde Saudi-Arabia og USA en sterk felles interesse av å bekjempe Sovjetunionens innflytelse i den muslimske verden. På grunn av USAs støtte til Israel, ble mange vanlige arabere positivt innstilte til Sovjetunionen. Sovjetunionen støttet PLO og radikale nasjonalistiske arabiske ledere som Gamal Abdel-Nasser i Egypt og Hafez Al Assad i Syria. For det saudiske kongehuset var radikale republikanske krefter i den arabiske verden en direkte trussel mot dets fysiske overlevelse. Derfor gjorde Saudi-Arabia det landet kunne for å mobilisere mot Sovjetunionen. Retorikken var at Sovjetunionen var ateistisk og dermed en trussel mot tradisjonelle islamske verdier. USA og Saudi-Arabia gjorde derfor felles sak i å støtte opp om de islamistiske mujahedingruppene mot den sovjetiske tilstedeværelsen i Afghanistan fra 1979 til 1988.

Olje som strategisk våpen
Et av Saudi-Arabias våpen i denne konflikten, var å plutselig øke oljeproduksjonen kraftig i 1986. Det førte til et voldsomt fall i oljeprisene verden over, noe som resulterte i økonomisk krise for flere andre oljeeksporterende land, deriblant Norge. For Sovjetunionen, som var blitt stadig mer avhengig av inntektene fra oljeeksport, var oljeprisfallet i kombinasjon med de stadig økende kostnadene ved krigen i Afghanistan, det som i første rekke førte til en nærmest total kollaps i økonomien. Dette var i sin tur et viktig bidrag til at Berlinmuren falt i 1989, og til at Sovjetunionen gikk i oppløsning i 1991. Man kan dermed si at Saudi-Arabia ga et helt avgjørende bidrag til at USA og Vesten vant den kalde krigen.

Saudi-Arabia kunne knekke Sovjetunionens økonomi ved å pumpe verdensmarkedet så fullt av olje at prisene kollapset. Men Saudi-Arabias olje hadde og har også potensial til å knekke USAs økonomi. Dersom Saudi-Arabia stanser eller kutter kraftig ned på oljeeksporten, går prisene på verdensmarkedet i været. For USA, som etter 1970 har vært nettoimportør av olje, og som i dag må importere 2/3 av forbruket, er skyhøye oljepriser lik økonomisk ruin. Hvilken makt som ligger i arabisk olje, ble vist tydelig under oljekrisa i 1973. Da lyktes de arabiske oljeprodusentene med å presse USA til å presse Israel til å gi Sinai tilbake til Egypt, på tross av at Israel hadde etablert mange settlerkolonier på denne halvøya som ble tatt fra Egypt under krigen i 1967.

Dilemmaet med Israel
USA har etter at Israel ble etablert vært den jødiske statens næreste allierte og beskytter. Denne alliansen er ikke først og fremst bygd på grunnlag av hva som er USAs egne geopolitiske og økonomiske interesser. Israel er rett nok strategisk plassert, men kontrollerer få strategiske ressurser direkte. Tatt i betraktning de enorme oljereservene som finns på den arabiske halvøya, ville det vært langt mer logisk for USA, ut fra reine økonomisk-strategiske vurderinger, å velge den arabiske sida i Midtøstenkonflikten.

USAs bastante støtte til Israel er derfor først og fremst et produkt av amerikansk innenrikspolitikk. Den jødiske befolkninga i USA er nesten like stor som Israels, og selv om dette ikke utgjør mer enn 2 prosent av USAs samlede folketall, har den jødiske befolkningsgruppa større innflytelse enn antallet tilsier. Historisk har jødene hatt tradisjoner for finansvirksomhet og for intellektuell virksomhet, som pressearbeid, og dette er tilfelle også i dag. Ikke alle jøder i USA er Israelvenner, men flertallet assosierer seg sterkt med den jødiske staten. De amerikanske jødene, som i kulturelle spørsmål som abortsak, homofiles rettigheter osv, gjennomgående er liberale og venstreorienterte, har betydelig innflytelse i det demokratiske partiet. Mens mange andre demokratiske velgergrupper, som svarte og latinos, gjennomgående har lav inntekt, er jødene med sin tilknytning til finansnæringa viktige for å sikre partiet inntekter.

Samtidig finns det også et annet segment i USAs politikk som er sterkt Israelvennlige. Bibeltro fundamentalistiske kristne har etter 2. verdenskrig i økende grad sluttet seg til kristensionismen. Dette er en teologi som hevder at jødene vil vende tilbake til det hellige land før Jesus vil komme tilbake. Det å bidra til at profetiene blir virkeliggjort ved å støtte Israel, blir i denne teologien en religiøs plikt for troende kristne.

Fundamentalistiske kristne befinner seg økonomisk, sosialt og politisk på motsatt side av de amerikanske jødene i de fleste spørsmål. De har gjennomgående lav utdanning og lav inntekt, og mens de fleste jødene bor i New York, Los Angeles og andre storbyer på øst- og vestkysten, befinner kristenfundamentalistene seg først og fremst i småbyene og på landsbygda i Sørstatene og Midtvesten. Det er ikke primært kristensionistene som finansierer det republikanske partiet, men de utgjør bortimot halvparten av velgergrunnlaget for partiet.

Ettersom både det demokratiske og det republikanske partiet, på hver sin måte, er avhengige av sterke proisraelske grupperinger, ligger USAs støtte til Israel fast, uansett hvilket parti som har presidenten og flertallet i Kongressen, nesten uansett hva Israel foretar seg. Men samtidig er USA helt avhengig av å importere olje, en ressurs som arabiske stater altså kontrollerer prisen på.

Gitt den arabiske og muslimske gatas sympati for palestinernes sak, er det ikke bare radikale nasjonalistiske diktatorer av typen Nasser og Assad, Moammar Qadaffi eller Saddam Hussein som har blitt sett på som en trussel mot grunnleggende amerikanske interesser. Også demokratiske regjeringer i oljerike arabiske og muslimske stater ville framstått som en trussel, nettopp fordi de ville være avhengige av støtte fra et folkeflertall som er fiendtlig innstilt til Israel, og dermed også til USAs politikk i Midtøsten. I dette kan vi finne et motiv som kan forklare hvorfor USA har fortsatt å støtte Saudi-Arabia og andre sterkt undertrykkende diktaturstater i den arabiske og muslimske verden, også etter at Sovjetunionen gikk i oppløsning.

Saudi-Arabias frykt
Så lenge Sovjetunionen eksisterte og førte krig i Afghanistan, var også Osama bin Laden med på lag med USA og det saudiske kongehuset. Bin Laden var selv en av mange tusen unge arabere som meldte seg til frivillig innsats i Afghanistan under krigen mot Sovjet. Det var på den måten han knyttet kontaktene som seinere gjorde det mulig for han å etablere en base i Afghanistan etter at han ble landsforvist fra hjemlandet.

Etter at Sovjetunionen gikk i oppløsning og forsvant, mente imidlertid bin Laden at det ikke lenger fantes rimelig grunn for at arabiske og muslimske stater skulle kunne samarbeide med USA så lenge USA fortsetter å støtte Israel, som fortsetter å fordriver muslimske palestinere, og fortsetter å okkupere islams tredje helligste by, Al Quds (Jerusalem).

Osama bin Laden hadde ingen sans for Saddam Hussein og hans sekulære (sekulær brukes om alle som ønsker et klart skille mellom stat og religion) nasjonalistiske Baathparti. Han mente at Saudi-Arabia, andre arabiske stater og mujahedinkrigere med trening fra Afghanistan, som han selv, burde gå sammen om å frigjøre Kuwait etter at Irak invaderte sjeikdømmet sommeren 1990. Bin Laden ble rasende da Saudi-Arabia i stedet valgte å tillate amerikanske soldater å stasjonere seg på hellig arabisk jord for å befri Kuwait under Gulfkrigen i 1991, og enda mer rasende da de amerikanske basene ble stående etter at Gulfkrigen var avsluttet og Kuwait frigjort.

Når Saudi-Arabia har valgt å videreføre alliansen med USA også etter både den sovjetiske trusselen, og trusselen fra Saddam Hussein var nøytralisert i 1991, er det trolig dels fordi regimet vet at tilliten i egen befolkning etter hvert har blitt minimal. Skulle regimet også fått verdens ledende supermakt mot seg, kunne det derfor betydd slutten for regimet, selv om det sitter på 24 prosent av verdens gjenværende oljereserver.

Samtidig ser Saudi-Arabia også på det sjiamuslimske Iran som både en religiøs og regional geopolitisk trussel. Saudi-Arabia har derfor brukt en stor del av oljeinntektene til å ruste kraftig opp, med verdens mest moderne våpenteknologi, importert fra USA. I dagens situasjon er USA og Saudi-Arabia derfor limt sammen i en strategisk allianse som ingen av dem vil ha lett for å bryte ut av.

Basen intakt
Bin Ladens offentlige kritikk av kongedømmets allianse med USA, førte til at han ble landsforvist. Han slo seg først ned i Sudan, hvor islamistisk orienterte offiserer under ledelse av (fortsatt sittende president) Omar Al Bashir hadde kommet til makta gjennom et militærkupp i 1989. Det endelige bruddet med saud-kongedømmet kom i 1993, da Saudi-Arabia ga sin tilslutning til forhandlingene med Israel som førte fram til den såkalte Osloavtalen. Fra 1993 arbeidet Osama bin Laden derfor målbevisst for å samle tidligere kampfeller fra Afghanistan og andre militante islamistiske krefter på den arabiske halvøya.

Det umiddelbare målet for den organisasjonen bin Laden grunnla i 1993, er å styrte det saudiske kongedømmet og fordrive USA fra den arabiske halvøya, på samme måte som Sovjetunionen var blitt fordrevet fra Afghanistan. I denne kampen er også terror mot sivile et akseptert våpen.

Al Qaidas virkelige base ligger i den indoktrineringa med en middelaldersk fortolkning av islam som alle ungdommer i Saudi-Arabia indoktrineres med. Når dette kommer sammen med det raseriet som finns blant muslimer over hele verden mot den behandlinga palestinerne utsettes for av Israel, skaper det i bokstavelig forstand en eksplosiv kombinasjon. Så lenge USA både fortsetter å støtter Israel og regimet i Saudi-Arabia, er det liten grunn til å tro at problemet med Al Qaida og internasjonal islamistisk terror vil bli løst med det første. Basen vil forbli intakt.

Livsfarlige dammer i Kashmir

2010-02-24T07:51:00.000-08:00

Pakistanske Dawn meldte i begynnelsen av denne måneden at India planlegger fem nye damanlegg i den indiskokkuperte delen av Kashmir. Nyheten har fått lite oppmerksomhet i globale medier, men realiteten er at dette er høydramatisk av flere årsaker:

Potensiell jordskjelv/flomkatastrofe
Kashmir ligger midt i en geologisk frontsone, hvor den indiske litosfæreplata presser inn mot den eurasiske. Det er denne kollisjonen som har skapt Himalaya, og den pågår fortsatt. Det innebærer også at Kashmir er blant verdens mest aktive jordskjelvsoner. Det er bare litt over fire år siden et katastrofalt jordskjelv rammet Kashmir sist, den gang i den pakistanske sonen. Det er ikke spørsmål om, men når et nytt jordskjelv vil ramme regionen.

Dersom et av de kommende jordskjelvene får episentrum i nærheten av en av de planlagte dammene, er faren at selv ikke den beste ingeniørkunsten India kan by på vil være tilstrekkelig. Dersom demninga brister, vil ødeleggelsene og antallet dødsofre under jordskjelvet i 2005 kunne bli små til sammenligning. En enorm flodbølge som feier ned Jhelum, en av hovedtilførselselvene til Indus, vil kunne medføre en enorm katastrofe. Et sentralt punkt her, er at et slikt katastrofalt jordskjelv i indiskokkupert Kashmir i første omgang ikke primært vil ramme India, som har bygd demningene, men nabolandet og erkefienden Pakistan.

Tørkekatastrofe i Pakistan
Et mer umiddelbart problem for Pakistan er at bygginga av dammene vil konsolidere Indias kontroll over vanntilførselen til Indus. Klimatisk sett er størstedelen av Pakistan å regne som tørr busksteppe eller halvørken. Det er vanntilførselen fra Indus som gjør at de pakistanske provinsene Punjab og Sind er blant verdens mest fruktbare jordbruksområder, og blant de tettest befolkede områdene i verden. Helt siden den første sivilisasjonen oppsto langs Indus for nær 5000 år siden, har Pakistans befolkning vært tilnærmet like avhengig av Indus som Egypt er av Nilen og Irak er av Eufrat og Tigris.

Bygging av dammer reduserer tempoet i vanntilstrømninga og gjør at mer av vannet vil fordampe før det renner inn i Pakistan. Enda større vanntap blir det om India ikke bare bruker dammene til elektrisitetsproduksjon, men også leder noe av vannet bort til kunstvanning på indisk side. Dette vil særlig kunne bli akutt dersom subkontinentet et år mottar mindre enn normal mengde nedbør i utgangspunktet. Om India da benytter muligheten til å spe på sin egen vannforsyning med å pumpe vann fra dammer i Kashmir, blir resultatet total katastrofe for vannforsyninga og jordbruket i Pakistan.

Mulig atomkrig
India og Pakistan har i hele sin eksistens som uavhengige stater hatt et fiendtlig forhold til hverandre, og hovedårsaken til dette er nettopp kampen om kontroll over Kashmir. Bygginga av dammene viser hvorfor Kashmir er så geopolitisk viktig for begge land, og helt avgjørende for landets overlevelse for Pakistan. Med full kontroll over vannforsyninga til Indus, vil India i praksis kunne tvinge Pakistan til å underordne seg indiske interesser i alle sammenhenger. Dette er så uakseptabelt for Pakistans militære elite at en ny storkrig kan bli å foretrekke. Da vil også faren for atomkrig bli overhengende. Skjer det, har begge land tilstrekkelig med atomvåpen til å skape et ragnarokk som i antall dødsofre og globale konsekvenser vil kunne overgå virkningene av 2. verdenskrig.

Ytterligere destabilisering av Afghanistan
Selv om atomkrig er et tenkelig utfall, er det tross alt ikke det mest sannsynlige utfallet. Derimot er det svært sannsynlig at en eventuell igangsetting av bygging av dammene, vil føre til at Pakistan vil avbryte kontant det pågående samarbeidet med USA og NATO om å bekjempe Taliban og hindre Taliban fra å bruke Pakistans territorium i sin kamp for å gjenerobre makta i Afghanistan. Tvert imot er det sannsynlig at Pakistan på ny vil tillate storskalaleveranser av våpen til Taliban, slik det skjedde på 1990-tallet. Også den gangen var grunnen grunnleggende den samme: Behovet for å ha ryggdekning i kampen mot India. Men denne gangen vil strategien trolig i minst like stor grad være rettet mot USA og Vesten, som med soldater i Afghanistan er sårbare for et sterkere Taliban. Strategien vil derfor være å få særlig USA til å legge press på India for å skrinlegge planene.

Spørsmålet blir da hvordan India vil svare på det. Det finns krefter i India som aktivt diskuterer om India ikke bare skal søke innflytelse i Afghanistan med bistand og diplomti, men også engasjere seg direkte militært for å støtte opp om Karzairegjeringa og motvirke mulighetene for at Pakistan skal kunne bruke Taliban i Afghanistan til å fremme sine interesser og legge press på India.

Takk til dr. Mustafa Hussein som har bidratt med både linker og analytiske perspektiver til denne artikkelen.

Bombestrategien tilbake

2010-02-22T02:58:00.000-08:00

I juli annonserte øverstkommanderende for de NATO-ledede ISAF-styrkene og USAs styrker i Afghanistan, Stanley McCrystal, en omlegging av militærstrategien. I løpet av de foregående året, var ISAF-styrkene skyld i et stort antall sivile afghanske drepte. Det store flertallet av sivile drepte av NATO-styrkene ble drept i luftangrep. Bare medierapporterte hendelser summerte seg til 586 sivile afghanere drept av NATO-styrker mellom mai 2008 og juni 2009. Dette førte til massive protester i det afghanske samfunnet, inkludert kritikk fra den NATO-støttede afghanske presidenten.

I halvåret som gikk, har NATO-styrkene i noen grad tonet ned bruken av luftangrep. Dette medførte en nedgang i antallet rapporterte sivile drepte av NATO-styrkene i andre halvår i 2009. Når NATO-styrkene flytter seg fra å slippe bomber fra trygg høyde til å kjempe nede på bakken, har de imidlertid blitt langt mer utsatt for selv å bli drept i kamp med Taliban og andre opprørsgrupper. Et stadig økende antall drepte NATO-soldater har ført til stadig økende motstand mot krigen i befolkninga i NATO-landene. I Nederland har Aps søsterparti, PvdA, stått på tidsplanen om tilbaketrekning av de nederlandske kampstyrkene i løpet av 2010, noe som har ført til at koalisjonsregjeringa med kristeligdemokratene har brutt sammen. Dette vil også påvirke debatten i Canada, hvor det lenge har vært en sterk opposisjon mot krigen, anført av Aps søsterparti, New Democratic Party. Dersom både Nederland og Canada trekker styrkene ut, vil det være en alvorlig krise for okkupasjonsmakta.

Uten at det har vært annonsert offentlig, har vi derfor sett tydelig at bombestrategien er tilbake som en hovedstrategi i kampen mot opprørerne fra og med den nye offensiven i Marjah. Bruk av raketter inne i bybebyggelsen i Marjah drepte flere sivile allerede de første dagene. Med dagens bombeangrep, med minst 33 sivile drepte i Daikundi, er det tydelig demonstrert at gjenopptakelsen av bruken av luftangrep ikke var et unntak som kun gjaldt for den pågående offensiven i Marjah, men har blitt gjenopptatt som hovedstrategi i kampen i hele Afghanistan. Det lover ikke godt for sivilbefolkninga i Kandaharprovinsen, som i følge McCrystal vil bli målskive for den neste store offensiven fra NATO-styrkene.

CIA: Afghanistan verre enn under Taliban

2010-01-24T11:40:00.000-08:00

I diskusjonen rundt krigen og den norske militære tilstedeværelsen i Afghanistan, blir det ofte gjort et poeng av at selv om landet er i krig, har det tross alt blitt gjort store framskritt i forhold til hvordan samfunnet var under Taliban. Blant framskrittene det vises til, er utbygging av helsetilbud til befolkninga og bedring i kvinners posisjon.

De angivelige framskrittene gjenspeiles imidlertid ikke på statistikken. Tvert imot, de to mest brukte indikatorene for en befolknings helsetilstand, forventa levealder ved fødsel og spedbarnsdødelighet, viser begge en forverring fra 2001. I 2001 var forventa levealder ved fødsel 46,24 år. I 2009 lå anslaget på 44,64 år. I 2001 ble spedbarnsdødeligheten anslått å ligge på 147,02 per 1000 levendefødte. I 2009 hadde anslaget økt til 151.95 per 1000 levendefødte.

Helsestatistikk, som all annen statistikk, kan manipuleres og brukes som redskap i propagandakrig. Alle tall man får presentert fra Afghanistan bør vurderes kritisk. Man må vurdere om den som presenterer en gitt statistikk kan ha andre motiver enn bare å framskaffe objektiv informasjon. Variasjoner i konkrete tall fra ulike analyseinstitutter kan også reflektere ulik metodebruk like mye som reelle utviklingstrekk.

Oversikten fra Worldpress, som er kilden min til tallene fra 2001, er imidlertid basert på den samme som kilden jeg bruker direkte for 2009, nemlig CIA Factbook. Det er lite sannsynlig at CIA skulle ha villet manipulere anslagene for spedbarnsdødelighet og forventa levealder i Afghanistan så tallene kom ut bedre enn det virkeligheten tilsa for 2001, eller verre enn virkeligheten for 2009. Det er derfor grunn til å tro at disse tallene faktisk reflekterer virkeligheten i dette tilfellet. I den grad det faktisk har blitt forbedringer i noen deler av landet, har disse altså blitt mer enn kompensert av reelle forverringer i andre deler av landet.

Det finns ingen indikator for graden av kvinneundertrykkelse som er tilsvarende konkret og entydig som det tall for forventa levealder og spedbarnsdødelighet er for helsetilstand. For fattige utviklingsland hvor samlet fruktbarhetstall (forventet antall barn per kvinne gjennom livet) i utgangspunktet er høyt, har det imidlertid vist seg å være en ganske sterk sammenheng mellom kvinneundertrykkelse og samlet fruktbarhetstall. Gjennomgående er det sånn at jo flere barn hver kvinne i gjennomsnitt får, jo mer patriarkalsk og kvinneundetrykkende er samfunnet.

At Afghanistan ikke kom til å gå fra et totalt mannsdominert samfunn under Taliban, til et likestilt samfunn på noen få år, var åpenbart for de fleste. Men at Afghanistan skulle bli ett av ytterst få u-land hvor fruktbarhetstallet faktisk har gått opp de siste årene, er mer oppsiktsvekkende. I 2001 ble samlet fruktbarhetstall anslått til 5,79 barn per kvinne, mens det i dag ligger på 6,53. Det kan indikere at tradisjonelle kjønnsroller og kvinners underordning under mannen, faktisk har blitt ytterligere forsterket i Afghanistan i de årene som har gått etter at Taliban-regimet ble styrtet.

Obamas tale – verdensbilde, selvbilde og politisk program

2009-12-10T16:05:00.000-08:00

Barack Obamas tale blir av mange mediesynsere utlagt som et retorisk mesterverk, på grensen til poesi, som VG melder. Men hva ligger under retorikken? Hva slags innsikter om verden er det den formidler? Hva slags amerikansk selvbilde er den uttrykk for? Og hva slags politikk borger den for?

I den følgende teksten vil jeg ta for meg talen, avsnitt for avsnitt, og analysere teksten ut fra dette utgangspunktet. Jeg vil begrense meg til de første to tredelene av talen, det vil si den delen av talen som brukes til å forklare og begrunne USAs bruk av krig som virkemiddel i verdenspolitikken.

Your Majesties, Your Royal Highnesses, Distinguished Members of the Norwegian Nobel Committee, citizens of America, and citizens of the world:
I receive this honor with deep gratitude and great humility. It is an award that speaks to our highest aspirations — that for all the cruelty and hardship of our world, we are not mere prisoners of fate. Our actions matter, and can bend history in the direction of justice.

And yet I would be remiss if I did not acknowledge the considerable controversy that your generous decision has generated. In part, this is because I am at the beginning, and not the end, of my labors on the world stage. Compared to some of the giants of history who have received this prize — Schweitzer and King; Marshall and Mandela — my accomplishments are slight. And then there are the men and women around the world who have been jailed and beaten in the pursuit of justice; those who toil in humanitarian organizations to relieve suffering; the unrecognized millions whose quiet acts of courage and compassion inspire even the most hardened of cynics. I cannot argue with those who find these men and women — some known, some obscure to all but those they help — to be far more deserving of this honor than I.

But perhaps the most profound issue surrounding my receipt of this prize is the fact that I am the Commander-in-Chief of a nation in the midst of two wars. One of these wars is winding down. The other is a conflict that America did not seek; one in which we are joined by forty-three other countries — including Norway — in an effort to defend ourselves and all nations from further attacks.

Et interessant punkt å merke seg her, er at Obama refererer til krigen i Irak som en krig som er i ferd med å roe seg ned (winding down). Kommentaren kommer få dager etter at en serie bombeangrep i Baghdad drepte godt over 100 mennesker i byen. Volden synes å være på vei opp igjen de siste månedene. Utgangspunktet for påstanden om at krigen roer seg ned, skulle derfor måtte basere seg på en av to mulige tankebaner:

1. Obama snakker ut fra et reint amerikansk perspektiv, i betydninga at krigen roer seg ned for USA, ettersom landet er i ferd med å trekke sine styrker ut.

2. Krigen vil roe seg ned som en følge av at USA kommer til å trekke seg ut. Dette ville implisere at krigen er et resultat av USAs tilstedeværelse.

Det er ikke utenkelig at alternativ to vil vise seg å være riktig, men ut fra hva Obama ellers vektlegger i talen sin, er det vanskelig å se at et såpass selvkritisk perspektiv på USAs vegne ligger til grunn. Heller ikke alternativ 1 synes å være rimelig ut fra perspektivene i resten av talen. Dermed må vi over til en alternativ tolkning, som går ut av den fysiske virkeligheten i Irak: Obama ønsker å gi et bilde av et Irak som er i ferd med å stabilisere seg for å rettferdiggjøre forestillinga om at USA trekker seg seirende ut av Irak. Men dette bildet stemmer altså dårlig med den fysiske virkeligheten i Irak.

These questions are not new. War, in one form or another, appeared with the first man. At the dawn of history, its morality was not questioned; it was simply a fact, like drought or disease — the manner in which tribes and then civilizations sought power and settled their differences.

Over time, as codes of law sought to control violence within groups, so did philosophers, clerics, and statesmen seek to regulate the destructive power of war. The concept of a "just war" emerged, suggesting that war is justified only when it meets certain preconditions: if it is waged as a last resort or in self-defense; if the forced used is proportional, and if, whenever possible, civilians are spared from violence.

For most of history, this concept of just war was rarely observed. The capacity of human beings to think up new ways to kill one another proved inexhaustible, as did our capacity to exempt from mercy those who look different or pray to a different God. Wars between armies gave way to wars between nations — total wars in which the distinction between combatant and civilian became blurred. In the span of thirty years, such carnage would twice engulf this continent. And while it is hard to conceive of a cause more just than the defeat of the Third Reich and the Axis powers, World War II was a conflict in which the total number of civilians who died exceeded the number of soldiers who perished.

In the wake of such destruction, and with the advent of the nuclear age, it became clear to victor and vanquished alike that the world needed institutions to prevent another World War. And so, a quarter century after the United States Senate rejected the League of Nations — an idea for which Woodrow Wilson received this Prize — America led the world in constructing an architecture to keep the peace: a Marshall Plan and a United Nations, mechanisms to govern the waging of war, treaties to protect human rights, prevent genocide, and restrict the most dangerous weapons.

Obamas vektlegging av utviklinga av begrepet rettferdig krig framstår ikke som kontroversiell, bortsett fra en liten språklig finesse som kan skjule ganske mye: Han skriver at ”rettferdig krig kan bare føres som en siste mulighet eller i selvforsvar”. Dette eller gjør at Obama åpner for å rettferdiggjøre kriger som, med grunnlag i dagens folkerett, anses som folkerettsstridige. FN-pakten fastsetter nemlig at den eneste formen for krig som er legitim er krig som siste mulighet i selvforsvar. Det er ikke noe rom for noe eller i den setninga, da kan innholdet bli totalt endret.

I motsetning til folkeretten, åpner Obamas tale for at det finns situasjoner hvor krig er siste mulighet, uten at det dreier seg om selvforsvar. Samtidig åpner Obamas tale for en tolkning om at krig er en rettighet for et land som opplever seg angrepet, mens FN-pakten tvert imot påpeker at selv for et land er angrepet, skal det å gå til krig kun være tillatt når dette er siste mulighet for å forsvare seg. Alle andre muligheter for løsning av konflikten må være utprøvd først.

Dette kunne vært bare språklig pirk, eller forsnakkelse, hvis det ikke var for at USA gjennom det siste tiåret har presset på for å endre folkeretten nettopp i den retninga som Obamas, i dag folkerettsstridige, eller åpner for. De neste avsnittene tydeliggjør at det er all grunn til å være observant på hvordan Obama forstår begrepet rettferdig krig.

In many ways, these efforts succeeded. Yes, terrible wars have been fought, and atrocities committed. But there has been no Third World War. The Cold War ended with jubilant crowds dismantling a wall. Commerce has stitched much of the world together. Billions have been lifted from poverty. The ideals of liberty, self-determination, equality and the rule of law have haltingly advanced. We are the heirs of the fortitude and foresight of generations past, and it is a legacy for which my own country is rightfully proud.

A decade into a new century, this old architecture is buckling under the weight of new threats. The world may no longer shudder at the prospect of war between two nuclear superpowers, but proliferation may increase the risk of catastrophe. Terrorism has long been a tactic, but modern technology allows a few small men with outsized rage to murder innocents on a horrific scale.

Moreover, wars between nations have increasingly given way to wars within nations. The resurgence of ethnic or sectarian conflicts; the growth of secessionist movements, insurgencies, and failed states; have increasingly trapped civilians in unending chaos. In today's wars, many more civilians are killed than soldiers; the seeds of future conflict are sewn, economies are wrecked, civil societies torn asunder, refugees amassed, and children scarred.

I do not bring with me today a definitive solution to the problems of war. What I do know is that meeting these challenges will require the same vision, hard work, and persistence of those men and women who acted so boldly decades ago. And it will require us to think in new ways about the notions of just war and the imperatives of a just peace.

We must begin by acknowledging the hard truth that we will not eradicate violent conflict in our lifetimes. There will be times when nations — acting individually or in concert — will find the use of force not only necessary but morally justified.

Obama framstiller her spørsmålet om krig og fred som et stort dilemma, og han gir inntrykk av å være ydmyk: ”Jeg bringer ikke med meg i dag den definitive løsninga på problemene ved krig.” Men så hadde da heller ikke Obama trengt å bringe med seg noen definitiv løsning, for denne løsninga ligger allerede definert i folkeretten. Dersom et land er under angrep fra en fiendtlig makt, har staten rett til å bruke makt for å slå tilbake angrepet; verken mer eller mindre.

Obama framstiller det som det vil foregå en stor diskusjon om man skal eller ikke skal kunne gå til krig. Det ligger implisitt at noen ganger vil man finne at krig er riktig andre ganger ikke. Dersom Obama hadde ønsket å basere seg på folkeretten, hadde han sluppet denne typen dilemma. Krig kan rettferdiggjøres når man har kommet under direkte angrep. Ellers ikke. Ellers skal andre virkemidler anvendes. FNs Sikkerhetsråd kan vedta bruk av makt til støtte for et medlemsland som er under angrep eller når det pågår et folkemord innad i et land. Men det er bare FNs Sikkerhetsråd som kan vedta intervensjon, og det er bare i disse to situasjonene FNs Sikkerhetsråd kan autorisere at andre land enn det angrepne kan bruke militære midler, det vil si gå til krig.

Hadde Obama ønsket at USA skal opptre i tråd med folkeretten, kunne han valgt å henvise nettopp til folkeretten og FN-pakten, og ikke framstilt det som om dette med krig eller ikke krig er et slags evig filosofisk spørsmål som det ikke finns noe absolutt og riktig svar på. Obama indikerer her altså ikke noe grunnleggende brudd med sine to siste forgjengeres politiske linje, hvor folkeretten er plassert på bakrommet.

I make this statement mindful of what Martin Luther King said in this same ceremony years ago — "Violence never brings permanent peace. It solves no social problem: it merely creates new and more complicated ones." As someone who stands here as a direct consequence of Dr. King's life's work, I am living testimony to the moral force of non-violence. I know there is nothing weak —nothing passive — nothing naÏve — in the creed and lives of Gandhi and King.

But as a head of state sworn to protect and defend my nation, I cannot be guided by their examples alone. I face the world as it is, and cannot stand idle in the face of threats to the American people. For make no mistake: evil does exist in the world. A non-violent movement could not have halted Hitler's armies. Negotiations cannot convince al Qaeda's leaders to lay down their arms. To say that force is sometimes necessary is not a call to cynicism — it is a recognition of history; the imperfections of man and the limits of reason.

Her bruker Obama den klassiske, og ultimate, historiske parallellen: Hitler. Behovet for å kontre Hitler, blir nesten alltid trukket fram av stater som har behov for å legitimere en krig. Problemet med parallellen er at den refererer til et klart tilfelle hvor en statsmakt ved militære midler angriper andre stater. Da blir det ganske paradoksalt å påkalle akkurat dette eksemplet for å legitimere igangsetting av krig mot andre stater.

