Mislykket krig i Libya?

Etter fire måneder med kontinuerlig bombing, synes Vestens strategi i Libya å ha kjørt seg helt fast. På tross av intensivert bombing, inkludert bruk av kamphelikoptere, hjelp fra vestlige spesialstyrker og nå sist, direkte leveranser av våpen fra Frankrike, har ikke opprørsstyrkene klart å oppnå noen markert framgang.

Al-Qadhafi synes å ha konsolidert støtte i breie befolkningslag i de klanene, stammene og regionene av landet som ikke i utgangspunktet støttet opprørerne. Dersom propagandaen fra opprørerne og deres vestlige støttespillere om at kampen enkelt står mellom al-Qadhafi og det libyske folket hadde vært sann, hadde det åpenbart vært en livsfarlig strategi for regimet å dele ut våpen til sivile i massivt omfang, slik det faktisk har skjedd. En slik strategi kan bare være effektiv for et regime som fortsatt har oppslutning i viktige deler, om ikke nødvendigvis flertallet, av befolkninga. En total militær seier for opprørerne, selv med aktiv og direkte støtte fra NATO og ledende NATO-land, framstår som langt mer usannsynlig nå enn for to måneder siden.

Heller ikke på den diplomatiske fronten peker pilene i Vestens favør, tvert imot. Vestens strategi om å isolere al-Qadhafi og øke legitimiteten til opprørsrådet i Benghazi har rett nok oppnådd den forventede arrestordren mot Moammar al-Qadhafi, hans sønn Saif al-Islam, og Libyas etterretningssjef for "forbrytelser mot menneskeheten". Den forventede virkningen av dette var trolig at flere land ville komme ut og fordømme al-Qadhafi samtidig som flere ville "erkjenne" at det ikke finns noen forhandlingsløsning med "forbryteren", noe som ville styrke legitimiteten for en intensivert krigføring og støtte til opprørerne. I stedet framstår det ganske tydelig som at det først og fremst er tiltroen til Den internasjonale straffedomstolen som har fått seg en alvorlig knekk.

Sjefsanklageren ved domstolen, Luis Moreno-Ocampo, har bidratt aktivt til å bekrefte kritikerne av domstolens framstilling av domstolen som mer et propagandaverktøy for vestlige interesser enn en reell og upartisk domstol. I sin tiltalebeslutning har han framsatt en rekke påstander om blant annet bruk av systematisk voldtekt fra Qadhafiregimet som uavhengige menneskerettsorganisasjoner som Amnesty International ikke har funnet beviser for. I sin offentlige rolle har Moreno-Ocampo derfor i større grad framstått som en politisk agitator, på linje med Sarkozy, Hillary Clinton og ledelsen i opprørsrådet, enn som den nøkterne juristen hans formelle rolle skulle tilsi. Propagandaeffekten av å referere til forbrytelser som ville være gruoppvekkende hvis de var dokumenterte, har dermed i stedet blitt en bomerang mot domstolen ettersom ikke engang vanligvis lojale provestlige medier har funnet grunnlag for å legge framstillinga om at dette beviselig skal ha skjedd til grunn denne gangen.

I forhold til selve krigføringa, hadde nok bombemaktene også regnet med at den skepsisen mot krigen som mange land ga uttrykk for innledningsvis, og som konkret kom til uttrykk gjennom fem avholdende stemmer i da Sikkerhetsrådet stemte over resolusjonen som autoriserer bruk av "alle midler" for å beskytte sivile i Libya, ville avta etterhvert. Om den prinsippielle skepsisen ikke nødvendigvis ville bli borte, så kunne man regne med at motstanden mot krigsmaktenes politikk ville bli dempet av opportunistiske årsaker, ettersom få land ville ønske å komme på kant med de nye makthaverne i oljerike Libya etter at al-Qadhafis posisjon gradvis ble svekket.

Fram til begynnelsen av juni så det også ut til at denne mekanismen var i virksomhet. Russland kom blant annet med litt uklare uttalelser som kunne tolkes som om landet nå var enig i at Qadhafi må fjernes. Samtidig bestemte Tyskland, det vestlige "judaslandet" som hadde stemt avholdende til krigsresolusjonen, seg for å gå lenger enn flere av de aktive bombelandene, deriblant Norge, i forhold til å anerkjenne opprørsrådet som de legitime makthaverne i Libya. Tyskland har også gått med på å levere våpen, om enn fortsatt ikke soldater eller fly, til bombekrigen.

Rundt midten av juni kom imidlertid Russland og Kina ut med en uvanlig klar og samstemt fordømmelse av det de beskrev som en utvetydig krenkelse av Sikkerhetsrådets mandat. Russlands utenriksminister uttalte offentlig at det hadde vært en stor feil av Russland å ikke nedlegge veto mot resolusjonen når man i ettertid ser hvordan bombemaktene har misbrukt resolusjonen. Han uttalte også at Russland ville ta lærdom av dette og aldri igjen støtte eller akseptere denne typen resolusjoner som griper inn i de politiske forholdene i medlemsland. Dette er den direkte bakgrunnen for at det ikke har kommet så mye som en kritisk bemerkning fra FNs Sikkerhetsråd mot regimet i Syria som har slått hardt og brutalt ned på opposisjonsbevegelsen der.