Bruker man parallellen med 2. verdenskrig, som Obama gjør, i relasjon til de to krigene USA er involvert i nå, kan spørsmålet fort bli hvilken stat det egentlig er som har spilt rollen som Nazi-Tyskland. Det er det retoriske problemet med å bruke historiske paralleller til situasjoner som er svært ulike og har svært ulike årsaker. Det ville trolig være klokt, også for Obama, å være tilbakeholden med bruken av Hitlerassosiasjonen i utide.

Al Qaida er et internasjonalt nettverk av islamistiske organisasjoner som bruker terrorangrep som ledd i sin strategi. Det er ikke en stat med et militærapparat, sammenlignbart med Hitlers Tyskland. For å stanse Hitler, ble det nødvendig å frarøve Hitler de midlene han hadde til disposisjon for å angripe andre land, det vil si nedkjempe de tyske invasjonshærene, men også å besette landet Tyskland for dermed å frarøve Hitler ressursene som var nødvendig for å kunne bygge opp en ny invasjonshær.

Som terrororganisasjon opererer Al Qaida fundamentalt annerledes enn en aggressiv stat. Al Qaidas grunnlag for å kunne igangsette terrorangrep er ikke et bestemt land med dets befolkning som kan innrulleres gjennom tvang. Al Qaidas eksistensgrunnlag er det hatet og den avmaktsfølelsen som blomstrer inne i hodene på muslimske befolkningsgrupper overalt i verden. For å planlegge, trene og gjennomføre terroraksjoner, trenger ikke Al-Qaida et bestemt territorium, men organisasjonen trenger unge mennesker som hater så intenst, og opplever avmakt i så ekstrem grad, at de er villige til å dø kun for å sende et symbolsk budskap gjennom å drepe sivile som de oppfatter å tilhøre ”fienden”.

For å nedkjempe Al Qaidas eksisterende ”hær” av trenere og selvmordsaktivister, har man minimal nytte av tradisjonelle militære midler. Det man trenger er etterretningsinnsats for å spore opp de aktuelle personene, og koordinert politiinnsats for å arrestere dem. For å nekte Al-Qaida muligheten til å bygge opp nye ”hærer” av selvmordsaktivister, nytter det ikke å okkupere et landområde. Tvert imot har det vist seg at Al Qaidas evne til å rekruttere nye rekrutter til selvmordsoppdrag er dramatisk mye større i land som er under militær okkupasjon enn land som ikke er det.

Samtlige av de terroristene som sto bak 11. septemberterroren var fra Saudi-Arabia eller Egypt, noe som også var ganske representativt for hvor Al-Qaida rekrutterte før 2001. Verken Egypt eller Saudi-Arabia ble angrepet etter 11. september, noe som er naturlig ettersom begge statene var og er USA-vennlige diktaturer. Etter invasjonene av Afghanistan og Irak har nettopp Afghanistan og Irak blitt de viktigste rekrutteringsarenaene for Al-Qaida. Parallellen mellom USAs ”krig mot terror” og kampen mot Hitler halter derfor ikke bare på det politiske nivået. Den halter også på det strategiske og taktiske planet.

I raise this point because in many countries there is a deep ambivalence about military action today, no matter the cause. At times, this is joined by a reflexive suspicion of America, the world's sole military superpower.

Yet the world must remember that it was not simply international institutions - not just treaties and declarations - that brought stability to a post-World War II world. Whatever mistakes we have made, the plain fact is this: the United States of America has helped underwrite global security for more than six decades with the blood of our citizens and the strength of our arms. The service and sacrifice of our men and women in uniform has promoted peace and prosperity from Germany to Korea, and enabled democracy to take hold in places like the Balkans. We have borne this burden not because we seek to impose our will. We have done so out of enlightened self-interest - because we seek a better future for our children and grandchildren, and we believe that their lives will be better if other peoples' children and grandchildren can live in freedom and prosperity.

Obama hevder her at USA, med sine kriger og militære intervensjoner, har vært en støtte for global sikkerhet i mer enn seks tiår. Det spørs da hva han legger i "global sikkerhet". Sikkerhet for hvem? Det som er sikkert, er at USA, dels gjennom direkte intervensjon, som i Den dominikanske republikken i 1965, men oftere indirekte gjennom støtte til opprørsgrupper, som Contras i Nicaragua på 1980-tallet, CIA-organiserte militærkupp, som i Guatemala i 1954 og Chile i 1973, trening av statsorganiserte dødsskadroner, som i Guatemala, Honduras og El Salvador, ikke kan sies å ha vært en kraft for å stabilisere demokrati og menneskerettigheter i Latin-Amerika.

Det er også tvilsomt om folk i Vietnam og Kambodsja, som opplevde å bli bombet med blant annet kjemiske våpen som napalm, opplevde USAs militære bidrag som "stabiliserende", gitt de over 3 millioner dødsofrene som fulgte av krigen. Heller ikke de pårørende til den halve millionen som ble massakrert som følge av det USA-støttede militærkuppet i Indonesia i 1965, kan ha klart å se på USAs involvering i regionen som "stabiliserende".

Gitt at det i dag er stor internasjonal konsensus om at USA har spilt en høyst tvilsom rolle, både i forhold til demokrati i en rekke land, og i forhold til bruk av krigsstrategier (blant annet bruk av kjemiske våpen) som utvilsomt faller under definisjonen av krigsforbrytelser, må det karakteriseres som ganske oppsiktsvekkende at det i Obamas fredspristale ikke forekommer fnugg av selvkritikk på USAs vegne for alt dette, og at den globale motstanden mot den rollen USA har spilt de siste seks tiårene avfeies som en implisitt irrasjonell, "refleksiv mistenksomhet rettet mot verdens eneste supermakt".

So yes, the instruments of war do have a role to play in preserving the peace. And yet this truth must coexist with another - that no matter how justified, war promises human tragedy. The soldier's courage and sacrifice is full of glory, expressing devotion to country, to cause and to comrades in arms. But war itself is never glorious, and we must never trumpet it as such.

So part of our challenge is reconciling these two seemingly irreconcilable truths - that war is sometimes necessary, and war is at some level an expression of human feelings. Concretely, we must direct our effort to the task that President Kennedy called for long ago. "Let us focus," he said, "on a more practical, more attainable peace, based not on a sudden revolution in human nature but on a gradual evolution in human institutions."

What might this evolution look like? What might these practical steps be?

To begin with, I believe that all nations - strong and weak alike - must adhere to standards that govern the use of force. I - like any head of state - reserve the right to act unilaterally if necessary to defend my nation. Nevertheless, I am convinced that adhering to standards strengthens those who do, and isolates - and weakens - those who don't.

The world rallied around America after the 9/11 attacks, and continues to support our efforts in Afghanistan, because of the horror of those senseless attacks and the recognized principle of self-defense. Likewise, the world recognized the need to confront Saddam Hussein when he invaded Kuwait - a consensus that sent a clear message to all about the cost of aggression.

Furthermore, America cannot insist that others follow the rules of the road if we refuse to follow them ourselves. For when we don't, our action can appear arbitrary, and undercut the legitimacy of future intervention - no matter how justified.

This becomes particularly important when the purpose of military action extends beyond self defense or the defense of one nation against an aggressor. More and more, we all confront difficult questions about how to prevent the slaughter of civilians by their own government, or to stop a civil war whose violence and suffering can engulf an entire region.

I believe that force can be justified on humanitarian grounds, as it was in the Balkans, or in other places that have been scarred by war. Inaction tears at our conscience and can lead to more costly intervention later. That is why all responsible nations must embrace the role that militaries with a clear mandate can play to keep the peace.

På Balken spilte USA, sammen med sine allierte, en dobbelt rolle, både som bidragsyter til en FN-mandatert fredsbevarende styrke i Bosnia, og som hovedleverandør av våpen og ammunisjon til to av sidene i konflikten; Kroatia og Den bosnisk-kroatiske føderasjonen. Tilsvarende var situasjonen noen år seinere i forhold til konflikten i Kosovo, hvor USA med allierte framstilte seg som nøytrale meglere, men samtidig trente den kosovoalbanske geriljaen UCK fra baser i Albania.

Obama hevder at militære styrker "med et klart mandat" har en rolle i å bevare fred, med referanse til Balkan. Dermed impliserer han at USA hadde et slikt mandat for å intervenere, noe som i tilfellet krigen mot Jugoslavia i 1999 er direkte feilaktig. Krigen ble startet uten noen form for FN-mandat, og på tross av to av Sikkerhetsrådets vetomakters eksplisitte motstand. Det var da heller ikke noe grunnlag for Sikkerhetsrådet for å fatte vedtak om intervensjon med grunnlag i FN-pakten. Jugoslavia hadde ikke angrepet noe naboland. Det foregikk heller ikke noe folkemord i Kosovo, selv om det utvilsomt foregikk overgrep mot den albanske flertallsbefolkninga fra serbiske sikkerhetsstyrker. Ved å angripe Jugoslavia uten FN-mandat, bidro USA til å underminere folkeretten.

Påstanden om at intervensjon var nødvendig for å hindre etnisk rensing, som ble brukt den gangen uten å være direkte nevnt av Obama, mangler troverdighet ettersom flyktningestrømmen ut av Kosovo først startet etter at krigen var igangsatt fra USAs og NATOs side. Derimot er det sant at det har foregått omfattende etnisk rensing i deler av det tidligere Jugoslavia. Hele den serbisk-etniske befolkninga i Krajina, og mesteparten av den serbiske befolkninga i Øst-Slavonia i Kroatia, har blitt fordrevet, i alt 600 000 mennesker. Dette gjorde verken USA eller NATO noe for å stanse. Tvert imot, USA leverte våpnene til den kroatiske hæren som gjennomførte fordrivinga, og løftet ikke en pekefinger i protest.

Kosovoalbanerne har fått sin uavhengige stat, noe som er i tråd med folkeflertallets vilje blant flertallsbefolkninga av albanere. Men også anerkjennelsen av Kosovo som uavhengig stat er et eksplisitt brudd mot folkeretten, selv om det kan hevdes å være i tråd med demokratiske prinsipper. Det har imidlertid satt en presidens som kan være svært farlig for verdensfreden.

I store deler av verden finns det områder innenfor eksisterende stater hvor etniske minoritetsgrupper er i flertall, og hvor demokratiske beslutninger i den aktuelle regionen ville ført til flertall for uavhengighet. Dersom retten til løsrivelse skal gjøres til allmenngyldig prinsipp for alle områder og distrikter hvor flertallet ønsker det, kan det faktisk føre til at stater vil søke voldelige metoder for å endre den etniske sammensetninga av befolkninga i området før en slik avstemning kan avholdes, for å kunne holde på områder som vil kunne være strategisk viktige eller ressursmessig rike.

Alternativt kan det lede til at også andre stormakter med ønske om kontroll over mindre land kan utnytte slike konflikter til å styrke sin egen posisjon. Dette så vi eksplisitt for et drøyt år siden da Russland brukte nøyaktig samme typen argumentasjon som NATO i Kosovo for å intervenere mot Georgia, og for å anerkjenne Sør-Ossetia og Abkhasia som uavhengige stater.

Mens Obama ga uttrykk for at krig eller ikke krig kan være et dilemma på grunn av de menneskelige kostnadene ved krig, berørte talen hans ikke slike politiske dilemmaer knyttet til offensiv bruk av militærmakt. Han drøftet ikke hvordan en krig for å løse ett bestemt problem kan bidra til at problemet i seg selv forverres, og heller ikke hvordan problemet kan forplante seg og skape nye kriger og konflikter andre steder i verden.

America's commitment to global security will never waiver. But in a world in which threats are more diffuse, and missions more complex, America cannot act alone. This is true in Afghanistan. This is true in failed states like Somalia, where terrorism and piracy is joined by famine and human suffering. And sadly, it will continue to be true in unstable regions for years to come.

The leaders and soldiers of NATO countries - and other friends and allies - demonstrate this truth through the capacity and courage they have shown in Afghanistan. But in many countries, there is a disconnect between the efforts of those who serve and the ambivalence of the broader public. I understand why war is not popular. But I also know this: the belief that peace is desirable is rarely enough to achieve it. Peace requires responsibility. Peace entails sacrifice. That is why NATO continues to be indispensable. That is why we must strengthen UN and regional peacekeeping, and not leave the task to a few countries. That is why we honor those who return home from peacekeeping and training abroad to Oslo and Rome; to Ottawa and Sydney; to Dhaka and Kigali - we honor them not as makers of war, but as wagers of peace.

Obama påpeker her at "krig ikke er populært". Det han unnlater å gå inn på, er hvorfor krigen i Afghanistan, helt spesifikt, ikke er populær. Skulle man gå inn med parallellen han trakk tidligere med 2. verdenskrig, så var jo den krigen en krig som krevde enormt mye større ofre enn krigen i Afghanistan. Men det var en krig som folket i de deltakende landene likevel forsto og aksepterte bredt. Det var en eksistensiell krig. Det var en krig for overlevelse. Det fantes ikke noe alternativ til krig i det tilfellet, og det fantes en realistisk, om enn enormt kostbar, strategi for å skape fred gjennom å vinne krigen.

Krigen i Afghanistan er ikke en eksistensiell krig, det er ikke en krig uten alternativer. Det er en krig for å oppnå bestemte geopolitiske mål, verken mer eller mindre. Samtidig finns det heller ikke i Afghanistan noen realistisk strategi for å vinne fred gjennom å vinne krigen. Det er dette som er årsaken til at det er flertall mot krigen i Afghanistan i samtlige land som deltar i den. Det er ikke totalpasifistisk motstand mot krig i enhver sammenheng som har så stor oppslutning.

Let me make one final point about the use of force. Even as we make difficult decisions about going to war, we must also think clearly about how we fight it. The Nobel Committee recognized this truth in awarding its first prize for peace to Henry Dunant - the founder of the Red Cross, and a driving force behind the Geneva Conventions.

Where force is necessary, we have a moral and strategic interest in binding ourselves to certain rules of conduct. And even as we confront a vicious adversary that abides by no rules, I believe that the United States of America must remain a standard bearer in the conduct of war. That is what makes us different from those whom we fight. That is a source of our strength. That is why I prohibited torture. That is why I ordered the prison at Guantanamo Bay closed. And that is why I have reaffirmed America's commitment to abide by the Geneva Conventions. We lose ourselves when we compromise the very ideals that we fight to defend. And we honor those ideals by upholding them not just when it is easy, but when it is hard.

Det er ikke bare på Guantanamo at USA har forbrudt seg mot Genevekonvensjonen. Tilstanden er sannsynligvis vesentlig verre i enkelte andre forvaringsanstalter. Spesielt er det knyttet alvorlige anklager mot USAs fangebehandling på Bagrambasen i Afghanistan. Det kan tenkes at Obama også har tenkt å gjøre noe med dette problemet, men bare unnlot å nevne det i foredraget, men det er også en fare for at Obama vil slå seg til ro med å ha stengt Guantanamo. Dersom det siste er tilfelle, vil USA fortsatt ikke være et av landene som med rette kan hevde å følge Genevekonvensjonene.

I have spoken to the questions that must weigh on our minds and our hearts as we choose to wage war. But let me turn now to our effort to avoid such tragic choices, and speak of three ways that we can build a just and lasting peace.

First, in dealing with those nations that break rules and laws, I believe that we must develop alternatives to violence that are tough enough to change behavior - for if we want a lasting peace, then the words of the international community must mean something. Those regimes that break the rules must be held accountable. Sanctions must exact a real price. Intransigence must be met with increased pressure - and such pressure exists only when the world stands together as one.

One urgent example is the effort to prevent the spread of nuclear weapons, and to seek a world without them. In the middle of the last century, nations agreed to be bound by a treaty whose bargain is clear: all will have access to peaceful nuclear power; those without nuclear weapons will forsake them; and those with nuclear weapons will work toward disarmament. I am committed to upholding this treaty. It is a centerpiece of my foreign policy. And I am working with President Medvedev to reduce America and Russia's nuclear stockpiles.

But it is also incumbent upon all of us to insist that nations like Iran and North Korea do not game the system. Those who claim to respect international law cannot avert their eyes when those laws are flouted. Those who care for their own security cannot ignore the danger of an arms race in the Middle East or East Asia. Those who seek peace cannot stand idly by as nations arm themselves for nuclear war.

Obama tar for seg farene ved et mulig atomkappløp i Midtøsten, en trussel som er høyst reell. Et atomkappløp involverer imidlertid to parter, og da blir det påfallende at Obama bare nevner en av partene, og kun den parten som hittil ikke har skaffet seg atomvåpen. Den parten som allerede har skaffet seg atomvåpen i strid med internasjonale avtaler, Israel, nevnes ikke av Obama.

Trussel om sanksjoner kan være et aktuelt virkemiddel for å motvirke at Iran faktisk skaffer seg atomvåpen, men det kan også anvendes for å tvinge Israel til å oppgi sine atomvåpen. Det å få til en avtale hvor Israel gir opp sine atomvåpen i bytte med at Iran åpner alle deler av sitt atomprogram for internasjonal inspeksjon, er dessuten realistisk å få i stand med Iran, selv uten trusselen om sanksjoner.

The same principle applies to those who violate international law by brutalizing their own people. When there is genocide in Darfur; systematic rape in Congo; or repression in Burma - there must be consequences. And the closer we stand together, the less likely we will be faced with the choice between armed intervention and complicity in oppression.

For å begrunne behovet for internasjonale sanksjoner mot land som forbryter seg mot internasjonal rett, nevner Obama folkemord i Darfur og massevoldtekt i Kongo. Ut fra de faktisk forholdene hadde det vært mer rimelig å snu på det. Krigen i Kongo mellom 1998 og 2003 kostet flere millioner menneskeliv. Konflikten i Darfur har kostet mange tusen menneskeliv. Nøyaktig hvor mange er usikkert og omstridt, men at konflikten i skala og antall drepte er vesentlig mindre enn konflikten i Kongo er ikke omstridt.

Obama velger likevel å bruke folkemordsbegrepet i tilknytning til situasjonen i Darfur. Darfurkonflikten har sitt opphav i en komplisert lokal ressurskonflikt, i tillegg til en nasjonal politisk konflikt. Over det hele ligger også geopolitiske forhold, hvor Kina har gode relasjoner til regimet i Khartoum, mens USA har nære forbindelser til regimet i nabolandet Tsjad, som støtter opprørsbevegelser i Darfur. Darfur og Sudan generelt antas å ha noen av Afrikas største uutviklede oljereserver, og kontrollen over disse vil ha betydning for framtidas geopolitiske styrkeforhold. Per i dag har regjeringa i Sudan skaffet seg sterkere kontroll i Darfur enn på flere år, volden er på vei ned og mange flyktninger har returnert. Spørsmålet blir dermed hvem som vil tjene på at styrkeforholdet endres gjennom at det eventuelt innføres sanksjoner mot Sudan som følge av anklager om folkemord. Det er ikke gitt at det vil være sivilbefolkninga i Darfur.

Tilsvarende bør man analysere kommentaren om Kongo, men da med motsatt fortegn. Voldtekt har vært et alvorlig aspekt ved konflikten i landet, men drap på millioner av mennesker gjennom en blodig krig bør heller ikke oversees. Dersom volden i Darfurkonflikten skal kunne defineres som folkemord, blir det veldig vanskelig å se hvorfor man ikke burde snakke om folkemord i forbindelse med de omfattende massakrene som har blitt begått i Kongo, særlig av rwandiske regjeringsstyrker og allierte militsstyrker i Kongo. En mulig forklaring, kan være at regjeringa i Rwanda er en av USAs næreste allierte i regionen.

Det viktige spillet for galleriet

2009-10-20T13:16:00.001-07:00

Etter avsløringa av omfattende valgfusk ved første valgomgang i det afghanske presidentvalget 20. august, offentliggjøres i dag de endelige resultatene. For andre gang. Nå viser de at det må til en andre valgomgang mellom sittende president Hamid Karzai og hans tidligere utenriksminister, Abdullah Abdullah. Første gang de offentliggjordes, viste de at sittende president Hamid Karzai hadde vunnet med rundt 55 prosent av stemmene.

De fleste afghanere trakk nok på skuldrene av dette. Presidentvalget var det tredje valget i Afghanistan siden 2004, og det tredje som i praksis ble avgjort gjennom avtaler mellom ulike militsledere og klanledere med makt til å kommandere innbyggerne i ”sine” distrikter. Det var også det tredje valget på rad hvor afghanerne opplevde en sterk oppfordring til å stemme fra sine myndigheter, gjerne flere ganger hver, men samtidig opplevde tilsvarende trusler mot å stemme fra Taliban og andre opprørsgrupper.

Det som er forskjellig fra valgene i 2004 og 2005 til valget i august i år, er at Taliban har styrket sin stilling. Langt flere har derfor valgt å høre på oppfordringa fra Taliban om ikke å stemme, og langt færre har valgt å høre på oppfordringa fra myndighetene om å gå og stemme, gjerne flere ganger. Dette har først og fremst vært tilfelle i områdene dominert av den største folkegruppa, pashtunerne, som utgjør drøyt 40 prosent av Afghanistans befolkning. Dette er distriktene hvor president Hamid Karzai tidligere hadde sine sterkeste forbindelser. Områdene hvor den tadsjikiske folkegruppa dominerer, som samlet utgjør i underkant av 30 prosent av Afghanistans befolkning, har derimot stemt som ”normalt”, altså mange ganger hver i flere tilfeller.

Hvis man skulle benyttet samme tilnærming som tidligere valg, hvor alle disse stemmene ble telt og tatt som tegn på ”god valgdeltakelse”, ville resultatet fort kunne blitt at opposisjonskandidaten, tadsjiken Abdullah Abdullah hadde vunnet, og ikke Karzai. Det var for å motvirke det faktum at folk stemte som ”normalt” i de tadsjikiske områdene, at Karzais støttespillere fant det naturlig å ”fylle på” med de stemmene som uteble i de Talibankontrollerte pashtunske områdene. På den måten ble den ”normale etniske balansen” i stemmetallene gjenopprettet.

For afghanere flest hadde trolig denne framgangsmåten ikke blitt sett på som noe stort problem. Det store problemet for afghanere flest, er uansett krigen og korrupsjonen og maktmisbruket fra krigsherrene som regjerer landet på lokalnivået, ikke hvordan disse gjør opp seg imellom om maktfordelinga sentralt. Om de ekstra stemmene for Karzai som valgfunksjonærer fylte på fra Talibankontrollerte distrikter, hadde uteblitt, hadde det ikke endret det grunnleggende. Det ville fortsatt vært omfattende valgfusk med flerstemming, og viktigst, det ville fortsatt vært de lokale krigsherrene som bestemte hvordan folk i hver landsby skulle stemme. Altså fortsatt ikke noe i nærheten av det vi i Norge kaller demokrati. Det siste afghanere flest roper etter, er en ny andre valgomgang; en ny omgang med trusselkrysspress fra okkupasjonsstyrker og regjeringstro militsledere på den ene sida, og Taliban på den andre.

I det nye ”valgresultatet” som i dag har blitt offentliggjort, har så mange hundretusen Karzaistemmer blitt forkastet at han ikke lenger har de nødvendige 50 prosentene for å avgjøre i første valgomgang. Det er imidlertid fortsatt et valgresultat som inneholder en rekke falske stemmer, både for Karzai og Abdullah, både med ”stemmestapping” fra valgfunksjonærer og fra folk som har stemt flere ganger. Det eneste som er tatt bort er stemmene fra de direkte fiktive valglokalene i Talibanområder. Det friserte ”valgresultatet” viser fortsatt en overlegen seier til Karzai, så overlegen at det ikke er noen tvil om hvem som er utpekt til å gå av med seieren i 2. valgomgang.

Når valget uansett er preget av omfattende fusk, når det uansett ikke er snakk om at afghanerne får stemme av egen fri vilje, og når det uansett er klart at de reelle makthaverne i Afghanistan, okkupasjonsmaktene USA og NATO, fortsatt har bestemt seg for at det er Karzai som skal vinne, hvorfor da presse Karzai og hans støttespillere til å akseptere at han ikke fikk 50 prosent i første runde, og hvorfor utsette det afghanske folket for maset og stresset med en andre valgomgang?

Svaret er at det er et spill for galleriet. Det er nemlig galleriet, i dette tilfellet befolkningene i NATO-landene, som i praksis avgjør framtida for okkupasjonsregimet. Valget i august var ikke grunnleggende mindre demokratisk enn tidligere valg. Lavere enn null kommer man uansett ikke. Men kombinasjonen av etniske spenninger innad i krigsherrekoalisjonen som NATO styrer sammen med, et sterkere Taliban og en klønete og en veldig direkte og gjennomskubar form for valgfusk for å kompensere for dette, har gjort at troen på det afghanske demokratiet også har blitt alvorlig svekket i den opinionen hvor dette faktisk er viktig, nemlig den vestlige.

Uten å kunne vise til en afghansk folkevalgt regjering, som ”ber om vår tilstedeværelse” blir NATO-styrkene mye tydeligere i okkupantrollen. Uten forestillinga om et demokrati som våre soldater kjemper for å forsvare mot religiøse ekstremister, blir det mye lettere å få øye på de reelle økonomiske og geostrategiske målene med militæroperasjonen. Dette er mål som er viktige for mektige krefter innad i USA, men også i de andre NATO-landene. Men det er samtidig mål som det vil være vanskelig å få et flertall av befolkningene i Vesten til å mene at det er verdt å kjempe for. Spesielt blir det vanskelig å finne nok unge soldater som er villige til å verve seg og risikere å dø for et slikt oppdrag.

Derfor blir det en ny valgomgang i Afghanistan i november. Sannsynligvis vil NATO, FN og Karzai-administrasjonen ha lært av fadesen i august. Det vil fortsatt bli omfattende valgfusk på den måten det har foregått på ved alle tidligere valg i Afghanistan. Men man vil neppe få tilsvarende klønete gjennomføring, og ingen resultater fra helt fiktive valglokaler. Samtidig vil man ha en mer strømlinjeformet administrasjon i FN og mer profesjonelle pressetalsmenn på plass. Man vil få raske og entydige uttalelser om at nå er fusket ryddet opp i, noe er demokratiet på vei tilbake.

Forhåpentligvis vil det som skjedde i august få i det minste noe av pressen som dekker valget til å stille kritiske spørsmål. Det er ingen grunn til å være alt for optimistisk i forhold til dette. Men forhåpentligvis vil opinionen i Vesten fortsatt huske valgfadesen fra august, og fortsatt forstå at et regime som gjennomfører denne typen fusk ikke har blitt forvandlet i løpet av noen måneder. I beste fall vil det skape et folkelig press som vil føre til at flere vestlige land følger Australias eksempel.

Mot NATO-sammenbrudd i Afghanistan

2009-09-19T04:39:00.000-07:00

For bare få måneder siden fantes det fortsatt en viss tro blant ledende politikere i NATO-landene på at krigsstrategien mot Taliban før eller siden ville lykkes. Det var bare et spørsmål om å holde ut lenge nok. Nå blir det stadig tydeligere at NATO har startet prosessen med å kapitulere. Det rakner på alle kanter, militært, moralsk og politisk.

Militært
I juli satte amerikanske og britiske soldater i gang en massiv militæroperasjon for å forsøke å knekke Talibans viktigste base i Helmand. Nå er det klart at forsøket har mislyktes spektakulært. USA har alene tapt over 100 soldater siden offensiven startet. I tillegg har også britene, danskene og andre med styrker i området hatt betydelige tapstall i offensiven. Uavhengig rapportering fra kampsonen er i dag umulig, men det er all grunn til å anta at offensiven har påført den afghanske sivilbefolkninga nye store tap, uten at dette har ført til at målene om å drive Taliban ut av området eller sikre området for afghanske myndigheter, har kommet noe nærmere.

Offensiven var ment å skulle utkjempes sammen med afghanske soldater fra den afghanske regjeringshæren, men det har i veldig liten grad lyktes å få de afghanske regjeringssoldatene, som i all hovedsak er rekruttert fra andre folkegrupper fra andre deler av Afghanistan, til å risikere livet mot den pashtunske opprørsbevegelsen som Taliban er. ISAF-soldatene har i praksis måttet bære hele risikoen og hele kostnaden ved operasjonen alene.

Mens ISAF har kjempet en forgjeves kamp mot lokale landsbyboere som i økende grad assosierer seg med Taliban i Helmand og Kandahar, har Taliban i samme periode utvidet sitt operasjonsområde. Opprørsbevegelsen opererer nå i absolutt alle deler av Afghanistan hvor det lever pashtunere. Nylig slo Taliban til med angrep i Kunduz som ligger i en liten enklave av pashtunsk befolkning helt i nordøst.

Moralsk
Forsvaret for militæroperasjonen har gjennom de åtte årene som har gått, hele tiden legitimert seg gjennom de angivelige framgangene Afghanistan har opplevd i forhold til demokrati og menneskerettigheter, spesielt kvinnerettigheter. Kritikere av operasjonen har hele tida påpekt at retorikken er hul. Det har blitt grundig dokumentert at også valgene i 2004 og 2005 var preget av omfattende trusler og valgfusk. Det hersker egentlig ingen tvil om at lokale guvernører og politikommandanter gjennom hele perioden har bestått av kriminelt belastede krigsherrer som i de fleste tilfeller ikke har hatt noe mer moderne kvinnesyn enn Taliban. Det er heller ingen tvil om at omtrent like mange afghanske sivile har blitt drept av NATO-bombing som i Taliban-aksjoner. Disse faktaopplysningene har imidlertid i minimal grad klart å trenge gjennom til toneangivende medier, og i enda mindre grad kommet inn i den politiske debatten i NATO-land. Inntil nå.

Det første store tilbakeslaget var den nylig vedtatte familieloven som skal gjelde for sjiamuslimene i Afghanistan. Loven kodifiserer, svart på hvitt, en ekstremt undertrykkende praksis, hvor det blant annet tillates at menn kan stenge kvinner inne når og hvor lenge de vil, og nekte dem mat om de nekter sex. Realiteten kan godt være, som den kvinnelige afghanske parlamentarikeren Shukria Barakzai hevder, at den nye familieloven reelt er et framskritt for kvinnerettigheter i Afghanistan. Grunnen er at de tidligere mujahedinkommandantene som med NATOs hjelp kunne gjenoppta kontrollen i sine gamle distrikter, gjennomgående står for en ultrakonservativ tolkning av islam som ikke på noe vesentlig punkt skiller seg fra Talibans tolkning. Hovedforskjellen har i mange tilfeller vært at Taliban har stått for en mindre korrupt og mer konsekvent praktisering av de strenge islamfortolkningene.

Mange mujahedinkommandanter har utnyttet maktposisjonene sine til å forgripe seg på lokale kvinner, jenter og gutter. Afghanske feminister har i årevis påpekt at det nye mujahedinregimet som NATO har installert, er et redselsregime for kvinner, men har ikke nådd gjennom lydmuren i media som i stede har fokusert ensidig på den angivelige framgangen representert ved bygging av jenteskoler. Det at den nye familieloven kodifiserer undertrykkinga, svart på hvitt, har imidlertid ført til at kvinnefiendtligheten hos det NATO-støttede mujahedinregimet har blitt umulig å skyve under teppet lenger.

Det andre kraftige tilbakeslaget var det nylig avholdte presidentvalget. Trusler, manipulasjon, stemming gjentatte ganger, menn som stemte for koner og hele familien dominerte presidentvalget i 2004 og parlamentsvalget i 2005. De internasjonale valgobservatørene, som i hovedsak kom fra land som deltar i ISAF-styrken, konkluderte på tross av dette med at valgene ”i hovedsak” var frie og rettferdige.

I OSSEs eget magasin fra desember 2004, beskriver sjefen for OSSEs observatørgruppe, tidligere USA-ambassadør til Bulgaria, Robert Barry og presseansvarlig i OSSE-delegasjonen, Alexander Nietzsche, i hver sin artikkel, helt eksplisitt hvordan de spilte en direkte politisk rolle under presidentvalget. De beskriver her hvordan de gjennom å gå tidlig ut med uttalelser som legitimerte valget, og ved å avvise at rapporterte uregelmessigheter kunne gi grunnlag for å stille spørsmål ved valgets legitimitet, bidro til å hindre boikott fra opposisjonskandidatene, og til å skape en form for aksept for valgresultatet fra de tapende kandidatenes side. Det er på denne bakgrunnen man må forstå hvordan OSSEs rapport kunne ende med å konkludere slik den gjorde.

Også denne gangen forsøkte observatørkorpset, denne gangen fra EU, seg først med påstander om at valget ”i hovedsak var fritt og rettferdig”, og at i den grad det var mangler ved valget, skyldtes dette først og fremst truslene mot velgere fra Taliban. Forskjellen fra de tidligere valgene, var at det denne gangen også var at trusler og flergangsstemming ikke lenger var tilstrekkelig til å få opp valgdeltakelsen i de pashtunske distriktene.

Ettersom størstedelen av den pashtunske landsbygda reelt kontrolleres av Taliban, ble det også nødvendig for Karzai-administrasjonen å gjennomføre forfalskning et stort antall stemmer, til dels fra helt fiktive stemmelokaler, for å unngå å tape mot utfordreren Abdullah Abdullah. Abdullahs allierte blant de tadsjikiske krigsherrene i Jamaat-e Islami, kontrollerer nemlig fortsatt i all hovedsak de tadsjikiskdominerte regionene av landet. De har derfor fortsatt kunnet hente ut stemmer gjennom ”de etablerte” formene for valgfusk; bestikkelser, trusler og flerstemming. Det store antallet forfalskede stemmer for Karzai denne gangen, har dermed gjort det umulig å opprettholde fasaden om et afghansk demokrati. Dette er et veldig kraftig slag mot NATOs propagandafortelling om Afghanistan.

Politisk
Kombinasjonen av militære tilbakeslag med økende antall soldater som kommer hjem i likposer, og forfallet av den moralske autoriteten knyttet til argumentene om kvinnefrigjøring og demokrati, har ført til at motstanden mot krigen blant befolkningene i NATO-landene har økt dramatisk. Det har hele tida vært et klart flertall mot krigsdeltakelsen i land som Tyskland, Frankrike og Italia. Tidligere har det derimot vært støtte fra et flertall i de statene som har tatt de tyngste militære kostnadene og tapene, Storbritannia, Canada og USA. Dette har snudd i løpet av de siste månedene. I Storbritannia er nå over 60 prosent av befolkninga mot krigen, og i USA viste den siste meningsmålinga 58 prosent mot.

I Canada har den konservative regjeringa, som første land i alliansen satt en endelig dato for uttrekning av styrkene, til 2011. Også den ellers så krigsvillige statsministeren i Italia, Silvio Berlusconi, har sett skrifta på veggen og uttalt at de italienske styrkene bør ut ”så snart som mulig”, uten at han har fastsatt noen konkret dato.

I Norge viste den siste meningsmålinga fra i sommer fortsatt flertall for norsk tilstedeværelse. Den rødgrønne regjeringa har heller ikke kommet med antydninger så langt i retning av at norske styrker bør komme hjem snart. SV har imidlertid i partiprogrammet sitt at alle styrkene bør hentes hjem, og den siste meningsmålinga ble tatt opp før det skandaløse presidentvalget.

Om den norske regjeringa skulle ende i Afghanistan, som den danske i Irak, som de siste av USAs allierte til å hente soldatene hjem, vil det bli til skade for regjeringas popularitet blant velgerne, for Norges rykte internasjonalt og for norske soldaters sikkerhet. Det er imidlertid ingen grunn til å tro at det vil endre noe på de militære og politiske realitetene. Afghanistankrigen er nå tapt, på samme måte som Irak krigen ble det omtrent i 2007. Det kommer neppe til å gå mange måneder før tilbaketrekningen begynner.

Hvem fusket i afghansk presidentvalg?

2009-09-08T13:39:00.000-07:00

Ikke overraskende viser de offisielle valgresultatene fra Afghanistan nå at sittende president Hamid Karzai vinner presidentvalget med over 50 prosent av stemmene. Han slipper dermed en andre valgomgang. Resultatet kommer som produkt av systematisk valgfusk. Fra en rekke stemmelokaler i den sørlige delen av landet rapporteres det om stabler med stemmesedler for Karzai. Problemet er at nesten ingen stemte i disse delene av landet. I tillegg til dette kommer trusler mot befolkninga i mange områder fra lokale krigsherrer og muligheter for å stemme gjentatte ganger.

De sistnevnte forholdene var også til stede ved det forrige presidentvalget i 2004. Den gangen konkluderte likevel de offisielle valgobservatørene fra OSSE at valget var "i hovedsak fritt og demokratisk". Dette har blitt tatt som grunnlag for å bruke argumenter som at "Afghanistans demokratisk valgte regjering ber oss om å bli" i debatten rundt Norges militære tilstedeværelse.

Denne gangen har det vært tydelig at truslene fra Taliban om ikke å stemme, har overgått truslene fra Karzai- og NATO-allierte krigsherrer om å stemme og å stemme for Karzai. Valgdeltakelsen har derfor vært tilnærmet null i store deler av den pashtunske landsbygda i sør. Det var i disse distriktene Karzai i hovedsak sikret seg valgseieren i 2004.

I de ikke-pashtunske distriktene i nord er det derimot fortsatt lokale regjeringsallierte krigsherrer fra det som før ble omtalt som Nordalliansen som har kontroll. Her har den reelle valgoppslutninga vært vesentlig høyere. Det betyr ikke nødvendigvis at valget har vært friere ettersom de lokale krigsherrene vil kunne svare med represalier mot landsbyer som ikke leverer forventa resultat. Problemet for Karzai, og Karzais støttespillere i USA og NATO, er at krigsherrene i disse områdene i langt større grad større Karzais motkandidat, tidligere utenriksminister Abdullah Abdullah.

Uten å ha sett de konkrete resultatene på provinsnivå, er det grunn til å anta at Abdullah har vunnet med braksifre i de tadsjikiskdominerte områdene i nordøst og vest. Karzai kan derimot ha fått flere stemmer i de hazaradominerte områdene sentralt i Afghanistan og i de usbekiskdominerte områdene i nordvest. Det har sammenheng med at Karzai har inngått allianse med det hazaradominerte sjiafundamentalistiske partiet Hezb-e Wahdat, leda av visepresidentkandidaten til Karzai, Abdul-Karim Khalili, og med den usbekiske militslederen og krigsforbryteren Abdul-Rashid Dostum. Alliansen med Khalilis Hezb-e Wahdat har blant annet bidratt til at den ekstremt kvinneundertrykkende familieloven for afghanske sjiamuslimer har passert gjennom såvel parlamentet som presidentens signatur. Tilsvarende har krigsherren Dostum fått tilbake frie tøyler til å drive sin kriminelle virksomhet i sitt gamle rike i nordvest.

Alliansen med krigsherrer blant hazaraene og usbekerne er likevel ikke nok til å vinne valget så lenge de lokale krigsherrene blant tadsjikene, som er den klart nest største befolkningsgruppa, slutter opp om Abdullah, og Karzais egen folkegruppe, pashtunerne, i stor grad følger Talibans oppfordring om valgboikott. Hadde valgfusket denne gangen vært begrensa til de metodene som ble benytta forrige gang, med trusler og bestikkelser, ville valgseieren trolig gått til Abdullah. Det er i hvert fall svært usannsynlig at Karzai kunne vunnet over 50 prosent i første valgomgang og dermed sluppet omkamp mot Abdullah. For å vinne tilstrekkelig klart til å unngå en 2. valgomgang var det derfor denne gangen også nødvendig å pøse på med falske stemmer fra valgdistrikter hvor få eller ingen stemte. Denne typen valgfusk er langt mer gjennomskubart enn trusler og bestikkelser via lokale krigsherrer. Det har da også kommet fram i en rekke medierapporter.

Rapportene om omfattende og systematisk valgfusk til støtte for den sittende presidenten virker underminerende på Vestenss argumentasjon om at man bygger demokrati i Afghanistan, og på argumentet om at den militære tilstedeværelsen er ønska av en demokratisk valgt regjering. Spørsmålet er så hvordan de vestlige landene som har styrker i den NATO-ledede ISAF-styrken konkret stiller seg til valgfusket.

Den offisielle forklaringa vil trolig bli at man tar avstand fra valgfusk, men at man ikke vil blande seg inn i indre afghanske anliggender. Denne argumentasjonen mangler troverdighet på to nivåer: For det første er det ikke sånn at vestlige stater, spesielt ikke de som har militære styrker i Afghanistan, pleier å ta så lett på godt begrunna påstander om valgfusk når det utøves i land med regjeringer som ansees som fiendtlig innstilt til vestlige økonomiske og geopolitiske interesser. Det er ikke mange uker siden det var et omfattende raseri blant vestlige ledere på alle nivåer over antatt valgfusk i Irans presidentvalg. Robert Mugabe har blitt framstilt som selve demonen gjennom mer enn et tiår, på grunn av tilsvarende forhold. Samtidig har valg i andre land, som Hviterussland, også blitt fordømt og regimet møtt med sanksjoner, til tross for at de påståtte uregelmessighetene der for det første er mikroskopiske i forhold til det systematiske valgfusket i Afghanistan, og for det andre også mangler klar dokumentasjon. Det siste gjelder i enda større grad nylig avholdte valg i Nicaragua, hvor Norge og flere andre vestlige land har holdt igjen bistand på grunnlag av helt udokumenterte påstander fra opposisjonen om uregelmessigheter ved et lokalvalg.

Det andre punktet som gjør at Vestens holdning overfor det afghanske valgfusket ikke er troverdig, er det faktum at Afganistans regjering er fullt og helt avhengig av NATO-styrkene. I motsetning til de overnevnte landene, hvor Vestens innflytelse på valgprosessen er minimal, har NATO-landene hatt alle forutsetninger for å diktere rammene rundt valget i Afghanistan. Hvis man ville, kunne ISAF-styrkene vært brukt til å sikre gjennomføringa av et valg uten valgfusk. Hadde det skjedd, kunne ISAF økt sin legitimitet i den afghanske befolkninga. Så hvorfor gjorde man ikke dette?

Svaret er enkelt. Det var viktigere å få valgt den ønskede kandidaten valg, raskt og effektivt. Det var tilfelle med valget i 2004, og det er tilfelle nå. Selv om Abdullah også framstår som Vestens mann, som tidligere utenriksminister, er de kreftene som står bak hans kandidatur, blant de tadsjikiske krigsherrene, alt for uavhengige og Iranvennlige. De reelle geopolitiske målsettingene går nødvendigvis alltid foran.

Fostre velgerregistrert i Afghanistan

2009-07-11T21:54:00.000-07:00

Mye tyder på at det NATO-støttede regimet til Hamid Karzai planlegger et "valgskred" for Karzai ved presidentvalget til høsten som både i omfang og metode overgår det "valgskredet" støttespillerne for Mahmoud Ahmedinejad nylig arrangerte for han i presidentvalget i Iran. Hovedelementet i denne strategien er avtaler med lokale militsledere i ulike deler av Afghanistan. I bytte med avtaler som gir støttespillere for militslederne inntektsbringende maktposisjoner sentralt og/ eller sementerer deres makt over "sine" lokale områder og innbyggere, lover de å levere stemmer for Karzai under valget.

Ved det forrige presidentvalget, i 2004, ble harde metoder tatt i bruk av de lokale militslederne for å levere det ønskede valgresultatet, inkludert trusler om nedbrenning av landsbyer. Den gangen hadde Karzai imidlertid ikke fått til avtaler med alle de sentrale militslederne. Både usbeklederen Rashid Dostum, hazaralederen Mohammed Mohaqqiq og tadsjiklederen Yunus Qanooni stilte til valg og vant ikke overraskende overlegent i områdene som var kontrollert av deres respektive militser. Støtten fra ISAF og avtaler med de fleste pashtunske og noen militsledere fra andre folkegrupper, inkludert Mohammed Atta i Mazar i-Sharif, var likevel tilstrekkelig til å sikre Karzai 57 prosent den gangen. Denne gangen er alle de betydningsfulle militslederne akkomodert innenfor Karzaifronten, som blant annet stiller med de beryktede militslederne Mohammed Qasim Fahim og Karim Khalili som visepresidentkandidater. Det kan borge for et enda bedre valgresultat for Karzai denne gangen.

Det som kan ødelegge, er at den reelle valgdeltakelsen trolig vil bli langt lavere. Det er delvis fordi det som fantes av reell støtte for den NATO-støttede regjeringa i de regjeringskontrollerte delene av landet i 2004 i dag i stor grad er borte. Misnøyen viser seg blant annet ved at ungdommer i Kabul river ned valgplakater på vei hjem fra skolen. Samtidig kontrollerer Taliban i dag reelt størstedelen av den pashtunske landsbygda. For å kompensere for dette, er det all grunn til å tro at man i enda større grad vil benytte seg av en metode som også ble benyttet sist; en svært rundhåndet utdeling av stemmekort, og reell mulighet for samme person til å stemme flere ganger. Blant de mer parodiske utslagene av dette nå, er utdeling av stemmekort til spebarn og enda ufødte fostre.

Afghansk kvinneaktivistleder svarer

2009-06-03T13:13:00.000-07:00

Motstandere av fortsatt norsk deltakelse i NATOs militæroperasjon i Afghanistan, blir ofte møtt med følgende spørsmål: Kan ikke dette føre til at Taliban kommer tilbake til makta? Eller til full borgerkrig? Og hva er egentlig alternativet til å støtte Karzairegjeringa?

Dette er spørsmål som også de demokratiske kreftene i Afghanistan har måttet forholde seg til. I dette intervjuet svarer Zoya (som kun bruker fornavnet av sikkerhetshensyn), leder for RAWA, Afghanistans største og mest aktive feministorganisasjon, blant annet på disse spørsmålene. Under har jeg oversatt deler av intervjuet til norsk.

Hva er RAWAs holdning til USAs og NATOs militære tilstedeværelse i Afghanistan?

I 2001 okkuperte USA og deres allierte Afghanistan under slagordene “krig mot terror,”
“kvinnerettigheter,” “frigjøring” and “demokrati". Men da de installerte et brutale og kriminelle krigsherrer etter Talibans fall, forsto alle at Afghanistan igjen hadde blitt et sjakkbrett for verdensmakter. De har sine langsiktige planer i Afghanistan, og vårt folks lidelser, spesielt kvinnenes, har blitt misbrukt til å legitimere den utenlandske militære tilstedeværelsen i landet vårt.

USA invaderte Afghanistan for å oppnå sine geopolitiske, økonomiske og regionale strategiske målsettinger og omforme Afghanistan til en sterk militærbase i regionen. I løpet av de siste sju årene har disse styrkene ytterligere komplisert situasjonen i Afghanistan. Ikke bare har de pumpet millioner av dollar inn i lommene til hensynsløse krigsherrer, men Taliban og andre terrorgrupper er mektigere i dag. [...]

Er du ikke redd for en borgerkrig om USA og NATO skulle trukket seg tilbake fra Afghanistan?

RAWA støtter kravet om tilbaketrekning av USAs og NATOs styrker fordi okkupasjon ikke er noen løsning. De dreper hele tida sivile, til og med bryllupsfester. Tror du ikke at vi også er mennesker med hjerter? Hva ville amerikanerne gjort om en okkupant drepte så mange sivile i USA? Vi har en god historie i Afghanistan når det gjelder å kaste ut okkupanter, og dette er en kilde til stolthet. [...]

Hvis det blir en tilbaketrekning vil det sannsynligvis bli en borgerkrig mellom Nordalliansen og Taliban, men det vil ikke bli verre enn det som holder på nå. Når disse styrkene trekkes ut vil vi i det minste ikke lenger være et okkupert land. Det er det afghanske folkets plikt å bli kvitt de indre fiendene, men idag er våre indre fiender støttet opp av USA og NATO som er våre utenforstående fiender. Grunnen til at fundamentalistene er mektige er at de har alltid blitt støttet av USA som har gitt milliarder av dollar til Nordalliansen, penger som har gått rett i lommene til krigsherrer og narkobaroner. Folket gråter av sult, selger barna sine for fem dollar, så hvor har milliardene blitt av?

Hva slags løsninger foreslår RAWA?

Tilbaketrekning av militære styrker må følges av andre handlinger fra regjeringer, hvis de virkelig ønsker å hjelpe oss slik de hevder. De må stanse støtten til enhver terroristgruppe, inkludert Nordalliansen som ødela Afghanistan før Taliban kom. De bør også innføres sanksjoner mot regjeringer som støtter Taliban, som Iran og Pakistan. Krigsherrer bør bli brakt inn for den
Internasjononale Straffedomstolen for forbrytelser mot menneskeheten. Hvis de virkelig ønsker fred og stabilitet i vårt land, ville løsninga være å støtte demokratisk-orienterte organisasjoner og enkeltpersoner i Afghanistan, men i løpet av de siste årene har det blitt lagt mye press mot slike grupper for å gi opp.

I dag er de demokratiske organisasjonene svake fordi ingen hjelper dem. Hvis de mottok støtte, ville de vokse seg sterke. Og de demokratiske kreftene må forene seg og sloss mot fundamentalistene. Budskapet fra RAWA til frihetselskende folk er å støtte de demokratiske organisasjonene i Afghanistan. Frihet , demokrati og rettferdighet kan ikke tvinges gjennom med geværene til en utenlandsk makt; de er verdier som bare kan oppnås av vårt folk og av demokrati-elskende krefter gjennom en hard, besluttsom og lang kamp. De som hevder å ha gitt disse verdiene til det afghanske folket gjennom militærmakt ønsker bare å presse landet vårt inn i slaveri. Det er vårt ansvar å stå opp både mot fundamentalister og okkupasjoner.

Drepte i Afghanistan

2009-05-12T09:14:00.001-07:00

I denne artikkelen vil jeg forsøke å holde oversikt over meldinger over hvem som drepes i krigen i Afghanistan, og av hvem. Artikkelen vil kontinuerlig oppdateres.

Lista er basert kun på hendelser som er rapportert av internasjonal presse. Det vil aldri kunne få med alle hendelser, og summen av drepte vil derfor etter all sannsynlighet bli betydelig lavere enn det virkelige tallet.

Kun med utgangspunkt i hendelsene som er referert under, var USAs styrker og de NATO-ledede ISAF-styrkene direkte ansvarlige for drap på 586 sivile afghanere i løpet av de siste 13 månedene, fra juli 2008 til august 2009. Av disse var nær halvparten barn.

NATO hevder selv at en stor del av disse sivile tapene skyldes at Taliban bruker levende skjold. Argument har imidlertid en tendens til å bli brukt hver gang NATO bomber områder hvor de tror det befinner seg talibanere, enten det i ettertid faktisk viste seg å ha vært talibansoldater der eller ikke.

Å hevde at det er fienden som egentlig er skyld i egne drap på sivile fordi de oppholder seg i sivile områder, er også en argumentasjon taliban benytter seg av, ettersom også ISAF-styrkene aktivt oppsøker sivile områder. I et Dagsrevyinnslag i fjor høst uttalte en av de norske soldatene som ble intervjuet at han opplevde seg som trygg i den landsbyen de var i da intervjuet ble gjort ettersom det var så mange sivile rundt dem. "Taliban ønsker ikke å angripe oss når de risikerer at mange av deres egne også blir drept", uttalte han.

Dette viser en tenkning som ligger farlig nær bruk av sivile skjold også blant de norske ISAF-styrkene. Men like lite som ISAF-soldatene lar seg hindre av tilstedeværelsen av sivile når de ønsker å bombe det de antar å være talibanstillinger, gir det at ISAF-styrkene liker å omgi seg med afghanske sivile noen varig trygghet. Ser man på lista over sivile som er drept av Taliban, er det også der et stort flertall som "har kommet i veien" når det egentlige målet var ISAF-styrker som oppholdt seg nær sivile.

I følge folkeretten har verken NATOs ISAF-styrker eller Taliban noen rett til å unnskylde egne drap på sivile med at fienden oppholder seg i sivile områder eller nær sivile.

Norske soldater
17.4.09: 1 etterretningsoffiser drept i Taliban-selvmordsangrep på veien mellom Mazar-e Sharif og Meymaneh
28.11.07: 1 soldat drept av veibombe ved Meymaneh
23. 7.07: 1 spesialsoldat drept i kamper i Lowgar
1.5.04: 1 soldat drept i rakettangrep i Kabul

Afghanske sivile
5.8.09: 5 bønder drept av ISAF-luftangrep i Kandahar
5.8.09: 2 barn, 2 kvinner og 1 mann drept av veibombe i Helmand
4.8.09: 3 barn og 1 voksen drept av ISAF-soldater i Kandahar
25.7.09: 1 mann drept av norske ISAF-soldater i Faryab
20.7.09: 2 menn og ett barn drept av ISAF-soldater i Kunduz
20.7.09: 12 drept av veibombe i Farah
17.7.09: 7 voksne og 4 barn drept av veibombe i Kandahar
12.7.09: 1 drept i skuddveksling mellom ISAF-styrker og Taliban i Logar
9.7.09: 13 barn og 8 voksne sivile drept i bombeeksplosjon i Logar
8.7.09: 2 barn, 2 kvinner og 4 menn drept i ISAF-bombetokt i Ghazni
23.6.09: 2 forbipasserende drept i Talibanangrep mot ISAF-kolonne i Ghazni
23.6.09: 3 UNHCR-ansatte drept av veibombe i Jowzjan
20.6.09: 3 kvinner drept av ISAF-styrker i Kunar
20.6.09: 5 kvinner og 3 menn drept av veibombe i Zabol
19.6.09: 3 kvinner og 3 menn drept av veibombe i Herat
18.6.09: 1 barn og 2 menn drept av bombe i Kandahar
9.6.09: 5 barn og 5 voksne drept i ISAF-bombeangrep i Ghor
9.6..09: 1 barn drept i bombeeksplosjon med motstridende forklaringer i Kunar
7.6.09: 1 kvinne og 1 barn drept av veibombe i Kandahar
4.6.09: 4 bønder drept av veibombe i Kandahar
1.6.09: 6 drept av ISAF-styrker i Badghis
26.5.09: 3 drept i Talibanangrep mot ISAF-styrker i Kabul
22.5.09: 1 anleggsarbeider drept i USA-luftangrep i Wardak
20.5.09: 1 mann drept i USA-luftangrep i Paktika
19.5.09: 8 drept i ISAF-angrep i Helmand
13.5.09: 2 drept av USA-styrker i Wardak
12.5.09: 2 drept i Talibanangrep mot guvernørkontorer i Khost
10.5.09: 8 drept av veibombe i Nangarhar
10.5.09: 3 drept av veibombe i Zabol
7.5.09: 16 drept i Talibanangrep mot britiske ISAF-styrker i Helmand
5.5.09: 1 mann drept av amerikanske militærkontraktører i Kabul
4.5.09: 93 barn, 25 kvinner og 22 menn drept i to ISAF-bombeangrep mot landsbyer i Farah
4.5.09: 12 drept av veibombe i Zabol
3.5.09: 4 drept i Taliban-bombeangrep mot politistasjon i Helmand
3.5.09: 1 jente drept av ISAF-styrker i Farah
17.4.09: 1 barn, 1 kvinne og 1 mann drept i ISAF-luftangrep i i ISAF-angrep i Helmand
13.4.09: 2 barn, 1 kvinne og 3 menn drept i USA-luftangrep i Kunar
9.4.09: 1 barn drept i bombeangrep mot politi i Helmand
8.4.09: 3 barn, 1 kvinne og 1 mann drept av USA-styrker i Khost
3.4.09: 1 kvinne drept i ISAF-luftangrep i Logar
31.3.09: 1 barn og 1 kvinne drept av USA-styrker i Laghman
31.3.09: 1 gutt drept av ISAF-styrker i Khost
30.3.09: 4 drept i selvmordsangrep mot politi i Kandaharprovinsen
29.3.09: 1 mannlig motorsyklist drept av ISAF-styrker i Helmand
25.3.09: 2 bønder drept av ISAF-styrker i Khost
25.3.09: 7 drept av veibombe i Khost
24.3.09: 1 mannlig bilist drept av ISAF-styrker i Logar
19.3.09: 2 menn drept av USA-styrker i Nangarhar
15.3.09: 2 barn drept i ISAF-luftangrep i Kapisa
15.3.09: 3 drept i ulike angrep i Afghanistan
15.4.09: 1 drept i bombeangrep mot guvernøren i Kandahar
14.3.09: 5 bønder drept i ISAF-angrep i Logar
8.3.09: 1 barn drept av ISAF-styrker i skuddveksling med Taliban i Helmand
3.09: 1 liten jente drept av danske ISAF-soldater i Helmand
23.2.09: 8 drept i ISAF-luftangrep i Helmand
23.2.09: 2 barn drept av ISAF-styrker i Kandahar
17.2.09: 2 barn, 6 kvinner og 5 menn drept i ISAF-angrep i Herat
17.2.09: 2 drept av ISAF-styrker i Kandahar
15.2.09: 3 veiarbeidere drept i Talibanangrep i Kunar
15.2.09: 5 drept av veibombe i Kandaharprovinsen
12.2.09: 5 barn drept i ISAF-angrep mot landsby i Uruzgan
10.2.09: 1 barn drept i ISAF-angrep mot landsby i Uruzgan
7.2.09: 1 lærer drept av ISAF-styrker i Khost
6.2.09: 6 drept i ISAF-angrep i Zabul
3.2.09: 1 mann på motorsykkel drept av ISAF-styrker i Helmand
1.2.09: 2 barn drept av ISAF-styrker i skuddveksling med Taliban i Helmand
1.2.09: 2 menn drept i ISAF-bombeangrep i Ghazni
31.1.09: 1 lokal stammeleder drept av ISAF-styrker i Paktika
23.1.09: 22 drept i ISAF-angrep mot landsby i Laghman
21.1.09: 3 menn drept av ISAF-styrker i Helmand
19.1.09: 25 drept i ISAF-angrep mot landsby i Kapisa
9.1.09: 8 drept i Taliban-selvmordsangrep mot politi i Nimroz
9.1.09: 3 drept av veibombe mot ISAF-styrker i Kandahar
28.12.08: 14 skoleelever drept i Taliban-selvmordsangrep mot ISAF-styrker i Khost
13.12.08: 4 drept av ISAF-soldater som skøyt mot buss i Wardak
10.12.08: 1 drept av ISAF-flybombing av politistasjon ved feiltakelse
27.11.08: 4 drept i selvmordsangrep mot ISAF-styrker i Kabul
13.11.08: 20 drept i Taliban-selvmordsangrep mot ISAF-militærkolonne i Nangarhar
12.11.08: 6 drept av bilbombe mot provinsrådet i Kandahar
9.11.09: 14 sivile sikkerhetsvakter drept av ISAF-styrker i Khost
5.11.08: 23 barn, 10 kvinner og 4 menn drept i ISAF-flyangrep mot bryllup i Kandahar
5.11.08: 7 drept i ISAF-flyangrep i Badghis (i kamper som involverte norske styrker)
1.11.08: 7 drept i ISAF-angrep i Khost
16.10.08: 27 drept i ISAF-angrep i Helmand
14.10.08: 9 drept av veibombe rettet mot ISAF-kolonne i Uruzgan
8.9.08: 2 drept i ISAF-flyangrep i Khost
23.8.08: 10 drept av veibombe i Kandahar
22.8.08: 61 barn, 15 kvinner og 15 menn drept i ISAF-luftangrep i Azizabad i Herat
18.8.08: 4 drept i ISAF-angrep i Helmand
13.8.08: 4 drept i Taliban-angrep i Logar
11.8.08: 8 drept i ISAF-luftangrep i Uruzgan
28.7.08: 2 barn og en mann skutt av ISAF-styrker i Kandahar
27.7.08: 4 skutt av ISAF-styrker
22.7.08: 3 drept av selvmordsbomber i Kabul
17.7.08: 8 drept i ISAF-luftangrep i Farah
17.7.08: 4 drept i ISAF-angrep i Herat
13.7.08: 19 drept i selvmordsangrep mot politi i Uruzgan
7.7.08: 40 drept i selvmordsaksjon mot den indiske ambassaden i Kabul
6.7.08: 47 drept i ISAF-luftangrep mot brudefølge

Andre ISAF-styrker
11.7.09: 2 amerikanske soldater drept i Helmand
10.7.09: 6 britiske soldater drept i Helmand
9.7.09: 2 amerikanske soldater drept av veibombe i "Sør"
9.7.09: 2 britiske soldater drept i Helmand
7.7.09: 1 britisk soldat drept i Helmand
6.7.09: 4 amerikanske militærinstruktører drept i "nord"
6.7.09: 2 amerikanske soldater drept av veibombe i "sør"
6.7.09: 1 amerikansk soldt drept i granatangrep i "øst"
6.7.09: 1 britisk og 2 kanadiske soldater drept i Zabul
5.7.09: 2 amerikanske soldater drept i angrep mot militærbase i "øst"
5.7.09: 1 britisk soldat drept i Helmand
4.7.09: 2 britiske soldater drept i Helmand
1.7.09: 2 britiske soldater drept i Helmand
23.6.09: 3 tyske soldater drept i bakholdsangrep i Kunduz
21.6.09: 3 amerikanske soldater drept i rakettangrep mot Baghrambasen
20.6.09: 1 amerikansk soldat drept i opprørsangrep i "øst"
20.6.09: 1 britisk soldat drept av veibombe i Helmand
19.6.09: 2 amerikanske soldater drept av veibombe i Kandahar
17.6.09: 3 danske soldater drept av veibombe i Helmand
4.6.09: 3 amerikanske soldater drept i opprørsangrep i Kapisa
2.6.09: 1 amerikansk ISAF-soldat drept i opprørsangrep i "øst"
1.6.09: 4 amerikanske ISAF-soldater drept i to bombeangrep i Wardak
30.5.09: 2 britiske soldater drept i Helmand
26.5.09: 3 amerikanske soldater drept i Talibangrep i Kabul
20.5.09: 2 amerikanske soldater drept nord for Kabul
14.5.09: 1 britisk soldat drept i Helmand
7.5.09: 4 briter drept i Talibanangrep i Helmand
1.5.09: 5 ISAF-soldater drept i Talibanangrep mot styrkene i "øst"
30.4.09: 2 latviske soldater drept i Talibanangrep i Kunar
14.4.09: 1 kvinnelig kanadisk soldat drept i veibombe i Kandahar
7.4.09: En nederlandsk soldat drept i rakettangrep mot militærbase i Uruzgan
21.3.09: 1 ISAF-soldat drept i kamper i "sør"
20.3.09: 4 kanadiske soldater drept
15.3.09: 2 britiske soldater drept av veibombe i Helmand
15.3.09: 4 amerikanske soldater drept i ulike angrep i Afghanistan
14.3.09: 1 britisk soldat drept i angrep i Helmand
14.3.09: 1 fransk soldat drept i angrep i Kapisa
4.3.09: 3 kanadiske soldater drept av veibombe i "sør"
15.2.09: 1 drept i "indirekte skyting" i "øst"
10.2.09: 2 drept av veibombe i Kunar
9.1.09: 2 amerikanske soldater drept av veibombe i Kandahar
19.12.08: 3 danske soldater drept av veibombe i Helmand
19.12.o8: 1 nederlandsk soldat drept av mine i Uruzgan
4.12.08: 2 danske soldater drept i kamper i Helmand
13.11.08: 2 ISAF-soldater drept i bombeangrep i "sør"
13.11.08: 1 amerikansk soldat drept i selvmordsangrep mot militærkolonne i Nangarhar
9.11.08: 2 spanske soldater drept i selvmordsangrep i Herat
22.10.08: 3 amerikanske soldater drept av veibombe i "vest"
16.10.08: Amerikansk soldat drept av afghansk politi
30.9.08: 3 amerikanske soldater drept i Paktia
8.9.08: 3 ISAF-soldater drept av veibombe i "øst"
3.9.08: 3 kanadiske soldater drept i Zharidistriktet
21.8.08: 3 kanadiske soldater drept av veibombe i Zharidistriktet
20.8.08: 3 polske soldater drept av veibombe i Ghazni
19.8.08: 10 franske soldater drept i kamper øst for Kabul
12.8.08: Britisk soldat drept i selvmordsangrep i Kabul
12.8.08: Kanadisk soldat drept i kamper i Kandahar
25.7.08: Dansk soldat drept
13.7.08: 9 amerikanske soldater drept i Talibanangrep i Kunar
13.7.08: Ungarsk soldat drept av veibombe i Baghlan