Vestlige stater som ønsker å innføre sanksjoner mot det iranvennlige regimet, og som gjerne så at verdenssamfunnet ga et bidrag til at Assadregimet falt, har ikke oppnådd noe med sine diplomatiske framstøt og har heller ikke klart å mobilisere noen betydelig moralsk forargelse mot Russland og Kina som nå åpent erklærer at de blokkerer en fordømmelse av Syria i Sikkerhetsrådet. Den henvisninga de bruker til hvordan Vesten misbruker Sikkerhetsrådets vedtak og bekymring for overgrep mot sivile i Libya, til å fremme egne politiske målsettinger, på bekostning av mulighetene for fred og reell beskyttelse av sivile, blir sett og forstått i resten av verden.

De siste ukene og dagene har Den afrikanske Unionen også kommet uvanlig klart på banen med åpen og direkte fordømmelse av NATOs bombekrig mot Libya. De arabiske statene som opprinnelig ga støtte til aksjonen, sitter på sin side helt stille i båten. Dermed blir NATO-landene stadig mer isolerte i sin krigsstrategi og al-Qadhafis retorikk om at dette er en vestlig-kolonial krig i korsfarerstil vinner i økende grad gehør også på den arabiske gata, hvor Qadhafi i utgangspunktet, før bombinga starta, ikke hadde noen høyere stjerne enn Mubarak, bin Ali og andre korrumperte arabiske diktatorer.

Det at Vesten verken synes å vinne diplomatisk eller militært for øyeblikket, betyr likevel ikke at al-Qadhafi kommer til å gå seirende ut av konflikten. Tvert imot, sannsynligheten for at han til slutt blir drept av en NATO-bombe er betydelig større enn at han blir sittende med kontroll over landet. For de ledende bombestatene, spesielt Frankrike, vil det prestisjemessige og strategiske nederlaget ved å stanse bombinga og legge til rette for en fredsavtale som innebærer at al-Qadhafi fortsetter å leve fritt i Libya, om enn ikke lenger i en ledende politisk rolle, være så stort at det ikke kan bæres.

Dersom al-Qadhafi blir drept først, vil det prestisjemessige nederlaget ved å inngå forhandlinger med hans ledende støttespillere nok reduseres betraktelig. Det strategiske nederlaget vil imidlertid være like stort. De ledende vestlige stormaktene har satset alle kort på at sluttpunktet på krigen blir en de fakto maktoverføring til opprørsrådet i Benghazi, som også har bidratt aktivt til den propagandamessige nedturen ved å plassere et Quislingsstempel på seg selv ved å åpent og offentlig begynne å love ut lukrative oljekontrakter til land og tilhørende selskaper som har bidratt til å styrte al-Qadhafi allerede før "bjørnen er skutt".

På den måten har det selvutnevnte Overgangsrådet har ikke bare gjort seg politisk uspiselig for store deler av den libyske befolkninga, og skapt økt skepsis i en i utgangspunktet mer vennligsinna arabisk opinion. Den har også redusert utsiktene for å bli internasjonalt anerkjent dersom fredsløsninga skulle ende med en eller annen form for deling av landet. Pilene peker derfor nå langt mer enn for bare en måned siden, i retning av at Libya kan forbli utenfor Vestens kontroll, også om NATO lykkes i å ta al-Qadhafi av dage. Samtidig har de vestlige stormaktene klart å svekke sin evne til diplomatisk gjennomslag i FN, noe som kan bli svært viktig i forhold til den pågående konfrontasjonen med Iran og i forhold til Sudan og delinga av de oljerike grenseområdene mellom Nord- og Sør-Sudan.

På ett viktig område kan det imidlertid synes som om NATO-intervensjonen i Libya har hatt effekt: Den retoriske koblinga mellom vestlige bombemakter og demokratiopprøret i den arabiske verden som har blitt gjort i Libya, kan både ha svekket tiltroen til arabiske demokratibevegelser og bidratt til å styrke den retoriske posisjonen til sittende diktaturer på en måte som samlet sett gjør at det er betydelig mindre sannsynlig i dag enn for to måneder siden at de provestlige diktaturene i andre arabiske stater vil falle på samme måte som Egypt og Tunisia gjorde i vinter.

Om Libyakrigen vil vise seg å bli mislykket i forhold til å sikre vestlig kontroll over Libya, kan den altså indirekte ha bidratt til å konsolidere stillinga for vestligstøtta diktatorer i land som Marokko, Algerie og Jordan, og, ikke minst, i Bahrain, hvor regimet som huser USAs viktigste marinebase i Midtøsten har knust en sterk demokratioppstand i fred i ly av bombene over Tripoli. Men på motsatt side har altså også de vesten-fiendtlige diktatorene i Iran, Syria og Sudan, og deres allierte, spesielt Kina, styrket sin posisjon. Hvorvidt Vesten har vunnet eller tapt strategisk i forhold til sine rivaler i Midtøsten og på den globale arenaen, blir dermed et åpent spørsmål.

Det som derimot synes klart, er at den store taperen i krigen er det libyske folket og dernest den arabiske demokratibevegelsen. Og på sikt er det liten tvil om at en genuin arabisk folkereisning og demokrati i landene som kontrollererer mer enn 60 prosent av verdens gjenværende oljereserver, representerer en vesentlig større trussel mot Vestens økonomiske og strategiske interesser enn det regimene i Kina, Russland og Iran gjør. Fra et kynisk vestlig-imperialistisk perspektiv kan krigen i Libya dermed paradoksalt nok framstå som vellykket likevel, på tross av at alt på overflaten peker i motsatt retning.