Afghanske soldater, politi og andre statsansatte
12.7.09: 1 politi drept i kamp mot opprørsstyrker i Paktia
11.7.09: 4 politi drept av veibombe i Logar
9.7.09: 4 politi drept i bombeeksplosjon i Logar
23.6.09: 1 politi drept i Talibanangrep i Ghazni
23.6.09: 3 soldater drept i selvmordsangrep i Kandahar
22.6.09: 2 soldater drept i kamper mot Taliban i Farah
18.6.09: 1 politi drept i kamper i Uruzgan
18.6.09: 8 politi drept i Kandahar
11.6.09: 1 soldat drept i kamper i Baghlan
7.6.09: 1 sikkerhetsvakt drept av veibombe i Zabol
7.6.09: 4 sikkerhetsvakter drept i Talibanangrep i Paktika
7.6.09: Politisjef drept i Talibanangrep i Paktika
7.6.09: 4 politi drept i Talibanangrep i Faryab
6.6.09: 1 soldat drept i kamp med Taliban i Ghazni
3.6.09: 10 sikkerhetsvakter drept av to veibomber i Paktika
1.6.09: 4 politi drept i Talibanangrep i Kunduz
31.5.09: 4 politi drept i Talibanangrep i Farah
12.5.09: 7 drept i Talibanangrep mot guvernørkontorer i Khost
4.5.09: 6 sikkerhetsvakter drept i Talibanangrep i Zabol
30.4.09: 3 soldater drept i Talibanangrep i Kunar
10.4.09: 1 politi drept i bombeangrep vest for Mazar-e Sharif
9.4.09: Fire politi drept i bombeangrep i Helmand.
2.4.09: 13 drept i Talibanangrep mot provinsrådet i Kandahar
30.3.09: 5 politi drept i selvmordsaksjon i Dund i Kandaharprovinsen
19.3.09: Et parlamentsmedlem og 4 sikkerhetsvakter drept av veibombe i Helmand
15.3.09: Mellom 6 og 9 politi drept av selvmordsbomber i Helmand
23.2.09: 1 politi drept i selvmordsangrep i Nimroz
11.2.09: 8 drept i bombeangrep i "sør"
11.2.09: 6 politi og 16 andre drept i Talibanangrep mot regjeringsbygninger i Kabul
5.2.09: 6 livvakter drept i bombeangrep mot guvernør i Helmand
2.2.09: 18 politi drept i selvmordsangrep i Uruzgan
9.1.09: 1 politi drept i selvmordsangrep i Nimroz
28.12.08: 2 sikkerhetsvakter drept i Taliban-selvmordsangrep i Khost
10.12.08: 6 politi drept av ISAF-flybombing av politistasjon ved feiltakelse
28.11.08: 13 soldater og politi drept i Taliban-bakholdsangrep i Badghis
26.11.08: 5 politi drept i Talibanangrep mot kontrollpost i Helmand
18.11.08: 6 soldater drept i Talibanangrep i Farahprovinsen
22.10.08: 9 soldater drept av ISAF-feilbombing i Khost
24.09.08: 3 politi drept av veibombe i Kabul
4.8.08: 4 politi drept i Talibanangrep i Ghazni
13.7.08: 5 politi drept i selvmordsangrep i Uruzgan

Afghanske opprørsstyrker
12.7.09: 2 drept i kamp i Paktia
11.7.09: 12 drept i kamp i Uruzgan
5.7.09: 30 drept i bombeangrep i Paktika
22.6.09: 9 drept i kamper i Farah
19.6.06: 26 angivelig drept i bombeangrep i Helmand
196.09: 7 angivelig drept i ulike angrep i Helmand
18.6.09: 7 drept i kamper i Kandahar
18.6.09: 16 drept i kamper i Uruzgan
11.6.09: 12 drept i kamper i Baghlan
7.6.09: 20 drept i kamp i Zabol
6.6.09: 2 drept i kamp i Ghazni
31.5.09: 18 drept i kamper i Farah
28.5.09: 35 drept i kamper i Zabol
25.5.09: 3 drept i kamper i Ghazni
25.5.09: 8 drept i kamper i Uruzgan
13.5.09: 11 drept i kamper i Paktika
12.5.09: 11 drept i angrep mot guvernørkontorer i Khost
1.5.09: 16 drept i kamper i Zabol
18.4.09: 3 drept under arrestasjon i Logar
18.4.09: 1 drept i Khost
18.4.09: 2 drept i kamper i Farah
30.3.09: 30 drept i kamper i Uruzgan
27.3.09: 11 drept i kamper i Helmand
15.3.09: 5 drept i kamper i Kandaharprovinsen
22.2.09: 8 drept i bombeangrep i Helmand
22.2.09: 11 drept i Kandahar og Khost
21.2.09: 2 drept i ISAF-angrep i Herat
15.2.09: 9 drept i ISAF-luftangrep i Badghis
9.1.09: 5 drept i ISAF-angrep i Zabol
6.1.09: 32 drept i ISAF-angrep i Alishing-distriktet øst for Kabul
29.11.08: 33 drept i kamper mot ISAF-styrker i Ghazni
26.11.08: 15 drept i kamp mot ISAF-styrker i Kandaharprovinsen
26.11.08: 10 drept i kamper mot ISAF-styrker ulike steder i Paktia og Paktika
1.11.08: 18 drept i angrep i Khost
23.10.08: 35 drept i kamper i Uruzgan
12.10.08: 42 drept i kamper i Helmand
7.10.08: 43 drept i kamper i Zabol
15.8.08: 36 drept i kamper i "sør"
4.8.08: 17 drept i Helmand
25.7.08: 40 drept i ISAF-luftangrep i Ghazni
22.07.08: Talibanleder drept i Helmand

Demokrati mot kvinnefrigjøring i Afghanistan?

2009-04-07T15:38:00.000-07:00

Det afghanske parlamentet vedtok nylig en ny familielov for de sjiamuslimske områdene som i realiteten legaliserer voldtekt i ekteskapet og gir mannen rett til å stenge kvinnelige familiemedlemmer inne. Vedtaket stiller et stort spørsmål ved to av de mest sentrale argumentene for den vestlige militære tilstedeværelsen. Et hovedargument er at den har bidratt til store framskritt for kvinnene i Afghanistan. Vil disse nå gå tapt? Både USAs president Barack Obama og andre NATO-allierte har uttalt at loven er uakseptabel. Det kan bety at de USA- og NATO-ledede militære styrkene vil bruke makta si til å tvinge parlamentet og presidenten til å gå tilbake på vedtaket. Karzai har da også gitt signaler om at det kan være aktuelt. Hva da med argumentet om at USA og NATO er i Afghanistan for å støtte en suveren og demokratisk afghansk stat, slik norske politikere stadig legger vekt på når de argumenterer for fortsatt norsk militær deltakelse?

I denne artikkelen vil jeg undersøke om det reelt eksisterer en motsetning mellom demokrati og kvinnefrigjøring i Afghanistan. Det vil jeg gjøre ved å undersøke premissene for en sånn antakelse; at Afghanistan er et demokrati under utvikling, og at afghanske kvinner faktisk har opplevd store framskritt i årene etter Talibanregimets fall.

Det afghanske ”demokratiet”
Grunnlaget for å karakterisere Afghanistan som et demokrati, ligger i at både presidentvalget i 2004 og parlamentsvalget i 2005 har fått et godkjentstempel av FN, som var medansvarlig for å arrangere valgene, og valgobservatører fra OSSE. OSSEs valgobservatører konkluderte med at presidentvalget var ”prissverdig”. Riktignok ble det rapportert om ”uregelmessigheter”, men i følge OSSE kan disse ”ikke ha gitt betydningsfullt utslag for resultatene”.

De ”uregelmessighetene” OSSE-observatørene konkret refererer til, er imidlertid alt annet enn bagatellmessige. Det dreier seg om:
- at opposisjonskandidatene oppfattet valgfunksjonærene fra Joint Election Management Board (som var en forent operasjon bestående av representanter fra Karzai-regjeringa og FN) som klart partiske i favør av Hamid Karzais kandidatur.
- at blekket som skulle sørge for at hver velger kun var i stand til å avlegge stemme en gang lett lot seg vaske bort, noe som også avstedkom en rekke rapporter om folk som stemte gjentatte ganger.
- mangelfull registrering av velgere, noe som blant annet gjorde det mulig for barn og utenlandske journalister å avlegge stemme.
- at prosessen med å transportere stemmer fra valglokaler til opptellingssteder var usikker, noe som gjorde det mulig for valgfunksjonærer å stappe stemmer i urnene.
- at det forekom trusler og press mot velgerne fra lokale valgfunksjonærer.

OSSEs observatører gir ikke noe konkret forsøk på å beskrive omfanget av de ulike ”uregelmessighetene” ut over å trekke konklusjonen om at disse ”ikke kunne ha gitt betydningsfullt utslag for resultatene”. De fleste internasjonale nyhetsmedier la vekt på OSSE-observatørenes konklusjon om at valget var ”prisverdig”, og få hadde rapportere utstasjonert rundt om i landet for å se hva som faktisk foregikk. Blant de få som faktisk dekket den konkrete gjennomføringa av valget, var freelancejournalisten Christian Parenti. Han beskrev valget som en rein farse hvor:
- blekket rant av fingrene til folk
- mange velgere hadde flere valgkort
- han selv som utenlandsk journalist, også ble utstyrt med flere valgkort
- at folk ble utsatt for massivt press fra lokale kommandanter.

Parenti forteller at i Mazar-e-Sharif (i Balkhprovinsen), hvor han oppholdt seg, var den dominerende kommandanten, Mohammed Atta, lojal til Karzai, og presset folk til å stemme på Karzai. I flere av de omkringliggende områdene var det Rashid Dostum som hadde kontroll. Dostum var selv presidentkandidat, så i disse områdene ble det utøvd tilsvarende press for å få folk til å stemme på Dostum. Parenti rapporterer videre at i en annen del av landet (provinsen Khost) hadde de lokale kommandantene direkte truet innbyggerne med at de ikke ville motta noen beskyttelse fra dem om de ikke stemte på Karzai. En truet rett ut med å brenne ned landsbyen om ikke innbyggerne stemte på Karzai.

De konkrete resultatene fra ulike provinser og distrikter bekrefter i høy grad at velgerne gjennomgående stemte i tråd med hva de lokale kommandantene i området ”anbefalte”. I områdene kontrollert av militsen til den usbekiske krigsherren og tidligere sovjetkollaboratøren Rashid Dostum, vant Dostum (grønt) med over 90 prosent. Tilsvarende vant krigsherren Mohammed Mohaqqiq (lilla) fra det Iran-støttede sjiaislamistiske Wahdatpartiet overveldende i områdene som var kontrollert av Wahdatmilitsen, mens Yunus Qanooni (rødt) vant tilsvarende i områdene som var kontrollert av hans tadsjikiskdominerte militsstyrke.

Flertallet av de lokale krigsherrene i Afghanistan hadde imidlertid inngått tilsvarende avtaler som Mohammed Atta i Balkh inngikk med Hamid Karzai, under press fra ISAF-styrkene. I disse distriktene var det Hamid Karzai (blått) som vant med overveldende flertall. Ettersom dette gjaldt størstedelen av Afghanistans territorium, fikk Karzai på nasjonalt nivå over 55 prosent av stemmene. De tre ledende krigsherrene Qanooni, Mohaqqiq og Dostum måtte nøye seg med mellom 16 og 10 prosent av stemmene på nasjonalt nivå. De mange kandidatene som verken hadde støtte fra USA- og NATO-styrkene eller noen av de lokale krigsherrene, fikk helt marginal oppslutning.

Det kan være liten tvil om at et valg med denne typen massive ”uregelmessigheter” ville blitt fordømt som fullstendig ufritt av enhver reelt uavhengig gruppe av valgobservatører. Når presidentvalget i Afghanistan likevel ble beskrevet som ”prisverdig”, var det fordi OSSEs valgobservatører var alt annet enn en uavhengig kontrollgruppe. Lederen av gruppa var USA-ambassadør Robert Barry. Gitt at USA hadde ledet invasjonen og representerte den desidert sterkeste militærmakta i landet, hadde lederen av observatørgruppe sterke egeninteresser i å framstille valgavviklinga som vellykket. Tilsvarende hadde andre medlemmer i observatørgruppa fra europeiske NATO-allierte en sterk egeninteresse av å opprettholde et godt forhold til USA, og dermed til å bidra til å framstille valgene som vellykkede.

Antakelsen om partiskhet fra observatørgruppa blir også i stor grad bekreftet av Barry selv. I OSSEs eget magasin fra desember 2004, beskriver Barry og presseansvarlig OSSE-delegasjonen, Alexander Nietzsche, i hver sin artikkel, helt eksplisitt hvordan de spilte en direkte politisk rolle under presidentvalget. De beskriver her hvordan de gjennom å gå tidlig ut med uttalelser som legitimerte valget, og ved å avvise at rapporterte uregelmessigheter kunne gi grunnlag for å stille spørsmål ved valgets legitimitet, bidro til å hindre boikott fra opposisjonskandidatene, og til å skape en form for aksept for valgresultatet fra de tapende kandidatenes side. Det er på denne bakgrunnen man må forstå hvordan OSSEs rapport kunne ende med å konkludere slik den gjorde.

Nøyaktig det samme som skjedde under presidentvalget i 2004, skjedde under parlamentsvalget i 2005. Vestlige valgobservatører rapporterte positivt om valget i til dels blomstrende språk. Den amerikanske valgobservatøren Diane Tebelius, omtalte valget som ”Afghanistanmiraklet”. I størstedelen av Afghanistan var det imidlertid de lokale kommandantene som i praksis bestemte hvem befolkninga i området skulle stemme på.

I tillegg til trusler, forekom det også massivt direkte valgfusk i enkelte områder. Kvinnegruppa RAWA referer et eksempel fra Paktiaprovinsen som blir direkte parodisk. Der ble det telt over 20 000 stemmer til tross for at det kun var 10 000 stemmeberettigete i distriktet.

En stor del av de verste krigsforbryterne i Afghanistans historie ble på denne måten valgt til parlamentet. I alt har det blitt anslått at 80 prosent av de valgte kandidatene enten var militskommandanter selv, eller har forbindelser til en av militsene. Blant Afghanistans mest framstående parlamentarikere, finner vi også Abdul-Rasuul Sayyaf, krigsherren som i 1996 inviterte Osama bin Laden tilbake til landet.

Kun i noen få områder av landet, hovedsaklig i noen av de større byene, hadde velgerne et reelt valg. Av de få som kan sies å ha blitt demokratisk valgt til parlamentet, har det store flertallet latt seg true til taushet etter at de inntok setene sine. Det eneste parlamentsmedlemmet som har våget å konfrontere de dominerende krigsherrene åpent og direkte, er Malalai Joya, valgt fra Farah vest i Afghanistan. Hun har til gjengjeld blitt møtt med trusler om drap og voldtekt, både inne i parlamentet og utenfor. I 2007 ble hun suspendert fra setet sitt i parlamentet for resten av valgperioden.

”Kvinnefrigjøring”
Mens enkelte kvinnelige afghanske parlamentsmedlemmer hevder at den familieloven vil gjøre situasjonen for afghanske kvinner verre enn under Taliban, hevder et annet av Afghanistans kvinnelige parlamentsmedlemmer at loven tvert imot er et framskritt.
– Den er kanskje ikke hundre prosent perfekt, men sammenliknet med tidligere lover er den et stort framskritt, sier Shukria Barakzai.

Det er svært vanskelig å se hvordan en lov som krever at en hustru stiller opp på sex med mindre hun er sjuk eller har annen ”gyldig grunn” til å nekte, og som gir ektemannen rett til å nekte henne å gå ut, kan være ”et stort framskritt” for kvinner i Afghanistan. Barakzai kan likevel ha et poeng i forhold til at loven ikke i praksis vil gjøre ting verre enn de allerede er.

For det store flertallet av Afghanistans befolkning betydde Talibans fall at det igjen var mujahedinmilitsene som hadde kontrollert området før Taliban kom til makta, som kom tilbake. Disse gruppene sto alle som en for en ultrakonservativ islamistisk ideologi, ikke fjernt fra det Taliban sto for. Den nye familieloven representerer derfor ingen betydelig reell endring fra situasjonen slik den har vært etter Taliban. Det er heller ikke usannsynlig at Barakzai kan ha rett i at dersom den nye loven faktisk blir praktisert helt bokstavelig, vil den kunne bety noen flere rettigheter for kvinnene i de aktuelle områdene enn det som er rettstilstanden i dag, med den ultrakonservative tolkninga av sharia som har blitt lagt til grunn lokalt. "Æresdrap" på ungdommer som trosser foreldrenes ønsker i forhold til ekteskap, er et stadig økende fenomen. Det skjer i Taliban-kontrollerte områder, men like mye i områder kontrollert av den ISAF-støttede regjeringa.

Ved USAs og NATOs hjelp, har de tidligere mujahedinkommandantene også kunnet innta en rekke formelle maktposisjoner gjennom valg som OSSE altså har erklært som ”prisverdige”. Både grunnloven og andre lover har i hovedsak blitt utformet i samsvar med deres ultrakonservative islamforståelse. Konkret betyr dette blant annet at det å kritisere en konservativ skikk som flerkoneri, noe som er forbudt i flere muslimske land, i Afghanistan regnes som blasfemi og kan straffes med døden. Det var det som skjedde med journaliststudenten Pervez Kambakhsh da han videreformidlet en artikkel som kritiserte flerkoneriet på sitt studiested. Dødsdommen mot Kambakhsh ble etter massivt internasjonalt press omgjort til 20 års fengsel. Dommen forteller likevel svært mye om vilkårene for de som arbeider for likestilling mellom kjønnene i dagens Afghanistan.

En viktig grunn til at Taliban opprinnelig fikk folkelig tilslutning i pashtunske områder i sør da bevegelsen oppsto i 1994, var det ekstreme maktmisbruket fra de herskende mujahedingruppene. Dette innebar blant annet at lokale kommandanter tok seg til rette ved å voldta kvinner i området. Noe av det første Taliban gjorde, var å henge noen av disse kommandantene.

I dag er det de samme brutale militsgruppene som Taliban jaget bort tilbake i formelle maktposisjoner. Dette har gitt dem en ny anledning til å gjenoppta narkotikasmugling og annen regulær gangstervirksomhet som de var kjent for å bedrive før Taliban kom og fordrev dem fra makta. Samtidig har de igjen fått muligheter til å bruke maktposisjoner til å berike seg gjennom korrupsjon. Den ekstreme korrupsjonen gjør at voldtektsforbrytere lett slipper unna i rettsvesenet, dersom en sak i det hele tatt kommer så langt. Flere av de lokale makthaverne har i følge RAWA også gjort seg direkte skyldige i voldtekter.

Det økonomiske forfallet som følger av den ekstreme uttryggheten og den ekstreme korrupsjonen, gjør at verdien av at det nå igjen bygges jenteskoler får begrenset betydning. I praksis finnes det ingen yrkesmuligheter som er åpne for de kvinnene som har tatt utdanning. Summen av alt dette, har gjort at antallet afghanske kvinner som begår selvmord bare fortsetter å øke.

Konklusjon
Den nye familieloven som nylig ble vedtatt i det afghanske parlamentet, har skapt et inntrykk av motsetning mellom målene om kvinnefrigjøring og demokratisering, begge sentrale argumenter for den vestlige militære tilstedeværelsen i Afghanistan. Som parlamentsmedlem Shukria Barakzai påpeker, representerer familieloven imidlertid ikke noe tilbakeskritt i forhold til den rettstilstanden afghanske kvinner reelt sett lever under i dag.

Det finnes sterke kvinner og menn som kjemper for både kvinnefrigjøring og demokrati i Afghanistan, folk som Malalai Joya, aktivistene i RAWA og journaliststudenten Pervez Kambakhsh. Det er imidlertid ikke disse kreftene som støttes av de vestlige militære styrkene i dag. For å sikre seg strategiske kontroll over Afghanistans territorium, og dermed opprettholde sin supermaktsstatus, har USA med allierte gitt makt til ultrakonservative islamistiske militsledere som først og fremst skiller seg fra Taliban ved å være mer korrupte og kriminelt belasta. Gjennom FN og OSSE har de samme vestlige landene utdelt demokratisk legitimitet til militslederne gjennom å sette godkjentstempel på valg preget av så mye trusler og regulært valgfusk at de aldri kunne blitt gitt godkjent noe annet sted.

Hvorvidt de vestlige regjeringene som deltar med militære styrker i Afghanistan, i den aktuelle situasjonen, bruker den reelle makta de har over landets sentrale myndigheter til å tvinge gjennom lovendringer, spiller ingen praktisk rolle fra eller til, verken for Afghanistan som "demokratisk og suveren stat", eller for kvinnenes situasjon. Så lenge alliansen mellom USA og NATO og ultrakonservative islamistiske militsledere fortsetter å kontrollere Afghanistan sammen, vil Afghanistan verken kunne bli en reelt uavhengig stat, et demokrati eller et land hvor kvinner innrømmes normale menneskerettigheter. Det er dermed ikke til å unngå at vestlige politikere vil møte sin egen retorikk om demokrati og kvinnefrigjøring i døra en rekke ganger, også i tida framover.

Argumentet Rwanda

2009-04-02T12:25:00.000-07:00

Når tilhengerne av NATOs out of areastrategi eller EUs innsatsstyrker skal begrunne sitt syn, har farene for folkemord, og viktigheten av å ha et redskap for raskt å kunne gripe inn for å forhindre dette, vært deres viktigste argument. Et av de mest flittig brukte eksemplene er Rwanda.

Den etter hvert nesten offisielle fortellinga, er at massakren i Rwanda fikk utarte fordi Vesten ikke brydde seg om Rwanda og unnlot å blande seg inn fordi Rwanda spesielt og Afrika generelt ikke er særlig viktig. Ser vi på Rwandas faktiske geografi og historie, er det motsatte tilfelle: Rwanda er i første rekke et jordbruksland, men landet med Afrikas høyeste befolkningstetthet, ligger samtidig svært strategisk til på østsida av Kongo, som er et av områdene i verden med de absolutt største uutnytta naturressursene. Vestlige staters ønske om kontroll over dette området har vært sterkt både før og etter uavhengigheten i 1962. Det vestlige ønsket om kontroll, har både vært hovedårsaken til at konflikten mellom ”hutuer” og ”tutsier” i det hele tatt oppsto, og en direkte årsak til den eskaleringa av konflikten som til slutt kulminerte med folkemordet i 1994.

"Hutu" og "tutsi"
Jeg setter ”hutuer” og ”tutsier” i anførselstegn fordi det at vi her snakker om to ulike folkegrupper stemmer dårlig overens med hvordan begrepet folkegruppe defineres i andre sammenhenger. Da snakker man normalt om grupper som har ulikt språk og/ eller religion. Rwanda og nabolandet Burundi er imidlertid to av kun en håndfull land på det afrikanske kontinentet sør for Sahara (de andre er Somalia, Botswana, Lesotho og Swaziland) som kan betegnes som nasjonalstater, i den forstand at det i landet tales ett felles språk som også er morsmål for det overveiende flertallet av befolkninga. Kinyarwanda er morsmål for over 99 prosent av den rwandiske befolkninga.

Helt siden antikken har det vært en kjent strategi for erobrere å opprettholde kontroll gjennom ”splitt og hersk”. I motsetning til de fleste andre afrikanske land, hvor befolkninga faktisk er delt i en rekke ulike folkegrupper med til dels gjensidig helt uforståelige språk, måtte de europeiske kolonierobrerne først konstruere etniske ulikheter i Rwanda, før de kunne utnyttes.

Forestillinga om at ”tutsi” og ”hutu” skulle være to ulike folkegrupper, ble bygd opp med utgangspunkt i arbeidsdeling og klasseforhold i de førkoloniale kongedømmene Rwanda og Burundi. ”Tutsi” var opprinnelig et begrep som ble brukt om nomadiske kvegdrivere, mens ”hutu” ble brukt om bofaste bønder. Kvegnomadene var ofte mer stridsvante enn de bofaste bøndene, noe som resulterte i at kongene og en stor del av adelen var av ”tutsi”-opprinnelse. Men det var ikke noe gjennomgående system i dette. Deler av adelen hadde også rot i den tradisjonelt bofaste ”hutu”-befolkninga. Videre var skillet mellom tutsinomader og hutubønder i ferd med å forsvinne. En sterkt voksende befolkning ga et økende press på jordarealene og mindre rom for ekstensiv kvegdrift. Stadig flere familier som tradisjonelt hadde vært ”tutsier”, ga derfor opp kvegdriften og slo seg ned som bofaste bønder.

Tross dette, greip belgierne tak i denne tradisjonelle arbeidsdelinga, og med utgangspunkt i at tutsinomadene hadde vært overrepresentert i den føydale herskerklassen, kom de opp med ideen om at ”tutsiene” tilhørte en annen og mer høytstående rase som var innvandret nordfra, og som dermed skulle være nærere i slekt med europeerne. Tutsiene skulle være ”hamitter” i motsetning til de lavtstående bantufolkene som hutuene stamma fra. Hamittisk er et samlebegrep som har blitt brukt om de kushittiske språkene i Somalia og det østlige Etiopia, berberspråkene i Nord-Afrika og haussa og andre tsjadspråk i Sentral- og Vest-Afrika.

Ingenting tyder på at det noen gang har foregått noen innvandring til Rwanda eller områdene rundt fra noen av disse områdene. At tutsiene skulle være ”hamitter” er dermed det reine og skjære oppspinn. Derimot er det tenkelig at noen av kvegdriverfamiliene faktisk kan ha innvandret nordfra, men i så fall fra Sør-Sudan, et område som er befolket av folkegrupper som snakker ulike nilotiske språk. Den nilotiske språkfamilien er akkurat like ”afrikansk” som bantuspråkene som snakkes i det sentrale og sørlige Afrika. I den grad enkelte tutsifamilier hadde aner fra det nilotiske språkområdet i Sudan, hadde alle uansett gått over til å bruke bantuspråket kinyarwanda lenge før europeerne ankom. Og ingen fysiske trekk kunne skille en tutsi fra en hutu.

Favorisering av tutsier
Dette hindret likevel ikke de belgiske koloniherrene fra å sette i verk et program for systematisk å favorisere ”det naturlige herrefolket”. Den opprinnelige adelen ble renset for hutuer og fra denne ”reine” tutsiadelen rekrutterte belgierne alle tjenestemenn til koloniadministrasjonen. Tutsibarn fikk også tilbud om vestlig utdanning, mens alle hutuer ble holdt nede med tunge skatter, omfattende tvangsarbeid og uten muligheter for utdanning.

Det skulle ikke mer enn en generasjon med slik systematisk forskjellsbehandling til før belgierne lyktes med å skape den subjektive oppfatninga om to folkegrupper blant rwanderne som hadde manglet i utgangspunktet. Hos tutsiene ble følelsen av overlegenhet dyrket fram sammen med frykten for hevn fra det undertrykte hutuflertallet. Hos hutuene vokste aggresjonen mot tutsiene, spesielt blant grupper i hutubefolkninga som tradisjonelt hadde tilhørt de øverste sosiale lagene.

Hutusjåvinisme med fransk støtte
Etter andre verdenskrig ble det klart at koloniherrenes storhetstid gikk mot slutten. Rwanda ble formelt satt under FN-administrasjon med oppdrag å forberede Rwanda for uavhengighet, selv om mandatet ble gitt til den samme belgiske koloniadministrasjonen som før krigen. Da det nærmet seg tida for uavhengigheten, endret belgierne sin politikk, ved å begynne å favorisere den hittil undertrykte hutueliten. Valget som ble avholdt i 1959 under belgisk overoppsyn, ble vunnet av det hutusjåvinistiske PARMEHUTU. Da Rwanda formelt fikk sin uavhengighet i 1962, var det derfor denne hutueliten som kom til makta.

Denne eliten var både korrupt og udugelig på alle vis i forhold til å skape økonomisk utvikling for det rwandiske folket. Men den var en trofast alliert for de belgiske selskapene som videreførte sin virksomhet etter uavhengigheten, og for Frankrike. Etter den formelle uavhengigheten for koloniene, fortsatte Frankrike å utgjøre den ledende økonomiske, politiske og militære maktfaktoren over hele det fransktalende Afrika. Frankrike utvidet dermed sitt innflytelsesområde til også å inkludere de tidligere belgiske koloniene Kongo (lenge kalt Zaïre), Rwanda og Burundi.

Tutsiopprør med USA-støtte
Hutueliten i Rwanda holdt seg ved makta ved en kombinasjon av militær og politisk støtte fra Frankrike og anti-tutsi demagogi. Allerede kort tid etter uavhengigheten resulterte dette i pogromer mot tutsibefolkninga, og flere hundretusen flyktet over grensene til nabolandene, spesielt Uganda.

Blant den fallerte tutsieliten var det mange som drømte om svunne tider da tutsiene, riktignok under vestlig-imperial overhøyhet, var herrefolket i Rwanda. I 1985 oppsto den tutsidominerte geriljaorganisasjonen Rwandas Patriotiske Front (FPR), med base i Uganda.

I 1990 gikk FPR til et regulært angrep på Rwandas regjeringsstyrker med mål om å erobre makta i landet. FPR hadde i forkant av dette fått både militær og økonomisk støtte fra Ugandas president, Yoweri Museveni, som FPR-styrkene hadde vært med på å bringe til makta i 1986. Museveniregimet orienterte seg raskt mot USA og utviklet seg til å bli USAs mest trofaste og lojale allierte i Afrika.

Uganda var fram til 1962 britisk koloni. Det at Uganda, hvor engelsk fortsatt er offisielt språk, har vendt seg mot USA, føyer seg inn i et mønster. Det spesielle forholdet mellom Storbritannia og USA, har lange tradisjoner. Det er rotfestet i felles språk og kultur, men også i et langvarig økonomisk partnerskap mellom britiske og amerikanske kapitalinteresser. Dette partnerskapet har tillatt amerikanske selskaper å ekspandere i de tidligere britiske koloniene i Afrika etter at disse ble formelt uavhengige på 1960-tallet.

Like lenge som den anglo-amerikanske aksen har eksistert, har det eksistert et rivaliseringsforhold til franske og allierte kontinental-europeiske interesser. Så lenge den kalde krigen varte, aksepterte USA riktignok at franske og belgiske selskaper fikk beholde det ekstremt naturrike Sentral-Afrika som sin interessesfære, så lenge Frankrike dermed bidro til å holde Sovjetunionen ute. Men da Frankrike gjorde et forsøk på å utvide sin interessesone fra Kamerun inn i de oljerike delene av Nigeria, ved å støtte separatistbevegelsen i Biafra, slo USA og Storbritannia tilbake ved solid støtte til den nigerianske regjeringshæren. Biafrakrigen var for øvrig en av de blodigste i Afrikas historie og utløste en sultkatastrofe av enorme dimensjoner.

Amerikanske selskaper så lenge med sultne øyne på de enorme naturrikdommene som gjemmer seg i det frankofone Sentral-Afrikas regnskoger, uten å kunne gjøre stort. Etter at den kalde krigen tok slutt, begynte imidlertid også amerikanske myndigheter å se med nye øyne på Frankrikes dominerende rolle i området og startet arbeidet med å utvikle en strategi for å øke USAs innflytelse i regionen på bekostning av Frankrike.

Da tutsigeriljaen FPR angrep Rwanda fra sine baser i USA-vennlige Uganda, så USA derfor dette som en mulighet for å skyve sine posisjoner fram. Da det første angrepet i 1990, ble slått tilbake av rwandiske regjeringssoldater, ble major Paul Kagame (i dag Rwandas president) fløyet inn fra USA hvor han hadde fått militær utdanning, for å lede FPR-styrkene. Kagame reorganiserte FPR, og med våpen fra USA-allierte Ugandas regjeringshær, satte han i 1993 i gang et nytt invasjonsforsøk. FPR trengte nå langt inn på rwandisk territorium.

Folkemordet
Dette så Frankrike som en alvorlig trussel mot sin innflytelse og fløy inn fallskjermsoldater for å sloss sammen med den rwandiske regjeringshæren. I denne situasjonen gikk FPR med på våpenhvile. Denne var imidlertid på ingen måte stabil. FPR, støttet av Uganda og USA, var på ingen måte interessert i å legge til side sine maktambisjoner.

Våpenhvilen ga imidlertid hutueliten en anledning til å mobilisere. Massiv antitutsiagitasjon ble spredt gjennom media hvor skrekkscenariet om en tilbakevending til gamle tutsiherredømmet ble malt fram. Det ble tatt skritt for å væpne organiserte hutusjåvinister over hele landet og planer ble lagt for å eliminere ”fienden”, det vil si hele tutsibefolkninga og alle hutuer som avviste hutusjåvinistenes budskap, i det øyeblikket kampene eventuelt ville bryte ut på ny.

Startskuddet for blodbadet, kom da FPR-soldater, som under våpenhvileavtalen var utstasjonert i hovedstaden Kigali, skøyt ned flyet med presidentene Habyarimana i Rwanda og Ntaryamira i Burundi. Begge presidentene, som begge var hutuer, ble drept. Kampene mellom FPR og regjeringshæren brøyt da ut på nytt, og omtrent samtidig satte hutuekstremistene i gang massakrene på tutsier over hele Rwanda.

Den offisielle fortellinga
Hele denne lange historien om direkte vestlig oppkonstruksjon og utnyttelse av den etniske konflikten i Rwanda til egen fordel, blir som regel utelatt når historien om Rwandas folkemord blir fortalt. Historien startes der jeg velger å slutte, i det blodbadet er et faktum. ”Skammen” som ”verdenssamfunnet” (et mye brukt pseudonym for Vesten) bærer på sine skuldre, er i følge den offisielt fortalte historien, ikke det å ha satt sine griske ambisjoner om kontroll over Sentral-Afrikas naturrikdommer foran hensynet til afrikaneres liv og sikkerhet gjennom aktivt å delta i, og støtte opp om, voldelige og sjåvinistiske grupper på den ene eller den andre sida. Nei, skammen var at ”verdenssamfunnet” (altså Vesten) ikke sto klar med en stor invasjonshær som kunne gå inn i Rwanda og avvæpne morderne i det de vel var i gang. Moralen er at NATO, og gjerne også EU, må utvikle slike styrker for å kunne ordne opp dersom en tilsvarende situasjon skulle oppstå i framtida.

De som kjører fram denne historien, hopper ikke bare over forhistorien. De unnlater også glatt å diskutere de mange praktiske problemene og begrensningene et slikt intervensjonsprogram ville stått overfor. Det som er sikkert er at en liten høyteknologisk utrusta hærstyrke ikke ville kunne gjort stort i en situasjon hvor fienden ikke er en klart lokalisert hærstyrke, men består av helt vanlige landsbyboere spredt over hele landet, væpna med landbruksredskaper og et brennende hat. For å avvæpne en slik fiende, ville man trenge en formidabel hærstyrke på mange titusen mann og en gigantisk transportaksjon med flyslipp av soldater i fallskjerm over hele landet. Og selv da ville tidsproblemet nødvendigvis føre til at det beste man kunne håpe på, ville være å begrense omfanget på massakrene noe.

Og hva skulle de eventuelle NATO-soldatene gjøre etter at de hadde beslaglagt alle våpnene og jordbruksredskapene? Skulle Rwanda bli en NATO-koloni, eller skulle man avholde nye valg? Skulle man i så fall manipulere valgene for å få fram ”moderate” politikere, eller skulle man avholde helt frie valg og dermed med stor sannsynlighet bringe de samme hutusjåvinistene som sto bak massakrene tilbake til makta? Hva ville i så fall skje da?

Det kan tenkes, selv om det langt fra er sikkert, at omfanget av massakrene kunne blitt noe begrenset dersom Frankrike og USA hadde klart å enes om mål og utrustning for en storintervensjon i det de så at massakrene var et faktum. Men forutsetninga for at en slik operasjon skulle kunne iverksettes, ville vært at USA og Frankrike da var i stand til å komme fram til en enighet om hvems klienter som egentlig skulle styre Rwanda, og dermed hvilke selskaper som skulle kunne bruke landet som en brikke i spillet om de enorme ressursene i landområdene rundt.

Tatt i betraktning at det var disse samme imperialistmaktene som hadde utrustet morderne og krigsherrene på hver sin side gjennom flere år, blir det mer realistisk å håpe på at Jesus skulle komme tilbake og ordne opp enn å tro at en av partene ville være villig til å vike plassen, bare fordi voldsnivået i konflikten var blitt trappet opp. Hadde en slik altruisme fra en av imperialistmaktene virkelig vært tenkbar, hadde man uansett ikke trengt noen stor intervensjon for å stoppe folkemordet. Prosessen fram mot folkemordet kunne på et hvilket som helst tidspunkt i perioden før folkemordet virkelig var i gang, blitt stoppet av at enten USA eller Frankrike, hadde trukket støtten til sin klient.

Konklusjon
For å oppsummere argumentet Rwanda: Det som kunne stanset folkemordet, ikke bare muligens lagt en viss begrensning på omfanget av det, var om ”verdenssamfunnet” (altså Vesten) faktisk hadde latt Rwanda i fred, og unnlatt å gjøre alt de gjorde for å bygge opp det hatet og konflikten som til slutt kokte over i massakrer. Utenlandsk innblanding var selve kjernen i problemet i Rwanda, ikke løsninga som aldri kom.

- Pakistan støtter fortsatt Taliban

2009-03-26T14:51:00.000-07:00

Afghanistans sikkerhetssjef Amrullah Saleh hevder at krefter innen Pakistans mektige etterretningsorganisasjon ISI fortsetter å støtte Taliban. Uttalelsen kommer på tross av at pakistanske sikkerhetsstyrker flere ganger i løpet av det siste halvåret har vært i regulære kamper med talibanstyrker på pakistansk side av grensa.

Det kan synes absurd å hevde at krefter innen statsapparatet skulle finne på å støtte en væpnet gruppe samtidig som den samme staten er i direkte væpnet konflikt med den samme gruppa. Ideologisk er det også en avgrunn mellom Pakistans sittende regjering, som springer ut fra det sekulære Pakistan People's Party, og ultraislamistene i Taliban. Det er likevel all grunn til å tro at Saleh er ved sine fulle fem.

Pakistan valgte å støtte Taliban omtrent fra første stund etter at bevegelsen oppsto. Uten den militære utrustninga bevegelsen fikk fra ISI, er det helt usannsynlig at Taliban hadde klart å legge 95 prosent av Afghanistan under seg mellom 1995 og 1998. Som jeg også har skrevet tidligere, anbefalte den relativt sekulært orienterte general Pervez Musharraf allerede i 1993 at Pakistan burde støtte framveksten av radikale islamistiske bevegelser både i Kashmir og Afghanistan. Han fikk støtte for dette fra statsminister Benazir Bhutto, den nå avdøde kona til dagens president, Asif Ali Zardari.

Begrunnelsen for dette, er at Pakistan, helt siden dannelsen av staten, har fryktet å bli omringet av en mulig allianse mellom Afghanistan og India. Viktigere enn å sørge for et regime i Afghanistan som har noen lunde den samme typen samfunnssystem som i Pakistan, har det derfor vært å sørge for at afghanske myndigheter har et fiendtlig forhold til India. Ettersom islamister verden over ser på Kashmir som et slags "andre Palestina", hvor muslimsk jord er kontrollert av en ikke-muslimsk statsmakt, og hvor muslimer utsettes for vold og undertrykkelse, vil India alltid forbli en erkefiende for islamister, nesten på linje med Israel.

Pakistans mål er å frigjøre Kashmir fra indisk okkupasjon, og har derfor opp gjennom årene støttet ulike væpnede kashmirske opprørsgrupper. Frykten for åpen krig mot India, gjør likevel at Pakistan ikke kan gå for langt i å gi direkte militær støtte og treningsbaser til disse gruppene. Et Afghanistan styrt av militante islamister, som Taliban, ville derimot kunne gi langt mer direkte og omfattende støtte, uten at Pakistan ville kunne bli holdt direkte ansvarlig.

Dilemmaet for Pakistan er at landet under Den kalde krigen var en nær alliert av USA, mens erkefienden India hadde gode forbindelser til Sovjetunionen. Fortsatt er Pakistan i stor grad avhengig av USA. Men USA fikk et stort problem med Taliban etter at organisasjonen gikk i kompaniskap med Al-Qaida, som har som sitt viktigste mål å drive USA ut av Den arabiske halvøya, som samlet huser nær 50 prosent av verdens totale kjente oljereserver. Samtidig har Kina i økende grad overtatt rollen Sovjetunionen hadde, som den fremste utfordreren til USAs posisjon som hegemonisk supermakt. Kinas fremste rival som supermakt i Asia er India. Med dette som bakgrunn, har USA og India i økende grad funnet hverandre som geopolitiske partnere.

Pakistan var sammen med Saudi-Arabia og De forente arabiske Emirater det eneste landet som anerkjente Talibanregimet. I og med at Pakistans støtte til Taliban i stor grad var begrunnet med en korrekt antakelse om at Talibanregimet ville bidra til å støtte opprørsgrupper mot Indias okkupasjon av Kashmir, valgte India å gi betydelig støtte til Talibans motstandere i Nordalliansen. Kombinasjonen av de gode direkteforbindelsene mellom India og Nordalliansen fra perioden før 2001, og den nye strategiske tilnærminga mellom India og USA, har ført til at India har fått sterk innflytelse over de nye myndighetene i Afghanistan under president Hamid Karzai. I stedet for å ha Afghanistan som base for aksjoner mot India i Kashmir som Pakistan ikke kan ta ansvar for selv, har Pakistan dermed kommet nærmere marerittett om å bli omringet av både fra øst og nord enn noen gang siden Den røde Hær sto i Afghanistan. I det perspektivet må man forstå hvorfor mektige krefter innad i den pakistanske hæren har fortsatt å støtte Taliban. Der har vi trolig også en hoveddel av forklaringa på hvorfor Taliban har klart å oppnå et så kraftig comeback at bevegelsen nå anslås å ha en tilstedeværelse i 70 prosent av Afghanistan.

Det som må forklares er imidlertid ikke bare hvorfor Pakistan fortsetter å støtte Taliban, men hvorfor Pakistan også samtidig slåss militært mot elementer fra Taliban.

Det er to perspektiver på dette som ikke utelukker hverandre. Den ene handler om at Pakistan ikke på noen måte kan sies å kontrollere Taliban, selv om Taliban er avhengig av den pakistanske støtten. Det at mektige krefter i Pakistan støtter Taliban som et ledd i den geopolitiske striden mot India, betyr ikke at disse kreftene ønsker å se Pakistan styrt etter talibanprinsipper, tvert imot. Denne avklaringa er imidlertid ikke Taliban umiddelbart med på. For Taliban og deres allierte i Al-Qaida, er målet ikke bare å frigjøre Afghanistan og Kashmir fra henholdvis vestlig og indisk okkupasjon. Det handler også om å forvandle samfunnene i alle muslimske land til å samsvare med Talibans ultrakonservative fortolkning av Koranen. For å hindre en talibanisering av deler av Pakistan, har pakistanske sikkerhetsstyrker derfor slått tilbake når Taliban forsøker å bringe kampen inn i deler av Pakistan hvor det ikke i utgangspunktet var meninga at de skulle være aktive. Det betyr likevel ikke at Pakistan ønsker å knuse Taliban, kun å holde bevegelsen i sjakk.

Det andre perspektivet handler om at krigen som landet nå utkjemper mot Taliban på pakistansk side av grensa, er noe landet gjør fordi det er presset av USA. USA kan true med bombetokter inn på pakistansk territorium, noe som også har skjedd flere ganger. Mer alvorlig sett fra pakistansk regjeringshold, er likevel trusselen om at USA kan legge seg enda mer over på Indias side i konflikten mellom de to landene. I dette perspektivet blir krigføringa som pakistanske regjeringsstyrker har gjennomført mot Taliban i grenseområdene, noe landet gjør motvillig for å hindre sterkere sanksjoner fra USA. Dette perspektivet kan bidra til å forstå hvorfor Pakistans store og mektige hær ikke har klart å vinne over stammekrigerne fra Taliban, men tvert imot blitt tvunget til retrett. Hvis man ikke egentlig ønsker å vinne krigen, er det alltid mulig å tape.

Det er grunn til å tro at Pakistan kommer til å fortsette å støtte Taliban og/ eller andre islamistiske grupperinger i Afghanistan så lenge konflikten med India vedvarer. Dette betyr likevel ikke at verken myndighetene eller folkeflertallet i Pakistan ønsker seg et styre lignende Taliban. Med dette som utgangspunkt, er det ingen grunn til å tro at flere vestlige styrker for å sloss mot Taliban i Afghanistan vil ha merkbar effekt på sikt. Pakistan er et fattig land, men en militær stormakt med store militære ressurser som lett kan kanaliseres illegalt inn i til opprørsgrupper i Afghanistan langs den lange og fjellrike grense. Det eneste virkelig effektive tiltaket for å stanse Taliban og skape rom for reell fred og demokrati i Afghanistan, ligger i å få Pakistan til å reelt stanse støtten til Taliban. En strategi for dette er å stanse Pakistan med makt, noe som i praksis kan bety å flytte krigen over til Pakistan. Det er ingen grunn til å tro at ful krig i Pakistan, med sine mer enn 160 millioner innbyggere, vil bli mindre blodig og ødeleggende enn krigen i Afghanistan har vært.

Alternativet ligger i å få til en varig fredsavtale mellom Pakistan og India. Forutsetninga for dette er at man finner en løsning for Kashmir som innebærer slutt på den langvarige okkupasjonen og undertrykkelsen av den kashmirske befolkninga. Nøkkelen til å skape fred og demokrati i Afghanistan, ligger altså i å skape fred og frihet i Kashmir. Med dagens situasjon, med økende rivalisering mellom USA og Kina, og dermed økende interesse fra USA for å bygge en sterk allianse med India mot Kina, er det imidlertid usannsynlig at USA og andre land i Vesten vil bidra med tilstrekkelig press mot India til at det blir mulig å få til en reell fredsløsning for Kashmir.

Frankrike inn under USA-paraplyen

2009-03-21T06:49:00.000-07:00

Mens USAs innflytelse er i tilbakegang ellers i verden, går Frankrike motstatt vei. Mer enn 40 år etter at Charles de Gaulle tok Frankrike ut av NATOs militære felleskommando, bringer hans etterfølger Nicolas Sarkozy, også fra gaullistpartiet, Frankrike fullt og helt tilbake i folden. Hvorfor?

En grunn ligger i kultur og ideologi. Alle tidligere franske presidenter har stått på den særegne franske revolusjonstradisjonen, og på tradisjonen for en stat som intervenerer offensivt i økonomien. Sarkozy er annerledes med sin ungarsk-adelige bakgrunn, og er langt mer sympatisk innstilt overfor den anglo-amerikanske økonomiske liberalismen.

Viktigere enn dette er likevel de økonomiske interessene. Etter andre verdenskrig forsøkte Frankrike å opprettholde posisjonen som global stormakt. Det mislyktes spektakulært i koloniene i Indokina. Der var motstandsbevegelsen som hadde utviklet seg under den japanske okkupasjonen, på ingen måte innstilt på å slippe Frankrike inn igjen etter krigen. Frankrike måtte abdisere til fordel for USA, som overtok og førte kampen mot de kommunistiske motstandsbevegelsene fram til det endelige tapet i 1975. I Afrika lyktes Frankrike derimot langt bedre. Selv om også Frankrike ble nødt til å la sine tidligere kolonier få formell politisk uavhengighet i løpet av 1960-tallet, lyktes Frankrike i stor grad med å få manøvrert inn presidenter i det fransktalende Afrika som ivaretok franske interesser. Frankrike og franske interesser klarte her å unngå å bli fortrengt av USA.

Mens US-amerikanske og britiske kapitalinteresser i stor grad har smeltet sammen etter 2. verdenskrig, har de franske i stor grad beholdt sin uavhengighet og franske karakter. Og selv om Frankrike og USA/ Storbritannia sto sammen i kampen mot sovjetisk innflytelse i Afrika, var de også konkurrenter om kontrollen over viktige naturressurser. Året etter at de Gaulle hadde meldt Frankrike ut av det militære NATO-samarbeidet, ble denne konkurransen satt på spissen under Biafrakrigen. Franske oljeselskaper inngikk da avtale med utbryterstaten Biafra, noe som førte til at de britiske og amerikanske selskapene som i utgangspunktet var etablert i det oljerike Nigerdeltaet ble kastet ut. Den franske staten fulgte opp med å levere våpen til utbryterstaten, og USA og Storbritannia svarte med støtte til den nigerianske regjeringshæren. Denne proxykrigen mellom vestlige allierte midt under den kalde krigen, kostet mer enn en million menneskeliv.

På tross av dette enorme tapet av menneskeliv, er Biafrakrigen nesten glemt i dag. Dette betydde ikke at rivaliseringa om Afrika mellom nordamerikanske og britiske kapitalinteresser på den ene sida, og franske kapitalinteresser på den andre, var over. Men fram til slutten av den kalde krigen var det likevel "våpenhvile" i den forstand at Frankrike fikk lov til å dominere i de frankofone tidligere franske og belgiske koloniene, mens de britisk-amerikanske interessene dominerte i de anglofone tidligere britiske koloniene. Etter at den kalde krigen var slutt, blusset imidlertid rivaliseringa ut i blodig proxykrig på nytt. Med base i det anglofone Uganda, gikk tutsigerilja til angrep på det franskstøttede huturegimet i Rwanda på begynnelsen av 1990-tallet. Krigen kulminerte i folkemord da tutsigeriljaen var i ferd med å fullføre erobringa av landet i 1994. Folkemordet i Rwanda er ikke glemt, men den politiske realiteten om at dette ble utløst av proxykrig mellom to vestlige allierte, har i stedet blitt forsøkt fortrengt av en beskrivelse av folkemordet som en rein afrikansk stammekrig.

Etter folkemordet, styrtet USAs nye allierte i Rwanda og Uganda Frankrikes nære allierte Mobutu Sese Seko i Zaire, nå Den demokratiske Republikken Kongo. Dermed mistet Frankrike i 1997 kronjuvelen sitt de facto-imperium i Afrika. Disse hendelsene bidro til at forholdet mellom Frankrike og USA var kjølig under presidenttida til Jaques Chiraq fra 1995 til 2007.

Utviklinga i Kongo førte imidlertid til at det etterhvert ble Kina, ikke USA, som fikk det geopolitiske overtaket i landet. Den nye proxykrigen i Kongo, nå mellom USA og Kina, ble den blodigste av alle de afrikanske krigene, med anslagsvis 4 millioner døde. Men i denne konflikten hadde altså Frankrike ikke lenger noen sentral rolle.

Selv om Frankrike og franske interesser har blitt fortrengt fra Kongo og Rwanda, er Frankrike fortsatt en stormakt i andre deler av det frankofone Afrika. Det gjelder blant annet i Sahelområdet, hvor det kan finnes store uutviklede olje- og uranforekomster. En av Frankrikes næreste allierte, er Tsjads president Idriss Deby. Debys regime er imidlertid ustabilt ettersom det har ligget i en mangeårig konflikt med Sudan. Mens Tsjad støtter opprørere i Darfur, støtter Sudan opprørere i Tsjad. I denne kampen står franske interesser dermed overfor en trussel fra Sudan, og dermed også fra Sudans nære allierte Kina. Det er den samme konkurrenten som foreløpig har utmanøvrert USA i Kongo. Det er i lys av den nye realiteten med Kina som den nye hovedutfordreren til franske økonomiske interesser i Afrika, vi må forstå at Frankrike ser det som hensiktsmessig å samordne sine militære styrker nærere med USA. Derfor trer Frankrike på ny inn i NATO felles kommandostruktur.

Darfurkonflikten under opptrapping

2009-03-20T16:47:00.000-07:00

Mye tyder nå på at Darfurkonflikten kan stå foran en snarlig opptrapping. Den ene av de to viktigste opprørsgruppene i Darfur, Justice and Equality Movement, som tidligere i år undertegnet en "dialogavtale" med regjeringa i Khartoum, har brutt dialogen og nekter å møte opp til de planlagte forhandlingene i Doha, Qatar. Dette skjer etter at Det internasjonale krigsforbrytertribunalet i Haag utstedte arrestordre på Sudans sittende president, Omar Al-Bashir. Arrestordren kommer i kjølvannet av at USA i lengre tid har arbeidet for at en slik arrestordre skulle utstedes.

Både uavhengige eksperter, Den afrikanske Union og Kina har advart sterkt mot at en arrestordre mot Bashir skulle medføre akkurat en slik opptrapping av konflikten som vi nå ser: Først svarer Sudan med å kaste ut hjelpeorganisasjoner fra vestlige land som har drevet fram arrestordren. Deretter svarer JEM på dette med å trekke seg fra videre forhandlinger. Neste sannsynlige skritt blir at JEM også gjenopptar sine angrep, og at disse angrepene i sin tur vil bli besvart. Det er svært forutsigbart at dette vil medføre nye kollossale lidelser for den allerede sterkt lidende sivilbefolkninga.

Akkurat da det så ut til å være en åpning for å fredsforhandlinger, brenner altså "Det internasjonale samfunnet" til med et tiltak som spisser konflikten, og som med stor sannsynlighet vil lede til en fornyet oppblomstring av den brutale volden som har preget kampen mellom opprørsgruppene SLM og JEM og den lokale militsen, kalt Janjaweed. Mens SLM og JEM representerer ulike ikke-arabiserte folkegrupper i Darfur, kjemper Janjaweed de arabiske og arabiserte folkegruppenes sak i striden om jord- og beiterettigheter i Darfur.

Hva kan så hensikten være med dette? Sudan er, sammen med Kongo, det landet i verden hvor interessene til USA og Kina sterkest og tydeligst kolliderer med hverandre. Det handler om kontroll over olje såvel som uran og andre strategiske ressurser. Begge steder er det per nå Kina som sitter med de sterkeste kortene, med nære forbindelser og inngåtte milliardkontrakter med regjeringene i begge landene. For USA er det derfor et strategisk mål å endre status quo.

Det ideelle fra USAs perspektiv, ville være om regimet til Omar Al-Bashir skulle falle. Et alternativ er å få på plass en fredsavtale hvor opprørsbevegelsene SLM og JEM går inn i forhandlingene med en tilsvarende styrke som det den sørsudanesiske opprørsbevegslen SPLM hadde, og hvor utfallet dermed blir en autonomiavtale for Darfur som tilsvarer den som er inngått for Sør-Sudan. Det forutsetter en styrkelse av opprørsgruppene og en svekkelse av regjeringa. Dette kan skje gjennom en internasjonal militærintervensjon som kan legitimeres på grunn av de grusomhetene som vil utspille seg ved en intensivering av krigføringa. Alternativt kan intensiverte grusomheter gjøre det mulig å samle breiere internasjonal oppslutning rundt sanksjoner mot regimet i Khartoum.

Dersom sanksjoner mot Khartoum blir stanset av Kina i FN, noe det mest sannsynlig vil, kan et fokus på alvorlige menneskerettsbrudd i Darfur likevel bidra til å styrke USAs relative geopolitiske posisjon i forhold til Kina. Det vil sette Kina i et svært dårlig lys, og dermed svekke Kinas innflytelse andre steder i verden.

Med dette som utgangspunkt, er det ikke overraskende at USA med allierte nå går knallhardt ut og signaliserer at de har til hensikt å legge all skyld på president Bashir, for alt det det som framover vil kunne skje i forbindelse med opptrappinga av konflikten i Darfur. At konflikten drives fra mer enn en side, vil neppe bli særlig synlig i vestlige medier i ukene og månedene framover.

Oppdatering: 30.3/12.5: Det ser nå paradoksalt nok ut som at beslutninga om å reise tiltale mot Al-Bashir snarere har styrket hans posisjon enn å ha svekket den. Presidenten benekter ikke overraskende fullstendig at sudanske regjeringsstyrker har vært involvert i drap på sivile sudanesere. Han får full støtte fra det arabiske toppmøtet og reiser til Qatar uten noen trussel om arrestasjon hengende over seg. Det internasjonale krigsforbrytertribunalet (ICC) har heller svekket sin egen posisjon. Faren er at flere land nå vil trekke seg fra avtalen. Libyas Moammar Al-Qadaffi, som er valgt til leder for Den afrikanske Union, slår på stortromma og karakteriserer ICC som et forsøk fra tidligere koloniherrer på å rekolonisere tidligere kolonier.

Exit Joint Strike Fighter

2009-03-15T04:32:00.000-07:00

Realitetsinnholdet i dagens nyhetsmelding om at kostnadene ved produksjon av det amerikanske Joint Strike Fighter ligger flere ganger over det som ble stilt i utsikt fra Forsvarsdepartementets utredning av kampflyalternativer før jul, er ikke egnet til å skape undring hos noen som har fulgt litt med. Det var helt åpenbart at "utredninga" Forsvarsdepartementet fikk utført, var lite annet enn et tynt lag med propaganda for å rettferdiggjøre en beslutning som allerede for lengst var tatt: Det skulle bli amerikanske fly. For å komme til denne konklusjonen var de tekniske spesifikasjonene skreddersydd for det amerikanske flyet. Men for å dobbeltsikre seg i den offentlige debatten, la man også fram kostnadsanalyser som viste at det svenske flyet også ville bli betydelig dyrere enn det amerikanske. Dette var designet for å stanse debatten fra spesielt SV, men også kritikere innad i Arbeiderpartiet, anført av Håkon Lie, som lenge har propagandert for svenskeflykjøp.

Det oppsiktsvekkende ved dagens nyhet er derfor ikke at en mer nøktern analyse viser at kostnadene ved flyet blir langt høyere enn det som var lagt til grunn. Det oppsiktsvekkende er at denne informasjonen allerede nå kommer fram offentlig. Riktignok er utregningene foretatt i Sverige, og er sånn sett neppe upartiske. Men at informasjonen blir presentert på den måten den blir, som mer eller mindre en objektiv realitet, er oppsiktsvekkende.

At SVs Bjørn Jacobsen umiddelbart ser åpninga for omkamp ved å framholde kostnadskalkylene som ble lagt til grunn for valget av JSF som et bindende bud, er ikke spesielt overraskende. Men at også Høyres Jan Petersen følger på med en kommentar som tilsynelatende legger til grunn at kostnadskalkylene for JSF fra i fjor høst faktisk må regnes som et bindende bud, viser at det norske politiske establishmentet er på vei til å ombestemme seg. Alle med litt kunnskap, og de inkluderer Jan Petersen, visste i fjor høst at kostnadskalkylene var helt urealistiske. Å tro at Lockheed Martin har tenkt å selge fly til Norge for en brøkdel av produksjonskostnadene, er åpenbart det reineste tøv. Når politikerne holder fast på at propagandaregnskapet fra i høst nærmest er en bindende avtale, betyr det derfor at de har tenkt å bruke dette som grunnlag for å trekke seg fra avtalen. Spørsmålet er hvorfor?

Svaret er å finne i USAs raskt fallende stjerne på den internasjonale geopolitiske himmelen. USA har mislykkes i Irak og er i ferd med å gi opp Silkeveistrategien. På tross av at det fortsatt pøses på med soldater til krigen i Afghanistan, åpnes det nå helt tydelig for forhandlinger med Taliban, samtidig som USA har lagt seg i selen for å få et bedre forhold til Russland. Hovedstrategien til USA for å opprettholde sin stormaktsstatus ser i stedet ut til å dreie seg om å kjempe mot Kina om innflytelse i Afrika, med et særlig fokus på Sudan og Kongo.

I dette nye geopolitiske bildet, har USA ikke lenger noen egeninteresse av å opprettholde en sterk allianse med Norge, eller av å forsvare norske interesser i en interessekonflikt med Russland. Det var opprettholdelsen av dette forholdet som var og er den reelle begrunnelsen for valget av JSF som kampfly. Det er også den reelle sikkerhetspolitiske begrunnelsen for at Norge står med soldater i krigen i Afghanistan.

Når denne realiteten bortfaller, blir det ikke lenger bare venstreradikalere og antiimperialister som tenker nordisk forsvarssamarbeid som alternativ til NATO. Da blir dette plutselig også geopolitiske realiteter for borgerlige politikere som har sin hovedinteresse i å forsvare norske egeninteresser i konflikt med Russland. Sannsynligvis kommer prosessen med å kvitte seg med JSF-avtalen til å trekke litt ut i tid fordi nostalgien for NATO og USA-samarbeidet sitter så sterkt i veggene i det norske Forsvaret og i det forsvarspolitiske etablissementet. Men det er bare et spørsmål om tid: Norge kommer aldri til å eie et JSF-fly.

Sionismens opprinnelse

2009-03-14T14:47:00.000-07:00

1300 palestinere drept under Gazakrigen rundt årsskifte 2008-2209, er siste blodige omgang i en konflikt som har vart siden Israel ble opprettet som stat i 1948. Opprettelsen av en jødisk stat i Palestina, betydde fordrivelse av flere hundretusen av områdets opprinnelige arabisktalende innbyggere. Kampen om landet pågår fortsatt. Mange av de palestinske flyktningene som fortsatt lever, og deres etterkommere, godtar fortsatt ikke at jøder fra Europa og andre deler av verden kom inn og overtok deres hus og eiendommer for å skape en jødisk stat i det som i dag er Israel. Samtidig er det et flertall av jødiske israelere som på ingen måte godtar at den jødiske staten Israel skal være begrenset til de grensene landet fikk etter opprettelsen og den første krigen i 1948. Derfor pågår det fortsatt en prosess hvor det etableres stadig nye jødisk-israelske bosettinger i Øst-Jerusalem og på Vestbredden, mens de opprinnelige palestinske innbyggerne i disse områdene gradvis presses ut.

Konflikten er umiddelbart ikke vanskelig å forstå: Det dreier seg om to folk som begge gjør krav på det samme landområdet. Det som derimot krever forklaring er hvorfor det oppsto en ide blant jøder i Europa og USA på slutten av 1800-tallet om at det burde og kunne opprettes en jødisk stat i Palestina. Det som også krever forklaring er hvordan sionismen, som denne ideen kalles, klarte å oppnå tilstrekkelig gjennomslag hos tilstrekkelig mange mennesker med makt til at staten Israel til slutt ble opprettet. For å forstå sionismen, må man kjenne det jødiske folkets historie.

Det jødiske folkets opprinnelse
I følge Bibelen, oppsto den jødiske religionen med Abraham som utvandret fra Ur i Mesopotamia til Kanaans land, dagens Palestina, for 5000 år siden. Lengre fram i tid trekker jødene sin historie fra Josef, som i følge Bibelen ble solgt som slave til Egypt. Der levde hans etterkommere i flere generasjoner inntil Moses leda folket tilbake til Kanaan. Etter dette følger en bibelsk gullalder under de jødiske kongene David og Salomon.

I motsetning til historiene om Abraham, Josef og Moses, som det ikke finns vitenskapelige etterprøvbare historiske kilder om, samsvarer de bibelske fortellingene om Davids og Solomons kongedømmer med historiske kilder om de to jødiske kongedømmene Israel og Judea, som oppsto rundt år 1000 før vår tid. Disse ble i følge bibelen forent til ett kongedømme av David. Historiske kilder bekrefter også at de to kongedømmene var forent på et tidspunkt fram til omtrent år 930 før vår tid. Fra denne perioden har vi også de første vitenskapelig etterprøvbare historiske kildene som bekrefter at den jødiske monoteistiske religionen ble praktisert i de to kongedømmene, både av herskerklassen og av store deler av folket. Fra denne perioden stammer også det hebraiske språket.

I årene som fulgte etter at Israel og Judea igjen ble uavhengige kongedømmer. Det nordlige kongedømmet, Israel, ble erobret av assyrerne på 800-tallet. Det sørlige Judea holdt stand inntil det ble erobret rundt 580 f.v.t. Erobreren var det nybabylonske riket som hadde tatt over som den dominerende makta i Vest-Asia etter assyrerne. Jødene i Judea gjorde iherdig motstand mot det babylonske riket, og som straff ble jødiske ledere og deres familier tvunget bort fra Judea og holdt i fangenskap i Babylon. Da det nybabylonske riket ble erobret av Perserriket, fikk imidlertid jødene i Babylon returnere til det historiske Judea og hovedstaden Jerusalem. Jødene fortsatte å være den dominerende religiøse gruppa i det tidligere Judea under perserne og de påfølgende hellenistiske rikene, inntil hele Middelhavsområdet kom under kontroll av romerne.

Den jødiske diasporaen
I Oldtida levde jødene i Palestina i stor grad som andre folkeslag. Flertallet var bønder. Palestinas geografiske posisjon som endepunkt for karavanetransporten fra Østen bidro imidlertid til at det også var mange jøder som var involvert i handel. Dette gjaldt særlig fra den hellenistiske perioden etter Alexander den stores erobringer, og framover . På samme måte som et annet folkeslag fra Midtøsten, fønikerne, noen århundrer tidligere, førte handelsvirksomheten til at mange jøder etablerte seg i byer rundt omkring hele Middelhavet, og etter hvert også i andre deler av Romerriket. I handelssammenheng var det en fordel for jødene at de hadde et sterkt moralsk fellesskap gjennom felles religion. Det gjorde det lettere for en jødisk kjøpmann å stole på at kontrakter inngått med andre jødiske kjøpmenn kom til å bli overholdt og at gjeld kom til å bli betalt. Dermed kunne jødene også lettere gi hverandre kreditt.

I følge jødisk tradisjon, stammer den jødiske diasporaen fra år 70 vår tid da romerne slo ned et jødisk opprør, reiv det hellige templet i Jerusalem og forviste jødene fra byen. Realiteten er imidletid at handelsvirksomheten hadde skapt en stor jødisk diaspora lenge før den tid. I følge Abraham Leon, var det på den tida det jødiske opprøret utspant seg fire ganger så mange jøder i andre deler av Romerriket som det var i Palestina. Det at noen tusen jøder ble fordrevet fra Jerusalem spilte relativt liten rolle i den sammenhengen. Jødene ble nemlig ikke fordrevet fra andre deler av Palestina. Tvert imot, de forble majoritetsbefolkninga i Palestina helt til den muslimske invasjonen på 600-tallet.

Jødenes økonomiske posisjon i Middelalderen
Kristendommen oppsto først som en jødisk sekt med basis i de fattigere delene av den jødiske bybefolkninga rundt omkring i Romerriket. Kristendommen representerte et opprør både mot dominansen til de velstående handelsmennene innad i de jødiske samfunnene, og mot det romerske herredømmet. Til å begynne med forsøkte de romerske herskerne å slå ned det kristne opprøret med omfattende kristenforfølgelser. Men etter hvert som kristendommen også spredte seg til stadig større deler av den ikke-jødiske befolkninga, begynte også mer velstående mennesker å tiltrekkes av kristendommen. Kristendommen endret dermed også klassekarakter. Det opprinnelige opprøret mot de rike ble omgjort til en motstand kun mot de formene for rikdom som preget den jødiske overklassen; profitt fra handel. Kristendommen ble dermed også godseiernes religion. På 300-tallet ble kristendommen erklært som statsreligion i Romerriket. Fra å predike opprør, ble kristendommen en ideologi som preket underkastelse overfor statsmakta så vel som for Gud

Etter at kristendommen ble gjort til statsreligion i Romerriket, ble alle andre religioner i det før så flerreligiøse Romerriket eliminert i løpet av et par århundrer. Jødedommen var den eneste ikke-kristne religionen som fortsatt ble akseptert, ettersom den i så stor grad bygde på en felles forestillingsverden.

Det kristendommen bar med seg av arven fra den første perioden som jødisk underklassesekt, var motstanden mot handelsprofitt og spesielt det å låne ut penger for renter. Dette ble sett på som syndig og ukristelig. Det at handelen ikke brøyt fullstendig sammen, hang i stor grad sammen med at forbudet mot handelsprofitt og renter kun gjaldt for kristne. Jødene var unntatt og kunne fortsette å drive handel på kreditt. De kunne også drive utlånsvirksomhet og formidle kapital gjennom pantelånsvirksomhet. Det var nemlig ikke forbudt for kristne å betale renter, bare å ta renter.

Da Islam oppsto og spredte seg til hele Midtøsten og Nord-Afrika samt den iberiske halvøya, tok den nye religionen også opp i seg kristendommens forbud mot renter. Men også islam tolererte jødedommen ved siden av kristendom og islam, som monoteistiske bokreligioner. Jødene fikk dermed en svært viktig økonomisk funksjon i hele Middelhavsområdet, både i kristne og muslimske land. Mens de gjenværende jødene som drev med jordbruk i Palestina i hovedsak gikk over til islam etter den muslimske erobringa på 600-tallet, førte muligheten for å kunne ta renter og drive handel på kreditt, samt fordelen i handel ved å tilhøre et integrert fellesskap på tvers av politiske grenser, til at jødedommen ble bevart som en minoritetsreligion blant de kommersielle klassene både i den kristne og den muslimske verden.

Middelalderens jødehat: pantelåneren
Selv om jødedommen gjennom Middelalderen ble tillatt å eksistere ved siden av kristendommen i de fleste europeiske land, var det på ingen måte sånn at jødene ble vurdert som likeverdige med de kristne. Tvert imot, det ble ofte sett på med stor grad av mistenksomhet som noen som sto utenfor det ordinære samfunnet. De ble også utsatt for direkte diskriminerende lover. Blant annet var det i flere land forbudt for jøder å eie jord og forbudt for jøder å drive håndverk innen mange laug.

Religiøs intoleranse var den offisielle begrunnelsen for denne diskrimineringa, men under lå det også økonomiske og politiske motiver. Det at jødene hadde anledning til å ta renter og dessuten hadde et nettverk gjennom religionen spredt over mange land, gjorde at mange var svært vellykkede som forretningsdrivende og akkumulerte stor rikdom. Hadde de fått anledning til å omgjøre kapital til jordeiendom, kunne de også fått betydelig politisk makt, og utfordra datidas herskere. Mange hadde uansett betydelig potensiell makt gjennom å kontrollere en betydelig del av pengetilgangen i samfunnet.

Det folkelige jødehatet var ikke bare begrunnet i religiøs intoleranse. Det hadde også en materiell basis i det at folk flest oftest kom i kontakt med pantelåneren når det var dårlige tider. Dersom en fattig bonde hadde vært nødt til å pantsette familieklenodier for å komme over en vanskelig periode, og ikke var i stand til å betale løsesummen innen kontraktens utløp, ville klenodiet være pantelånerens eiendom. Den jødiske pantelåneren som i stor grad var utestengt fra andre næringer, var avhengige av å drive forretningene sine profesjonelt, og kunne ikke tillate seg å være sentimental i sånne situasjoner.

Herskere var også avhengige av å låne penger fra jødene for å finansiere kriger og andre store prosjekter. I stedet for å betale tilbake pengene selv, lot de ofte jødene få tilbake pengene ved å gi dem retten til å kreve inn skattene fra folket. Ved siden av pantelåneren, møtte bønder og håndverkere i Europa derfor også ofte jødene som skatteinnkrevere. Det bidro til at folk fattigfolk fikk et bilde av jødene som grådige. Det hendte derfor også at vanlige folk satte i gang pogromer, uten at det kom som initiativ fra makthaverne. Oftest var det likevel herskere som så seg tjent med det, som initierte jødepogromer. Frykten for pogromer gjorde at de fleste store jødiske pengeutlånerne holdt en lav og tilbaketrukket profil som passet den kristne jordeiende herskerklassen. Det sørget for at jødenes politiske makt ble langt mindre enn det størrelsen på kapitalen deres ellers ville tilsagt.

Det moderne jødehatet: kommunisten
Etter den protestantiske reformasjonen ble forbudet mot å ta renter gradvis oppmyket i det kristne Europa. Men selv om det etter hvert ble fritt fram også for kristne i Vest-Europa å drive bankvirksomhet med renter, hadde jødene opparbeidet seg kunnskap og kapital som gjorde at de likevel kunne opprettholde en dominerende posisjon på dette området.

Det å drive utlånsvirksomhet forutsetter at man kan sette opp regnskap og at dermed at man både behersker skrivekunsten og matematikkfaget. Dette bidro til å skape en tradisjon for teoretisk lærdom blant jødene. Ved siden av bankvirksomhet kom jødene derfor også til å få en sentral rolle innen moderne virksomheter som vitenskap, forlagsvirksomhet og presse. Med framveksten av det moderne industrisamfunnet og parlamentarisk demokrati fikk også pressen stadig større betydning som ”den fjerde statsmakt”. Jødenes ofte framstående posisjon førte til at de ble utsatt for utstrakt misunnelse og mistenkeliggjøring fra ikke-jøder, selv om det religiøse grunnlaget for å fordømme jødene som ”syndige” forsvant med bortfallet av renteforbudet i vestlig kristendom.

Da pengeutlån mot renter ble tillatt også for kristne, forsvant det materielle behovet for å beholde jødene. I Vest-Europa førte det til en forsterkning av forfølgelsen av jødene. Mange valgte å flytte østover, spesielt til det store polsk-litauiske riket, som også inkluderte det som i dag er Hviterussland og Ukraina. Der var holdningene til jødene i utgangspunktet var mer tolerant, samtidig som det konservative katolske synet på renter som synd også holdt seg lengre. Andre vesteuropeiske jøder søkte å holde en lavest mulig profil, blant annet ved å snakke og kle seg og ta navn som var identiske med det den kristne befolkninga de levde blant hadde. Mange sluttet også å praktisere religionen aktivt og enkelte tok skrittet helt ut og konverterte til kristendommen.

Fokuset på teoretisk kunnskap gjorde at jødene i mange tilfeller var de som først og i størst grad fikk tilgang til nye ideer. Samtidig førte undertrykkelsen av jødene til at mange jøder stilte var sterkt kritiske til det eksisterende samfunnet. Opplysningstidas tanker om rasjonalitet, universelle menneskerettigheter og demokrati fikk derfor et sterkt fotfeste blant mange jøder.
Selv om mange jøder var velstående, har det alltid vært et klart flertall av jødene som tilhørte et temmelig fattig småborgerskap av småhandlere og pantelånere. Med den industrielle revolusjonen forsvant mye av grunnlaget for småborgerskapets eksistens, og mange søkte seg derfor til arbeid i industrien. Men også blant de fattigere jødene sto tradisjonen for teoretisk kunnskap sterkt. Kombinasjonen av det å selv være arbeider og kunne lese og skaffe seg kunnskap om verden, var forutsetninger for utviklinga av en organisert arbeiderbevegelse. Spesielt i land i Sentral- og Øst-Europa, hvor det levde mange fattige jøder, samtidig som analfabetismen var stor i den øvrige befolkninga, var en svært stor del av fagforeningsledere og ledere for sosialistiske partier jøder. Dette gjaldt i særlig grad Russland, som etter 1600-tallet gradvis tok over størstedelen av det gamle polsk-litauiske riket, hvor den største jødiske befolkninga befant seg.

Jødiske arbeidere hadde opplevd undertrykkelse på etnisk grunnlag, i tillegg til å bli utbyttet som arbeidere. Jødene hadde også fra tidligere en opplevelse av fellesskap på tvers av landegrensene. Kombinasjonen av dette bidro til at det var særlig mange jødiske arbeiderledere som støttet opp om den nyeste og mest radikale av ideene som vokste fram på 1800-tallet; marxismen.

Marxismen går til frontalangrep på nasjonalismen, ideen om at mennesker med felles språk, kultur og historie tilhører et fellesskap på tvers av klasseskiller. Nasjonalismen var selve limet i de borgerlig statene som gjennom 1800-tallet hadde vokst fram i Europa, parallelt med kapitalismens og den industrielle revolusjonens gjennombrudd. Marxismen representerer det stikk motsatte: Marx parole ”arbeidere i alle land, foren dere!” er ikke bare en oppfordring til arbeidere i ulike land om å unngå å skyte på hverandre i krig. I parolen ligger det også en oppfordring om i stedet å rette våpnene mot kapitalistene og den borgerlige staten som undertrykker og utbytter arbeiderne.

Dette var naturlig nok tanker som skremte alle eiendomsbesittende klasser i det europeiske samfunnet fra slutten av 1800-tallet. For selv om en stor del av Europas ledende marxister var jøder, var marxismen på ingen måte begrenset til jødene. Ideen vokste seg stadig sterkere i den organiserte arbeiderbevegelsen i mange land, også i land med svært få jøder, som Norge. Her var det ingen av de mest framtredende arbeiderlederen hadde jødisk bakgrunn.

Det er likevel et faktum at svært mange av de ledende marxistene internasjonalt har hatt jødisk bakgrunn, selv om de aller færreste har vært troende jøder. Grunnleggeren av ideen, Karl Marx, var av jødisk avstamning selv om faren hans var blant de som under presset fra et voksende jødehat i Tyskland valgte å konvertere til luthersk kristendom. Mange av de mest ledende revolusjonære under den russiske revolusjonen hadde jødisk bakgrunn. Det gjaldt blant andre Lenins kone, Nadezjda Krupskaja, Leon Trotskij, som kommanderte Den røde Hæren til seier under borgerkrigen, og Grigorij Zinovjev som var den første lederen for Komintern, den kommunistiske internasjonalen. Også i Tyskland og Ungarn, de eneste andre landene som faktisk opplevde arbeiderrevolusjoner i kjølvannet av Oktoberrevolusjonen i Russland, hadde en stor del av de ledende revolusjonære jødisk bakgrunn. I Ungarn var Bela Kun lederen for den kortvarige ungarske sovjetrepublikken i 1919. I Tyskland ledet Hugo Haase antikrigsfraksjonen av det sosialdemokratiske partiet gjennom 1. verdenskrig. Det var dette partiet som ledet an i opprøret blant soldater og arbeidere i november 1918 som førte til at keiserdømmet falt og krigen ble avsluttet. Rosa Luxemburg, som også regnes blant marxismens mest ledende teoretikere, og sto i spissen for et forsøk på kommunistisk maktovertakelse i Berlin i januar 1919. Karl Radek var Kominterns fremste representant i Tyskland og sto sentralt i flere forsøk på å organisere kommunistisk arbeiderrevolusjon i Tyskland mellom 1920 og 1923.

Det faktumet at mange av de revolusjonære lederne hadde jødisk bakgrunn, ble av marxismens fiender på høyresida forsøkt utnyttet til å framstille marxismen som et jødisk komplott for å oppnå verdensherredømme. Ved å spille på det tradisjonelle jødehatet basert på jødenes samfunnsmessige posisjon som pantelånere og skatteinnkrevere, forsøkte høyreradikale bevegelser å trekke den ikke-jødiske arbeidere bort fra marxismen. Adolf Hitler og hans nasjonalsosialister perfeksjonerte konstruksjonen av et sammensvergelsesbilde basert på middel- og overklassens frykt for den kommunistiske jøden, kombinert med fattigfolks historiske hat mot den jødiske pantelåneren og skatteinnkreveren.

”Sionisme mot bolsjevisme”
Marxistene appellerte til mange unge radikale jøder, spesielt fra lavere sosiale lag, ettersom problemet med undertrykkelse av jødene ville bli løst gjennom etableringa av en sosialistisk verdensføderasjon, med like rettigheter for alle folkeslag, og hvor alle nasjonale og etniske identiteter etter hvert ville viskes ut. Selv om nasjonalsosialistene konstruerte en fiksjon om en jødisk sammensvergelse bestående av jødiske kapitalister og kommunister, var realiteten at jødiske kapitalister, så vel som tradisjonelle og religiøse jøder, fryktet marxismens ”gudløse” klassekampideologi like mye som ikke-jødiske kapitalister og konservative.

I 1896 publiserte den ungarsk-østerrikske jødiske advokaten og journalisten Theodor Herzl en bok med tittelen Der Judenstat. Dette ble starten på en ny politisk bevegelse; sionismen. Sionistene mente at løsninga på jødeforfølgelsene kun ville finnes i at jødene ble som andre folkeslag, etablert med en egen nasjonalstat i sitt eget hjemland. På den måten kunne jødene slippe å fortsette å leve som minoritet blant andre folkeslag, med den forfølgelsen og undertrykkelsen sionistene mente at dette nødvendigvis og uansett ville medføre. Samtidig ville man, ved å gi jødene et hjemland og en egen nasjonalisme å samles om, trekke jøder fra lavere sosiale lag bort fra den internasjonalistiske marxismen.

Sionistene besto både av sekulære jøder, og konservative religiøse. For de sekulære var det i utgangspunktet ikke så viktig nøyaktig hvor et framtidig jødisk nasjonalhjem ble etablert, så lenge det var et område som hadde de nødvendige økonomiske betingelsene for å brøfø en jødisk innvandrerbefolking. For de religiøse var det imidlertid aldri noen tvil om hvor det lovede landet lå: Det var i Palestina. For å skape størst mulig oppslutning om det sionistiske prosjektet, ble en ny jødisk stat i Palestina også raskt definert som målet for de sekulære sionistene. Ganske snart begynte de første jødiske bosetterne å kjøpe jord og slå seg ned i Palestina som da fortsatt lå under det tyrkisk-osmanske riket.

Den sionistiske ideen om å etablere et jødisk nasjonalhjem i Palestina, ble raskt populær også blant flere ikke-jødiske politikere på den europeiske høyresida, spesielt i Storbritannia.
Britene hadde under 1. verdenskrig lovt støtte til arabisk uavhengighet i bytte mot arabisk kamp mot det osmanske riket. Etter krigen ble dette løftet brutt, og Frankrike (med Syria og Libanon) og Storbritannia med Palestina, Jordan og Irak) delte størstedelen av de arabisktalende delene av Det osmanske riket mellom seg. Under britisk okkupasjon økte tempoet i den sionistiske-jødiske bosettinga i Palestina dramatisk. Bakgrunnen for dette var Balfourerklæringa av 1917, hvor britene avtalte med ledende sionister å støtte opprettelsen av et jødisk nasjonalhjem i Palestina.

Blant de mest ihuga forkjemperne for denne avtalen var Winston Churchill. I essayet ”sionisme mot bolsjevisme” fra 1920 klargjør han hvordan han ser for seg at etableringa av en jødisk stat kunne motvirke den økende sympatien for kommunismen blant mange jøder. Churchill så dessuten for seg at en jødisk stat under britisk beskyttelse ville tjene det britiske imperiets strategiske interesser i Midtøsten.

Stalins sionisme
På samme måte som både jødiske og ikke-jødiske antikommunister så på sionismen som en motkraft til den sterke prokommunistiske holdninga blant europeiske jøder, så også jødiske kommunister på sionismen som en reaksjonær rasistisk ideologi, i ledtog med imperialismen. Trotskij var blant de som tidligst og sterkest fordømte sionismen. Stalin var derimot ikke like avvisende. Tvert imot, i 1934 opprettet Stalin et eget sovjetisk Zion i det autonome området Birobidzjan i Det fjerne Østen. Dette kan dels sees som et utslag av Stalins generelle nasjonalitetspolitikk, hvor det ble opprettet egne sovjetrepublikker, autonome sovjetrepublikker, autonome regioner eller autonome områder, for så å si hver av de ulike etniske gruppene som hadde levd inn under det russiske riket som kommunistene arvet. Men støtten til en egen sovjetisk variant av sionismen kan også sees som uttrykk for frykt for den jødiske innflytelsen i Kommunistpartiet ettersom flere av hans viktigste rivaler der i var jøder.

Uansett hva det var som var Stalins motiver, ga hans prosionistiske holdning seg også uttrykk gjennom at Sovjetunionen, sammen med Storbritannia og USA, stemte for FN-resolusjonen som i 1947 slo fast at det tidligere britiske mandatområdet Palestina skulle deles mellom en jødisk-sionistisk og en palestinsk stat.

Det at halvparten av hjemlandet deres skulle gis bort til sionistiske settlere, ble på ingen måte akseptert av den fra før bosatte arabisktalende palestinske befolkninga. Dette gjaldt ikke bare det muslimske flertallet, men også det betydelige kristne mindretallet og det lille palestinsk-jødiske mindretallet. Mens den jødiske minoriteten som hadde levd i Palestina i generasjoner, og snakket arabisk som dagligspråk, ble sett på som palestinske medborgere, ble strømmen av sionistiske jøder fra andre deler av verden sett på som okkupanter og kolonister. Heller ikke regjeringene i andre arabiske land kunne akseptere at det som i flere hundre år hadde vært et 100 prosent arabisk landområde skulle deles og halvparten gis bort til en sionistisk settlerstat. Opprettelsesvedtaket i FN ble derfor møtt med full militær mobilisering fra de arabiske nabostatene og opprør fra de palestinske innbyggerne. De sionistiske kolonistene som i 1948 proklamerte opprettelsen av staten Israel klarte likevel å slå tilbake og etablere staten med grenser som gikk betydelig ut over det området som FNs delingsplan la opp til. Flere hundretusen palestinere ble fordrevet.

Når sionistene lyktes med dette, var den direkte støtten fra Sovjetunionen minst like viktig som den da mer halvhjertede støtten fra Storbritannia og USA. De fleste våpnene sionistene brukte kom nemlig fra Tsjekkoslovakia, som på det tidspunktet var plassert trygt innenfor den sovjetiskdominerte sonen i Europa.

Konklusjon
Sionismen, ideen om å etablere et hjemland for jødene, oppsto blant religiøse og velstående jøder i Europa og USA på slutten av 1800-tallet, som en kombinert reaksjon på voksende jødehat i Europa og den framvoksende marxismen, som sto særlig sterkt blant jødene. Jødehatet blant de ikke-jødiske eiendomsbesittende klassene, vokste i denne perioden nettopp som en reaksjon på det faktum at mange jøder spilte en svært aktiv rolle i den revolusjonære arbeiderbevegelsen i andre halvdel av 1800 og første halvdel av 1900-tallet. Fra før eksisterte det et folkelig jødehat med rot i jødenes sterke posisjon innen utlånsvirksomhet, noe som gjorde at mange sto i gjeld til jøder. Denne dominansen var en arv fra Middelalderen, da jødene var de eneste som ikke var omfattet av kristendommens syn på renter som synd.

Sionistene utpekte Palestina som stedet hvor den jødiske staten skulle opprettes, fordi det var der de bibelske kongedømmene Israel og Judea eksisterte for mellom 3000 og 2500 år siden. Flere ikke-jødiske politikere på høyresida støttet sionismen fordi den ble sett på som en kraft som kunne føre jødene bort fra marxismen. I tillegg mente blant andre Winston Churchill at en jødisk stat under britisk beskyttelse ville tjene det britiske imperiets interesser i et strategisk viktig område. Britene la derfor til rette for sionistisk innvandring til Palestina etter at de overtok kontrollen over Palestina etter 1. verdenskrig.

Jødiske marxister, som Trotskij, var sterkt antisionistiske, men Stalin, som fryktet jødiske rivaler til makta i Sovjetunionen, var positiv til et eget jødisk hjemland. Fordi Sovjetunionen under Stalins ledelse støttet opprettelsen av en jødisk stat i Palestina sammen med Storbritannia og USA, ble det flertall for dette i FN tross sterk motstand fra de omkringliggende arabiske statene.

Hva ligger bak Darfurkonflikten?

2009-02-17T18:20:00.000-08:00

I løpet av de siste ukene har Darfurkonflikten på ny kommet på medienes dagsorden. Omtrent samtidig som Sudans regjering underskriver en "tillitsbyggingsavtale" med en av opprørsgruppene i Darfur, antas det at Det internasjonale Krigsforbrytertribunalet i Haag snart kan komme til å utstede en arrestordre på Sudans president Omar Al-Bashir. Bakgrunnen er anklager om forbrytelser mot menneskeheten begått av sudanesiske regjeringsstyrker og alliert milits i Darfur. Spørsmålet jeg vil stille i denne artikkelen, er ganske enkelt hva som ligger bak konflikten i Darfur, og dernest hvordan en arrestordre mot Al-Bashir kan påvirke konflikten.

Mitt utgangspunkt er at problemet er grunnlagt i konflikt på tre ulike nivåer, som er vevd inn i hverandre:
1. En lokal ressurskamp mellom ulike folkegrupper i Darfur.
2. En regional politisk maktkamp mellom rivaliserende politiske eliter som dels løper innad i Sudan og Tsjad, dels mellom regjeringene i Sudan og Tsjad.
3. Den globale geopolitiske rivaliseringa mellom USA (og Frankrike) og Kina.

Folkegrupper i Darfur
Darfur er en stor og langstrakt region, i areal på størrelse med Frankrike. Den nordlige halvdelen er del av Saharaørkenen, mens den sørlige halvdelen ligger innenfor den halvtørre savannesonen. Området som får mest nedbør ligger i høylandsområdet rundt Jabal Marra omtrent midt i regionen.

Hele Darfur er tynt befolket og totalt bor det anslagsvis seks millioner innbyggere i Darfur i dag. Regionen er likevel hjemland for en rekke ulike folkegrupper. Den nordvestlige grensesonen mot ørkenen er det tradisjonelle hjemlandet til zaghawaene. Sammen med midobene som bor lengre øst, har zaghawaene tradisjonelt livnært seg som kamel- og sauenomader. I denne sonen har det også levd grupper av nomadiske arabere, fra rizaigatstammen.

Den mest fruktbare sonen rundt Jabal Marra er det tradisjonelle hjemlandet til furfolket, som har gitt navn til hele regionen (Dar fur = furfolkets hjem). Furfolket har tradisjonelt drevet bofast jordbruk med noe supplement fra kveghold. De utgjorde kjernen og herskerklassen i Darfursultanatet som var et selvstendig monarki fra slutten av 1500-tallet til det ble erobret av egyptiske styrker under britisk dominans i 1875. Utkanten av Jabal Marra i vest, er det tradisjonelle hjemlandet til masalittene. Den sørlige utkanten av Jabal Mara er hjemlandet til dajufolket.

Savannesonen øst for Jabal Mara er hjemlandet for berti- og birqidfolkene. I likhet med folkegruppene i Jabal Mara har de tradisjonelt vært bofaste og livnært seg av en blanding av husdyrhold og jordbruk. Området sør for Jabal Mara har vært brukt av folkegrupper som i hovedsak har livnært seg på kvegdrift og som har hatt en nomadisk livsførsel. De viktigste gruppene er baqqaraene og fellataene.

Baqqaraene som bokstavelig talt betyr kvegfolket (baqr = ku på arabisk), trekker sine aner tilbake til utvandrere fra Arabia, selv om de gjennom ekteskap med lokalbefolkning gjennom generasjonene har blitt afrikaniserte når det gjelder utseende. De vandret inn til Darfur fra områder lengre vest på 1700-tallet. Baqqaraene tilhører flere ulike stammer. Den største er rizaigatstammen, som også har en nordlig avløper blant kamelnomadene.

De andre folkegruppene i regionen har afrikansk opprinnelse. Både berti- og birqidfolkene har imidlertid sluttet å bruke sine opprinnelige språk, som i likhet med de fleste andre opprinnelig afrikanske språkene i Sudan, tilhørte den nilo-sahariske spåkfamilien. Det samme har flertallet av fellataene (ellers i Afrika oftest kalt fulanier eller fulbe) som opprinnelig kom fra Vest-Afrika og innvandret til regionen etter baqqaraene, på 1800-tallet.

Samlet utgjør opprinnelig arabiske og arabiserte afrikanske folkegrupper rundt 40 prosent av Darfurs befolkning, mens resten snakker anslagsvis 20 ulike Nilo-Sahara-språk. Geografisk er de arabisktalende gruppene i flertall i savannebeltet i sør og øst, mens folkegrupper som fortsatt snakker opprinnelige Nilo-Sahara-språk utgjør flertallet i Jabal Mara og i grenselandet mot ørkenen i nord. De arabisktalende gruppene har her tradisjonelt utgjort i underkant av 20 prosent av befolkninga.

Beskrivelsen over nevner de største og politisk viktigste folkegruppene, men på ingen måte alle. Dette er viktig for å forstå konflikten. Mens de største gruppene har hatt selvstyre innenfor sine tradisjonelle dar (dar = hjem på arabisk), har leveområdene til de mindre folkegruppene ligget inn under en eller flere større folkegruppers dar. Blant annet har de nordlige kameldrivende rizaigataraberne ikke hatt noe eget dar, men streifet omkring i de samme områdene som har vært definert som Dar Zaghawa og Dar Midob.

Samtidig er det viktig å forstå at heller ikke de folkegruppene som har hatt sine egne dar har vært begrenset til å leve i disse områdene. Tvert imot. Faste bosettinger har ofte vært et lappeteppe med landsbyer befolket av en folkegruppe inne på området som ellers er befolket av en annen folkegruppe. I tillegg er det de nomadiske folkegruppene som per definisjon ikke har begrenset sin utbredelse til sitt eventuelle dar, men har vært avhengige av å ta med seg dyrene sine inn på områder som ellers er befolket av andre folkegrupper. Kamelnomadene har historisk pleid å ta med seg dyrene sine inn i Jabal Mara i tørketida, mens kvegnomadene har trukket nordover i regntida.

Ressurskonflikten
I tidligere perioder var befolkninga så liten og landområdene så store at det at grupper vandret fram og tilbake, og at mange ikke hadde egne definerte dar, ikke behøvde å utgjøre noe problem. Men økende befolkning har gitt økt press på ressursene. I kombinasjon med klimaendringer, har dette bidratt til en forørkning av grenseområdene mot ørkenen, spesielt i de mest marginale områdene på grensa til ørkenen. Kamel-nomadene har derfor i stadig større grad trukket sørover, inn i Jabal Mara eller videre sørover til savannebeltet. I løpet av de siste to tiårene har dette skjedd i så stor grad at det i dag bor flere zaghawaer i den sentrale og sørlige delen av Darfur, enn i det opprinnelige Dar Zaghawa, i nord.

Med forørkning av de marginale sonene i nord, har kamelnomadene i økende grad forsøkt å bli værende i de mer nedbørrike sentrale og sørlige delene av regionen, også i regntida da de tidligere pleide å trekke inn i Sahara. Samtidig har forørkning hindret migrasjon av kvegnomadene nordover i regntida.

I tillegg til disse de miljøforandringene, har den politiske konflikten i Tsjad bidratt til at arabiske grupper fra Tsjad har trukket østover inn i det tradisjonelle Dar Masalit.

Befolkningsvekst blant furfolket, masalitene og andre tradisjonelle jordbrukere, har dessuten ført til at disse folkegruppene også har søkt å utnytte ressursene i sine leveområder mer intensivt gjennom i økende grad å holde kveg ved siden av å dyrke jorda. Dette har også bidratt til at det har blitt mer direkte konkurranse mellom de bofaste og de tradisjonelle nomadefolkene om beiterettigheter i den tørre årstida. Samtidig har det at flere av de bofaste bøndene har begynt å holde kveg bidratt sterkt til forørkningen av regionen. Det å holde buskapen i ett område hele året, setter mye hardere press på ressursgrunnlaget enn det nomadene gjør når de tar med seg buskapen og flytter mellom ulike klima- og vegetasjonssoner med årstidene.

Jordbruket har også blitt intensivert, blant annet ved at halm og andre rester fra innhøstinga, som tidligere ble liggende på åkrene, nå blir samlet inn og solgt. Dermed oppløses den århundrelange tradisjonen med at kvegnomadene får slippe sitt kveg inn på markene for å beite på halmen, og dermed også gjødsle åkrene. Jorda blir stadig mer utarmet samtidig som kvegnomadene enten blir henvist til å bringe bølingene sine til andre og mer marginale beiteområder, eller til å bryte seg inn på åkrene mot de bofaste bøndenes vilje.

Man får dermed en frontkollisjon mellom behovene for livsopphold mellom tradisjonelle nomader og bofaste bønder. Når skillet mellom bofaste bønder og nomader i tillegg i stor grad sammenfaller med etniske skillelinjer, har man et konkret materielt grunnlag for en etnisk konflikt hvor ulike folkegrupper forsøker å fordrive hverandre med trusler og vold.

Arabisme mot afrikanisme
Allerede i ukene i forkant av uavhengigheten fra Storbritannia 1. januar 1956, brøyt det ut kamper mellom den sudanesiske sentralregjeringa, basert i det arabisk-muslimske nord, og opprørgerilja med base i de nilo-sahara-talende, og i hovedsak animistiske eller kristne, provinsene i sør. Krigen vart fram til 1972, da en avtale om indre selvstyre for Sør-Sudan skapte grunnlag for en fredsavtale. Denne brøyt imidlertid sammen i 1983. Andre omgang i krigen varte fram til 2005 da en ny fredsavtale ble underskrevet. Selv om en av lederne for opprørsbevegelsen SPLM har blitt visepresident i Sudan, er motsetningene mellom nord og sør langt fra over.

Da andre omgang i krigen brøyt ut i 1983, var det mye på grunn av at den daværende presidenten, Jafaar an-Nimeiri, som opprinnelig hadde en sekulær og sosialistisk orientering, la om kursen i islamistisk retning ved blant annet å innføre en ny straffelov basert på en ortodoks shariafortolkning. Nimeiri ble avsatt i 1985. Det nye regimet som erstattet Nimeiri, ble i sin tur avsatt gjennom et militærkupp i 1989. Dette brakte dagens president, Omar Al-Bashir til makta. Den islamistiske politiske linja som Nimeiri staket opp, ble videreført av begge de etterfølgende regimene.

Den folkelige basisen for Bashirs militærkupp, kom i hovedsak fra det islamistiske partiet Den nasjonale Islamske Fronten, ledet av Hassan Al-Turabi. Selv om Turabi selv har arabisk-sudansk bakgrunn, vektla hans bevegelse det islamske, heller en det arabiske, som den sudanske statens felles grunnlag. Bevegelsen hadde derfor også sterk støtte blant de ikke-arabiske folkegruppene i Darfur, ettersom Darfur er nær 100 prosent muslimsk.

Samtidig fantes det også innad i regimet, spesielt knyttet til hæren hvor president Bashir hadde og har sin maktbasis, krefter som nettopp vektla det arabiske. Dette ble brukt aktivt for å verve soldater til kampen mot sør blant de arabisktalende nomadegruppene i Darfur. På denne måten fikk mange Darfur-arabere tilgang til våpen og kamptrening.

Som et mottrekk mot dette, kjørte SPLM-geriljaen fram en retorikk om at kampen mot regimet handlet om motstand mot de arabisk-talende gruppenes forsøk på å undertvinge alle de ikke-arabiske afrikanske folkegruppene, mer enn en kamp mellom det muslimske nord og det ikke-muslimske sør, Med denne ”afrikanismen” kunne SPLM også vinne sympati blant de ikke-arabiske muslimske folkegruppene i Darfur.

Som det redegjøres for i denne artikkelen, ble ideologien om en felles ”afrikansk” erfaring mot arabisk dominans, bygd opp uten et historisk grunnlag. Mens folkegruppene i Sør-Sudan gjennom århundrene hadde vært ofre for slavehandlere fra nord, var fur-folket i Darfur kjernen i Darfursultanatet som eksisterte fra slutten av 1500-tallet fram til 1875. Darfursultanetet var et sentrum for handelen med slaver fra tropisk Afrika og nordover gjennom Sahara. Darfursultanatet kontrollerte ikke bare furfolkets hjemområder, men hadde også undertvunget områdene omkring, inkludert hjemområdene for arabisktalende grupper.

Tilsvarende finns det heller ikke noe sosio-økonomisk fellesskap mellom den Sudan-arabiske herskerklassen, som i hovedsak kommer fra Khartoum eller områdene omkring, langs Nilen, og de arabiske nomadefolkene i Darfur. Både de arabiske nomadene og de arabiserte opprinnelig afrikanske folkegruppene i Darfur, hører til blant Sudans aller fattigste og mest marginaliserte grupper. Lese- og skrivekyndigheten er blant annet langt lavere blant baqqaraene og arabiserte folkegrupper som bertiene, enn den er blant furfolket, masalittene, zaghawaene og andre ikke-arabiserte folkegrupper.

Den underprivilegerte stillinga for arabiske folkegrupper, var grunnlag for et opprop til støtte for arabiske rettigheter i Darfur som ble lansert i 1987. Ettersom regjeringa i Khartoum var avhengige av Darfuraraberne for å kunne føre krigen mot opprørsgeriljaen i Sør, ble de også lydhøre for Darfurarabernes krav. I den aktuelle konteksten med ressurskamp, betydde dette samtidig at regjeringa skjøv fra seg de ikke-arabiske muslimske gruppene.

SLM, JEM og Janjaweed
Med støtte fra SPLM og oppslutning særlig blant furfolket, oppsto Darfur Liberation Movement i 2002. Bevegelsen skifta navn til Sudan Liberation Movement (SLM) året etter, parallelt med at bevegelsen gikk bort fra å kreve uavhengighet for Darfur, og over til å kjempe for å styrte regimet i Khartoum.

Omtrent samtidig oppsto også en annen opprørsbevegelse, Justice and Equality Movement. JEM hadde ikke forbindelser til SPLM i sør, men var tvert imot nært knyttet til Hassan Al-Turabi. Turabi var i 1999 kommet på kant med kretsen rundt Omar Al-Bashir nettopp fordi Turabi oppfattet den framvoksende arabismen som en trussel mot sin panislamistiske visjon som inkluderte ikke-arabiske muslimer. JEM er ledet av Khalil Ibrahim, som var rådgiver for Khartoumregjeringa helt fram til 1998. Bevegelsen har først og fremst oppslutning blant Ibrahims folkegruppe, zaghawaene, mens SLM har sin base blant furfolket og masalittene. Tross ulik bakgrunn, har SLM og JEM likevel samarbeidet i kampen mot regjeringshæren og arabisk milits, kalt Janjaweed.

Janjaweed rekrutteres både fra de opprinnelig arabiske og de arabiserte afrikanske folkegruppene. Det er en sterk overforenkling å framstille Janjaweed som banditter som opptrer på ordre fra sentralregjeringa i Khartoum. Janjaweedbegrepet inkluderer både rene bandittgrupper, som står utenfor noens kontroll, og militsgrupper som forsvarer de arabisktalende gruppenes interesser i ressurskampen.

Proxykrig i Tsjad
I likhet med Sudan, har nabolandet Tsjad vært herjet av borgerkrig det meste av perioden etter uavhengigheten i 1960. Krigen har hatt en etnisk dimensjon, innledningsvis med ulike hel- og halvnomadiske folkegrupper fra nord satt opp mot folkegruppene fra sør. Seinere har bildet blitt mer innfløkt med kamper mellom ulike grupper med base i nord. Personlige avtaler og maktambisjoner har også spilt en sentral rolle slik at ulike krigsherrer med basis i de samme folkegruppene har stått opp mot hverandre. Under konfliktene har det ligget en konflikt mellom Libya, delvis støttet av Østblokken under den kalde krigen, og Frankrike og USA om innflytelse i landet.

Dagens president, Idris Deby, kom til makta i 1990 etter at han kort tid tidligere hadde gjort opprør mot sin tidligere overordnede, president Hissene Habré. Både Deby og Habré er fra nord. Habré tilhører dazafolket, mens Deby er zaghawa. Likevel har begge i hovedsak kjempet for regjeringshæren, mot libyskstøttede opprørsgrupper. Da Deby i 1990 vendte seg mot Habre, fikk han rett nok støtte fra Libya. Men samtidig gjorde den gamle kolonimakta Frankrike, ingenting for å redde Habré. Det ble dermed antatt at Deby hadde fått grønt lys av Frankrike for maktovertakelsen. Motivet kan ha vært at Habré favoriserte USA-eide selskaper på bekostning av franske. Deby vendte i alle tilfeller raskt tilbake til en provestlig linje etter at han hadde sikret seg makta.

Etter dette oppga Libya sine ambisjoner om direkte makt i Tsjad. I stedet ble forholdet mellom Tsjad og Sudan stadig dårligere. I 2005 oppsto det et nytt opprør mot sentralregjeringa med utspring i de østlige grenseområdene mot Darfur. President Deby har beskyldt Sudan for å støtte opprørerne mot sitt regime, mens Sudan på sin side hevder at Deby støtter opp om SLA og JEM i Darfur. Det er liten tvil om at begge påstandene medfører riktighet.

Blant opprørerne i Tsjad er det mange med arabisktalende bakgrunn. Arabisktalende er den største etniske gruppa med rundt 25 prosent av Tsjads befolkning, men har aldri hatt noen sentral politisk rolle i Tsjad. I likhet med de arabisktalende gruppene i Darfur, tilhører flertallet av Tsjads arabisktalende den fattigste og mest marginaliserte delen av befolkinga. Fordi de i betydelig grad har sluttet opp om det siste opprøret, har mange arabisktalende grupper fra Tsjad blitt fordrevet av regjeringshæren og inn i Darfur, hvor de i sin tur har deltatt i fordrivinga av lokale ikke-arabiske grupper.

Det er likevel ikke korrekt å framstille konflikten i Tsjad som en direkte forlengelse av konflikten mellom arabisktalende og ikke-arabiske grupper i Darfur. Blant de tsjadiske opprørerne er det også mange som tilhører de politisk dominerende daza- og zaghawafolkene, inkludert opprørslederen Timane Erdimi, en nevø til president Deby.

USA mot Kina
Konflikten i Darfur har fått utvikle seg fra lokale røtter, men eskaleringa til krig og massedrap kan ikke forståes løsrevet fra den politiske maktkampen i Sudan og Tsjad, og mellom regjeringene i de to landene. Disse konfliktene kan i sin tur heller ikke forståes uten at man tar i betraktning de internasjonale forbindelsene som disse fattige og økonomisk og militærteknologisk lite utviklede landene har til ulike stormakter.

Det er ingen som bestrider at regjeringa i Khartoum mottar både politisk, militær og økonomisk støtte fra Kina. På motsatt side, har Tsjads president Idris Deby, som tidligere nevnt, nære forbindelser til USA og Frankrike. Frankrike grep direkte inn med militære styrker i 2008 da Deby sto i fare for å miste kontrollen over hovedstaden N’Djamena etter en rask framrykking av en koalisjon av Sudanstøttede opprørsgrupper. (Kommentar 9.5: Frankrike har også fått EU med seg på en klar politisk støtte til Debyregimet i Tsjad, mot opprørerne.) Når Vesten støtter regimet i N’Djamena og regimet i N’Djamena temmelig utilslørt støtter opprørsbevegelser i Darfur, betyr det at Vesten i realiteten også har støtter opprørsgruppene i Darfur.

Som det framheves i denne Israel-kritiske artikkelen, spiller også Israel en rolle. Landet har lenge hatt nære forbindelser til den sørsudanesiske opprørsbevegelsen SPLM. Selv om SPLM nå deltar i en koalisjonsregjering sammen med det arabisk-islamske regimet til president Omar Al-Bashir, pågår det fortsatt en hard maktkamp mellom SPLM og kreftene som støtter Al-Bashir. SPLM har etter all sannsynlighet fortsatt gode forbindelser til SLM i Darfur. Nylig ble det også opprettet direkte forbindelser mellom SLM og Israel. Al Bashir har videre hevdet at også JEM finansieres av Israel.

Sudans olje
Den geopolitiske rivaliseringa om innflytelse i Sudan og Tsjad har et velkjent bakteppe: Olje. Det er nå kun et tidsspørsmål før verdens oljeproduksjon vil begynne å tippe nedover. Oljereservene i vestlige land har allerede i mange år vært på vei ned. Samtidig tyder mye på at også Russland og flere land i Midtøsten har passert toppen, selv om det er grunn til å anta at Irak fortsatt huser betydelige uutnyttede oljereserver. Utenfor Midtøsten er Afrika den viktigste regionen for nye oljefunn. De viktigste oljeprodusentene hittil har vært Libya, Nigeria, Algerie og Angola, men de største uutviklede oljereservene kan finnes i et belte fra Mauritania tvers gjennom Sahel via Mali, Niger og Tsjad til Sudan. I Sudan finns forekomstene i et belte som går omtrent nøyaktig på grensa mellom Nord- og Sør-Sudan, og tvers gjennom Darfur.

Sudan ble for første gang en netto oljeeksportør i 1999, og siden det har anslagene over Sudans antatte oljereserver blitt justert oppover for hvert år. I 2007 ble de anslått å ligger omtrent på nivå med de norske. Tsjads oljereserver anslås også å være betydelige, foreløpig anslått til omtrent en fjerdedel av de sudanesiske.

Autonomi og FN-styrker
Fredsavtalen mellom Khartoumregjeringa og SPLM i Sør-Sudan fra 2005, innebærer at Sør-Sudan får betydelig politisk og økonomisk autonomi. Det innebærer også kontroll over de oljeressursene som befinner seg sør for grensalinja. I og med at det største oljefeltet omtrent nøyaktig følger denne grensa, er den nøyaktige grensedragninga gjenstand for en politisk drakamp i Khartoum som er av stor betydning for begge parter.

De politiske kravene fra SLM og JEM har variert. SLM skrev i 2006 under en fredsavtale med regjeringa, som JEM avviste. Innholdet i avtalen ble aldri konkretisert, og den løp dermed ut i sanda. Nå kommer det melding om at JEM har gått inn på en avtale med Khartoum. Det er imidlertid stor grunn til å være avventende til om dette virkelig er noe fredsgjennombrudd. Verken SLM eller andre mindre utbrytergrupper fra de to organisasjonene har underskrevet noen avtale. Det politiske innholdet i avtalen er også uklart.

Det som derimot er mer klart, er at målet for opprørsbevegelsene er at Darfur skal ende med en tilsvarende autonomiordning som den som Sør har fått. Implisitt i dette, ligger det en forståelse av at SLM og JEM får en tilsvarende politisk rolle i Darfur som SPLM har oppnådd i Sør.
Kravet er langt mer problematisk enn løsninga for Sør var. Også i Sør har det vært tendenser til stridigheter mellom ulike folkegrupper. SPLM er dominert av den største av folkegruppene, dinkaene. Blant nuerene, har derimot en militsgruppe som til dels har vært alliert med Khartoumregjeringa; Sør-Sudans Forsvarsstyrke, hatt en viss oppslutning, som en reaksjon på dinkadominansen i SPLM. Likevel er det grunn til å tro at et klart flertall blant de mange ulike folkegruppene som befolker Sør-Sudan oppfatter seg å tilhøre et historisk og kulturelt fellesskap som er adskilt fra det arabiske nord. Det er annerledes i Darfur hvor de 40 prosentene av befolkninga med arabisk opprinnelse i dag trolig ville motsatt seg en autonomiordning som ville gitt stor makt til politiske organisasjoner som i hovedsak representerer ikke-arabiske etniske grupper, med de konsekvensene det ville fått for den lokale ressurskampen.

For regjeringa i Khartoum ville det å innrømme Darfur et tilsvarende autonomi som Sør har fått, også betydd at de ville miste kontrollen over en enda større del av landets oljereserver enn det som har gått tapt gjennom avtalen med Sør. Et aspekt i denne rettighetsdiskusjonen er det også at størstedelen av oljereservene i Darfur ligger i den sørlige delen hvor arabisktalende grupper er i flertall.

Vestlige regjeringer har formelt ikke tatt noen stilling til autonomikravet for Darfur. På tross av den indirekte militære støtten til opprørsgruppene via Tsjad, har de formelt også holdt opprørsgruppene på en armlengdes avstand politisk. I stedet har Vesten framstilt seg som nøytrale forsvarere av menneskerettighetene i regionen. Strategien har vært å få på plass det som defineres som en robust FN-styrke i Darfur, basert på en kombinasjon av afrikanske styrker fra provestlige land, som Rwanda, og direkte vestlige styrker. Her har det også norske styrkebidrag vært diskutert.

I realiteten er kravet om en robust FN-styrke i samsvar med strategien til opprørsgruppene. Den ikke-arabiske befolkninga i Darfur er langt mindre enn befolkninga i Sør-Sudan, og den militære utrustninga til SLM og JEM er også langt svakere den SPLM hadde. Derfor er det, selv med betydelig våpenstøtte fra Tsjad, usannsynlig å kunne vinne en militær seier over Khartoum, slik SPLM langt på vei gjorde i Sør. En robust FN-styrke dominert av vestlige og provestlige afrikanske land i Darfur, ville derimot snu den politiske forhandlingssituasjonen i favør av opprørsbevegelsene.

Nettopp derfor har også Khartoumregjeringa kontant avvist en robust utrusta FN-styrke og militær deltakelse fra vestlige land som Norge i Darfur. Det regjeringa derimot har gått med på, er en mindre og lettbevæpnet styrke bestående utelukkende av soldater fra andre afrikanske land.

Krig eller boikott
En hovedgrunn til at konflikten i Darfur gjennom flere år har fått betydelig oppmerksomhet, mer enn den langt blodigere konflikten i Kongo, er arbeidet som er nedlagt av aktivistene i Save Darfur Coalition og Genocide Intervention Network. Kravet som disse gruppene har reist, er utplassering av en robust militær intervensjonsstyrke i Darfur, på tross av motstanden fra regjeringa i Sudan. Dette kan enten skje gjennom at den sudanesiske regjeringa tvinges til å akseptere dette gjennom økonomisk isolasjon og boikott, eller gjennom direkte intervensjon. Det siste ville bety krig mot Sudan.

Både Save Darfur Coalition of Genocide Intervention Network har sterke støttespillere i USAs politiske etablissement. Det gjelder blant annet flere i president Obamas utenrikspolitiske team, spesielt utenriksminister Hillary Clinton og FN-ambassadør Susan Rice. Per i dag er imidlertid både krig og en effektiv internasjonal boikottkampanje mot Sudan urealistisk.

Konseptet om krig for å beskytte sivilbefolkning er logisk selvmotsigende og har også i praksis vist seg som kontraproduktivt. Erfaringene med blodbadene på Balkan som fulgte med vestlig militær intervensjon der på 1990-tallet, og påfølgende kriger i Afghanistan og Irak, har gjort at oppslutninga om et nytt krigseventyr er på et lavmål både internasjonalt og i USA. Det er derfor få som i dag våger å åpent argumentere for at krig mot Sudans regjering er løsninga på Darfurproblemet. Rent praktisk er det også et problem i det at både USA og allierte land per i dag har en stor del av styrkene sine opptatt i Afghanistan.

Boikott er heller ikke realistisk i øyeblikket. Verken Kina eller andre ikke-vestlige land, som Russland, viser noen interesse for å delta i fordømmelsen av Khartoumregimet. Dermed finns det heller ikke noe grunnlag for å få gjennom noen boikottresolusjon i FN.

Krigsforbrytertiltale som virkemiddel
En faktor som potensielt kan endre dette, er en krigsforbrytertiltale mot Sudans president Omar Al-Bashir fra den internasjonale krigsforbryterdomstolen i Haag. Selv om en ensidig arrestordre mot Al-Bashir ikke vil kunne effektueres så lenge han faktisk forblir regjeringssjef i Sudan, og unnlater å reise til land som anerkjenner domstolen, vil en slik arrestordre bidra til å legge et sterkt moralsk press mot Kina og Russland for å kutte forbindelsene til Al-Bashir.

Problemet med denne strategien er at selv om de geopolitiske motivene fra vestlige stater ikke vil bli vektlagt i rapporteringa av en slik tiltale i Vesten, vil det bli gjort tydelig i den muslimske verden, i Kina og i andre ikke-vestlige land. Sudans regjering har i harde ordelag fordømt USA, som, på tross av at landet selv ikke anerkjenner Krigsforbryterdomstolen, presser på for at det skal utstedes arrestordre mot Al-Bashir, uavhengig av den siste "tillitsbyggingsavtalen" med JEM. Sudan hevder at realitetene i dette er at USA arbeider for regimeskifte i Khartoum. USA har da heller ikke sagt noe eksplisitt for å avkrefte dette inntrykket. Potensialet for at en krigsforbrytertiltale mot Al-Bashir vil bidra til å hardne frontene, både i og utenfor Darfur, er derfor absolutt til stede.

Etterkommentar 4.3/5.3:
Når nå krigsforbrytertiltalen er et faktum, har reaksjonene kommet umiddelbart. Sudans myndigheter har kastet ut en rekke hjelpeorganisasjoner som myndighetene oppfatter som vestligdominerte. Ikke overraskende har Kina gått klart ut og bedt FNs Sikkerhetsråd om å suspendere anklagene. Foreløpig har også signalene fra andre land i Den arabiske Ligaen og Den afrikanske Unionen vært støttende overfor Sudan og Al-Bashir i så stor grad at Al-Bashir føler seg trygg nok til å ville delta på det arabiske toppmøtet i Qatar seinere i mars. Det ser heller ikke ut til at tiltalen i utgangspunktet har bidratt til å svekke Al-Bashirs, og regimets posisjon på hjemmebane, snarere tvert imot.

Russland - vår venn

2009-02-06T13:52:00.000-08:00

Etter krigen om Sør-Ossetia i sommer, var forholdet mellom Russland og Vesten, spesielt USA, på et lavmål for perioden etter Den kalde krigen. Men samtidig var USA blitt kjørt på defensiven for mange steder i verden til på sikt å kunne opprettholde posisjonen som enerådende global supermakt. Noe måtte endres: "Change was coming". Dette forsto også USAs storkapitalister som i hovedsak valgte å satse pengene sine på Obama framfor McCain. Hva "change" ville bety i praksis på geopolitikkens område, var mindre enn klart under valgkampen. Min antakelse var imidlertid at Obama ville forsøke å bygge en ny strategisk allianse med Russland.

USA på vei mot tap
Grunnen er enkel: Bushadministrasjonen forsøkte å bygge en vestlig allianse med Japan, Sør-Korea, Australia og EU under USAs ledelse for å dominere verden. Dette mislyktes. Hovedgrunnen er at det gradvis har vokst fram en motallianse til Vestens dominans, ganske broket, men likevel. Denne består i dag av Kina, Russland (pluss Hviterussland), Iran og en del radikale regjeringer i Latin-Amerika, anført av Venezuela. Med Kinas fenomenale økonomiske vekst i kombinasjon med Russlands, Irans og Venezuelas overlegne tilgang på naturressurser, er det rett og slett så enkelt som at kjøttvekta tipper stadig mer i Vestens disfavør. Selv om man skulle klare å få India til å bryte det tradisjonelt gode forholdet til Russland og gå helt over på USAs side, ville det ikke være nok til å bygge den varige verdensdominerende maktblokken som USAs storkapital er avhengig av. Med dette som utgangspunkt, har USA også slitt med å samle hele Vesten under sin paraply. Dette viste seg særlig i forkant av invasjonen av Irak. Skal USA kunne fortsette å være med på "the winning team" i den globale geopolitiske konkurransen, er USA derfor avhengig av å bryte ut minst en av de fire hovedbestanddelene i den anti-vestlige blokken.

Feilslått regimeskiftepolitikk
De landene som økonomisk-strukturelt passer best inn i rollen som underordnede alliansepartnere for USA, er Iran og Venezuela. De har store naturressurser som USA trenger, spesielt olje, men få eller ingen store selskaper som framstår som viktige konkurrenter for de USA-eide transnasjonale selskapene på verdensmarkedet.

Problemet for USA, er at disse landene i dag har regjeringer som det av ideologiske årsaker er umulige å se for seg som partnere for USA, uten regimeskifte. Nettopp derfor var regimeskifte kjennetegnet for Bushadministrasjonens geopolitiske strategi. I forhold til Venezuela, har USA har gjennom Bush-perioden forsøkt å støtte de kreftene som med lovlige eller ulovlige metoder har villet styrte Hugo Chavez og stanse hans sosialistiske prosjekt. Samtidig var det trolig en viktig del av motivasjonen for Irakinvasjonen å bygge opp en base for seinere også å kunne styrte regimet i Iran, innenfra eller utenfra.

Både i forhold til Venezuela og Iran har regimeskiftestrategien mislyktes spektakulert. Det mislykkede USA-støttede militærkuppet mot Chavez i 2002, bidro til å radikalisere Chavez og sette politikken hans på en mer eksplisitt sosialistisk kurs. Tilsvarende førte motstanden i Irak etter invasjonen i 2003, til at USA var nødt til å alliere seg med de sjiaislamistiske partiene som Iran hadde støttet helt siden krigen mellom Iran og Irak på 1980-tallet. Fjerning av Irans gamle fiende Saddam Hussein har dermed endt med å øke Irans innflytelse i Midtøsten betraktelig.

Umulige og mulige allianser
Folkerepublikken Kina har for lengst forlatt sosialismen. Landet sliter også med sine egne islamistiske opprørsgrupper i Xinjiangprovinsen i vest, og har dermed noen felles utfordringer med USA. Økonomisk-strukturelle årsaker gjør imidlertid at USA og Kina er dømt til å forbli rivaler. Kinesiske selskaper framstår i stadig flere økonomiske sektorer som vestlige selskapers viktigste konkurrenter. Kina har i løpet av de siste tiårene hatt en økonomisk vekst som har vært fire ganger raskere enn USAs. Kina har dermed ingen grunn til å inngå noe partnerskap med USA dersom det ikke er på betingelser som gjør det mulig å opprettholde denne overlegne veksttakten. Det ville gjøre USA til juniorpartner i alliansen i løpet av et par tiår. Allianse med Kina betyr dermed at USA frivillig abdiserer som verdens ledende supermakt. Det er ikke aktuelt.

Det eneste alternativet til å fortsette Bushregimets regimeskiftestrategi, er derfor å begrave den gamle stridsøksa i forhold til Russland. Russlands regjering er prokapitalistisk og har i likhet med Kina egne problemer med islamistiske opprørere, i Tsjetsjenia. En allianse med Russland forutsetter derfor ikke noe regimeskifte. Prisen er i stedet økonomisk og geopolitisk. En allianse med Russland ville måtte bli en allianse av relativt likeverdige parter, en allianse hvor USA vil måtte avse store deler av verden til en russisk interessesfære. Men Russland har under halvparten så mange innbyggere som USA, og et langt mer begrenset vekstpotensial enn Kina. En allianse med Russland vil derfor, selv om den vil koste enkelte amerikanske selskapsinteresser dyrt, ikke være selvutslettende for USAs posisjon som dominerende verdensmakt på samme måte som en tenkt allianse med Kina.

Tydelige signaler
Obama sendte tidlig signaler om at bygginga av et rakettskjold i Europa ikke lenger var noen hovedprioritet for USA. (Merknad 17.9: Kursendringa er nå også formelt bekreftet av Tsjekkias utenriksminister.) Dette var på tross av at Bushadministrasjonen hadde klart å få hele NATO, inkludert den norske regjeringa som hadde motstand mot rakettskjoldet nedtegnet som et punkt i regjeringserklæringa, med på å inkludere rakettskjoldsplanene i det kollektive forsvaret, og å bygge det ut til å dekke større deler av NATO. Retorisk har rakettskjoldsplanene blitt satt fram som et ledd i forsvaret mot et mulig framtidig Iran med atomvåpen, men plasseringa av installasjonene gjorde det tydelig for alle som ville se, at dette grunnleggende sett handlet om en langsiktig plan for å marginalisere Russland. Russland har da også svart på disse signalene fra Obama med å stanse planene om utplassering av nye raketter i Kaliningradenklaven.

Det vi ser starten på nå, kan være et strategisk samarbeid om Afghanistan. Russland sier seg altså villig til å hjelpe Vestens krig i Afghanistan med å åpne forsyningslinjer fra nord, til erstatning for de stadig mer sårbare forsyningslinjene fra sør, gjennom Pakistan. Dette blir imidlertid et strategisk samarbeid som Russland velger å gå inn i ut fra styrke, mens USA går inn ut fra svakhet, altså et samarbeid på Russlands premisser. Russland vil hjelpe USA til å bekjempe Al-Qaida og deres allierte i Afghanistan, for dermed å sikre sine strategisk viktigste interesser på den arabiske halvøya. Det som blir prisen, blir at USA må kaste Silkeveisstrategien om å skape et belte av proamerikanske stater fra Tyrkia til Kyrgyzstan, i søppelkassa. Og for å vise at dette er alvor, har Russland presset Kyrgyzstan til å stenge USAs base i Manas, uten at USA har kunnet stille opp med noen form for motpress.

Jusjenko og Saakashvili får fyken
Tanken på en ny russisk-amerikansk strategisk allianse vil være svært ubekvem for enkelte. Det gjelder særlig beltet av nasjonalistiske og høyreorienterte regjeringer fra Baltikum, via Ukraina til Georgia. Disse vil bli ofret i en deal hvor Russland vil bli sikret retten til økonomisk og politisk dominans i hele sitt gamle imperium. De baltiske statene er rett nok allerede tatt opp i NATO som et produkt av Bushdoktrinen, men Viktor Jusjenko i Ukraina og Mikhail Saakashvili i Georgia kan trolig skyte en hvit pil etter sine ambisjoner om NATO-medlemskap.

Under den nylige gasskonflikten mellom Russland og Ukraina, holdt USA seg påfallende passivt. Ukraina ble påført et ydmykende nederlag, og Jusjenko er tydelig på vei ut på sidelinja til fordel for Julia Timosjenko som synes langt mer pragmatisk i forholdet til Russland.

Også for Mikhail Saakashvili er spillet over. Han kommer til å bli vitne til at den russiske de facto anneksjonen av Abkhasia og Sør-Ossetia kommer til å bli bredt akseptert, om enn riktignok ikke formelt anerkjent, i det internasjonale samfunnet. Dermed har han ingenting annet enn en ødelagt økonomi å vise folket sitt for sin nasjonalistiske retorikk. Han sitter dermed på oppsigelse, og den kan komme snart.

Frykten for at nettopp dette som nå skjer, ville skje, kan muligens være en forklaring på at Saakashvili satte igang den militært sett håpløse krigen for å gjenerobre Sør-Ossetia under OL i Beijing. Håpet kan ha vært at krigen ville påvirke valgkampen i favør av den trofaste og prinsippielt antirussiske John McCain. Det virket også. Oppslutninga om McCain økte, og en periode etter krigen hadde han flertall på meningsmålingnene, men det var ikke tilstrekkelig.

Under presset fra en voksende finanskrise, skjønte amerikansk storkapital at en videreføring av Bushdoktrinen rett og slett ikke var en oppskrift for seier, men for totalt nederlag. En Obamadoktrine om strategisk tilbaketog fra Sentral-Asia og Øst-Europa, for å konsolidere stillinga i Midtøsten og ellers i verden, virket mer realistisk. Det kan ha vært en medvirkende årsak til at storkapitalen i 2008 valgte å spytte inn langt større summer inn i valgkampanjen til Obama og demokratene, enn til McCain og republikanerne.

Russland - vår venn!
For Norge vil en allianse mellom USA og Russland bety at de militære og sikkerhetspolitiske begrensningene for videre utvikling av de økonomiske forbindelsene mellom Norge og Russland, vil bli borte. Det vil særlig oljeindustrien applaudere sterkt. Men samtidig vil Norge trolig måtte akseptere en russisk løsning på delelinjespørsmålet. Den reduserte spenninga i Nord vil også bli forsøkt brukt som et argument for ytterligere å dreie Norges forsvar over i retning av en uttrykningsstyrke til bruk under fjerne himmelstrøk, blant annet i Afghanistan. Men samtidig vil det kunne gi argumenter til partier som mener at dette kan åpne for at vi generelt trenger å bruke mindre penger på militæret

”Krigen i Kongo er over!”

2009-01-24T15:49:00.000-08:00

- Krigen er over. Det er budskapet fra president Joseph Kabila, sa landbruksminister Norbert Basengezi Katitima lørdag under en pressekonferanse i den strategisk viktige byen Rutshuru i delstaten Nord-Kivu øst i Kongo.

Uttalelsen kommer på bakgrunn av at den tidligere rwandiskstøttede opprørsgeneralen Laurent Nkunda er arrestert i Rwanda. Han kan komme til å bli utlevert til Kongo hvor han kan vente seg rettssak om krigsforbrytelser. Samtidig krysser rwandiske regjeringsstyrker på ny grensa til Kongo, men denne gangen med aksept fra regjeringa i Kongo. De to regjeringshærene går nå sammen etter den rwandiske hutumilitsen FDLR (De demokratiske styrkene for rwandisk frigjøring) som har holdt til i grensetraktene mot Rwanda helt siden den hutudominerte regjeringa og deres støttespillere ble fordrevet fra makta etter massemordet i 1994. FDLR-styrkene har fram til nylig vært alliert med Kongos regjeringshær i kampen mot Nkunda og hans tutsidominerte opprørsbevegelse CNDP. Dette skjer bare dager etter at Nkunda først ble styrtet som leder av CNDP av den militære lederen for CNDPs styrker, Bosco Ntaganda. Men betyr det som har skjedd virkelig at Kongokrigen er slutt, eller har Joseph Kabila tatt munnen for full?

Hvorfor dumpet Rwanda Nkunda?
De siste hendelsene viser med all mulig tydelighet at Nkunda og hans CNDP-milits aldri var noe annet enn en front for det rwandiske regimet i Øst-Kongo. Dette har også blitt dokumentert i en FN-rapport fra desember som blant annet dokumenterte at Nkundas framrykking tidligere på høsten ble støttet av artelleriild fra rwandisk side av grensa. Før jul erklærte Nkunda høylydt at han vurderte å marsjere mot Kinshasa for å ”frigjøre hele landet”, men i det øyeblikket han ikke lenger ble sett som nyttig for Rwanda, var han umiddelbart ferdig. Spørsmålet er så hvorfor Rwanda nå har valgt å dumpe Nkunda?

Den forklaringa som det er trolig at regjeringa i Rwanda selv ville gitt (riktignok bare underhånden ettersom Rwanda aldri offisielt har erkjent at landet har støttet opp om Nkundas opprør), er at Rwanda mot å kutte handa av ”sin” opprører i Kongo, har fått noe viktig tilbake: Kongos regjering samarbeider nå med Rwanda om å slå ned FDLR-styrkene som har som erklært målsetting å styrte Rwandas tutsidominerte regjering. Den offisielle begrunnelsen fra Rwandas side for å intervenere i Kongo og støtte opprørsgrupper der, har hele tida vært frykten for at FDLR skal få støtte fra Kongo til å bygge seg opp for å kunne styrte Rwandas tutsidominerte regjering. Tar man utgangspunkt i dette, har Rwanda nå fått en god avtale. Fra et militært perspektiv er det ingenting som tilsier at Rwandas regjeringshær, som er trent og utrustet av USA, og er blant de sterkeste i hele Afrika, vil ha noen problemer med å nedkjempe FDLR inne i Kongo, når de nå får lov til å operere fritt og i samarbeid med Kongos egen regjeringshær. To forhold peker imidlertid mot en slik enkel forklaring:

FDLR - trussel eller påskudd?
For det første, dersom det virkelig var sånn at samarbeidet mellom Kongos regjering og FDLR gjennom alle disse årene har vært den eneste grunnen til at Rwanda har støttet opprør i Kongo, framstår det som helt irrasjonelt at Kongos regjering ikke har villet gå med på en slik avtale for mange år siden. Mens Kongo er stort og svært rikt på ressurser, og bare trenger fred og stabilitet for å få i gang økonomisk vekst og utvikling, er Rwanda et lite, tettbefolket, men ressursfattig land. Kongo har dermed ingen spesielle egeninteresser i å ville intervenere i Rwandas politiske forhold, ut over det å forsvare seg mot fiendtlige styrker som søker å destabilisere Kongo. Tvert imot førte krigen i årene 1998-2003 til at Kongo ble fullstendig ødelagt i det som trolig har vært den blodigste krigen verden har sett etter andre verdenskrig. I samme tidsrom blomstret Rwanda økonomisk. Enkelte vestlige land har hevdet at denne veksten har vært et resultat av den nyliberale økonomiske utviklingsstrategien som Rwanda har fulgt, i tråd med råd fra IMF og Verdensbanken. Realiteten er imidlertid at veksten i stor grad har blitt bygd på eksport av varer som i utgangspunktet ikke finns i Rwanda, men som Kongo er rikt på. Rwandas omfattende plyndring av ressurser gjennom intervensjonen i Kongo, er dermed en direkte forklaring på Rwandas ”økonomiske mirakel”. Dette gir Rwanda økonomisk motiv for å holde konflikten i nabolandet gående.

For det andre, dersom Rwandas engasjement i krigen i Kongo reelt har handlet om frykten for FDLR, er det vanskelig å forklare hvordan FDLR klarte å overleve gjennom hele perioden fra 1998 til 2003. Gjennom hele denne perioden var områdene i Øst-Kongo kontrollert av rwandiske regjeringsstyrker og tutsimilits alliert med Rwanda. Dersom det faktisk hadde vært frykten for FDLR som drev Rwanda til å intervenere, skulle man forventet at Rwanda hadde brukt de fem årene med kontroll over Øst-Kongo til å eliminere eller avvæpne gruppa. Det som i stedet skjedde var at de rwandiske styrkene i stor grad ignorerte FDLR-styrkene som oppholdt seg nær den rwandiske grensa, og i stedet fortsatte invasjonen langt opp til Kisangani i det sentrale Kongo, hvor Rwanda utkjempet en krig med sin tidligere allierte Uganda om kontroll over dette senteret for diamanthandel, en krig som Rwanda vant.

Framrykkinga til Kisangani hvor det aldri har vært FDLR-styrker, viser at krigen reelt handlet om kamp om kontroll over naturressurser. Samtidig viser det at Rwanda i denne perioden i stor grad valgte å ignorere FDLR, at hutumilitsen ikke ble sett som noen reell trussel mot det rwandiske regimet. Tvert imot kan eksistensen av FDLR ha vært nyttig for det rwandiske regimet fordi det kunne gi regimet et påskudd for å fortsette å intervenere og dermed skaffe seg tilgang til Kongos naturrikdommer.

Internasjonalt press
Med en slik analyse i bunn, melder spørsmålet seg: Hvorfor har Rwanda nå tilsynelatende gått med på å avstå fra videre støtte til kongolesiske tutsiopprørere i bytte mot reell nøytralisering av FDLR?

En faktor som kan ha spilt en rolle, er FN-rapporten som dokumenterer forbindelsene mellom Rwanda og Nkundas opprørere. Denne har bidratt til at det for første gang har blitt satt internasjonalt fokus på Rwandas destabiliserende rolle i Kongo. Dette har i sin tur ført til klar fordømmelse av Rwandas opptreden fra flere vestlige land, og Sverige og Nederland har gått så langt som til å kutte all u-hjelp til Rwanda. Dermed har det også blitt vanskeligere for Rwandas viktigste støttespillere, Storbritannia og USA, å videreføre den ubetingete støtten, blant annet den omfattende militærstøtten, uten å få et betydelig PR-problem. Summen av dette, kan ha skapt et press mot det rwandiske regimet som kan ha overbevist regimet om at det ikke lenger er mulig å oppnå støtte for regimets indirekte og direkte intervensjonspolitikk overfor Kongo.

Hvor lenge blir Rwanda i Kongo denne gangen?
Det er likevel for tidlig å konkludere med at Rwanda vil endre opptreden og opptrå mer konstruktivt i forhold til stabilisering av Kongo. Hva vil skje når operasjonen mot FDLR er fullført? Og vil den noen gang bli fullført? Vil Rwanda etter en avgrensa periode trekke sine styrker tilbake over grensa, eller vil Rwanda insistere på å beholde styrker inne i Kongo, for eksempel med en grunngiving om at dette er nødvendig for å hindre at FDLR skal kunne gjenoppstå? Så lenge det fortsetter å leve flere hundretusen rwandiske hutuflyktninger i Kongo, som enten ikke våger, eller ikke får lov, til å returnere til Rwanda, vil potensialet for grupper som ønsker å ta til våpen for å styrte Rwandas tutsidominerte regime være til stede. Dermed vil den offisielle begrunnelsen for Rwanda til å intervenere fortsette å eksistere. Med dette som utgangspunkt kan mulighetene for en ny storkrig faktisk være økt etter at de rwandiske styrkene nå har fått en formell invitasjon til å være i Kongo. Det kan komme til å vise seg å bli enda vanskeligere å presse dem ut igjen, enn det var å hindre dem fra å komme inn i utgangspunktet. Dette er også fordi Kongos regjeringshær har et betydelig innslag av tutsimilits og tidligere rwandiske soldater som følge av fredsavtalen som banet vei for valget i 2006, hvor de tidligere opprørsmilitsene ble integrert i regjeringshæren.

Med rwandiske regjeringsstyrker på ny etablert inne på kongolesisk terroritorium, er faren betydelig for at disse vil kunne utøve så stort press mot Kongos regjering at denne gir etter for de rwandiske økonomiske interessene som har etablert seg solid i Øst-Kongo. Det vil potensielt kunne utløse et opprør mot regjeringa og de rwandiske styrkene fra folk i Kongo som ikke aksepterer rwandisk dominans. Det var nettopp dette som skjedde i etterkant av at Laurent Kabila, faren til dagens president Joseph Kabila, hadde styrtet diktatoren Mobutu med støtte fra rwandiske og ugandiske styrker i 1997. Alternativt, dersom president Joseph Kabila opprettholder en uavhengig politisk linje og insisterer på at de rwandiske styrkene forlater Kongo innen rimelig tid, har Rwanda mange å spille på innad i den rwandiske regjeringshæren som vil kunne forsøke seg med militærkupp eller et nytt opprør, lik det som ble satt i gang av general Laurent Nkunda.

Det som vil kunne bli avgjørende for utfallet av den siste vendinga i Kongo, er om verdenssamfunnet opprettholder fokuset som har blitt satt på Rwandas rolle i konflikten, og insisterer på at landet trekker seg ut innen rimelig tid, og om dette blir fulgt opp med støtte til Kongos regjering for blant annet å reformere og skaffe seg sterkere politisk kontroll over de væpnede styrkene i landet. Både trusler om sanksjoner rettet mot det rwandiske regimet, og styrking av utrustning og mandatet for FN-styrken, i retning av å gjøre den mer orientert mot å patruljere og hindre infiltrasjon begge veier på grensa mellom Kongo og Rwanda, vil kunne vise seg å bli avgjørende for om Joseph Kabila får rett i sin påstand. Alternativet vil fort kunne bli en ny runde med krig og folkemord i Kongo.

Hva vil Israel og Hamas oppnå?

2009-01-11T15:58:00.000-08:00

Israel har siden desember sluppet tusenvis av bomber og granater over befolkninga på Gaza. Internasjonale journalister har blitt nektet innreise, men det har ikke hindret at bilder av utbombede hus og lemlestede barn har sluppet ut. Bildene og meldingene har virket opprørende i det meste av verden. Også i Oslo har raseriet mot Israels krigføring eksplodert i gatene. Spørsmålet er så, hvorfor gjør Israel dette? Og hva var det egentlig Hamas ville oppnå med å starte med å sende raketter inn i Israel?

For å forstå krigen, er det nødvendig å analysere hva som er de to partenes kortsiktige og langsiktige målsettinger. Når det blir krig, er det alltid fordi minst to parter tror de har mer å vinne på krig enn på fred.

Israels kortsiktige mål: Stopp Qassamrakettene!
Den offisielle begrunnelsen for Israels massive bombing av Gaza, er at Hamas, som kontrollerer Gaza, avsluttet våpenhvilen som hadde vart siden mars, og gjenopptok utskytinga av Qassamraketter inn i Israel.

Gjennom å drepe flest mulig Hamasaktivister, bombe hus hvor raketter blir oppbevart, og tunneler hvor nye raketter og våpen smugles inn fra Egypt, vil Israel hindre at Hamas blir i stand til å skyte flere raketter inn i Israel på en stund. Målet er videre at den våpenhvileavtalen som til slutt blir undertegnet, skal inneholde sterkere forpliktelser fra resten av verden på å hindre smugling av nye raketter inn i Gaza.

Israels strategiske mål: Styrt Hamas!
At Israel angrep fordi Hamas gjenopptok sine rakettangrep, er imidlertid langt fra hele sannheten. Selv om Hamas stanset skytinga mot Israel fra mars 2008, fortsatte Israel en stille krig mot Hamas. Hovedelementet i denne krigsstrategien har vært en nærmest hermetisk innelukking av Gaza. Blokaden ble innledet nær umiddelbart etter at Hamas vant de palestinske valgene i januar 2006.

Israel fikk alle de vestlige landene som til da hadde bidratt til opprettholdelsen av de palestinske selvstyremyndighetene, til å fryse støtten. I tillegg blokkerte Israel tilgangen til de palestinske kontoene i Israel hvor skatter og tollavgifter var innbetalt. Målet med blokaden har helt tydelig vært å destabilisere Hamasregjeringa slik Fatah igjen ville kunne komme tilbake til makta.

Denne strategien har vært nær ved å lykkes. Mangel på lønnsutbetalinger førte til at det allerede i mars 2006 brøyt ut kamper mellom de palestinske sikkerhetsstyrkene, som fortsatt i hovedsak var lojale mot Fatah, og militsstyrker som var lojale mot den folkevalgte regjeringa. De mest intense kampene pågikk fra desember 2006, da den palestinske presidenten, Mahmood Abbas fra Fatah, forsøkte å oppløse parlamentet og skrive ut nyvalg.

Kampene fikk en midlertidig stans i februar 2007 da saudiarabisk mekling førte til dannelsen av en samlingsregjering av Hamas og Fatah. Kun muslimske land og Norge anerkjente den nye samlingsregjeringa. Kamp om maktposisjoner i regjeringa i kombinasjon med fortsatt økonomisk krise og politisk press mot Fatah fra andre vestlige land for å bryte med Hamas, førte til at kampene blusset opp på ny i mars.

I juni 2007 avsatte Abbas samlingsregjeringa, erklærte unntakstilstand og innsatte en ny regjering kun bestående av ministre lojale til hans eget Fatahparti. Den nye regjeringa ble raskt anerkjent internasjonalt, på tross av at den manglet et folkelig demokratisk mandat. Hamas nektet imidlertid å anerkjenne regjeringa utnevnt av Abbas, og klarte å konsolidere kontrollen på Gaza. I de palestinskstyrte områdene på Vestbredden endte maktkampen med at Fatahlojale styrker nedkjempet Hamas. Fra juni 2007 har de palestinske områdene dermed vært delt mellom et Gaza styrt av den folkevalgte Hamasregjeringa, og et Vestbredden styrt av en presidentutnevnt Fatahregjering. Israel har i denne situasjonen søkt å skjerpe blokaden ytterligere rundt Gaza.

I et forsøk på å få lempet på blokaden, gikk Hamas med på våpenhvile i mars 2008, og sluttet etter dette å skyte raketter inn i Israel. Israel svarte imidlertid ikke med noen form for lettelser på blokaden. Israel har dessuten fortsatt politikken med å likvidere Hamasaktivister. Mer enn 50 Hamasmedlemmer ble likvidert av israelske styrker i perioden mellom mars og november 2008, i en periode hvor ingen Qassamraketter ble avfyrt. At denne politikken mest sannsynlig ville føre til at Hamas ville bryte våpenhvilen, må ha vært kalkulert fra israelsk side.

Israels langsiktige mål: Fred på Israels premisser
Spørsmålet man må stille seg ut fra dette, er hvorfor Israel ønsker å fjerne Hamas og bidra til at Fatah får full kontroll over de palestinske selvstyreområdene. Israel har tidligere også ført en tilsvarende politikk mot Fatah, som nå blir ført mot Hamas, da bevegelsen var under ledelse av Yassir Arafat. Problemet med både Arafat, og nå Hamas, har ganske enkelt vært at ingen av dem har vært villige til å inngå en fred på Israels premisser. Derimot har Israel forhåpninger til at den nåværende Fatahledelsen, under president Abbas, vil være villige til å inngå en fredsavtale som er akseptabel sett med israelske regjeringsøyne.

For rundt 10 prosent av den jødiske befolkninga i Israel, finns det overhodet ikke noe grunnlag for fred med palestinerne. Hele det palestinske mandatområdet, samt det annekterte Golan, er jødenes historiske hjemland, gitt av Gud, og hele området skal være en del av den jødiske staten Israel. Forutsetninga for at dette skal la seg realisere, er fordrivelse av hele eller størstedelen av den nåværende palestinske befolkninga på Vestbredden og i Gaza. Tilhengerne av denne posisjonen er også for å rive muslimenes hellige moske i Jerusalem for å bygge et jødisk tempel på stedet hvor de antar at kong David anla et tempel for 3000 år siden. For det store flertallet av Israels jødiske befolkning, finns det imidlertid i dag en erkjennelse av at det både er nødvendig og ønskelig å få i stand en fredsavtale med palestinerne.

Fra palestinsk side finns det to mulige løsninger som etter all sannsynlighet ville blitt akseptert. Det første alternativet er en felles stat med like rettigheter for alle innbyggere i Israel og Palestina, med rett til retur for alle flyktningene som ble fordrevet fra Israel i 1948. En slik stat ville gitt palestinsk flertall. Dermed ville det vært slutt på Israel som en jødisk stat. Det sionistiske prosjektet ville vært over.

Dette har i alle år vært den foretrukne løsninga fra palestinsk side. En slik løsning støttes også av de israelske kommunistene, samt en liten gruppe av ultraortodokse jøder. Disse ultraortodokse jødene mener at opprettelsen av Israel er noe som først skal skje ved Messias’ tilbakekomst, og at den nåværende staten Israel derfor er å regne som grov blasfemi. Samlet utgjør antisionistene maks et par prosent av Israels jødiske befolkning. Den realistiske løsninga ligger derfor i en tostatsløsning.

Fatah og de andre fraksjonene i PLO har allerede anerkjent at løsninga må ligge i en tostatsløsning. Hamas har fortsatt ikke villet anerkjenne Israel formelt, men etter valgseieren i 2006 signaliserte bevegelsen at det kunne bli aktuelt dersom Israel først skulle vise seg villig til å anerkjenne en palestinsk stat i alle de okkuperte områdene, og trekke seg tilbake til grensene som eksisterte før krigen i 1967. Det betyr opprettelsen av en palestinsk stat som i tillegg til Gaza også omfatter hele Vestbredden og Øst-Jerusalem.

En slik løsning ville være helt i tråd med internasjonal lov. Problemet er bare at en slik tostatsløsning vil være uakseptabel for det store flertallet av jødiske israelere. I tillegg til Kommunistpartiet, som i hovedsak får stemmer fra palestinske israelere, er det i dag bare SVs søsterparti Meretz, som ved siste valg fikk i underkant av fire prosent, som ville støttet en slik løsning. Blant jødiske israelere er det altså omtrent dobbelt så mange som går inn for enten å drepe eller kaste alle eller de fleste palestinere ut av hele Palestina, som det er som ville være villige til å akseptere ett av, eller begge, de to løsningsalternativene som er akseptable fra palestinsk side.

Det store flertallet vil i dag akseptere opprettelsen av en palestinsk stat i bytte mot en varig fredsavtale, men grensene mellom Israel og den palestinske staten vil da ikke følge 1967-grensene. Det som stadig tydeligere framstår som den israelske mainstreamløsninga, er en tostatsløsning som i hovedtrekk følger den grensa som Israel har definert på egenhånd gjennom reisinga av det såkalte sikkerhetsgjerdet. Det innebærer i så fall at Israel vil annektere hele Jerusalem og store områder rundt byen, i tillegg til områdene rundt de største bosettingene på Vestbredden, som er anlagt på strategiske høydedrag.

I denne sekulære sionistiske visjonen, er hensynet til kontroll over alle religiøse steder på Vestbredden underordnet målet om å opprettholde Israel som en jødisk stat og som den militært, politisk og økonomisk dominerende staten i Midtøsten. Det som gjør at området rundt Jerusalem og de aktuelle høydedragene på Vestbredden er så viktige for Israel, er dels at disse har stor militærstrategisk betydning, dels at de inneholder de viktigste grunnvannsreservene i hele Israel og Palestina.

Enkelte israelere, særlig partiet til Avigdor Levi Lieberman, ønsker at Israel skal avstå arabiskdominerte områder som har vært innenfor de internasjonalt anerkjente grensene til Israel til en framtidig palestinsk stat. Begrunnelsen for dette er dels at det kan legitimere et ”bytte” mot områder på Vestbredden og Øst-Jerusalem som Israel vil annektere. Men et viktigere argument er Israel på denne måten vil kvitte seg med en betydelig del av sin arabiske befolkning, og dermed også frata disse arabiske innbyggerne økonomiske og politiske rettigheter som følger med statsborgerskapet.

Gaza, Vestbredden og Øst-Jerusalem er til sammen et veldig lite område for en palestinsk befolkning på flere millioner. Til sammen utgjør disse territoriene bare rundt ¼ av det opprinnelige Palestina. Men ettersom de innholder de viktige grunnvannsreservene, i tillegg til at de omfatter de mest sentrale bibelske stedene som trekker turister fra hele verden, mener mange at det ville kunne blitt en økonomisk og politisk levedyktig stat.

Et Palestina uten Øst-Jerusalem og de viktigste grunnvannsressursene på Vestbredden, ville derimot ikke være økonomisk bærekraftig. Det å få tilførsel fra et ressursfattig arabiskdominert territorium fra Israel, vil ikke fungere som noen kompensasjon, men tvert imot være en ekstra økonomisk byrde for en palestinsk stat. Med en varig fredsløsning på disse premissene, ville derimot Israel ha alle forutsetninger for å blomstre økonomisk, og dermed også opprettholde sin politiske og økonomiske dominans.

Uten grunnvannsressursene for å drive jordbruk, eller kontroll over de hellige stedene og turistmagnetene i Øst-Jerusalem, ville palestinerne være henvist til å søke seg arbeid som fremmedarbeidere i andre land, i første rekke i Israel. Israel ville dermed få tilgang til en stor mengde billig arbeidskraft som samfunnet ikke ville trenge å gi sosiale ytelser til, ettersom de ville dagpendle tilbake til "sitt eget land". Det ville gjøre Israel mindre avhengig av milliardoverføringene landet i dag får fra USA.

Et slikt økonomisk-politisk system, hvor palestinske arbeidere uten politiske og sosiale rettigheter ville dagpendle inn og gjøre en stor del av det nødvendige grovarbeidet i Israel for liten betaling, ville i stor grad ligne det systemet som ble etablert i Sør-Afrika under apartheid. Diskrimineringa i Sør-Afrika dreide seg nettopp om å frata de svarte innbyggerne statsborgerskap i Sør-Afrika, og i stedet gi de statsborgerskap i et av flere såkalte bantustaner, isolerte landområder med små naturressurser som formelt ble erklært som en uavhengige stater. Derfor omtaler også palestinerne og deres støttespillere internasjonalt det israelske ”sikkerhetgjerdet” på Vestbredden som Apartheidmuren.

Det som i første rekke gjorde at apatheidstrategien for opprettholdelse av hvit politisk kontroll i Sør-Afrika til slutt mislyktes, var at ingen land utenom Sør-Afrika selv anerkjente bantustanene som selvstendige stater. Fokuset ble dermed opprettholdt på det reelle forholdet, nemlig at det dreide seg om en strategi for å frata landets opprinnelige svarte innbyggere statsborgerlige rettigheter. Når ansvaret på den måten var ensidig plassert på de hvite apartheidtilhengerne, lot det seg gjøre, etter en langvarig internasjonal kampanje for økonomisk, politisk og kulturell boikott, å få flertallet av de hvite sørafrikanerne til å innse at de hadde mer å tjene på å oppgi apartheid.

Det som gjør den palestinske situasjonen annerledes enn den sørafrikanske, er dels at den internasjonale støtten for en eksplisitt jødisk stat er langt større enn støtten til en eksplisitt hvit stat i Sør-Afrika, dels at en palestinsk stat, i motsetning til de sørafrikanske bantustanene, kan ha utsikter til å bli økonomisk levedyktig. Nettopp av den grunn, er det også mange palestinere som i dag ser en eksplisitt arabisk palestinsk stat, ved siden av et eksplisitt jødisk Israel, som en akseptabel løsning. Den politiske kampen dreier seg i dag derfor ikke primært om det skal opprettes en palestinsk stat, men konkret om hvor grensene skal gå. Det har på ingen måte bare symbolsk betydning, men vil være avgjørende for om fredsløsninga blir to tilnærmet likeverdige uavhengige stater, eller en dominerende jødisk stat og et utfattig og politisk underordna palestinsk ”bantustan”.

Når Israel nå forsøker å knuse Hamas, er det for å sikre seg en medgjørlig palestinsk forhandlingsmotpart. Det vil kunne åpne for en forhandlingsløsning som i hovedtrekk følger de israelske prioriteringene. Selv om en Fatahregjering under Abbas mangler demokratisk legitimitet til å oppgi sentrale palestinske forhandlingsposisjoner, er Abbasregjeringa like fullt internasjonalt anerkjent. En eventuell fredsavtale hvor den palestinske regjeringa oppgir suverenitetskrav på Øst-Jerusalem og deler av Vestbredden, vil dermed være folkerettslig forpliktende.

Hamas’ kortsiktige mål: Bevare makta på Gaza
Hva så med Hamas? Hamas umiddelbare mål er nettopp å forhindre at Israel får frie tøyler til å forhandle med Abbasregjeringa, ved å holde seg ved makta i Gaza. Da kan det synes paradoksalt at bevegelsen skyter raketter inn i Israel som man må vite vil føre til massiv gjengjeldelse og ødeleggelse av Gaza. Når rakettene likevel ble sendt av gårde med vitende og vilje, var det trolig fordi Hamas erkjente at Israels strategi om å få befolkninga på Gaza til å vende seg mot bevegelsen gjennom å blokkere forsyningene av de fleste nødvendige varer, var i ferd med å lykkes. Når dette skjedde samtidig som Israel viste seg i stand til å svekke Hamas’ kampevne gjennom målrettede likvidasjoner over flere måneder, framsto det å gjenoppta kampen og på ny sende raketter inn i Israel, som et bedre alternativ for å opprettholde makta.

Et israelsk angrep vil riktignok komme til å svekke Hamas militært langt mer enn en videreføring av status quo fra før desember, men samtidig har Hamas kunnet kalkulere med at det også ville skape fornyet forbitrelse i den palestinske befolkninga, og dermed øke den politiske støtten til Hamas motstandskampstrategi. Et forsøk på kupp fra Fatahstyrker på Gaza, vil trolig være mindre sannsynlig på noen måneder nå, etter mange hundre palestinske drepte, enn det ville vært om Hamas hadde opprettholdt våpenhvilen og blokaden hadde vedvart.

Hamas strategiske mål: Opprør i den muslimske verden
Hamas mer langsiktige strategiske mål retter seg ikke direkte mot Israel, men mot den arabiske og muslimske gateopinionen. Det å fortsette å sende raketter som sporadisk rammer sivile israelere, er ikke god PR i Europa og USA. Men i den arabiske og muslimske verden er opplevelsen av uretten begått mot palestinske befolkninga så sterk at enhver som er i stand til å påføre Israel noen form for skade, selv om det kun rammer sivile, oppnår økt støtte og troverdighet.

Samtidig vil den voldsomme brutaliteten i Israels svar, mobilisere massene i gatene. Potensielt kan slike massedemonstrasjoner være en trussel mot overlevelsen til enkelte av de svært korrupte, upopulære og udemokratiske regimene i den arabiske verden. Det gjelder i særlig grad i Egypt, hvor Det muslimske Brorskapet, som Hamas er en palestinsk avlegger av, med stor sikkerhet ville vunnet et demokratisk valg om det ble avholdt. Men også de saudiske og jordanske kongediktaturene kan vise seg å være utsatt.

Om israelske krigshandlinger ikke nødvendigvis er tilstrekkelig til å utløse revolusjon mot de USA-støttede regimene i den arabiske verden, kan frykten for at dette kan skje bidra til at også de i utgangspunktet USA-støttede regimene, vil begynne å legge reelt press på USA for å presse Israel. Det saudiske kongedømmet kan, om det vil, når som helst tvinge USA økonomisk i kne ved å skru til oljekranene. Om det finns en politisk lobby i USA som er mektigere og sterkere enn Israel-lobbyen, så er det olje- og bensinlobbyen.

Så lenge Israel ikke har fått noen varig fredsavtale som sikrer landet varig kontroll over de sentrale ressursene i Palestina, forblir Israel helt avhengig av USAs støtte. Israel er dermed enda mer direkte utsatt for en mulig reduksjon i USAs posisjon som global supermakt enn USA selv.

USA invaderte Irak for å skaffe seg et alternativ til avhengigheten av saudiarabisk olje. Den massive motstanden førte imidlertid til at USA måtte inngå kompromiss med de Iran-vennlige sjiapartiene. Når USA om kort tid forlater Irak militært, overlates dermed makta til en regjering som har nærere forbindelser til USAs strategiske og ideologiske hovedfiende Iran, enn til USA selv.

USA har heller ikke lykkes med Silkeveistrategien om å knytte olje- og gassressursene i det tidligere sovjetisk Sentral-Asia til Vesten gjennom nye rørledninger, blant annet fordi landet står bom fast i krigen mot Taliban i Afghanistan. Samtidig fortsetter USAs underskudd på handelsbalanse og statsbudsjett å øke i takt med økninga i oljeimporten. Dette kan før eller siden føre til at USA tvinges til et strategisk tilbaketog, og at andre stater, som har et mindre ideologisk forhold til Israel, får større innflytelse globalt og i Midtøsten. For Israel begynner det derfor å haste med å få på plass en fredsløsning som vil gi internasjonal legitimitet til Israels anneksjon av palestinsk territorium, før USA mister mye av sin makt og innflytelse.

For Hamas handler det derfor om å holde ut, og opprettholde motstandskampen inntil de geopolitiske omstendighetene endres slik at Israel vil bli tvunget til å godta en fredsløsning i tråd med en av de to mulige fredsløsningene som er akseptable for palestinerne.